Romertid
Norden også påvirket av sarmatene - rytterfolk østfra ..
03.01.11. i Klassekampen skriver Frans-Arne Stylegar noen interessante betraktninger om impulser til Norden. Det var da en utstilling kalt "Dronning Margrethe og arkæologien" på Nationalmuseet i København. Stylegar skriver; "I ett av monterne med gjenstander fra utgravninger som den arkeologiutdannede majesteten enten har deltatt i eller besøkt, ligger en liten bronsegjenstand fra 1980-årenes undesøkelser i Illerup Ådal ved Skanderborg." Det er en kuleformet amulett eller hengesmykke som man ellers må til sarmatisk område i det sørøstlige Europa for å finne maken til. Ved Svartehavet og deromkring finner vi tilsvarende amuletter i kvinnegravene.
Sarmatene var et ryttefolk som hadde sin hjemstavn på de nordkaspiske steppene ved Volga, i det sørlige Ural og det vestlige Kasakhstan. De er omtalt så tidlig som 400 f.kr. av Herodot og settes bla. i forbindelse med de kvinnelige krigerne amazonene. Mot slutten av det første århundret e.kr. hører vi om sarmatiske angrep på de romerske provinsene så langt vest som i Pannonia (dagens Østerrike, Ungarn og den nordlige delen av det tidligere Jugoslavia). De ulike sarmatiske stammene utgjorde en formidabel millitær utfordring for Romerriket. Det skyldtes først og fremst det overlegne sarmatiske kavaleriet. Pansrede krigere til hest og treffsikre bueskyttere skapte problemer for de seiersvante romerne. I 166 e.kr., mens romerne hadde hendene fulle med den pågående krigen mot parterne i øst, brøt flere germanske grupper - og med dem den sarmatiske stammen iazyger - gjennom limes i Pannonia, og noen av dem plyndret helt ned til Nord-Italia. Dettte var begynnelsen på de såkalte markomannerkrigene som ikke tok slutt før i 180, da romerne under keiser Marcus Aurelius hadde gjenvunnet kontrollen. Som en del av fredsslutningen med sarmatene måtte disse forsyne den romerske hæren med 8000 kavalerister, som for en stor del ble stasjonert i Britannia. Det har vært spekulert, skriver Stylegar, i om de sarmatiske rytterne i Britannia og deres kamper mot invaderende saksere har gitt opphav til legenden om kong Arthur og ridderne av det runde bord. I yngre romertid ble de sarmatiske rytteravdelingene regnet for å være de beste i imperiet.
Romerne overtok tilsynelatende flere nyvinninger fra sarmatene, som den tunge lansen, våpenøksen, bueskytteriet og det pansrede kavaleriet. Samtidig fortsatte sarmatiske stammer å være en trussel for keiserriket. Da romerne under Aurelian trakk seg ut av Dacian (dagens Romania) rykket iazyger inn. Med folkevandringstiden og de store vandringene til hunner og goter forsvinner sarmatene ut av sagaen som Stylegar skriver. De er enten blitt assimilert i disse mektige stammeforbundene, eller knust av dem. Men hva med de germanske stammene og stammeforbundene nord for den romerske grensen spør Stylegar, for ikke å snakke om skandinavene - opplevde disse det fryktede sarmatiske kavaleriet på nært hold ?
Fra omkring år 200, forteller han, ser det ut til at det skandinaviske krigeraristokratiet har vært sterkt påvirket av sarmatiske skikker. Man ser det tydelig når det gjelder våpentyper. Sverd med innlagte figurer dukker opp i gravfunnene her hjemme på denne tiden, eksempelvis i et kjent funn fra Stabu på Toten, og det er mulig at det skyldes påvirkning fra sørøst. I Danmark opptrer de karakteristiske sverdene med ringformede grep, og i flere danske og et par svenske funn finnes ringbrynjer, og her er det liten tvil om at vi har å gjøre med sarmatisk innflytelse.
Felles for flere av de nye typene som dukker opp i Skandinavia på 200-tallet skriver Stylegar, er at de kjennes fra sarmatiske områder på forhånd. Dette gjelder ikke bare våpen, men også gullarmringer av en bestemt type som forekommer i høystatusgraver i det samme tidsrommet, f.eks. i det kjente Avaldsnesfunnet fra midt i det 3. århundre. Igjen må forbildene søkes i Sarmatia. Dessuten har vi enkelte funn, som de berømte sølvbegrene fra Himlingøje på Sjælland, som viser tydelig påvirkning fra den sarmatiske motivverdenen.
Bronseamuletten fra Illerup er altså ikke noen enslig svale skriver Stylegar og forteller at forklaringen på den sarmatiske innflytelsen ligger i de nevnte markomannerkrigene. Skandinaviske krigere deltok i nemlig også i de væpnede konfliktene ved Donau-limes, og enten de kjempet med dem eller mot dem (i virkeligheten trolig begge deler), var de vitner til det sarmatiske kavaleriets seiersgang. Her må påvirkningen ha hatt sitt utgangspunkt. Og amuletten i Illerup-funnet, som etter utgravernes mening består av utstyr fra en norsk-svensk hær ? Tja sier Stylegar, i prinsippet kan det ha vært sarmatiske krigere med i de skandinaviske stormannsfølgene i yngre romertid. Mer sannsynlig er det, mener han, at det er en skandinav som har sikret seg amuletten som suvernir fra et tidligere møte med de mektige rytterkrigerne fra øst.
NB. Frans-Arne Stylegar er arkeolog og fylkeskonservator i Vest-Agder. I sammen med Bjørn Bandlien har han i en årrekke skrevet historiske artikler i Klassekampen under vignetten; Kringla heimsins. Dette blogginnlegget er en ørlite forkortet utgave av hans artikkel nevnte dato. De fleste av hans artikler og flere til kan leses på hans blogg; Arkeologi i nord", arkeologi.blogspot.com, som er et oppkomme av svært velskrevne og informative artikler.
På Wikipeda beskrives sarmatene som et iransk folkeferd som kjennes i historien fra ca. 400 f.kr. til 300 e.kr. Det faktum, og Stylegars betraktninger over - gir næring til interessen rundt et spesielt skriftfunn i en av grunnmursteinene til en kirke beskrevet i Grimstad Blad - som jeg snart kommer tilbake til.
Norden også påvirket av sarmatene - rytterfolk østfra ..
03.01.11. i Klassekampen skriver Frans-Arne Stylegar noen interessante betraktninger om impulser til Norden. Det var da en utstilling kalt "Dronning Margrethe og arkæologien" på Nationalmuseet i København. Stylegar skriver; "I ett av monterne med gjenstander fra utgravninger som den arkeologiutdannede majesteten enten har deltatt i eller besøkt, ligger en liten bronsegjenstand fra 1980-årenes undesøkelser i Illerup Ådal ved Skanderborg." Det er en kuleformet amulett eller hengesmykke som man ellers må til sarmatisk område i det sørøstlige Europa for å finne maken til. Ved Svartehavet og deromkring finner vi tilsvarende amuletter i kvinnegravene.
Sarmatene var et ryttefolk som hadde sin hjemstavn på de nordkaspiske steppene ved Volga, i det sørlige Ural og det vestlige Kasakhstan. De er omtalt så tidlig som 400 f.kr. av Herodot og settes bla. i forbindelse med de kvinnelige krigerne amazonene. Mot slutten av det første århundret e.kr. hører vi om sarmatiske angrep på de romerske provinsene så langt vest som i Pannonia (dagens Østerrike, Ungarn og den nordlige delen av det tidligere Jugoslavia). De ulike sarmatiske stammene utgjorde en formidabel millitær utfordring for Romerriket. Det skyldtes først og fremst det overlegne sarmatiske kavaleriet. Pansrede krigere til hest og treffsikre bueskyttere skapte problemer for de seiersvante romerne. I 166 e.kr., mens romerne hadde hendene fulle med den pågående krigen mot parterne i øst, brøt flere germanske grupper - og med dem den sarmatiske stammen iazyger - gjennom limes i Pannonia, og noen av dem plyndret helt ned til Nord-Italia. Dettte var begynnelsen på de såkalte markomannerkrigene som ikke tok slutt før i 180, da romerne under keiser Marcus Aurelius hadde gjenvunnet kontrollen. Som en del av fredsslutningen med sarmatene måtte disse forsyne den romerske hæren med 8000 kavalerister, som for en stor del ble stasjonert i Britannia. Det har vært spekulert, skriver Stylegar, i om de sarmatiske rytterne i Britannia og deres kamper mot invaderende saksere har gitt opphav til legenden om kong Arthur og ridderne av det runde bord. I yngre romertid ble de sarmatiske rytteravdelingene regnet for å være de beste i imperiet.
Romerne overtok tilsynelatende flere nyvinninger fra sarmatene, som den tunge lansen, våpenøksen, bueskytteriet og det pansrede kavaleriet. Samtidig fortsatte sarmatiske stammer å være en trussel for keiserriket. Da romerne under Aurelian trakk seg ut av Dacian (dagens Romania) rykket iazyger inn. Med folkevandringstiden og de store vandringene til hunner og goter forsvinner sarmatene ut av sagaen som Stylegar skriver. De er enten blitt assimilert i disse mektige stammeforbundene, eller knust av dem. Men hva med de germanske stammene og stammeforbundene nord for den romerske grensen spør Stylegar, for ikke å snakke om skandinavene - opplevde disse det fryktede sarmatiske kavaleriet på nært hold ?
Fra omkring år 200, forteller han, ser det ut til at det skandinaviske krigeraristokratiet har vært sterkt påvirket av sarmatiske skikker. Man ser det tydelig når det gjelder våpentyper. Sverd med innlagte figurer dukker opp i gravfunnene her hjemme på denne tiden, eksempelvis i et kjent funn fra Stabu på Toten, og det er mulig at det skyldes påvirkning fra sørøst. I Danmark opptrer de karakteristiske sverdene med ringformede grep, og i flere danske og et par svenske funn finnes ringbrynjer, og her er det liten tvil om at vi har å gjøre med sarmatisk innflytelse.
Felles for flere av de nye typene som dukker opp i Skandinavia på 200-tallet skriver Stylegar, er at de kjennes fra sarmatiske områder på forhånd. Dette gjelder ikke bare våpen, men også gullarmringer av en bestemt type som forekommer i høystatusgraver i det samme tidsrommet, f.eks. i det kjente Avaldsnesfunnet fra midt i det 3. århundre. Igjen må forbildene søkes i Sarmatia. Dessuten har vi enkelte funn, som de berømte sølvbegrene fra Himlingøje på Sjælland, som viser tydelig påvirkning fra den sarmatiske motivverdenen.
Bronseamuletten fra Illerup er altså ikke noen enslig svale skriver Stylegar og forteller at forklaringen på den sarmatiske innflytelsen ligger i de nevnte markomannerkrigene. Skandinaviske krigere deltok i nemlig også i de væpnede konfliktene ved Donau-limes, og enten de kjempet med dem eller mot dem (i virkeligheten trolig begge deler), var de vitner til det sarmatiske kavaleriets seiersgang. Her må påvirkningen ha hatt sitt utgangspunkt. Og amuletten i Illerup-funnet, som etter utgravernes mening består av utstyr fra en norsk-svensk hær ? Tja sier Stylegar, i prinsippet kan det ha vært sarmatiske krigere med i de skandinaviske stormannsfølgene i yngre romertid. Mer sannsynlig er det, mener han, at det er en skandinav som har sikret seg amuletten som suvernir fra et tidligere møte med de mektige rytterkrigerne fra øst.
NB. Frans-Arne Stylegar er arkeolog og fylkeskonservator i Vest-Agder. I sammen med Bjørn Bandlien har han i en årrekke skrevet historiske artikler i Klassekampen under vignetten; Kringla heimsins. Dette blogginnlegget er en ørlite forkortet utgave av hans artikkel nevnte dato. De fleste av hans artikler og flere til kan leses på hans blogg; Arkeologi i nord", arkeologi.blogspot.com, som er et oppkomme av svært velskrevne og informative artikler.
På Wikipeda beskrives sarmatene som et iransk folkeferd som kjennes i historien fra ca. 400 f.kr. til 300 e.kr. Det faktum, og Stylegars betraktninger over - gir næring til interessen rundt et spesielt skriftfunn i en av grunnmursteinene til en kirke beskrevet i Grimstad Blad - som jeg snart kommer tilbake til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar