tirsdag 29. mai 2012

Flere store jernaldergårder:

En av Norges største jernaldergårder graves ut i disse dager på Nord-Jæren ...

Husets form og type samt potteskår på stedet gjør at arkeologene fra Stavanger Museum tidfester det til folkevandringstiden.  Og huset er omtrent like stort som Åkeberghuset nevnt i forrige innlegg her og altså fra den samme perioden.  Det er 7,5 meter bredt og trolig 65 meter langt.  Ildsted i hvert rom tyder på at denne høvdingen ikke delte hus med dyra sine heller.  Bildet under viser Arkeolog Even Bjørdal som forserer den nokså intakte trappa inn til det ca. 1500 år gamle høvdingsetet.

Arkeolog Even Bjørdal går i en høvdings fotspor, opp steintrappa til det som for rundt 1500 år siden var én av Nord-Jærens største gårdshus.
                                     
                                     Foto: Fredrik Refvem, Stavanger Aftenblad                   

Dette ligger i Sandnes og i et område som tilhører gårdene Hove og Sørbø skriver Thomas Ergo i Stavanger Aftenblad 26.05.12.  Det skal bygges store boligkomplekser på stedet og dette er hva som kom frem ved utgravningene i forkant.  Man forventet å finne noe i denne retning forteller Bjørdal, men ikke noe så stort noe.  Et historisk viktig funn for Sandnes, Rogaland og i grunnen Norge sier han.  Flere funn viser at kjempebygningen lå midt i et stort gårdstun.  Ved siden av ligger bla. et "mindre" hus på 30 x 5,5 meter.  Rundt 20 langhus fra forskjellige tidsepoker, de eldste trolig fra år 1000 f.kr. er så langt avdekket.

Så dermed har Åkeberghuset i artikkelen under fått  konkuranse om tittelen Nordens største fra folkevandringstid.  Det tar noe tid før arkeologene får avgjort nøyaktig hvor langt huset på Hove er.  Blir det 65 meter er det Rogalands lengste jernaldergård.  Det lengste til nå er en gård på Lyngaland på hele 64 meter.  Det lengste i Norge er er den  83 meter lange gården Borg i Lofoten.  I folkevandringstiden var den 67 meter lang skriver Ergo.  

Se video fra utgravningene her: 
http://www.aftenbladet.no/tv/Fant-gigantisk-hovdinggard-2978183.html?paging=&section


                         
NB.  12.07. skriver så Sandnesposten at det neppe blir noe vern av jernaldergården fra 4 - 500 e.kr. som i følge Arkeologisk Museum i Stavanger er unike.  Men verken de eller Riksantikvaren har hatt noen innsigelser til utbyggingsplanen for boliger som vil tilintetgjøre funnet.  Det har derimot Heidi Bjerga (SV) som tok saken opp med ordføreren. - Kom politikerene for sent på banen ? spør avisa. 
- Vi var nok flere som ble klar over de unike funnene litt sent, sier Bjerga, men jeg mener det enda bør være mulig å finne løsninger for fredning. 
06.09. skriver Stavanger Aftenblad at alt ligger til rette for at den gedigne høvdinggården blir bevart for ettertiden.  Ordfører Stanley Wirak (AP) samlet utbyggerne, arkeologisk museum, byplansjef, bydrift, fylkeskultursjefen og flere i den hensikt å bevare det som viser seg å være en av landets fem største høvdinggårder.  - Heldigvis er ikke detaljplanlegging gjort, for ingen i kommunen vil forsinke utbyggingen, sier ordføreren til aftenbladet rett etter det han kaller et løsningsorientert møte.  Tirsdagen i forveien skal et enstemmig bystyre ha støttet fredningstanken.  870 boliger skal reises på det 500 dekar store området. 

onsdag 23. mai 2012

Åkeberghuset i Råde 

Var Nordens største kjente bygning fra folkevandringstiden ..

Det er John Johansen i Fredrikstad Blad som bekjentgjør denne lite påaktede nyheten den 10.04.12.  Huset var 60 meter langt og åtte meter bredt og man antar at det har bodd 25-30 mennesker i det, i tillegg til dyra som jo var det vanlige på den tiden.  Videre ble det også funnet rester etter mindre hus på 30 meters lengde skriver Johansen.  Hustuftene ble oppdaget under E6-utbyggingen i 2004, men er dokumentert og analysert først i de senere år.  På stedet ble det også funnet et par romerske sølvdenarer fra ca. 150 e.kr. med motiv av bla. keiser Marcus Aurelius.
Dette kommmer frem i det lokalhistoriker Eigill Tangen slår et slag for å få rekonstruert det enorme bygget som er på størrelse med Råde Kirke som ikke ligger langt unna.  Han ser muligheter for å få plassert Råde på turistkartet med et slikt tiltak.  Han antar at en nærliggende bygdeborg har tilhørt denne storgården.  Forslaget om å gjenreise den får ellers noe blandet mottakelse går det frem i avisen de følgende dagene.

søndag 20. mai 2012

Ved Greipstad Kirke i Songdalen

Fant stolpehull, kokegroper, keramikk og mulig jernutvinningsanlegg ...

          Foto: Anne Lise Riseng. Søgne og Songdalen Budstikke

Songdalen har ikke så mange bevarte kulturminner skriver Søgne og Songdalen Budstikke 11.04.12.  Det skal være funnet både jernaldergraver og gravgods fra disse på jordene i Songdalen skriver Anne Lise Riseng.  Det skal ha vært fra midten av 1900-tallet, men gravhauger ble ofte flatpløyd, og gjenstandene som ble funnet er desverre bortkommet forteller arkeolog Hege Andreassen. 


Ved hjelp av gravemaskin og - får vi tro, vanlige arkeologiske metoder, har hun undersøkt meter for meter rundt kirken der det skal anlegges ny gravplass.  På jordet der gravplassen skal komme fant hun stolpehull og kokegroper, men det var på nåværende parkeringsplass at det begynte å bli spennende.  Bevart under grusen har hun avdekket et mulig jernutvinningsanlegg, jernslagg, keramikk, stolpehull og og flere store ildsteder.  Dekoren på keramikken kan tyde på folkevandringstiden, men flere undersøkelser må foretas før man kan si noe sikkert forteller hun. 


I og med at jeg har funnet så mye tror jeg det blir nærmere utgravning her, men det er det Riksantikvaren som avgjør forteller arkeologen. 

torsdag 17. mai 2012

OSEBERGSKIPET

Verdens vakreste skip får vann under kjølen 20 juni !
                                                                               
Osebergskipet
                                                                                                                                        
                               Var en svært mystisk kvinnegrav ...

Påstanden over får stå for min regning, men jeg vet virkelig ikke hvilke av klodens skip som er mer elegant enn Osebergskipet.  Kopien som de har bygget i løpet av et par år på brygga i Tønsberg - er vel den mest troverdige kopien av det originale skipet til nå.  Selv håndtverket er tro mot det man vet om byggemetodene.  For eksempel var sag ikke en del av skipsbygningskunsten. De splittet stokkene med kiler og slegge, de telja ut bordene med øks, men fulgte dermed også fibrene i treverket bedre enn en sag kan.  De som bygger Osebergkopien i Tønsberg nå klinker det som klinkes skal med håndsmidde jernklinker.  Selv verktøyene de bruker, biler, økser, hamre, treskjæringsverktøy osv., er håndsmidd etter alle kunstens regler og kopiert fra funn i den samme graven !  Ja faktisk er selve jernet også utvunnet på gammelmåten fra myrmalm og dette jernet viser seg å ha noe andre egenskaper enn industrielt jern. 


I tillegg har de prøvet modeller av skipstypen i kunstige prøvetanker for å unngå feil som har sendt tidligere kopier til bunns og som har bidratt til det inntrykk at skipet var svært lite sjødyktig.  Det ble litt materialer til overs da skipet på Bygdø ble satt i sammen.  Helt nøyaktig hvordan det så ut vet vi altså ikke.  Skipet skal allikevel ha vært i bruk i ca. 14 år før det ble hauglagt i sammen med, trolig sin eier som vi har pleid å kalle Osebergdronningen. Det skjedde i år 834 mener de.  Skipet ser ut til å være bygget i Haugesundsområdet, et viktig maktsentrum på denne tiden og langt tilbake fra da av. 

Skipet begynner virkelig å ligne et vikingskip
                                                                      

Jeg var selv og bivånet byggeprosessen sommeren 2011, som så mange andre, inklusive medier fra nær og fjern. Utrolig flott.  Bare å se byggerampen med den strukne kjølen, hevingene for og akter, begynnende spanter og bordkledning, bruken av steiner for å presse ting på plass, skrustikkevarianter av treverk, smeden som stod og smidde jernklinker, treskjærere og snekkere, de fleste i troverdige, tidsriktig arbeidsantrekk. Og ved kaia rett ved lå et par seksringer, eller hva nå de var, av en lignende epoke og klukket i fortøyningene og duftet av tjære. 

Det som gjorde størst inntrykk var allikevel en liten modell av metoden de har brukt til å feste bordgangen til spantene.  Jeg spurte et par forbipasserende ungdommer i vikingkostymer og med noen tømrerverktøy i hendene, hva dette egentlig viste og fikk et herlig foredrag.  En av gutta kom helt fra NordNorge for å delta i arbeidet på ganske idealistisk vis som de fleste i dette prosjektet.  Modellen viser hvordan skipets bordkledning er festet til spantene.  Nei, de er ikke klinket verken med trekiler eller jernnagler.  De er surret fast til spantene med strimlede hvalbarder som er kokt og myket opp av varmen !  Hvalbarder er et produkt som har mye til felles med negler forteller gutta, men som ikke akkurat kan plukkes i skogen. Hvert bord er da teljet ut med opphøyde festepunkter like jevnlig som avstanden i mellom spantene.  Gjennom disse er borret hull som gjør det mulig å surre skipets "hud" til skipets "skjelett".  Dette gir antakelig et skip med en utrolig smidighet i bølgene og som trolig knirker en god del i sjøgangen, men også en jobb som er dobbelt så stor som det ville være å telje ut bord som skal klinkes på spantene.  Her må de nemlig begynne med et bord som er mye tjukkere fordi de opphøyde spantefestene jo er en del av selve bordet. Se bildet under, alle foto i dette innlegget er kopiert fra nettsiden til Stiftelsen Nytt Osebergskip.

Spanter
                                                                        

Hele prosjektet har også frembragt, i hvert fall for meg, nye betraktninger om hovedpersonen.  Hun var nok ikke en dronning.  Av de to kvinnene som ble begravet med skipet tror man den eldste som hadde rundet åtti år var hovedpersonen.  Hun var svært lav, bare like over 150 cm., og hun var rammet av den sjeldene lidelsen som dekker hele kroppen med hår, tidligere kalt ulvesyken.  Graven har vært plyndret i norrøn tid, men en kiste rørte de ikke.  Der lå hennes sermonielle katteskinnshansker og andre remedier bla. cannabisfrø. Nyere metoder har også gjort det mulig å utlure noen av motivene fra tepper som graven har vært drapert med.  De viser opptog.  Damen var mest trolig en volve eller en hovgod, i så fall nok for Frøya, men enda merkeligere; dna viser at hun stammer i rett linje fra folk som levde i det som er dagens Aserbajdsjan, like nord for for Persia. Det er jo omtrent der mange tolker Snorre til at Odin kom fra.  Man antar at den andre kvinnen, en betydeligere høyere dame på ca. femti år, fulgte sin herskerinne i graven frivillig eller ufrivillig.

Så når den nye og til nå, djerveste kopien av Osebergskipet, snart sklir ut i havet med en annen dronning til å velsigne det hele - så er det resultatet av en utrolig innsats fra en lang rekke med idealister.  Hyggelig nok ser det ut til at de har bestilling på nye skip og finansiering til disse på plass.  Håper det nå også er midler til et utstillingssenter for Osebergskipet og alt rundt det.  Litt på tampen; bildet under av journalist, fotograf og illustratør i Tønsberg Blad, Hans Christian Moen viser en detalj fra innsiden av skipets akterstavn som ser ut til å være en skjeggete dame i en svært fruktbar positur. 
                                                                  
                                                     Illustrasjon: Hans Christian Moen, Tønsberg Blad.

Mer info på Stiftelsen Nytt Osebergskip sine sider; http://www.osebergvikingskip.no/


14.12.14. skriver Erik Munsterhjelm i Tønsbergs Blad om hvordan skipet er å seile.  Noen stiller seg spørsmål om den mest var ment til å bli rodd.  Forbundet Kysten hadde nylig avholdt råseilseminar i Tønsberg.  På programmet stod bla. prøveseiling av "Saga Oseberg".  I en artikkel i medlemsbladet kommer det fram at flere av deltakerne hadde spørsmål og innvendinger angående skipets evne til manøvrering under seiling.  - Ja, "Saga Oseberg" er et krevende skip å seile, sier skipssjef og båtbygger Geir Rørvik.  Etter seilturen ble det debatt på råseilseminaret.  Skipets seil, ror, kjøl og riggløsninger var blant temaene.  Rørvik sier han fikk stort utbytte av debatten.  Fra før av har det jo vært noens oppfatning at Osebergskipet kun var  ment for trygg, innaskjærs manøvrering.  Med tanke på de gravlagte kvinnenes åpenbare religiøse/kultiske status spør jeg meg om skipet kan ha hatt en rolle i en slags sjøbasert prosesjon.  Landbasert prosesjon er vist på teppevever funnet i graven.  De siste tre setningene i dette avsnittet er for min, Dag sin regning og ikke Munsterhjelm sin. 


onsdag 16. mai 2012


Homers helter hadde respekt for  kvinner

- Ei fortid dei ikkje lærar oss noko om på universitetet, skriver Solveig Aareskjold ..

Det har gått opp og ned med respekten for kvinnene gjennom tidene skriver Solveig Aarskjold i Klassekampen den 30.03.12.  Med all beundring den greske antikken er omgitt av så er allikevel kvinnenes stilling ikke kjent som noe særlig lystig kapittel.  Allikevel kan det være at Homers diktning viser at kvinnene nød høyere respekt i samfunnet i hans tid som skal være fra ca. 700 f.kr. og bakover.  Aareskjold nevner en rekke eksempler på det.  Odyssevs gråter som en sørgende kvinne.  Akilles blir dårlig behandlet av kommandanten og hulker høyt helt til moren hans som er havgudinne dukker opp og spør hva hun kun gjøre for han.  - Det er dette samarbeidet mellom guddommeleg mor og jordisk son som set handlinga i gang i Illiaden, skriver Aareskjold. 

                                  
                             Odyssevs og sirenene.  Vasemaleri fra 400 f.kr.
- Handlinga i Odyssen blir driven fram av at at Atene vil ha Odyssevs tilbake til Itaka og gjeninnsett som konge. forteller hun.  Men Odyssevs reiser ble lange og f.eks. på øya til fajakane går han rett forbi kongen og bøyer kne for dronningen, han vet at det er hun som har den reelle makten.  Hans hjemkomst etter ti år forteller om en usedvanlig tålmodighet og respekt for kona Penelope som til å begynne med ikke er sikker på om det virkelig er han.
Når tvilen er ryddet av veien gråter han i omfavnelsen.  Etter å ha drept en hundre friere til Penelope visstnok, men at disse karene svingte sverdet er jo godt kjent.  At de også utviste såpass respekt, i hvertfall for enkelte kvinner er dårligere kommunisert. 

tirsdag 15. mai 2012

EGIL SKALLAGRIMSSON 

Medisinske studier av mannens vel beskrevne lyter og lynne støtter sagaen !

Mange har ment at sagabeskrivelsen av Egil Skallagrimsson (901-990) må være enormt overdrevet og for en stor del fri fantasi.  Ingen kunne være så voldsom, stygg og stridbar og ha så mange drap på samvittigheten, men samtidig være en gudbenådet skald som bla. oppfant enderimet og en myk og familiekjær mann. 

Men professor Jesse L. Byock, ekspert på norrøn historie ved UCLA/Los Angeles er overbevist om at sagaen har rett.  Han mener at Egils ekstreme utseende og karakter har sammenheng med at han led av Paget`s sykdom, og at dette bla. er "bevist" gjennom sagaens nøyaktige beskrivelse av Egil, som avslører at han har mange symptomer på sykdommen.  Det er Jon E. Glømmen som skriver dette i Kapital nr. 2/2012. 

File:Johannes-flintoe-egil-skallarimsson.jpg
                  Egil møter til holmgang.  Maleri av Johannes Flintoe

Egil fremførte egne dikt i treårsalderen forteller sagaen, og drepte sin første lekekamerat da han var syv.  Senere i livet gikk det slag i slag og han vant alle sine kamper som det ble mange av og ofte også fordi han kunne redde seg med sine overlegne dikteriske evner.  Sagaen forteller at kraniet hans var bredt og stort og om noen spesielle rykninger i ansiktet som kan kjennes igjen.  Også det at han var ekstremt irritabel og alderdomssymptomene hans passer til diagnosen ser det ut til.  Sykdommen går ikke utover intellektet som faktisk periodevis ser ut til å kunne skjerpes.  Knoklene til Egil ble gravet opp på 1200-tallet av presten  Skapti Torarinsson, en av Egils etterkommere.  Egil skulle flyttes til en annen kirkegård.  Skapti skal ha beskrevet Egils enorme hodeskalle med en spesiell ruglete overflate.  Et typisk trekk for Paget's sykdom skriver Glømmen.  Den ekstra tykke skallen kan ha kommet Egil til gode i strid forteller han, men den var trolig også årsak at han slet med å holde hode oppe i eldre dager.  

mandag 14. mai 2012

Fant 200 år gammel krukke på havbunnen

Viste seg å være litt av en kuriositet fra "Commeraws Pottery" ...

For snart to måneder siden var tre dykkere fra Farsund Undervannsklubb ute på et vanlig klubbdykk ved en av øyene i farvannet.  De tre, Preben Vidringstad, Øyvind Penne og Jakob Løvdal kom ganske uventet over en del potteskår og etter hvert en hel krukke som de så avbildet og deretter søkte Norsk Maritimt Museum om lov til å ta opp.  Det fikk de og den er nå til preparering i klubbens ferskvannsbeholder hvor den må bli liggende i et år for at de ikke skal begynne å forvitre når den kommer ut i frisk luft forteller Penne som er klubbens marinearkeologiske ansvarlige.

                                                              Foto: Farsunds Avis
                                                                         

En 200 år gammel krukke fra havets dyp er spennende nok og denne har de dessuten funnet  ut en hel del om.  Den er merket "Commeraws Pottery" og er laget av en pottemaker ved navn Thomas W. Commeraw i New York.  Han var en fri, mørkhudet mann i slavetidens USA og drev egen, suksessfull pottemakerforretning.  Antakeligvis var det hans gode ferdigheter innen  faget som tillot ham å leve denne type liv skriver Åse Astri Bakka i Farsunds Avis 28.03.12.  Commeraws historie er såpass spesiell at historiker Brandt Zipp i USA  i flere år har arbeidet med en bok om ham.  Han forteller velvillig da hun tar kontakt. 

- Dette funnet i Farsund er veldig viktig.  Så vidt jeg vet er det aldri før blitt registrert funn av arbeidene hans så langt unna New York, forteller Zipp.  Denne krukka må være laget rundt 1810 mener han.  Boka hans er planlagt utgitt til  neste år og vil nok omtale funnet i Farsund forteller Bakka.  Og Commeraw selv, han flyttet etter hvert til VestAfrika for å bidra til å starte et samfunn for frie, mørkhudede. 

Les hele artikkelen her: http://www.favis.no/artikkel.asp?Artid=92550

tirsdag 1. mai 2012

En oldtidsreise til Stavanger ....


.. og NordJæren  
Et veikryss og maktsenter i de fleste epoker. 
Og litt om Erik frå Rennesøy ... 

Mange gode gode grunner har trukket folk fra hele Norge og hele kloden til Stavangerområdet de siste årene.  Jeg er en av dem som har vært innom jevnlig, men som aldri har hatt anledning til å studere historien der så nøye.  Det er synd.  Folk har trukket til Stavangerområdet i uminnelige tider. 
Endelig, i slutten av april 2012 fikk jeg en sjanse til å dra dit bare for å være historisk turist.  Tiden var knapp, men det er ingen problemer å proppe seg med historiske funnsteder og monumenter på kort tid.  Denne østlendingen landet på Sola en onsdags kveld og fikk syn på byen i høyre flyvindu som så mange ganger før, men blir alltid litt overrasket over hvor stor den virker. 
Jeg  residerer hos gamle venner i byen og vi kommer oss litt seint ut neste dag etter en god stavangersk velkomstprosedyre der det er alkohol med i bildet.  Vi begynner rundreisen på Stavanger Arkeologiske Museum neste dag.  Jeg har ord, men de blir for små.  Der ligger en rekke  kjente bautasteiner fra jernalderen med sine  inskripsjoner. f.eks. "Kjetil reiste denne steinen etter Jorun, kona si, datter av Uthurmis".  Høres ut som respekt for damene her, eller var det svigers respekten gikk til ?  Hva mer om utstillingen; de har en utrolig utstilling av bronsealder - og jernalder keramikk og leirkar.  De fleste inntakte og kunne omgående ha vært brukt til lagring av korn ol.  Dvs. et av dem bør unngåes, det inneholder spor av arsenikk forteller damen som tar i mot besøkende med spørsmål,  -  sånne som oss.  De vet ikke om arsenikkfunnet stammer fra sjofelheter som ikke var  uvanlig i sagatiden eller om det bare skyldes f.eks. paven i krabber som kan ha vært glemt for lenge i et kar som det. 


                                       Jernalderkeramikk, neppe det arsenikkbefengte.


Vi blir gjort oppmerksomme på at keramikken utelukkende skriver seg fra før vikingtiden.  Da opphørte keramikerfaget på våre kanter.  Vikingene foretrakk klebersteinsgryter og jernprodukter.
På vei så langt har vi sett fine montere med miniatyrer av f.eks. en forbausende stor jernalderbygd med flere gårder tett på hverandre som vi får anta er funnet i området. Montrene oppover i salen er organisert etter temaer som overlevelse, ritualer, husgeråd osv. sånn at forskjellige epoker deler hver sin nisje i det samme monteret for å vise utviklingen innnen disse temaene.  Det fungerer fint.   


De har veldig mye fint  fra steinalder, mrk. stjernesteinen øverst i denne artikkel som man har hatt ulike oppfatninger av gjennom tidene.  Utvalget i økser, sigder, køller, kniver etc. er veldig bra, - og enda falt jeg mest  for de dekorerte hengesmykkene i stein som det også er utstilt to av. 


                                     Dekorert hengesmykke, steinalder.  Stavanger Museum.


Allikevel.  Jeg kjenner ikke alle norges museer, men jeg tipper dette er landets fineste samling av bronsealdergjenstander.  Her har vi to lurer så godt bevart at man skulle tro de var kopier.  Vi har flere flotte sverd/kjempedolker, støpeformer, steinredskaper og vi har en rekke av de mystiske, skjoldliknende evt. beltespennene som kjennetegner denne kulturen. 



                                     Bronsealder-remedier.  Stavanger Arkeologiske Museum. 
                                        
Metallgjenstandene fra eldre jernalder har ikke holdt seg like bra.  Men det har mye av keramikken, det importerte glasset og gravgodset ellers.  Og ikke  minst, de eldste runesteinene er jo fra denne tiden.  Det er også en rekke gårdsanlegg og bygdeborger fra noe før vikingtiden, f.eks. folkevandringstiden.  Museet og området rundt kan også her vise til en utrolig rikdom på funn.  Mest sensasjonell er allikevel smørbutten med Norges eldste smør !  Fra eldre jernalder - og funnet i en myr, tidligere omtalt her under Smørets historie.


                                                                                               




Den oppsiktsvekkende fallos-steinen som faktisk står utstilt der er sortert under yngre jernalder, som vanligvis betyr vikingtid.  Jeg visste at det skulle stå noen sånne rundt i Rogaland - Agderområdet, men trodde aldri jeg skulle komme til å få se en.  Nei, den ser ikke ut som noe geologisk fenomen. Et uttrykk for en lite kjent fruktbarhetskultus vil jeg tro.
Og glassimporten fortsatte i vikingtiden ser vi - og metallfaget selvsagt, men de slepte rundt på noen tunge klebersteinsgryter - eller ofte importerte jerngryter, i stedet for de foregående epokers fine keramikk som museet har så mye av.  Et lite tilbakeskritt der ser det ut til. 
Det ble et utrolig bra museumsbesøk med personale som hadde tid til å gi oss gode svar på alt vi måtte lure på og til og med en demo på et forbløffende steinaldersk pumpebor for hullboring i f.eks. stein.  Vi aner hvor verdifull en steinøks med hull i må ha vært.


På vei fra museet rusler vi innom domkirken fra 1200-tallet og videre til bussen nordover. 
Vertskapet gir sen lunch hjemme på Tasta og tar meg videre i bil.  Vi drar til Hestnes, på Madla , som har nordjærens største helleristningsfelt og er stedet der bronselurene en gang ble funnet.  Helleristningfeltet er det bratteste jeg har sett noen gang. De har tegnet på det loddrette fjellet og også der den jettegryte-aktige formasjonen luter utover igjen.  Noen så høyt oppe på veggen at de må ha laget stillasjer eller lignende for å komme til.  I bukta nedenfor observerer vi et rikt fugleliv, også et par arter jeg ikke har sett før, særlig Storspove. 


Derfra sneier vi innom Hafrsfjord og det kjente monumentet der på vei til jernaldergården på Ullandhaug. Den åpner ikke før i mai, men vi kan beundre den fra utsiden. 


                                                                                       
                                                                                  
Neste dag begynner vi på Randabergs - kall det stavangerodden eller NordJærens nordligste odde, Tungenes.  Like sørvest for tuppen av den ligger en flott strand og like over den sørligste delen av den, på noen jorder - og helt inne i en hage, står to flotte, minst tre meter høye bautasteiner fra førkristen tid.  Bare den ene av dem har innskrift, der står det noe sånt som; "Kolbein hette en som budde her".  Stedet er vakkert.  En lang buet sandstrand som ender i en spiss rullesteinsodde opp fra sør.  Vi har vel enda ikke kjørt stort lenger ut enn en mils radius fra Stavanger sentrum  og vi har allerede sett en hel del fint kulturlandskap i denne småkuperte delen av NordJæren.  De velkjente steingjerdene slynger seg rundt overalt, ut av skogholt, over jorder, opp i skråninger, langs veier.  Og sånn er det også på vei til Sola og der, ikke så langt fra flyplassen, finner vi Domsteinane.  Domsteinane er en svært interesant steinsirkel fra eldre jernalder fordi den har et slags alter i midten og dessuten et kakestykke-liknende mønster sett oven i fra.  Ringen er rekonstruert etter tegninger fra 1700-tallet.  Den har blåst igjen med svevesand, den har kommet opp i dagen igjen, lokale bønder har siden brukt noen av steinene til andre ting,  men de har vært oppmerksomme på disse og man tror at noen av steinene i ringen er av de opprinnnelige som i en stund har gjort en eller annen nytte for seg på en gård i nærheten.  I dag er den omgitt av et lavt, litt værbitt furukratt. 
                           


                                                                                           
                                                                          
Videre tar vi oss opp til gamle Sola ruinkirke, en av de eldste kirkene i området, igjen en rekonstruert sak, men med det meste av det opprinnelige inntakt.  Der hvor de manglet materialer fra det opprinnelige har man nå bare laget glassvinduer til glede for sånne som oss som kom utenom noen slags åpningstid, men allikevel kunne kikke inn i bygningen.  I hagen utenfor befinner seg to mystiske opprette, ca. 170 cm. høye steiner med noen mystiske snorrette hull i gjennom begge som gjør det mulig å kikke gjennom dem som om de var et kikkerthull.  Jeg aner ikke hva dette skulle være for noe.  Foran kirken står en svær minnestein over den sagaomspunnede Erling Skjalgson reist av lokalsamfunnet en gang på tredvetallet. 


                                                                                  
Ikke langt derfra ligger Tjora med en av områdets eldste kristne gravplasser og to av fire steinkors som skal ha stått her en gang i tiden.  Begge de gjenstående er skadet i tidens løp, den siste av dem under andre verdenskrig, men begge er også fint reparert med fine jernkramper.  Det kunne ikke ha vært gjort bedre tror jeg.  En av krampene synes på bildet over og jeg tror hele delen har vært løsnet.  Korsene kan ha vært den første markeringen av at dette var en kristen gravplass før de engang fikk bygget seg en kirke.  Og vi fikk sneket inn enda et litt mystisk steinkors og et lite hellersitningsfelt før middag.  Det hele uten at den lille bilkjøringen er noe annet enn moro i det fine kulturlandskapet.  Og selv rundkjøringer og moderne bygg og støttemurer er ofte bygget i en utrolig flott steinstabling, tørrmurvariant som de tydeligvis har tilgang på egnet stein til.  Men de har drevet håndtverket til nye høyder.  Hva folk ellers ofte glemmer om Stavanger er jo at de har en kjempefin gamleby med hvite trehus og smug og trapper.  Sulten eller tørst trenger man aldri å være.  Det vrimler av steder. 


                                                                             


Det er til svært god hjelp å ha kjente bak rattet på en sånn tur selvsagt.  Men ellers har f.eks. Stavanger Aftenblad gitt ut en bok om funnsteder i området som nok går mye dypere enn dette blogginnlegget og sikkert kune ha holdt oss gående i dagevis .  Det er mye litteratur om historien i Rogaland og vertskapet hadde skaffet til veie en hel haug av det.  Best var "Erik fra Rennesøy" som jeg rakk å lese.  Kanskje den eldste sagaen om en nordmann, i hvert fall mye mer historie enn de første ynglingekongene som Snorre skriver om.  Dette er også kanskje historien om den frekkeste fyren som har noen gang har fått foretrede for et dansk hoff - og samtidig en av de bratteste karrierevegene i det samme hoffet.  Erik reiser ut med tillit fra rogalandskongen Gaute (gøter i dansk versjon) som fra før av lurer på å angripe Danmark da riket der nede virker litt ustabilt. Erik blir naturlig nok fort strebet etter livet av kong Frode den tredje for sine frekkeheter og dessuten drap, men han redder allikevel kong Frodes liv.  Frode har på få dager, et drap, en holmgang, en døds-straff og en god del andre uforskammetheter fra gjesten sin, også ufrivillig blitt Eriks svigerfar.  Erik fra Rennesøy blir allikevel til slutt belønnet av Frode med kongemakt over Sverige.  Det var etter en durabelig karriere i hæren/flåten hans hvor han til slutt ser ut til å få æren for et vellykket motangrep mot en konspirerende allianse av hunere og et eller annet slavisk kongedømme inne i Østersjøen.  Allikevel er dette en saga som tydelig viser hvordan veltalenhet var et enda viktigere våpen enn sverdsvingerkunsten - og på dette feltet hadde Erik med seg litt trolldom hjemmefra.  Sagaen nevner også flere norske småkonger hvorav en viss Hedin fra Oslofjordområdet kommer til hjelp mot huneralliansen.  Kong Frode var gift med hunerprinsessen Hanunde fortelles det, ja, helt til Erik fra Rennesøy kom da...


Det er en K.J.Lamberg som skriver boka som et utdrag av Saxos Frode den tredjes saga.  Lamberg fremholder at mesteparten av denne sagaen er om Erik frå Rennesøy og at Saxo var dårligere på dateringer enn f.eks. Snorre.  Saxo skal selv ha skrevet at dette var på den tiden da Jesus, Frelseren kom til verden, mens Lamberg tror sagaen kan ha rot i historier fra folkevandringstiden skriver han i forordet.  Boka er utgitt på Sandgaard Forlag i Stavanger på søttitallet og bidro til å gjøre min opplevelse her nede om til en reise i en tidsmaskin.  Det er lett å se det for seg når man lar seg rive med.  Saxos middelalderske Danmarks Krønike kan ellers leses på dansk på nettet la jeg merke til.  Stavanger ligger jo også der ...