Nytolkning av kvinnegrav fra Romsdalen

I 1894 ble det gravd ut en kvinnegrav i Villa i Tresfjord. Kvinnen hadde fått med seg rike gaver som perler, brosjer, kam, vevsverd, kopperbolle og litt av hvert, bla en mystisk bøyet jernstav.  Denne staven har, opp gjennom historien, vært tolket som en klepp, eller krok til håndtering av fisk og siden som et slags grillspyd, men nå tror man noe helt annet.  Funnene fra denne graven ble solgt til British Museum i 1894 og er nå del av en større utstilling fra vikingtiden. Nytolkningen av jernstaven har vært forsidestoff i The Times og omtalt i en rekke andre medier derover.  Jernstaven ser ut til å være et symbol for en volves kraft og verdighet.  Den har vært bøyet som så mange sverd for å miste sin kraft og sitt potensiale.  Staven samsvarer med flere slike som har dukket opp i kvinnegraver fra 900 og 1000-tallet bla. i Syrkad i Danmark der kvinnen også hadde fått med seg hallusinogene planter.  Kvinnen fra Villa har nok altså vært en av flere mektige trollkvinner som har fått seg et ærverdig gravminne.  Man tror også at hun har vært husfruen på gården hun bebodde og mektig i den forstand.  

Det første daneveldet ..
"Omkring første hundreåret e.Kr. kom ei folkegruppe frå Svartehavskysten til Sør-Skandinavia" siterer Ivar Fylling !

Hringariki

24. feb. skriver Ivar Fylling et tilsvar i Klassekampen, til et innlegg om den såkalte tusenårsnatten.  Det Fylling kommer med er mildt sagt oppsiktsvekkende.  Den norske språkforsker Håkon Melberg skrev, og utga i 1953 en 900-siders avhandling ved navn "Origin of the Scandinavian Nations and Languages".  Utgivelsen fikk gehør i København, men ble tiet i hjel i Norge.  Enten fordi man fortsatt slet med vikingtidsfobi etter krigen, eller kanskje av andre grunner.  Den er nesten glemt, hvis ikke det var for Ivar Fylling.  Fylkesarkeologen i Vest-Agder og forfatteren Frans Arne Stylegar som jevnlig fremstiller nyere forskningsresultater fra historien har derimot sitert Melberg via Fylling ganske nylig. Og det later til at de som svermer for mystiske folkevandringer til Skandinavia f.eks som nevnt i Ynglingesagaen her får argumenter det er vanskelig å komme utenom, annet enn ved fortielse.  En del av vår historie har antagelig blitt oversett i den alminnelige historieskrivningen.  Melberg drev nok ikke med noe dårligere empiri enn andre som har forsket på eldre jernalder, tvert i mot. Han gransket noen antakelser som vanligvis fortsatt blir hoppet lett over.  Jeg kopierer like gjerne inn hele den utvidete versjonen av Fyllings artikkel som han selv har gitt meg tilgang til:   


  I dagens diskusjon om fordeler og ulemper ved innvandring og framand kultur kan det vere nyttig å minne om  at

Språket vårt er resultat av innvandrarkultur.

Vårt gløymde opphav

Harald Hårfagre ikkje vart ferdig med rikssamlinga i 872. Danene heldt grepet om Vika fleire hundre år etter dette. Opphavet til daneveldet i Skandinavia har gått i gløymeboka, og det ville kanskje ha blitt verande der om ikkje språkforskaren Håkon Melberg (1911-1990) hadde avdekka det og dokumentert det grundig i ”Origin of the Scandinavian Nations and Languages”, to band med 950 sider, trykt i 1953.  Essensen er at Nordvegen, Norge, norsk, svensk, dansk, islandsk både landsnamnet, språka og nasjonalitetane, er resultat av ein daneekspansjon i Skandinavia i tidsrommet 200 – 500 e.Kr

Den første dansketida

Omkring første hundreåret e.Kr. kom det ei folkegruppe frå området nord for Svartehavet  til Sør-Skandinavia.  Den svenske arkeologen Bernhard Salin resonnerte seg til dette basert på analyse av arkeologiske funn, presentert i ”Die altgermanische Thierornamentik” (1901),  Etter nærkontakt med Romarriket rundt Svartehavet hadde dei med seg våpen- og krigsteknikk som var overlegen det som fanst på den tida i Skandinavia. Med Melbergs ord (frå engelsk, s 898): ”Danestammen svinga tentaklane mot nord før år 200, dvs frå starten på det som blir kalla romersk jernalder i skandinavisk arkeologi. Ekspansjonen nordover tiltok i styrke og omfang under styret til Halvdan Høge-og-gamle i andre halvdel av 400-talet. Det var på den tida naboane åt danene sette kursen mot Britannia, austgotane under Teodorik tok Italia og frankane strrøymde inn i Gallia. Dei etterfølgjande Skjoldungkongane følgde opp danifiseringspolitikken i Norden, til høgdepunktet vart nått mot slutten av 500-talet med etablering av eit pan-skandinavisk og baltisk rike, med herredømme over fjerne koloniar og satellittstatar. I det riket er opphavet til nasjonane Norge og Sverige: Eit dansk Stor-Sverige, med kjerneområde i Gõta-Sverige, og eit dansk Nordveg, som rakk nord til Troms. Dette var Frodefreden, verket til Skjoldungen Frode den Fredsæle og generalen og vasallkongen Erik den Ordsløge. Frodefreden tok til meir enn 50 år etter at frankane hadde fortrengt burgunderane og dei ariske visigotane frå Gallia, og nokre år etter at austgotane måtte gi tapt for den greske keisaren i Italia. Mellom dei teutonske migrasjonane mot sør og vest var den angelsaksiske mot Britannia den fekk som størst følgjer. Det er ingen tvil om realiteten, men når det gjeld rute, kronologi og karakter er  det det lite å finne, samanlikna med grunnlaget som finst for rekonstruksjon av den gløymde daneekspansjonen over den skandinaviske halvøya.” Danedominansen var sterk nok til å erstatte tidlegare språk med det som misvisande blir kalla ’urnordisk’, og som var forløparen til det som Snorre kallar ’dansk tunge’. Og den var sterk nok til at det vart utvikla eit lovsystem som vart ’mal’ for seinare svenske, norske og islandske lover, der formelen ’dansk tunge’ fungerer som eit privilegiemerke. ’Folk’ (etnos), ’stamme’ og ’nasjon’ er i Melbergs arbeid brukt om språk- , kultur- og maktstrukturar, ikkje om genetikk (rase).  Ein genetisk minoritet med makt kan forårsake omveltande endring av språket i eit område.

Den første frigjeringa

På grunn av store avstandar og dårleg kommunikasjon, kanskje særleg på grunn av manglande skrift,  smuldra daneveldet opp i smårike med lokale småkongar utover 600- og 700-talet. Denne knoppskytinga var nok enklast langt frå Sjælland, langs Nordvegen, dvs kysten  frå Spangereid, vestover og nordover, så langt som til Troms. Vika, området rundt Olslofjorden,vart lengst verande under dansk dominans, fram til Harald Hardrådes tid. Det kan synast paradoksalt at betydninga av landsnamnet er intakt i dei andre europeiske språka: Norway, Norwegen, Norvège, mens den er utviska i ’Norge’.  Det  å gløyme opphavet var kanskje bra for  nasjonsbygginga. Det som hang att i segn og soger vart ’avnasjonalisert’, og heltane fekk gudestatus, andre vart kanskje troll? Korleis kunne Skandinavia ha sett ut om danene hadde lykkast med å utvikle runeskrifta til eit kommunikasjonsverkty?

Språket er  nøkkelen

Melbergs arbeid er i hovudsak resultat av språkforskning. Arne Torp skreiv i Aftenposten 28.8.1998: ”Det som eg først og fremst synest er spennande med teorien til Melberg, er det at han gir eit enkelt og overtydande svar på noko som i mange år har stått som litt av ei gåte for meg innanfor nordisk språkvitskap. Så vidt eg kjenner til, er den vanlege læra i dag den at dei språklege forfedrane til dei folka som snakkar det vi i dag kallar nordiske språk, kom hit til Skandinavia kring 500 år f.Kr.  Dersom det er sant, og dersom dei då har budd nokolunde i fred og ro i dette området heile denne tida, så er det litt av ei gåte at det, så vidt vi veit, ikkje viser seg ein einaste dialektskilnad dei første tusen åra, medan det i dei neste fem hundre åra kjem opp ei mengd til dels svært tydelege skilnader. Dette er rett og slett så gåtefullt at det knapt kan vere sant; eitt eller anna må ha hendt. Dersom Melberg har rett, er gåta løyst: Alt som måtte ha eksistert av språk- og dialektgrenser før frodefreden på 500-talet, er rett og slett utradert, og dei nordiske skilnadene vi finn i dag, er altså yngre enn dette.”

Ein svensk språkforskar, Östen Dahl, skreiv i 2001artikkelen ”Origin of the Scandinavian Languages”, der han utan kjennskap til Melbergs arbeid kjem til ein oppsiktsvekkande lik konklusjon både med omsyn til tidsaspektet og danedominansen i utviklinga, under overskrifta ”Why do Swedes speak Danish?”

”Origin of the Scandinavian Nations and Languages”  har stått nedstøva  og ulest i biblioteksmagasin i to mannsaldrar – ufatteleg bortkasta tid for skandinavisk språk- og historieforsking. No er verket skanna av Nasjonalbiblioteket, tilgjengeleg og søkbart i bokhylla.no. Du treng ikkje vere filolog for å ha glede av det.

Ivar Fylling

Råde i Østfold.

Ivar Fylling har gjort mer enn det.  Han har også oversatt en del av Melbergs avhandling til norsk på sin Wordpress-blogg.  Se hvordan Melberg resonnerer seg frem gjennom analyser av språkets utvikling her; 

http://nordveg.wordpress.com/  

Og sett i lys av alt dette var faktisk vikingtiden en nedgangstid for den nordgermanske epoken altså.

Enda en brynestein fra Eidsborg ..

Denne bloggeren løp rundt i fjellskrenter for sportens skyld i ca. 1971 da jeg var ca. 10 år gammel. I fjellskrenten over en viss strand i Asker, Indre Oslofjord fant jeg en dag denne steinen (bilde til venstre).  Jeg forstod at det var noe ved den, men ante jo ikke hva. Det var i en bratt skråning like under en ørliten heller som kunne ha gitt litt ly til en eller to personer noe avhengig av vindretningen.  Stedet var ganske utilgjengelig og steinen på bildet lå i den bratte ura like nedenfor helleren.  Jeg ga opp steinen da jeg ikke kunne forstå hva den kunne ha vært og glemte den inntil nylig.  Den ble liggende blant diverse verktøy i mitt barndomshjem.  

Så, mens jeg blogget her om de fantastiske funnene av hele vikingskip på bunnen av Bandaksjøen, lastet, kanskje overlesset, med brynesteiner som noen kaller Norges eldste eksportartikkel, var det at jeg kom på en viss stein fra barndommen. Kunne det være at den enda var å finne igjen ?  Kanskje det var en brynestein jeg hadde funnet.  Brynesteinene på bunnen av Bandaksjøen som Vest-Telemark Avis skrev om den gangen, kalles av mange Norges eldste eksportartikkel.  De er gjenfunnet som gravgods i store deler av Nord-Europa, fra Island til Polen, i vikingtidsgraver fra 800 e.Kr. og oppover.  

Foto: Stein Olav Lie. Vest-Telemark Blad

De er så vanlige at de brukes som en slags referansegjenstander ved analyser av  gravfunn.  Inneholder graven en av disse steinene så vet man allerede noe om funnet. Jeg fant igjen steinen blant verktøy i mitt barndomshjem og tok den med til fylkesarkeologen onsdag denne uken.  Arkeolog Lars Søgaard Sørensen så fort på den og sa på sitt dansk; "Slibesten, Eidsborg, vikingtid eller middelalder".  Eidsborg i Tokke kommune er stedet der disse steinene ble tatt ut av et dagbrudd (bildet), nesten som ferdige bryner ser det ut til.  De ble skipet ut fra Dalen vest i Bandaksjøen, og den ti år gamle guttungen jeg var snublet altså over en av dem i bratt terreng i Indre Oslofjord, kanskje tusen år senere.

Stilles ut i London
Forgylt vikingøks fra Senja

British Museum har en utstilling kalt "Vikings: life and legend" fra mars til 22. juni.  Fra Tromsø Museum har de fått låne en rundt 1000 år gammel øks som man tror er produsert i utlandet.  Men den er forgylt med hamret gull, noe som stadig er synlig inne ved skaftefestet.  Man tror hele øksen har vært forgylt og det eksisterende laget med gull er dekorert med dyreornamenter i ringerikestil.  Vi kjenner til kun tre slike forgylte økser i hele verden.  Øksen ble funnet i en potetåker på Senja i ca. 1915.  Det er funnet flere sølvgjenstander i det samme området.  Fra Tromsø Museum låner utstillingen også andre gjenstander, bla. en halsring, usagt i hvilket metall, også den fra Senja og den har en runeinskripsjon; "Vi for til møte med Frislands drenger, og krigsbytte i mellom oss vi delte." Også museer i Bergen og Oslo har lånt ut gjenstander til utstillingen. Det har museer i andre land også selvsagt, bla. Danmark som bidrar med bla. restene av det største skipet vi kjenner fra vikingtiden.  Det var 36 meter langt og bygd av eik fra Vestfold.  Det er Ole Magnus Rapp i Aftenpostens nye historiemagasin som skriver dette. 

Runestein i Oddernes Kirke, Kristiansand.
"Eivind gjorde denne kirken, gudsønn av Olav den hellige, på sin odel".

28.03. skriver Lars Hollerud i Fædrelandsvennen om en flott runestein på de kanter.  Den har tekst som angitt over og ser ut til å være nesten fire meter høy og veldig fin og flat.  Runene er risset på sidene ser man av bildet.  Den har tidligere stått utenfor kirken, men ble flyttet inn i kirken av frykt for erosjon og forurensning i 1991.  En av de som var med på jobben den gangen bemerker det overraskende i at den kun stakk 30 - 40 cm. ned i bakken og var omgitt av det han kaller sprengt stein. Og med en så svær stein kan man ikke annet enn å være enig.  Det høres ut som svak fundamentering, men det holdt tydeligvis i nærmere tusen år. Ikke værst.  Nå vil noen flytte den ut igjen, ikke minst med tanke på turisme og den slags. Den ser ellers ut til å gjøre seg godt inne i kirken, men blir ikke sett av så mange selvsagt.  

Moss Avis 25.03.
Fant 2500 år gammel øks ..



Medlemmer av Norges Metallsøkerforening var helgen før dette i sving på jorder i Rygge i Østfold nordvest.  32 personer fra hele østlandsområdet deltok, selvsagt i forståelse med fylkeskonservatoren i Østfold.  Dagens mann ble Martin Andersen som fant en bronseøks, en såkalt "celt".  Den er så liten som seks centimeter og man er usikre på om den har hatt nytteverdi eller bare vært til pynt, evt. av rituell betydning.  Det er funnet fem slike i Østfold tidligere, men ingen i Mossedistriktet. Celten blir overlatt til fylkeskonservatoren og Norges Metallsøkerforening har igjen slått et slag for vår felles kulturarv.  Celter finnes gjennom hele bronsealderen og dermed kan denne skrive seg fra hele 1800 f.Kr. skriver Per Johansen.  Ca. 500 f.Kr. gled bronsealderen over i eldre jernalder.