Tilsynelatende sprek ung mann ble begravet med gode om enn ikke rike gravgaver. Moderne arkeologi gir oss mye info om personen og vil nok gi oss et stadig tydeligere bilde av utviklingen i Nord-Norge. F.eks viser undersøkelser det er referert til her på bloggen at man har spor av bronsealderlandbruk nord til Troms. https://www.nrk.no/nordland/skjelett-funn-pa-hov-pa-gimsoy-i-lofoten-_-nye-analysar-gir-flere-svar-1.16222436?fbclid=IwAR2f9966hMFKlh2VmTo2ePqB1YfLJKcbjZ4VCrRs0xZrU1xLGHfl-gMwq9Y
Arkeologiavisa
Arkeologi Historie Steinalder Bronsealder Jernalder Vikingtid Romertid Folkevandringstid Runesteiner
Etiketter
- 1400-tallet
- 1500-tallet
- 1600-tallet
- 1700-tallet
- 1800-tallet
- Antikken
- Arkeologi
- Bronsealder
- Eldre jernalder
- Eldre steinalder
- Folkevandringstid
- Gresk antikk
- Indianerkulturer
- Jernalder
- Jernaldermysterier
- Kina
- Kvinner
- Merovingertid
- Metallsøkere
- Middelalder
- Offersteder
- Romertid
- Runesteiner
- Sagn
- Samisk
- Snorre
- Turforslag
- Vikingtid
- Yngre steinalder
- Østlige forbindelser
onsdag 21. desember 2022
Skjelettfunn i Lofoten fra 700-tallet ...
torsdag 24. november 2022
VÅR KELTISKINFLUERTE FORHISTORIE
"Nytt" lys over yngre bronsealder og eldre jernalder i Sørskandinavia
En venn var så behagelig å gi meg denne boka som kom i annet opplag i 1988 så helt nytt er dette lyset ikke, men for meg var det en åpenbaring. Den ga meg troverdige svar på en del spørsmål som lenge har opptatt meg som f.eks i hvilken grad det var kulturell kontinuitet i mellom epoker som bronsealder og jernalder. En tanke kunne jo være at slike avgjørende skifter kunne skyldes nye innvandringsbølger og at kontinuiteten var liten. Eller spørsmålet om hva vi egentlig vet om bronsealderens religiøsitet. Og om betydningen av bronsealderens helleristninger. Mitt inntrykk har vært at vi vet svært lite og at de for alltid vil forbli mystiske. At de kan sammeliknes med gravhauger som ofte antaes å skulle uttrykke lokal makt og eierskap. Mange av dem betyr kanskje det, men nå føler jeg meg veldig overbevist om at svært mange av disse som vi særlig ser i Bohuslãn og Østfold viser kultiske ritualer og nå tror jeg vi vet en hel del om disse menneskenes religiøsitet. Og gjennom Marianne Gõrmans betraktninger forstår jeg at jeg fullstendig har undervurdert den keltiske innflytelse på vår forhistorie her i Sørskandinavia. Dette er eksotisk nytt for meg og jeg vil derfor avslutte innlegget med bilde av en helleristning fra Bohuslãn som jeg tok i 2019. De lokale infotavlene opplyser om at disse viser keltiske ryttere og dette er det nok ikke akkurat konsensus om i forskningsmiljøene, men på den annen side; jeg har ellers aldri sett helleristning av ryttere til hest her i våre strøk og disse ser faktisk ut til å ha rektangulære skjold som avgjort likner på keltiske. Nå må jeg få legge til at Marianne Gõrman ikke viser eller nevner denne helleristningen i sin bok. Den er uansett langt unna hennes resonnementer. Hun har derimot mange andre illustrasjoner som med stor tydelighet understreker hennes poenger. Det kommer forøvrig en del interessant info her om andre ting jeg interesserer meg for som f.eks bygdeborger, deres bruk og betydning har jo vært diskutert. Og noe forbausende for oss som har lyst til å tro på legendene i Ynglingatal om vanene og æsene. Vaneguden Njord ser avgjort ut til å ha et keltisk opphav for folk i Sørskandinavia og sitt navn etter det keltiske ordet for kraft. Njord var far til Frøya i norrøn mytologi, men kan dermed se ut til å ha orientalsk opphav og være uttrykk for en indoeuropeisk sammenfallende mytologi som også fikk sine avtrykk hos romerne. Dermed kan man jo fortsatt si at han kom østfra som Ynglingatal forteller, men det var kanskje ikke i en folkevandring i sammen med Odin og Æsene. Vel, Marianne Gõrmans bok er tilgjengelig på nett og jeg tillater meg her å oversette hennes sammanfattning til norsk.
Sammenfattning
I den nordiske billeverden opptrer i bronsealderens sluttfase et anntall nye motiver. Til dem hører behornede dyrehoder, ormer, hjortejakt, kompliserte sirkel- og spiraltegn samt håndtegn. Figurene er ikke bare samtidige, men har samme opphav. De hører alle til den keltiske Hallstattkulturen i Sentraleuropa. De i Norden nye motivene er i påfallende grad knyttet til sakrale formål. De møtes bla på helleristninger i tydelige kultscener. Det finnes altså grunn til å anta at ikke bare bildene, men også de til disse knyttede trosforestillingene har vunnet innpass i nordisk forestillingsverden.
Motivet med behornede dyrehoder, ormer og hjortejakt på helleristninger har jeg konstatert at er en atributt til en nordisk variant av den keltiske hjorteguden Cernunnos. Sirkel- og spiraltegn av komplisert type er i sitt keltiske miljø typiske atributter for himmelguden Taranis. Når motivene påtreffes i Norden har de vært tolket som en nordisk slags paralell til Taranis. Håndtegnet/symbolet har dessuten kunnet forbindes med den keltiske gude Lugh. På nordisk har tegnet vært tolket som et sinnebilde tilsvarende den keltiske Lugh.
Ikke bare helleristningsbildene, men også votiv(offer)funnene speiler de rituelle handlingene og forteller om de makter til hvilke kulten var rettet. To typer av votivgaver preger funnmaterialet i slutten av yngre bronsealder og eldre jernalder. Det er halsringer og krigsbytter. Jeg har vist at offergavene har direkte paraleller til på keltisk mark. Halsringer har innen både nordisk og keltisk område vært anvendt som votivgaver og gudeatributter. Ettersom halsringen har vært anvendt på identisk sett i begge kulturområdene mener jeg at den er uttrykk for en og samme religiøsitet. Jeg har kunnet fastholde at denne er av keltisk opphav og viser til et gudepar av Cernunnostypen. Ofringer av krigsbytte har man brukt forklare som en tilegnelse av keltisk offerskikk. At kulten av krigsguden som har fått en fremtredende plass i århundrene rundt Kristi fødsel viser tydelig keltiske drag oppfatter jeg som tegn på at en ny krigsgud av keltisk avstamning på denne tiden har inntrådt i den nordiske gudeverden. For dette taler også at at den krigerklassen som trer oss i møte i funnmaterialene fra eldre jernalder tyder på en av keltisk kultur sterkt preget livsstil. Ikke bare offergavene, men også selve offerritualene har jeg vist at var den samme i den nordiske og den keltiske verden. Dette er velbelagt gjennom såvel det arkeologiske som det skriftlige kildematerialet innen begge kulturområdene: å anvende myrer og og vassdrag som offerplasser, å plassere de dyrebare votivgavene godt synlig for enhver samt å sønderdele dem med rituell hensikt før utplasseringen.
Jeg har påvist at ikke bare helleristningene, men også votivfunnene fra yngre bronsealder og keltisk jernalder speiler kult av et gudepar med de for Cernunnosgudommelighetene typiske atributter, nemlig hjort-, okse- og bukkehorn, orm og halsring. Jeg har videre vist at guden er den dominerende parten av de to i helleristningenes billedverden mens gudinnen er den mest fremtredende gestalten i votivfunnene. Halsringen som offergave og gudeatributt er uttrykk for kult for gudeparet. Jeg har også gjort gjeldende at samme gudepar av keltisk herkomst gjenfinnes bak navnet Nerthus - Njord.
Endelig har jeg vist at hodet var et viktig motiv i den nordiske religiøse billedverden i yngre bronsealder og i eldre jernalder. Dette hir ytterligere støtte for at det på denne tid foreligger en sterk påvirkning fra keltisk verden hva gjelder tro og riter. I keltisk religion har det menneskelige hodet vært et viktig motiv fra eldste tid. Det har dels vært gjenstand for selvstendig kult, dels vært anvendt i forbindelse med andre kulter.
Den Sørskandinaviske religionen i yngre bronsealder og eldre jernalder er altså ikke bare, som man tidligere har antatt, en ubestemt sol- og fruktbarhetskult, men en kult med tydelige keltiske drag.
"Keltiske ryttere" helleristning antatt fra eldre jernalder. Bohuslãn. Foto Dag H. |
torsdag 17. mars 2016
NORDEUROPAS STØRSTE STEINFALLOS ...
onsdag 17. februar 2016
Torshammer funnet på Hovin
08. feb. 16. skriver Klassekampen at den økte interessen for arkeologi og metallsøking har ført til at museene får inn langt flere gjenstander av metall en tidligere. For NTNU Vitenskapsmuseet sin del har en håndfull metallfunn pr. år nå blitt til flere hundre. Det var NRK de siterte på dette.
mandag 18. januar 2016
Ble Lindisfarne plyndret av sunnmøringer ?
Werenskiold til Snorres kongesagaer. |
NB (17.06.16). Mail fra Ørstavik (21.01.16) nyanserer bildet av vikingenes skipstyper og størrelsen på dem. Han skriver: "Om Bjørke-vikingane skriv du: "Så tidlig i vikingtiden var de store langskipene ikke oppfunnet enda hevder han og mener at disse tidlige ferdene over Nordsjøen foregikk med knarrer som kunne ta en åtte-ti mann." Eg har ikkje gjeve uttrykk for " at de store langskipene ikke var oppfunnet ennå", men at ferda truleg har starta som ei handelsferd til Orknøyane med " Førsleskuta til Bjørkehovdingen, kan hende ei tidleg knarrtype, som godt let segle, men også ro av to eller fire mann på korte strekk"(s140) Debatten om alderen på langskipa har eg derfor ikkje gått inn i. Håper derfor du kan rette opp i det inntrykket, som er skapt."
Jeg, bloggeren her, er glad for nyanseringen. Ikke minst for det jeg, uten å huske helt hvor, vet at jeg også har referert en avisartikkel om et båtnaust oppe i en elv, i Sogn (tror jeg det var), fra eldre jernalder, som skal ha kunnet rommet et skip (tror jeg) på størrelse med Oseberg,skipet. Er ikke så aktiv med denne bloggen lenger, men dette kan finnes under "Eldre jernalder" og er ganske imponerende.
lørdag 11. juli 2015
Folkevandringsgull funnet med detektor i 2014
Foto: Åge Hojem. NTNU |
mandag 21. april 2014
I 1894 ble det gravd ut en kvinnegrav i Villa i Tresfjord. Kvinnen hadde fått med seg rike gaver som perler, brosjer, kam, vevsverd, kopperbolle og litt av hvert, bla en mystisk bøyet jernstav. Denne staven har, opp gjennom historien, vært tolket som en klepp, eller krok til håndtering av fisk og siden som et slags grillspyd, men nå tror man noe helt annet. Funnene fra denne graven ble solgt til British Museum i 1894 og er nå del av en større utstilling fra vikingtiden. Nytolkningen av jernstaven har vært forsidestoff i The Times og omtalt i en rekke andre medier derover. Jernstaven ser ut til å være et symbol for en volves kraft og verdighet. Den har vært bøyet som så mange sverd for å miste sin kraft og sitt potensiale. Staven samsvarer med flere slike som har dukket opp i kvinnegraver fra 900 og 1000-tallet bla. i Syrkad i Danmark der kvinnen også hadde fått med seg hallusinogene planter. Kvinnen fra Villa har nok altså vært en av flere mektige trollkvinner som har fått seg et ærverdig gravminne. Man tror også at hun har vært husfruen på gården hun bebodde og mektig i den forstand.