onsdag 29. februar 2012

Landvik kirke i Grimstad

Mystisk grunnstein med mulige persiske tegn fra rundt år null ..

Spennende teori om ynglingesagaens folkevandring



22.11.11. skriver Geir Åsen om en spesiell stein i grunnmuren til en lokal kirke i Grimstad Adressetidende.  Det gjelder Landvik kirke bygget i 1824-1825, men Åsen argumenterer for at det har ligget minst tre kirker på stedet gjennom de siste tusen år.  Han trekker også frem ting som kan tyde på at det først  har vært et førkristelig hov på stedet.  På et bestemt sted i kirkens grunnmur, i sammen med tre andre steiner som har relieffer fra 1200-tallet, har Åsen bitt seg merke i en fjerde stein som er mindre enn de andre og preget av noen merkelige krusseduller.  Han mener at de er for usymmetriske til å være ment som dekor alene, og har derfor studert eldre skrifttegn fra midtøsten som de har en viss likhet med.


                                                  Foto: Geir Åsen

Åsen har kommet til at tegnene ligner svært på et eldre, persisk skriftspråk kjent som avestisk.  Det skal ha vært brukt i områdene rundt Iran og Svartehavet i perioden 300 f.kr. og til ca. 200 e.kr. og være en forløper til de senere arabiske tegn.  Da skal de trolig leses fra høyre mot venstre, noe Åsen har gjort og funnet at teksten kan leses som;
                                        "GYA-GA-THA   TA-PA-WA-DA ".

Oversatt til norsk kan det bety;
                                       "ÅRLIG KOM GATHA   KOM ÅRLIG WADA ". !


Så har han undersøkt mer om ordet Wada og funnet ut at det kan uttrykke noe som er felles for både Nord-Europa og Midtøsten i samme periode.  Iran og indoeroperne skal begge ha hatt guden Wada, blant germanske folkestammer kalt Wadi !  Denne guden skal også ha vært å finne på de britiske øyer og i norrøn mytologi skriver Åsen.  Han ble i nordiske sagn skrevet som Vadi og i nord-tyske folkestammer skrevet som Wati.  Det fortelles at han var en dvergkjempe, som alltid ble forbundet med vann.  Dette skal man merke seg, fortsetter Åsen, i sammenheng med bronsesverdet som ble funnet  i Landvikvannet.  Der har  det tidligere vært nevnt at dette kan ha vært en offergave til vannet, og når steinen i Landvik kirke mulig nevner vannguden Wadi , kan dette navngi en av de hedenske guder dyrket i Landvik i gammel tid.  


Dessuten viser det seg at Gatha er en samling hellige hymner, som blant annet er rettet til den tidlige iranske guden Vedi.  Her ser man jo umiddelbart likheten skriver Åsen, for i Norden kalles altså denne guden Vadi.  Både indoeuropeiske språk og samt tidlige iranske språk skal ha omfattet denne guden.  Gjennom diverse historiske, skriftlige kilder som Snorres Ynglingesaga, Flateyarbok og noe som kalles Jonanders skrifter mener så Åsen å finne et mønster som muligens kan brukes som skildring av den eller en av de folkevandringer som kan ha endt opp i Skandinavia i eldre jernalder.  Odin er selvsagt sentral i spekulasjonene.  Forøvrig kan  Geir Åsen fortelle at den siste globale DNA-trackingen (oppdatert mai 2011) viser spennende likheter mellom folk i Skandinavia og folk i Aserbajdsjan.  Det skal være slående likhet, spesielt mellom Aserbajdsjan og det sydøstre Svartehavet - og folk i sydvest Sverige og sørvest Norge.    



NB.  Geir Åsen skal ha sendt bilder og beskrivelser av steinen og tegnene til sakkyndige i  Iran i håp om at de kan bekrefte at dette ser ut som avestisk skrift.  Innholdet i denne artikkelen minner meg ellers på hva Frans-Arne Stylegar skrev om det persiske rytterfolket sarmatenes mulige påvirkning på Skandinavia omtalt i denne blogg under "romertid" den 04.02.12.   Det - og forestillingen om vannguder og bronsesverd minner også om hva Egil Lejon skrev om sverdet i Eiavatnet og dets slovakiske opphav, referert på denne blogg under "bronsealder" den 01.02.12


mandag 27. februar 2012

Mangel på arkeologer stopper boligprosjekter

Et par års forsinkelse på grunn av arkeologmangel klager utbyggere

12.01.12. skriver Rune Nedrebø i Stavanger Aftenblad om at fylkeskommunen for tiden har over 30 større vei- og utbyggingssaker som ligger i kø for arkeologisk registrering.  Utbyggerne Jadarhus og Tomtespesialisten opplever at de har dyre tomter på hånden som trolig ikke blir undersøkt arkeologisk før i 2013.  Gjøres det funn på tomtene kan utbygging trolig ikke komme i gang før i 2014.  Samtidig skriker distriktet etter nye boliger hevder Leif Undheim i Tomtespesialisten.  
- Regningen havner hos boligkjøperne sier han.  Vi har tilbudt oss å skaffe arkeologer som kan undersøke området, gjerne i fylkeskommunens regi, men fått nei.

Fylkeskultursjef John Gunnar Johnsen lover bedring i 2012 og innrømmer at dette er et problem.  - Byggeaktiviteten i området er stor og det er vanskelig å få tak i kvalifiserte arkeologer, sier han.  I tillegg er Rogaland et av de rikeste arkeologiske funnområdene i landet.  I syv av ti tilfeller blir det gjort funn som krever nærmere arkeologiske undersøkelser.  De har nettopp gjennomført intervjuer med fire nye arkeologer og vil i tillegg engasjere tre arkeologer for sesongen 2012.  Johnsen legger til at det hender de må vente både fem og ti måneder på bekreftelse fra utbyggerne på at de påtar seg utgiftene med å få området undersøkt.

NB.  Tillegg fra Dagens Næringsliv 26.06.12.  Stavangerområdet har landets heftigste boligpress og trolig landets tetteste forekomster av arkeologiske kulturminner.  Felles dugnad fra politikere, fylkeskommunen og boligbyggere har gjort det mulig å mangedoble antall tilgjengelige arkeologer i området skriver DN.  Ventetiden for utbyggingsprosjekter vil derfor går ned fortelles det.

søndag 26. februar 2012

Ranheim, 10 km. nord for Trondheim

Fant gudehov fra vikingtiden

Ble skjult før de flyktet fra tvangskristningen av Norge  ...


                       
                     Tegning: Kari Støren Binns, NTNU, Vitenskapsmuseet

Hovet ble oppdaget i 2010 i forbindelse med planer om boligbygging skriver Cato Guhnfeldt i Aftenposten 23.12.11. 
- Funnet er helt unikt i norsk sammenheng, det første som noen gang er gjort på våre breddegrader, sier Preben Rønne ved Vitenskapsmuseet/NTNU i Trondheim, som ledet utgravningene.  Helligdommen overlevde tidens løp fordi de siste som brukte det gjorde sitt ytterste for å skjule det med et uvanlig tykt jordlag.  Stolpene til stavbygningen som har stått der har de trukket opp og trolig tatt med seg til Island eller andre øyer i det de rømte for tvangskristningen i Norge på 900-tallet.

Kultstedet kan ha blitt anlagt en gang rundt 400 e.kr. og vært i bruk i mange hundre år.  Det besto av et steinsatt ofringsalter og dessuten sporene etter en stavbygning som trolig har huset gudebilder i form av utskårne ansikter til Tor, Odin, Frøy og Frøya. Også avdøde forfedre av høy rang ble dyrket på denne måten.  Rett ved avdekket arkeologene også en prosesjonsvei med kurs rett mot stavbygningen.  Den var markert med to parallelle rekker av store stein, den lengste rekken minst 25 meter lang. 

Selve alteret hvor man tilba gudene og ofret, besto av en rund steinsetting ca. 15 meter i diameter og nesten en meter høy.  Stavbygningen få meter unna var rektangulær, 5,3 x 4,5 meter i grunnplan og reist med 12 stolper som hver hadde et kraftig steinfundament. 

Da arkeologer innledet utgravningene trodde de først det var snakk om en flat gravrøys med noen sekundærgraver rundt.  - Omtrent midt i utgravningen måtte vi erkjenne at det ikke var snakk om en gravrøys, men et ofringsalter, i norrøne kilder kalt en horg.  Det var bygget opp av både runde kuppelsteiner og steinheller.  Under arbeidet fant vi to glassperler, dessuten en del brente bein og spor etter en trekasse som hadde vært fyllt med rødbrun sand/grus og sprukne kokestein. Blant beinene fant vi en del av et kranium og flere mennesketenner.  Den yngste dateringen av hovet er fra mellom år 895 og 990 e.kr.  Nettop i den tiden kristendommen med hardhendte metoder ble innført i Norge.  Den største utvandringen av folk som ikke ville la seg kristne var nettopp fra Trøndelag.  De rømte til NordAtlantiske øyer der åsatroen kunne dyrkes i fred og 40 navngitte trøndere er nevnt i norrønne kilder. 
- Fordi vårt funn og de norrønne kildene passer så godt sammen, må kildene være mer pålitelige enn mange forskere til nå har trodd, sier Preben Rønne.

Det ferdig utgravde gudehovet i form av den runde steinsettingen med en åpning midt i det ryddede området. Jordvollen bak viser hvor tykt jordlag som i sin tid ble lagt over gudehovet for å skjule det.
                      
                 Foto: Preben Rønne, NTNU, Vitenskapsmuseet


Nå skal Ranheims unike helligdom fjernes for alltid for å gi plass til boliger.
Sivilingeniør Arvid Ystad har på privat initiativ henvendt seg til både Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen for å få anlegget fredet.  - Boligene kunne enkelt ha vært tilpasset dette unike kulturminnet uten at man hadde mistet boligmasse, sier Ystad.
- Dessverre er boligbyggingen nå i gang, sier Rønne.

- Vi kan ikke kalle oss en kulturnasjon hvis dette blir gjennnomført, sier Ystad videre i en artikkel av Per Christiansen i Adresseavisen 04.01.12.  Han er svært kritisk til at Riksantikvaren har frigjort hele området til utbygging av boliger. Her utdyper han  også det faktum at alteret ser ut til å være bygget over en eldre branngrav - også nevnt i artikkelen over.   I  en artikkel på samme side går det frem at leder i byutviklingskommiteen Jan Bojer Vindheim for Miljøpartiet De Grønne stiller en interpellasjon til ordføreren om saken til neste bystyremøte 26. januar.  Han spør om Trondheim kommune vurderte å stanse utbyggingen da funnet ble kjent og om hvilke rutiner kommunen for fremtiden bør følge i slike saker.  - Utgravningene avdekket et unikt helligsted. Tilsvarende er overhodet ikke oppdaget andre steder og funnet har derfor en spesiell verdi, sier han.  §8 i Kulturminnneloven inneholder krav om å stanse utbygging når funn av automatisk fredede kulturminner blir gjort.  - Det er internasjonal klasse over dette funnet, fortsetter Vindheim, som beklager at utbyggingsaken gikk gjennom alle forvaltningsorganer - også Riksantikvaren.

19.01.11. skriver professor i historisk arkeologi og direktør ved NTNU, Vitenskapsmuseet Axel Cristophersen et debattinnlegg i Adresseavisen.  Her imøtegår han enda et innlegg av Ystad i Adresseavisen 17.01.11. der denne skal ha beskyldt NTNU for ikke å ha gjort jobben sin.  Han forteller at en systematisk innhenting av informasjon gjøres ved å avdekke fysiske aktivitetsspor i undergrunnen.  Uten å fjerne det som er avdekket er det fysisk umulig å undersøke de undeliggende lagene skriver han.  Vi er ikke i nærheten av en troverdig tolkning av konstruksjons og aktivitetssporene på Ranheim.  Foreløpig har vi bare en feltrapport og den ovenfor nevnte populærvitenskapelige artikkelen som grunnlag for å mene noe om hva funnet på Ranheim i realiteten er. Reultatet av diskusjonene med våre kolleger i de andre nordiske landene vil dessuten være en del av det kommende analyse- og tolkningsarbeidet.  Om dette arbeidet går i retning av at vi virkelig har med en førkristen helligdom å gjøre vil NTNU vurdere å gå i dialog med eierne om en eller annen markering av lokaliteten.  For publikum ville selve funnet ikke ha gitt noen forståelig mening uten omfattende forklaring, skriver direktøren for NTNU. 

I denne perioden (dato tapt. Dag anm.) gjør så Per Christiansen i Adresseavisen et intervju med seksjonssjef Isa Trøim hos Riksantikvaren som  får overskriften; "SAKEN ER AVGJORT ".  - Nei vi er ferdige med denne saken.  Den ble behandlet og avsluttet i 2010, og kulturminnet er gravd ut og fjernet, sier Trøim der.  - I enkelte saker kan det hende at Riksantikvaren eller regional kulturminneforvaltning har innsigelse til en reguleringsplan på grunn av arkeologiske kulturminner.  Dette skjer ved en del kulturminner det finnes få av, som gravhauger og helleristninger, sier hun.  Men eventuell bevaring avhenger også av hvilke type tiltak det er snakk om og hvilke type samfunnsmessige hensyn saken berører.  På Ranheim går forøvrig anleggsarbeidet videre upåvirket av debatten, skriver Christiansen.  Området er av geologer betegnet som et sensitivt kvikkleireområde, i grenselandet for det   NVE tillater bebygd, skriver han. 



lørdag 25. februar 2012

Utenfor Lillesand

Fant Norges eldste skipslast

På 14 meters dyp ved innseilingen til Ulvøysund utenfor Lillesand gikk skipet ned med sin last.  Stedet er typisk for forlis, en smal passasje mellom holmer og skjær og svært utsatt for sørvestlige vinder.  Det som var igjen av lasten var særlig kvernsteiner fint stablet omtrent slik de kan ha ligget i båten.  De er trolig laget i Sogn og fjordane hvor det var kvernsteinproduksjon allerede i tidlig vikingtid.

Et utrolig sjeldent funn sier arkeolog ved Norsk Maritimt Museum, Pål Nymoen som har stått bak undersøkelsen.  I sammen med kvernsteinene fant man lær, korroderte jerndeler og den ene tingen som gjorde det mulig å datere funnet, et reinsdyrgevir.  Trolig har steinene bare vært en liten del av lasten.  Selve skipet har man ikke funnet noe av.  C14-dateringer viser at reinsdyrgeviret er fra første halvdel av 1000-tallet.  Det er slutten av vikingtiden og den eldste påviste skipslasten funnet i Norge. Man hadde visst om vraket en tid, men antatt at det var yngre. Det var først i 2010 man fikk gjort en arkeologisk registrering av det skriver Cato Guhnfeldt for Aftenposten 24.12.11.

Se hele artikkelen med flott bilde av dykker som finner geviret her:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Fant-Norges-eldste-skipslast-under-vann-6727761.html

torsdag 23. februar 2012



Hogganviksteinen, runer fra folkevandringstid

Nest lengste tekst i hele Norden !

Signert Nødgjest, også kalt Jerven ...

Steinen ble oppdaget i  2009 i hagen til familien Henriksen som tjue år tidligere hadde hatt utgravning av en gravhaug på tomta.  Denne gangen skulle de bare gjøre hagen litt lettere å stelle og ville flytte på en stein med en gravemaskin.  Det var den 500 - 800 kilo tunge sensasjonen som nå kalles Hogganviksteinen.  De oppdaget runer på den siden av steinen som hadde vendt ned og  fylkeskonservator Frans-Arne Stylegar ble kontaktet.  Han har siden ledet og organisert det videre arbeidet.  Dette er i Mandal Kommune.
    
                                            Foto: Dag H

Runologene professor James E. Knirk, Jonas Nordby og Terje Spurkeland innfant seg på stedet og begynte arbeidet med å tyde teksten, også med hjelp av professor i germansk filologi, Harald Bjorvand.  Den er gammelnordisk og skrevet med tegn fra den eldre futharken (runealfabetet) og skal leses fra høyre mot venstre.  Det er 62 tegn og man anslår at de er gjort rundt 400 e.kr. dvs. folkevandringstid.  Vanlig for runesteiner fra denne tiden er at teksten er ristet vertikalt, men her er den horisontal, altså ganske uvanlig.  Runene er usedvanlig godt bevart noe som trolig skyldes at steinen har vært veltet forholdsvis kort tid etter at den ble reist.  De er også ristet med uvanlig presisjon i følge James Knirk.  Imidlertid inneholder de muligheter for tvetydighet samt minst et uforståelig ord.

29.10.09. kommer så Frans-Arne Stylegar, på sin blogg, Arkeologi i Nord, med professor Knirks tolkning av teksten:






Skelba-þewaR’s [“Skjelvende-tjeners”] stein [=(grav-) minne].
[Bokstavmagi:] aaasrpkf aarpaa
Innenfor/innenifra ?navet/?novet [eller: ?nålen].
Jeg [=runeristeren] [heter] NaudigastiR [=”Nød-gjest”];
Jeg [kalles] Jerven.

Utgravning.
Sommeren 2010 ble området steinen ble funnet på åsted for nærmere utgravninger.  Stylegar skriver i Arkeologi i Nord den 25.06.10. at stedet steinen ble funnet er på en berghylle der man i yngre romertid eller tidlig folkevandringstid har nedlagt et betydelig arbeide med å bygge ytterligere et platå. 

Han skriver videre, "Det i utgangspunktet svakt skrånende terrenget er blitt påført betydelige mengder sand og stein, som på oversiden er avsluttet med en pent lagt mur som avgrenser hele det nevnte "hjørnet", til sammen et
areal på 70-100 kvadratmeter. Midt inne på den kunstige flaten har runesteinen vært reist.

Ovenfor platået og muren er det dessuten anlagt
et eller to, muligens flere, terrasser. Øverst har selve gravhaugen ligget, men den ble trolig ødelagt omkr. 1930, og området er i dag planert og bebygd."


Det ble besluttet å la Hogganviksteinen få stå der Jerven hadde ment at den skulle være.


Kilder: Wikipedia, Middeladernett.com ved Therese Foldvik, Levende historie.no , Arkeologi i Nord.blogspot.com ved Frans-Arne Stylegar.


Mer om jerven på Agder.  19.12.11. kommer så Frans-Arne Stylegar tilbake med utdypninger om hva og hvem denne Jerven kan være i en artikkel i Klassekampen.  Steinen og skriften dateres til yngre romertid eller folkevandringstid dvs. tida mellom ca. 200 og 500 e.Kr. skriver han.  Det hadde hele tiden vært usikkerhet om det faktisk hadde vært en S foran det første ordet i teksten.  Det kunne utgjøre forskjellen mellom to ord; skjelvende eller kalv.  Nå tror Stylegar at bokstaven S ikke  hadde vært der og at det er snakk om en tekst på 61 tegn.  Da blir betydningen antakeligvis, skriver han; "kalv tjeners stein innenfor navet (el. hus) Jeg Nødgjest jeg jerv".  Stylegar redegjør videre for jervens posisjon i nordisk folketro.  Peder Claussøn Friis, prest i Lindesnes, gjengir i slutten av det 16. århundre en del om jervens grådighet og forteller bla. at både bjørn og ulv rømmer for jerven.  Hvilket Friis mistenker at skyldes noe "chiult oc himmelig" i jervens natur.

Stylegar tror Friis har mye av sin kunnskap fra Olaus Magnus  noe eldre "De nordiske folkenes historie".  Der står det en del om jerven og om eksport av jerveskinn som et kostelig produkt til fyrster og stormenn.  Også norske middelalderkilder forteller om eksport av jerveskinn forteller Stylegar.  I følge Olaus Magnus får også den som sover under et dekke av jerveskinn drømmer som står i forbindelse med jervens natur.  Dette setter Stylegar i forbindelse med sjamanistiske trekk ved førkristen tro.  Magnus redegjør også for helbredende virkninger av jervens klør, tenner, fett og blod.  Ikke dårlig for en svensk, katolsk geistlig. Stylegar forteller videre om en del funn av jerveklør og en amulett av en tann fra vikingtidens Birka og Sigtuna.  Det er også funnet jerveskinn i en gravhaug fra 800-årene på en øy i Mælaren, men det er unntaket.  Bjørneskinn var langt vanligere i slike graver.  Jerveskinn - og f.eks. en kappe av det, vil ha vært eksklusivt og oppsiktsvekkende i jernalderen og fort kunne ha blitt opphavet til kallenavn som Jerven.  Det kunne ha  gitt bevis på langveis kontakter gitt at jerven heller ikke  den gang var vanlig på Agder - og dermed status i seg selv.  Stylegar drar linjene til berserkene kjent for sine dyreskinnsbekledninger og til Odinkulten.  Disse ekstatiske krigerne skal være et gjennomgangstema både i skriftlige kilder og i jernalderens bildeverden.  Stylegar antyder med det at navnet Nødgjest (Naudgastir) kan være nanet på en "odinskriger", da med villdyrets kraft og raseri - og at navnet kan bety en "gjest som bringer nød".




tirsdag 21. februar 2012

Engelsk i vikingtiden ...
. og en blodstenkt anekdote ..

Dette er noe jeg har lurt på, når jeg leser sagaer om vikinger som reiser til England og kriger, forhandler og intrigerer med konger og stormenn der borte.  Og ikke minst når de setter bort sine egne barn til oppdragelse, eventuelt vannskjøtsel hos de samme, eller henter prinsesser derfra.  Eller da jeg nylig leste Roy Jacobsens (som også har bidratt til den nye utgaven av Heimskringla) spennende roman "Frost" om noe av dette.  Hvor godt forstod de hverandre ?  Var de ofte flerspråklige eller brukte de tolker ?


I Stavanger Aftenblad 16.02.12. har Jan Zahl et intervju med Kjell Arild Pollestad som nettopp har oversatt Snorres kongesagaer, Heimskringla, til moderne riksmål.  Mot slutten av artikkelen spør Zahl; - Korleis kommuniserte ein med kvarandre ute i verda ?
- Dei hadde nok med seg tolkar.  Men nordmenn og engelskmenn forsto kvarandre fram til etter slaget ved Stamford Brigde i 1066 og franskmennene invaderte både landet og det britiske språket (slaget som regnes som punktum for vikingtiden der Harald Hardråde tapte og falt. Dag anm.), svarer Pollestad.  Og leverer ein kosteleg digresjon frå tida då nordmenn og britar framleis skjønte tungemålet til kvarandre:


- Ei stund etter Stamford Brigde kom ein nordmann ridande i bare skjorta.  Han hadde vore i eit slag, hadde sveitta, men nå begynte det å bli kjølig.  Då han kom framom ein engelsk bonde, spurde nordmannen om han kunne få kjøpe ulljakka engelskmannen hadde på seg.
"Nei det får du ikkje, for du er nordmann."
"Kva ville du gjort med meg då, siden eg er nordmann ?" spør nordmannen.
"Eg ville drepe deg.  Men eg har ikkje våpen," svarer engelskmannen.
"Eg har våpen.  Så då kan jo eg drepa deg ?" foreslår nordmannen.  Så høgg han hovudet av engelskmannen og tek ulljakka.


- Dette er altså den siste dokumenterte samtalen mellom ein nordmann og ein engelskmann mens dei framleis skjønte kvarandre, kneggar Pollestad, som meinar det er eit sterkt element av humor i Snorres valdsskildringar. 


NB.  Artikkelen som slutter med å fortelle at Pollestad jobber med oversettelse av Homers Odysseen forklarer ikke hva som gjorde at nordmenn og engelskmenn kunne forstå hverandres språk.  Var det likheten mellom det norrønne og det angelsaksiske og oldjydske som gjorde det - eller var det bare resultatet av flere århundrer med vikingers div. aktiviteter og erobringer i England ? 
Dag



mandag 20. februar 2012

Aftenposten 12.12.11.

Hanseater også på Avaldsnes
Avslørt av avfallet under vann

Marinearkeolog Endre Elvestad ved Stavanger Museum mener han har funnet avfallsdyngen til en gammel hansahavn på Avaldsnes skriver Cato Gunhnfeldt. Funnet overgår Elvestads villeste fantasier sier han, selv om de visste at det lå gamle kulturlag her og på forhånd hadde gravd undersøkende sjakter. 

Det er snakk om et område på størrelse med en fotballbane og C-14-dateringer av avfallet viser at det stammer fra siste halvdel av 1300-tallet og første halvdel av 1400-tallet.  Avfallet består av mye slakteavfall, lærrester etter sko og all slags skinnproduksjon, treflis, middelalderkeramikk, tauverk, ballaststein og til og med en kanonkule av stein. Mye av keramikken som stammer fra vinkanner og drikkebegre er typisk hanseatiske i stil og kan være produsert i Siegburg i Tyskland. 
- Dette viser at hansasenteret Noteau lå ved Avaldsnes, sier Elvestad.

Det er fra før kjent at hansatene befant seg på Avaldsnes fra ca. 1350 skriver Guhnfeldt.  I 1368, under krigen mellom det hanseatiske forbundet og de nordiske kongene brant hanseatene ned kongsgården på Avaldsnes.  Dette var i forkant av den 70 - 90 år lange perioden som avfallet stammer fra.  I 1370 ble hanseatens priviligier gjenopprettet i en fredstraktat.  -  Det stemmer at Noteau lå i Karmsundet selv om de skriftelige kildene ikke sier nøyaktig hvor, sier professor i historie ved Universitetet i Bergen, Knut Helle, som nevner en rekke skriftelige kilder for eksistensen av dette hanseatiske handelsstedet.  De nødvendige bygningene på land som dette må ha forutsatt er det forløpig ikke funnet spor av, men Elvestad håper de skal finne det og at avfallet igjen vil vise vei til det riktige stedet inne på land.

I følge Elvestad er det ikke ofte skriftelige kilder og funn passer så godt sammen som her.  Blant annet heter det i et hansabrev fra 1400-tallet at en skipper fra Gdansk mistet skipet sitt i Noteau i året 1430.  Undervannsarekologene fra Stavanger har ganske riktig funnet et stort skip i sjøen ved Avaldsnes.  Det er 22 meter langt og årringdatering og årringmønstre tyder på at det ble bygget i Polen rundt 1390. 
-  Det spesielle i denne saken er at det har vært en voldsom aktivitet på et sted hvor det ikke fantes  noen middelalderby, sier Elvestad.  Og det er svært uvanlig.

Se hele artikkelen med flotte bilder her;  http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Hanseater-avslort-av-avfallet--6718545.html

onsdag 15. februar 2012

Stavanger Aftenblad 06.10.11.

Har funnet Norges eldste gårdsbruk ?

Rester etter Norges antakelig eldste kjente gårdsbruk er funnet på eiendommen til Jærmuseet skriver avisa.  Hovedfunnet omfatter stolpehull etter et såkalt toskipet langhus på 18 ganger 5,5 meter.  Det er trolig fra rundt 2000 f.kr., det vil si i slutten av yngre steinalder.  Funnet omfatter også et høyst spesielt keramikkskår som trolig er like gammelt som huset.  I området ble det også funnet en branngrav antakelig fra rundt 500 f.kr.  

Plasseringen av stolpehullene på gården indikerer at at det anslagsvis 4000 år gamle huset er fornyet flere ganger.  Flere stolpehull markerer det som trolig har vært et inngangsparti, noe som også er sjeldent.  De siste tiårene har arkeologene puslet sammen et mye mer nyansert, men langt fra komplett bilde av hva slags samfunn som fantes i Skandinavia på denne tiden.  Det nevnte keramikkskåret kan gi bidrag til forståelsen av oversjøiske forbindelser.  

Det bærer preg av å være av dansk opprinnelse mener feltleder Astrid Bjørlo og Prosjektansvarlig Olle Hemdorff, sistnevnte selv av dansk opprinnelse.  Både leirtypen og utformingen kan tyde på det mener Hemdorff.  C14-analyser av kornrester i stolpehullet hvor keramikkskåret ble funnet kan kaste lys over dette spørsmålet sier han.  Han tror huset var bebodd av en familie med fem-sju medlemmer som dyrket bygg, hvete og hadde husdyr.  Jærmuseet Vitengardens leder Målfrid Snørteland ivrer for å rekonstruere huset skriver Odd Pihlstrøm. 

mandag 13. februar 2012

Yngre steinalder

Hulemalerier: Norges nordligste oppdaget sommeren 2011

06.10.11. skriver avisa Fjuken som utgis i Skjåk og er lokalavis for Ottadalen om Tom Ording Dahl som har det med å utforske huler.  Han var på ferie i Lofoten i sommer og "for nå inni alle grotter eg kunne" som han sier til avisa.  Hulemalerier i Norge er bare kjent fra kysten mellom Leka nord i Nord-Trøndelag og til Lofoten forteller han.  De skal være mellom 2.500 og 4.000 år gamle og ha mange fellestrekk.  Ferien bragte han bla. til Flakstad og en grotte med rester etter grilling og fakkelbokser - noe som slett ikke er bra. Bla. blir karbondateringer litt vriene da.  Men der inne fant han noe som ingen har lagt merke til før.

Det var hulemalerier.  Minst to figurer som kan minnne om en såkalt hodefoting.  De to røde figurene var fargelagt med jernoksid som er svært skjørt for div. påvirkning.
- Ein må ikkje finne på å ta på dei, heller ikkje bruke sterkt ljos eller blits når ein fotograferer, understrekar Tom.  Han registrerte funnet på gps og kontaktet miljøetaten i kommunen, fylkesarkeologen og noen andre eksperter på bergkunst i Norge.  Det tok ikke lang tid før arkeologen var der og et registrerings- og vernearbeid var i gang da dette nr. av Fjuken kom ut.  Hvor hulen ligger er hemmelig inntil videre.  Det er en såkalt talusgrotte dvs. at den er dannet av kjempestore steinblokker.  Grotta ligger nær havet, er alt Tom kan si om posisjonen. 
Funnet er det nordligste som er gjort i Norge forteller avisa. 

Grotteentusiasten Tom O. Dahl som åpenbart er fra Ottadalsområdet forteller ellers at han også ser etter andre kulturminner, planter, insekter og mer til når han er inne i en grotte.  - Her heime, nærare sagt i Dumdalen (hører til Sognefjellet) har han funne mange knoklar, bjørnekjevebein, kulturminne, fossilar og interessante planter.  Mellem anna likar jerven å ta med seg middagen til ein plass han kan vera i fred, forklarer Tom.  Det er mange uutforska grotter i Breheimen skriver Hans Erik Kjosbakken i artikkelen som også forteller at Tom O. Dahl har fått offisielle oppdrag i sammenheng med dette.  - Eg skal laga eit kurs for guidar og andre som ferdast i grottene, forteller han.  Det er desverre mange som ikkje skjønar at det er sårbart.

NB. Selv Dahl finner vel ikke noen hulemalerier i Breheimen da - så langt fra havet.  Googler man hulemalerier i Norge finner man at funnstedene ofte er rikere enn det her nevnte.  F.eks.er 22 dansende figurer hvorav en med en stav nevnt, men også så mange som noen og førti figurer i en hule skal være blant funnene.  Et sted antas det at noen av hulemaleriene kan være fra den eldste bronsealder.

søndag 12. februar 2012

Tønsbergs Blad 26.08.11.:

Var Osebergdronningen
egentlig en volve ?

Foto: Hans Christian Moen, Tønsbergs Blad

Denne dagen formidler Tønsbergs Blad en interessant iaktagelse av treskjærer Geir Dalene som gjenskaper ornamenter på kopien av Osebergskipet som er under bygging i Tønsberg by.  Det gjelder en tingel, en innvendig del av skipets stevner som ikke kan sees av f.eks. besøkende på vikingskipsmuseet i Oslo. 
En av skipets tingeler er altså bevart, og også den er rikt ornamentert.
Dalene mener at et nokså vågalt kvinnemotiv i ornamentikken - og det faktum at hun ser ut til å være omgitt av to katter, kan tyde på at denne kvinnen er en volve.  Han fremmer også den tanke at dette er en av de to kvinnene som fikk skipet med seg i graven.  Denne artikkelen er desverre gått tapt for undertegnende, så jeg skal være forsiktig med å si hva Dalene ellers fremholdt, men han får sterk støtte for sitt syn av forfatter Aasmund Sandland i Tønsbergs Blad 04.10.11. I artikkelen går det ellers frem at cannabisfrø var blant tingene osebergkvinnen fikk med seg på reisen.

I Sandlands innlegg går det frem at tingelen hørte til skipets akterstavn, altså der rormannen stod, noe som må anses som en sentral plassering - og som kan tyde på et viktig budskap.  Han, som Dalene, minner om at det også ble funnet en lue og et par hansker i katteskinn i et skrin i Osebergfunnet.  Sandland fremholder også at noen av ornamentene på den overdådige vognen fra funnet forestiller katter.  Han mener at vognen har vært ment til seremoniell bruk.  Fruktbarhetsgudinnen Frøya skal ha hatt to katter til å trekke sin vogn forteller han - og kvinnen på tingelen ser unektlig ganske fruktbar ut.  Posituren har vært omtalt som fødestilling.  På Gotland er det funnet en stein med liknende motiv forteller han - og konkluderer med at kvinnen på tingelen er Frøya selv.
Han antar derfor at Oseberkvinnen har vært en høyt aktet seremonimester for en stedelig Frøyakult.
 
Illustrasjon: Hans Christian Moen, Tønsbergs Blad

07.12.11. kommer smedsvenn, Hans-Johnny Hansen med noen motforestillinger mot disse slutningene, også i Tønsbergs Blad.  Han jobber med å rekonstruere smedarbeid fra vikingtiden, også på Osebergskipskopien som er under bygging - og til daglig på Midgard historiske senter.  Han har bla. rekonstruert et vikingsverd funnet i Nordland fylke.  Det hadde det samme kattemønsteret og tilhørte avgjort ikke noen kvinne, men ble funnet i en høvdinggrav.  Leder av virksomhet for kulturarv i Vestfold, Terje Gansum fremholder i den samme artikkelen at det ikke er noen relasjon mellom dyremotivene på tingelen i Osbergskipet og volver.  - Dyrene på tingelen kalles stort sett gripedyr, og er en del av vikingtidens ornamentikk som er funnet i flere vikinggraver, forklarer han.  Den eneste relasjon man kan finne mellom kattedyr og volver er fra en saga fra 1400-tallet.  Artikkelen forteller ellers at det ble funnet to kvinner i Osebergskipet.  Den ene rundt 80 år gammel og den andre noe yngre. Den eldste hadde et skjelett som viste at hun hadde arbeidet hardt skriver Marikken W. Wathne i artikkelen med overskriften; "Osebergkvinnen forblir et mysterium".  

fredag 10. februar 2012

Ytterøya i Trondheimsfjorden

De tre små griser går inn i arkeologien !

06.10.11. skriver Adresseavisen at grisene til Karl Laugsand ikke er alminnelige "svin på skogen".  Bonden Karl Laugsand har 60 griser gående nokså  fritt på skogen på Ytterøya forteller avisa.  I fjor sommer /høst rotet de frem et gammelt kulturminne, trolig en ca. 2000 år gammel branngrav fra eldre jernalder.  Bonden som har spesialisert seg på kjøttprodukter fra frittgående gris fikk altså en liten arkeologisk godbit som bonus for sin grisevennlige kjøttproduksjon.

I høst oppdaget han at en svær stein han trolig har sittet på før var omgitt av en sirkel med steiner på størrelse med basketballer.  Disse var kommet frem etter at grisene hadde fjernet alt som var av torv, lyng og mose.  Laugsand kontaktet arkeologer hos fylkesmannen og spesialrådgiver for kulturminnevern hos fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Lars Forseth dro på befaring.  - Det jeg så er helt klart en grav, og en sjelden sådan. I hvert fall i Trøndelag.  Det er bare på Helgebyfeltet i Steinkjer jeg har sett noe lignende her i regionen, sier Forseth.  Han anslår at det er en branngrav fra en gang i mellom 500 f.kr. og 500 e.kr., men utelukker ikke at det kan være en ubrent grav og da kan inneholde en steinkiste. Han utelukker heller ikke at graven kan inneholde flere døde personer.

Noen planer om å åpne graven har Forseth ikke.  Kulturminnet blir ødelagt ved en eventuell utgravning sier han - og slike gamle graver er sjeldne.  De kom langt tidligere enn de langt mer tallrike gravhaugene eller gravrøysene. 
- Få ut grisene ! var det første Forseth sa da han snakket med Laugsand om saken.  Grisene kunne utmerket godt ha klart å endevende funnet om de fikk fortsette.  Laugsand har derfor gjerdet inn området rundt gravsirkelen - og på Forseths oppfordring, utvidet grisenes beiteområde i håp om at de skal finne mer.  Til våren vil han tilrettelegge for at folk skal kunne se kulturminnet skriver Hege Udbye for Adresseavisen.

NB.1.  Det var LevangerAvisa som først skrev om saken 05.10.11. Der går det frem at steinen i midten av gravmonumentet er en bautastein. Denne er så omkranset av en ring steiner på størrelse med basketballer.  Dette er en svært sjelden type gravmonumenter i Norge sier Forseth og forteller at 90% av norske graver er såkalte gravhauger eller gravrøyser. Som Adresseavisen skriver er denne typen antakelig eldre enn haugene.

11.05.06. skriver også LevangerAvisa at Nord-Trøndelag fylkeskommune er den første i landet til å opprette et nettsted der folk kan registrere lokale kulturminner. En av de første som har noe å registrere er nettop Karl Laugsund med de arkeologisk nyttige grisene.  Han registrerte en gullring fra mellom år 200 og 400 e.kr. som ble funnet i 1942 eller 1943 av en guttunge som drev med gårdsarbeid der Laugsund har åker i dag.

NB.2.  Det er jo festlig at dette funnet dukker opp i Trøndelag.  Et spennende øyeblikk i Snorres kongesagaer er jo da Asbjørn fra Melhus står frem for nestenkonge Håkon den gode og sier bla.; "at vi skulle gå fra den tro som fedrene har hatt før oss og alle våre forfedre, først i brennalderen og så nå i haugalderen, de var mye gjevere menn enn vi er, men denne tro har enda hjulpet oss også."  

mandag 6. februar 2012

Flagghaugen på Avaldsnes

Rikeste gravfunn fra romertiden
i hele Nord-Europa

På 200-tallet ble det gravlagt en stormann på Karmøy skriver Aftenposten 14.02.11.  Gravhaugen målte hele 43 meter i diameter og var fem meter høy.  I hjertet av den fant man et gravkammer bygget av skiferheller.  Inni kammeret lå fyrstens kiste av eikeplanker omgitt av never.  I tillegg til den fant man en betydelig del av hans jordiske gods, våpen og vakre gjenstander, for en stor del av romersk opphav. Det er den rikeste romertidsgrav som noen gang er påvist i Nord-Europa og den med det største  innhold av romertidsgull i hele Skandinavia. Den ble åpnet allerede i 1834-1835, men likevel, til dags dato har ikke gravfunnet vært ordentlig utforsket og publisert. 


            Foto: Terje Tveit, Arkeologisk Museum, Universitet i Stavanger


Med seg i graven fikk han et tveegget sverd, trolig et romersk gladius-sverd som var standardvåpen i  den romerske hæren frem til ca. år 300.  Det hadde sølvknapp på skjeftet og en slire som var klinket sammen med små sølvbeslag og siden kledd i lær og beslått med bronseplater med ornamentert søvblikk utenpå. En skjoldbule fra funnet var dekket av tykke sølvplater svært lik en lignende skjoldbule fra Illerup--funnet fra 200-tallet i  Danmark (Illerup-funnet er også omtalt i artikkelen under).  Også en lanse og et spyd ble funnet, men begge er siden gått tapt.  Det samme gjelder en nål av gull, en kniv, en pilspiss og et bandolær. Disse funnene ble gjort før fornminneloven, senere kalt kulturminneloven ble vedtatt i 1905.  Av mer hverdagslige ting kan nevnes et bronsefat med løvehode, normalt brukt til håndvask ved romersk taffel, en sil av romersk type, et nordisk drikkehorn med munningsbeslag av sølv og et romersk speil.  Å finne romerske speil i Norden er uhyre sjeldent.  Nærmeste paralell er et speil fra Ungarn.  Det ble også gunnet 31 spillebrikker av glass i graven. 

Graven inneholdt mer gull enn noen annen fyrste- eller høvdinggrav vi kjenner i hele Skandinavia.
En halsring i gull veide nesten 0,6 kilo.  I graver på kontinentet er halsringer av gull bare funnet i de aller rikest utsyrte gravene i Tyskland og i Øst-Europa.  I tillegg til halsringen var det også fire fingerringer av gull i graven, en av dem på 24 gram.  Fem slike ringer er funnet i Norge hvorav tre i Rogaland/ Sunnhordland.  Gravens rikdom kan tyde på at fyrsten må ha hatt kontakt med Romerriket.  Kanskje tjenestegjorde han i en romersk hær i 10- 20 år før han vendte hjem.  Det forekom at sønner av høvdinger tjenestegjorde i romerske avdelinger og fikk opplæring i romersk krigføring, organsisasjon og kultur.   - Fordi lignende gjenstander, men ikke fullt så rike, er funnet i andre graver på Sørvestlandet, tror vi at fyrsten kan ha reist sammen med flere andre sørover, sier Arnfrid Opedal, leder av Avaldsnesprosjektet.
- Gjenstandene kan være belønning for tjeneste i romerske avdelinger eller resultat av plyndring/kamp mot romerne.  Det er forvirrende at gjenstandene stammer fra et svært stort område.  Uansett er funnet unikt.  Man ser et glimt av et veldig godt organisert samfunn.  Fordi gravfunnet aldri er blitt ordentlig utforsket eller publisert har Norge her en internasjonal oppgave, sier hun. 


Foto: Terje Tveit, Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger.

Gravfunnet fra Avaldsnes har en kvinnelig paralell om enn ikke like rik.  I 1883-1884 gravde bonden Samuel Gausel ut en kvinnegrav på sin gård Gausel, 5-6 kilometer rett sør for Stavanger Sentrum, rett vest for Gandsfjorden.  Graven som trolig var fra ca. 850, inneholdt nærmere 40 gjenstander, inkludert noen av de fineste smykkegjenstandene vi kjenner fra vikingtiden. Den gravlagte kvinnen er siden kalt "Gausel-dronningen".  Funnet besto bla. av spenner av sølv og forgylt bronse og armringer av sølv, et bronsekar og et drikkehornbeslag, alt trolig importert.  Et hestehode lå ved fotenden sammen med kvinnen i graven, utstyrt med staselig seletøy fra Irland som var prydet med dekorerte og forgylte bronesbeslag.  - Jeg tror flere av gjenstandene er resultat av plyndring, sier Arnfrid Opedal.  Det er funnet flere og mer varierte irske metallarbeider på Nord-Jæren enn i  noe annet sammenlignbart område i hele Europa. 

- I dag er forvaltningsansvaret for gjenstandene spredt på flere museer.  Både Bergen Museum og og Kulturhistorisk Museum i Oslo har til nå ikke villet tilbakeføre permanent gjenstander fra gravfunnene til vårt museum sier leder for formilingsavdelingen i Arkeologisk Museum i Stavanger, Einar Solheim Pedersen.  Bergen Museum forvalter i dag nesten alle gjenstander fra begge funn, men har bare utstilt ett beslag fra gausel-dronningens grav.  Det største klenodiet av dem alle, halsringen av gull fra Flaghaugen, funkler likevel på utstilling i "eget" fylke ved museet i Stavanger takket være utlån fra Kulturhistorisk Museum i Oslo forteller Aftenposten i artikkelen som er signert Cato Guhnfeldt. 

I egen faktaboks skriver avisen om Norge på 200-tallet: Oppdelt i høvdingsamfunn.  Utstrakt import fra Romerriket av bla. våpen og verdisaker.  Mye handel med dagens Sverige, Danmark og nordlige deler av kontinentet.  Jordbruk, jakt og fiske viktigste leveveier.  Ingen skriftlige kilder.

lørdag 4. februar 2012

Romertid
Norden også påvirket av sarmatene - rytterfolk østfra ..

 03.01.11. i Klassekampen skriver Frans-Arne Stylegar noen interessante betraktninger om impulser til Norden.  Det var da en utstilling kalt "Dronning Margrethe og arkæologien" på Nationalmuseet i København. Stylegar skriver; "I ett av monterne med gjenstander fra utgravninger som den arkeologiutdannede majesteten enten har deltatt i eller besøkt, ligger en liten bronsegjenstand fra 1980-årenes undesøkelser i Illerup Ådal ved Skanderborg."  Det er en kuleformet amulett eller hengesmykke som man ellers må til sarmatisk område i det sørøstlige Europa for å finne maken til. Ved Svartehavet og deromkring finner vi tilsvarende amuletter i kvinnegravene.

Sarmatene var et ryttefolk som hadde sin hjemstavn på de nordkaspiske steppene ved Volga, i det sørlige Ural og det vestlige Kasakhstan.  De er omtalt så tidlig som 400 f.kr. av Herodot og settes bla. i forbindelse med de kvinnelige krigerne amazonene. Mot slutten av det første århundret e.kr. hører vi om sarmatiske angrep på de romerske provinsene så langt vest som i Pannonia (dagens Østerrike, Ungarn og den nordlige delen av det tidligere Jugoslavia).  De ulike sarmatiske stammene utgjorde en formidabel millitær utfordring for Romerriket. Det skyldtes først og fremst det overlegne sarmatiske kavaleriet.  Pansrede krigere til hest og treffsikre bueskyttere skapte problemer for de seiersvante romerne. I 166 e.kr., mens romerne hadde hendene fulle med den pågående krigen mot parterne i øst, brøt flere germanske grupper - og med dem den sarmatiske stammen iazyger - gjennom limes i Pannonia, og noen av dem plyndret helt ned til Nord-Italia.  Dettte var begynnelsen på de såkalte markomannerkrigene som ikke tok slutt før i 180, da romerne under keiser Marcus Aurelius hadde gjenvunnet kontrollen.  Som en del av fredsslutningen med sarmatene måtte disse forsyne den romerske hæren med 8000 kavalerister, som for en stor del ble stasjonert i Britannia.  Det har vært spekulert, skriver Stylegar, i om de sarmatiske rytterne i Britannia og deres kamper mot invaderende saksere har gitt opphav til legenden om kong Arthur og ridderne av det runde bord. I yngre romertid ble de sarmatiske rytteravdelingene regnet for å være de beste i imperiet.

Romerne overtok tilsynelatende flere nyvinninger fra sarmatene, som den tunge lansen, våpenøksen, bueskytteriet og det pansrede kavaleriet.  Samtidig fortsatte sarmatiske stammer å være en trussel for keiserriket.  Da romerne under Aurelian trakk seg ut av Dacian (dagens Romania) rykket iazyger inn.  Med folkevandringstiden og de store vandringene til hunner og goter forsvinner sarmatene ut av sagaen som Stylegar skriver.  De er enten blitt assimilert i disse mektige stammeforbundene, eller knust av dem.  Men hva med de germanske stammene og stammeforbundene nord for den romerske grensen spør Stylegar, for ikke å snakke om skandinavene - opplevde disse det fryktede sarmatiske kavaleriet på nært hold ? 

Fra omkring år 200, forteller han, ser det ut til at det skandinaviske krigeraristokratiet har vært sterkt påvirket av sarmatiske skikker.  Man ser det tydelig når det gjelder våpentyper.  Sverd med innlagte figurer dukker opp i gravfunnene her hjemme på denne tiden, eksempelvis i et kjent funn fra Stabu på Toten, og det er mulig at det skyldes påvirkning fra sørøst.  I Danmark opptrer de karakteristiske sverdene med ringformede grep, og i flere danske og et par svenske funn finnes ringbrynjer, og her er det liten tvil om at vi har å gjøre med sarmatisk innflytelse. 

Felles for flere av de nye typene som dukker opp i Skandinavia på 200-tallet skriver Stylegar, er at de kjennes fra sarmatiske områder på forhånd.  Dette gjelder ikke bare våpen, men også gullarmringer av en bestemt type som forekommer i høystatusgraver i det samme tidsrommet, f.eks. i det kjente Avaldsnesfunnet fra midt i det 3. århundre.  Igjen må forbildene søkes i Sarmatia.  Dessuten har vi enkelte funn, som de berømte sølvbegrene fra Himlingøje på Sjælland, som viser tydelig påvirkning fra den sarmatiske motivverdenen. 

Bronseamuletten fra Illerup er altså ikke noen enslig svale skriver Stylegar og forteller at forklaringen på den sarmatiske innflytelsen ligger i de nevnte markomannerkrigene.  Skandinaviske krigere deltok i nemlig også i de væpnede konfliktene ved Donau-limes, og enten de kjempet med dem eller mot dem (i virkeligheten trolig begge deler), var de vitner til det sarmatiske kavaleriets seiersgang.  Her må påvirkningen ha hatt sitt utgangspunkt.  Og amuletten i Illerup-funnet, som etter utgravernes mening består av utstyr fra en norsk-svensk hær ?  Tja sier Stylegar, i prinsippet kan det ha vært sarmatiske krigere med i de skandinaviske stormannsfølgene i yngre romertid.  Mer sannsynlig er det, mener han, at det er en skandinav som har sikret seg amuletten som suvernir fra et tidligere møte med de mektige rytterkrigerne fra øst.

NB.  Frans-Arne Stylegar er arkeolog og fylkeskonservator i Vest-Agder.  I sammen med Bjørn Bandlien har han i en årrekke skrevet historiske artikler i Klassekampen under vignetten; Kringla heimsins.  Dette blogginnlegget er en ørlite forkortet utgave av hans artikkel nevnte dato.  De fleste av hans artikler og flere til kan leses på hans blogg; Arkeologi i nord", arkeologi.blogspot.com, som er et oppkomme av svært velskrevne og informative artikler. 

På Wikipeda beskrives sarmatene som et iransk folkeferd som kjennes i historien fra ca. 400 f.kr. til 300 e.kr. Det faktum, og Stylegars betraktninger over - gir næring til interessen rundt et spesielt skriftfunn i en av grunnmursteinene til en kirke beskrevet i Grimstad Blad -  som jeg snart kommer tilbake til.

onsdag 1. februar 2012

BRONSESVERDET I EIAVATNET

Kastet i vannet som offer ?

02.02.11. skriver Egil Lejon i Klassekampen om funn av et bronesaldersverd i Eiavatnet (funnet i 1939) i Sør-Rogaland.  "Bare øvste del av sverdbladet var berga, men handtaket var godt bevart.  Øvst på det ovale handtaket finnst ein sirkelrund knapp.  Grepet og knappen var pryda med perlesnorband og bølgemønstra ornament."  Videre forteller Lejon noe om en bok utgitt av Stavanger Arkeologiske Museum som beskriver dette sverdet samt at det skal være gjort flere "identiske" funn i Sverige og Danmark.  På en stor bronsealderutstilling i København i 2009 så han flere danske sverdfunn av samme typen og alle skulle ha vært gjort i vann eller våtmarksområder. På utstillingen skal de ha vært omtalt som sverd av "ungarsk" opprinnelse.

             Foto: Terje Tveit. Arkeologisk Museum, Universitet i Stavanger

Ungarn er et land uten kobberressurser og Lejon mener sverdene kommer fra Mellom- og Øst-Slovakia som skal ha hatt kobbergruver helt siden steinalderen.  I Nizla Mysla skal slovakiske arkeologer i de siste 30 år ha gravet frem en av  de største bronsealderbosetningene på det europeiske fastlandet. Det er påvist interessante sammenhenger mellom funnene her og bronsealderfunn på Kreta - bronsealderkulturens høyborg.

I Slovakia er det gjort en mengde funn av disse bronsesverdene og alle er gjort i elver og vann.  Slovakiske historikere mener de er brukt under religiøse sermonier som offer til elve- og vannguder.  De mener og at ulike ornamenter må ha vært klansymbol forteller Lejon.  Sverdet fra Eiavatnet har slovakiske arkeologer typologisert som et sverd av "Liptov-typen".  Støpeformen til sverdet skal være funnet i den vesle byen Spisska Bela i Zamargurie. Denne byen ligger mellom de to eneste elvene i Slovakia som renner nordover og som sammen med Wisla munner ut i Østersjøen.

Uken etter, 09.02.11. følger Lejon opp med en artikkel i Klassekampen om Sarmatia.  Dette området som den romerske keiser Marcus Aurelius, uten å lykkes, drømte om å gjøre til en romersk provins med nettopp det navn. Da ville de også ha lettere adgang til de viktige gruveområdene i Mellom- og Øst-Slovakia.  En minnetavle i marmor om  en av Aurelius bedrifter i forsøket på å oppnå dette står fortsatt felt inn i borgfjellet i byen Trencin i Slovakia, eller Laugaritium som romerne skal ha kalt den. Den skal ha vært plassert der av hans legionærer i år 179 e.kr.
Dette ville ha blitt en provins full av gull, sølv og kobber, jern og andre metaller forteller Lejon. Et område med godt samband til Østersjøen og de nordiske områdene.  Han avslutter med å skrive at "det er her nordiske arkeologar og historikarar bør retta blikket for å utforska vår eige soge i hundreåra før vikingtida".

NB.
Apropos sverd i vann. Noen har spekulert i at den mytiske Kong Arthur var en romersk leiesoldat av sarmatisk opprinnelse og etterlatt i Brittania da romerne trakk seg ut i flg. Frans Arne Stylegar i en artikkel jeg kommer tilbake til i neste innlegg.  Det var også kong Arthur som i følge noen av legendene skulle ha fått sverdet Excalibur av "The lady in the lake". Skulle det være noen sammenheng her måtte i så fall skikken ha vandret fra bronsealder til jernalder og fra folk til folk - samt over store avstander, men hvem vet ?  Dag