"Nytt" lys over yngre bronsealder og eldre jernalder i Sørskandinavia
En venn var så behagelig å gi meg denne boka som kom i annet opplag i 1988 så helt nytt er dette lyset ikke, men for meg var det en åpenbaring. Den ga meg troverdige svar på en del spørsmål som lenge har opptatt meg som f.eks i hvilken grad det var kulturell kontinuitet i mellom epoker som bronsealder og jernalder. En tanke kunne jo være at slike avgjørende skifter kunne skyldes nye innvandringsbølger og at kontinuiteten var liten. Eller spørsmålet om hva vi egentlig vet om bronsealderens religiøsitet. Og om betydningen av bronsealderens helleristninger. Mitt inntrykk har vært at vi vet svært lite og at de for alltid vil forbli mystiske. At de kan sammeliknes med gravhauger som ofte antaes å skulle uttrykke lokal makt og eierskap. Mange av dem betyr kanskje det, men nå føler jeg meg veldig overbevist om at svært mange av disse som vi særlig ser i Bohuslãn og Østfold viser kultiske ritualer og nå tror jeg vi vet en hel del om disse menneskenes religiøsitet. Og gjennom Marianne Gõrmans betraktninger forstår jeg at jeg fullstendig har undervurdert den keltiske innflytelse på vår forhistorie her i Sørskandinavia. Dette er eksotisk nytt for meg og jeg vil derfor avslutte innlegget med bilde av en helleristning fra Bohuslãn som jeg tok i 2019. De lokale infotavlene opplyser om at disse viser keltiske ryttere og dette er det nok ikke akkurat konsensus om i forskningsmiljøene, men på den annen side; jeg har ellers aldri sett helleristning av ryttere til hest her i våre strøk og disse ser faktisk ut til å ha rektangulære skjold som avgjort likner på keltiske. Nå må jeg få legge til at Marianne Gõrman ikke viser eller nevner denne helleristningen i sin bok. Den er uansett langt unna hennes resonnementer. Hun har derimot mange andre illustrasjoner som med stor tydelighet understreker hennes poenger. Det kommer forøvrig en del interessant info her om andre ting jeg interesserer meg for som f.eks bygdeborger, deres bruk og betydning har jo vært diskutert. Og noe forbausende for oss som har lyst til å tro på legendene i Ynglingatal om vanene og æsene. Vaneguden Njord ser avgjort ut til å ha et keltisk opphav for folk i Sørskandinavia og sitt navn etter det keltiske ordet for kraft. Njord var far til Frøya i norrøn mytologi, men kan dermed se ut til å ha orientalsk opphav og være uttrykk for en indoeuropeisk sammenfallende mytologi som også fikk sine avtrykk hos romerne. Dermed kan man jo fortsatt si at han kom østfra som Ynglingatal forteller, men det var kanskje ikke i en folkevandring i sammen med Odin og Æsene. Vel, Marianne Gõrmans bok er tilgjengelig på nett og jeg tillater meg her å oversette hennes sammanfattning til norsk.
Sammenfattning
I den nordiske billeverden opptrer i bronsealderens sluttfase et anntall nye motiver. Til dem hører behornede dyrehoder, ormer, hjortejakt, kompliserte sirkel- og spiraltegn samt håndtegn. Figurene er ikke bare samtidige, men har samme opphav. De hører alle til den keltiske Hallstattkulturen i Sentraleuropa. De i Norden nye motivene er i påfallende grad knyttet til sakrale formål. De møtes bla på helleristninger i tydelige kultscener. Det finnes altså grunn til å anta at ikke bare bildene, men også de til disse knyttede trosforestillingene har vunnet innpass i nordisk forestillingsverden.
Motivet med behornede dyrehoder, ormer og hjortejakt på helleristninger har jeg konstatert at er en atributt til en nordisk variant av den keltiske hjorteguden Cernunnos. Sirkel- og spiraltegn av komplisert type er i sitt keltiske miljø typiske atributter for himmelguden Taranis. Når motivene påtreffes i Norden har de vært tolket som en nordisk slags paralell til Taranis. Håndtegnet/symbolet har dessuten kunnet forbindes med den keltiske gude Lugh. På nordisk har tegnet vært tolket som et sinnebilde tilsvarende den keltiske Lugh.
Ikke bare helleristningsbildene, men også votiv(offer)funnene speiler de rituelle handlingene og forteller om de makter til hvilke kulten var rettet. To typer av votivgaver preger funnmaterialet i slutten av yngre bronsealder og eldre jernalder. Det er halsringer og krigsbytter. Jeg har vist at offergavene har direkte paraleller til på keltisk mark. Halsringer har innen både nordisk og keltisk område vært anvendt som votivgaver og gudeatributter. Ettersom halsringen har vært anvendt på identisk sett i begge kulturområdene mener jeg at den er uttrykk for en og samme religiøsitet. Jeg har kunnet fastholde at denne er av keltisk opphav og viser til et gudepar av Cernunnostypen. Ofringer av krigsbytte har man brukt forklare som en tilegnelse av keltisk offerskikk. At kulten av krigsguden som har fått en fremtredende plass i århundrene rundt Kristi fødsel viser tydelig keltiske drag oppfatter jeg som tegn på at en ny krigsgud av keltisk avstamning på denne tiden har inntrådt i den nordiske gudeverden. For dette taler også at at den krigerklassen som trer oss i møte i funnmaterialene fra eldre jernalder tyder på en av keltisk kultur sterkt preget livsstil. Ikke bare offergavene, men også selve offerritualene har jeg vist at var den samme i den nordiske og den keltiske verden. Dette er velbelagt gjennom såvel det arkeologiske som det skriftlige kildematerialet innen begge kulturområdene: å anvende myrer og og vassdrag som offerplasser, å plassere de dyrebare votivgavene godt synlig for enhver samt å sønderdele dem med rituell hensikt før utplasseringen.
Jeg har påvist at ikke bare helleristningene, men også votivfunnene fra yngre bronsealder og keltisk jernalder speiler kult av et gudepar med de for Cernunnosgudommelighetene typiske atributter, nemlig hjort-, okse- og bukkehorn, orm og halsring. Jeg har videre vist at guden er den dominerende parten av de to i helleristningenes billedverden mens gudinnen er den mest fremtredende gestalten i votivfunnene. Halsringen som offergave og gudeatributt er uttrykk for kult for gudeparet. Jeg har også gjort gjeldende at samme gudepar av keltisk herkomst gjenfinnes bak navnet Nerthus - Njord.
Endelig har jeg vist at hodet var et viktig motiv i den nordiske religiøse billedverden i yngre bronsealder og i eldre jernalder. Dette hir ytterligere støtte for at det på denne tid foreligger en sterk påvirkning fra keltisk verden hva gjelder tro og riter. I keltisk religion har det menneskelige hodet vært et viktig motiv fra eldste tid. Det har dels vært gjenstand for selvstendig kult, dels vært anvendt i forbindelse med andre kulter.
Den Sørskandinaviske religionen i yngre bronsealder og eldre jernalder er altså ikke bare, som man tidligere har antatt, en ubestemt sol- og fruktbarhetskult, men en kult med tydelige keltiske drag.
 |
| "Keltiske ryttere" helleristning antatt fra eldre jernalder. Bohuslãn. Foto Dag H. |
