lørdag 29. mars 2014

750 e.Kr.
Vikingtiden begynte i Estland ?

To vikingskip og skjelettene av 41 krigere er gravd ut på Estlands største øy. Forskerne mener at krigerne var skandinaver og at de døde i et slag et halvt århundre før vikingtiden offisielt begynte.


Osebergskipet


Det er Niels-Peter Granzow Bush som skriver dette i Ilustrert Vitenskap nr. 2/2014.
De 41 krigerne ble funnet begravet i to skip, et større og et mindre hvorav et, det største bærer tegn på et det har vært seilt.  Skipet som kalles Salme II var 17 meter langt og kan se ut til å ha hatt noe som likner en kjøl.  Rester av ullstoffer i skipet kan også skrive seg fra seilet.  Noen store jernklamper funnet i midten av Salme II kan også ha hørt til et mastefeste.  Det eldste vikingskipet man vet har vært seilt er ellers Osebergskipet som ble bygget i Norge i år 820. Gotlandske billedsteiner fra 700-tallet skal imidlertid vise seilskip.
Det minste skipet; Salme I som ble funnet først, i 2008, var 11,5 meter langt og slankt. Det lå sju skjeletter i skipet og en rekke gjenstander i skandinavisk stil.  Etter hvert kom Salme II for dagen og der lå det hele 34 skjeletter som hadde vært stablet i lag på lag inne i skipet.  De hadde fått med seg tre hunder med ryggradene kappet i to.  En av hundene var lagt under armen på en av krigerne.
I tillegg fikk de gravlagte med seg store mengder våpen, bla. 40 sverd hvorav mange tydeligvis hadde vært på bålet og blitt bøyd.  Det var også spyd, piler og en sjelden trefork som man tror har vært brukt til brannpil.  Det ble også funnet 250 spillbrikker samt terninger fra det sjakkliknende vikingspillet Hnefatafl i de to skipene, samt skjold og skrotter av sauer og kyr som lagt var på toppen.  


Mindre båter. Vikingskipshuset. Bygdøy.


De drepte skulle ikke kjede seg i det hinsidige tydeligvis og deres frender fikk altså tydeligvis god tid til å begrave dem.  Ni av skjelettene har sterke huggskader som  viser hva de døde av, mens de øvrige trolig døde av skade i bløtere vev.  I følge arkeologen Jûri Peets var disse trolig en del av en større styrke som havnet i kamp med en annen styrke.  Med noenogførti drepte kan man anta at antall sårede var omtrent det dobbelte som gir 120 drepte og sårede.  Han mener at hele styrken kan ha vært rundt fem ganger så stor, altså nærmere 600 mann.   Mye kan tyde på at det var en kamp mellom skandinavere.  Pilspisser langs utsiden av skroget på Salme I tyder nemlig på at kampen begynte som et sjøslag.  Skipene er stort sett råtnet bort, men fargene i jorden og mønster etter naglene avslører sitt. Fra Gotland kunne de seile til øya Saaremaa på en til to dager.  Der har det imidlertid ikke vært mye å plyndre på den tiden.  Det finnes en islandsk saga fra 1225 som forteller om svenske Ingvar som dro til Estland for å plyndre på 600-tallet, men Peets tror dette skal ha vært et annet sted.  Ingvar ble slått av en estisk hær og falt selv på sitt tokt og skal ha blitt gravlagt ved kysten under en høyde.  Andre ser altså ut til å ha fulgt hans eksempel i tiden som fulgte.  Dette funnet skal være den første arkeologiske bekreftelsen på en gravskikk som danske Saxo beskriver i følge professor Jan Bill ved Universitetet i Oslo.

torsdag 27. mars 2014

VÅR KRISTNE GUDINNE ..

18.04.13. skriver reiligonshistoriker Helene Næss en kronikk i Klassekampen om Guds feminine side.  Jeg siterer henne for det meste direkte;  " Opp gjennom historien har Den hellige ånd jevnlig vært avbildet som kvinne i kirrkekunsten.  På bakgrunn av dette kan man kanskje sannsynliggjøre at det har eksistert enklaver i kristenheten der "alle" visste at Den hellige ånd egentlig er feminin, men at dette var noe man gikk stille i dørene med.  At ånden er feminin, er utgangspunktet en meget gammel forestilling.  I den jødiske tradisjonen er Guds ånd feminin.  I Det gamle testamentet leser vi om Visdommen.  Hun er Guds feminine side, hans første skapning og/eller selve skaperkraften.  Men i kristen tenkning blir denne feminine visdommen ansett som en forløper for Jesus-skikkelsen, og slik forsvinner dette klare feminine trekket hos Gud.  I treenigheten beholdes likevel ideen om Guds ånd, i evangeliene ofte fremstilt som en due, men nå presentert som en ukjønnet kraft. 

Det er mye som tyder på at duen slett ikke var ukjønnet, men en kjent gudinnetributt i Israel/Palestina-området på Jesu tid.  Det er derfor sannsynlig at datidens mennesker ville få feminine assosiasjoner, presentert for dette bildet.  Det har også etter alt å dømme eksistert en kristen arameisk-syrisk tradisjon der Den hellige ånd og duen er tydelig feminin.  I Salomos oder står det; "Duen svevet over hodet på Herren Messias, for han var hennes hode og hun sang over ham, og hennes stemme ble hørt", mens Fillipsevangeliet og Evangeliet etter hebreerne fra samme tradisjon også portretterer Den hellige ånd som feminin.  I den første teksten går man til rette med at Maria skulle ha unnfanget ved Den hellige ånd fordi "Når har noen gang en kvinne unnfanget ved en kvinne ?"  I den andre teksten omtales Den hellige ånd direkte som Jesu mor !

Når treenighetslæren hamres ut på 300- og 400-tallet, er kirkefedrene imidlertid enige om at feminine bilder ikke egner seg så godt til å representere Gud.  På samme tid forsvinner også språket som karakteriserer Den hellige ånd som feminin fra den syriske tradisjonen.  Greske og latinske kirkefedre anser kroppslige og materielle ting for å være feminine, mens tenkning og det åndelig er maskulint.  Augustin identifiserer sapientia; visdom, som sinnets maskuline og høyerestående del, mens scientia; empirisk kunnskap, representerer sinnets feminine og laverestående evner.  For Augustin er kvinnenes sjel skapt i Guds bilde, men ikke kroppen hennes.  Gud som åndelig realitet er på ingen måte "merket" av det feminine.  Bare åndelige og ergo maskuline bilder er passende for ham.  Næss skriver mer enn det.  Som; "I tradisjonell middelalderteologi karakteriseres derfor gjerne den kvinnelige kroppen ved et fravær av Vår Herre" og " .. det er klart at hvis Gud, som alle tings totalitet, bare beskrives som maskulin, får eksistensen av det feminine et forklaringsproblem".  Artikkelen er illustrert med en fenomenal 1200-tallsfreske fra en kirke i Tyskland. Den hellige treenighet der Den hellige ånd, i midten, utvilsomt er en vakker kvinneskikkelse.

Litt på siden av det; i Illustrert Vitenskap, Historieutgaven nr. 6/2014 vises en freske fra Priscilla-katakomben i Roma, nylig åpnet av Vatikanet etter å ha vært avstengt og restaurert.  De skriver; "Forkjempere for kvinnelige prester i den katolske kirken mener at veggmalerier i denne katakomben beviser at oldtidskirken hadde kvinnelige prester".  Fresken skal være 1800 år gammel og viser en person som i høy grad likner en kvinne og, i følge kjennere, tegn på presteverdighet fra den tiden. Posituren og settingen viser henne i sentrum av en liten gruppe mennesker der hun ser ut til å utøve et rituale med armene ut.  Vatikanet hevder at fresken viser en avdød person som nå er i Paradis.  Det kan muligens stemme. Tre av personene ser ut til å slepe på en død person, trolig på vei inn i katakomben.  Det ser mest ut som om kvinnen leder et slags begravelsesrituale.  En annen person har en baby på fanget. 

Om jeg ikke husker feil; Dan Brown brukte en del krutt på temaer som disse i sin roman Da Vinci-koden.  Det var noe av det som gjorde den interessant.  

mandag 24. mars 2014

Oseberghaugens hemmeligheter ..
 
Illustrasjon: ARKIKON
21.03. Skriver Hans Christian Moen i Tønsbergs Blad en artikkel med en del fakta om Oseberghaugen som kanskje ikke er så godt kjent. Kvinnene og båten ble gravlagt sommeren 834.  Med seg fikk de 15 hester, fire hunder og to okser som trolig ble slaktet på stedet.  Gravleggelsen kan ha tatt flere måneder, noe som kan forklare at det var mye igjen av hestelikene mens menneskelikene var blitt skjeletter. Flere av hestene hadde vinterbrodder på og det var reservebrodder med i båten. I følge Christina Fredrikke Danielsens masteroppgave fra 2009 er ti av hestene som ble lagt på båtdekket drept med et hogg over nakken.  Det har opplagt vært en svært blodig affære og den ble avgjort fullført på høsten en gang skriver Moen.  Det har selvsagt tatt tid å bygge og lukke haugen og man vet nå at den første del av haugen ble bygget over taket på gravkammeret og akterdelen av skipet slik designerne fra Bergen, Arkikon viser på illustrasjonen over.  


I hvertfall to ganger er graven åpnet og plyndret. Hensatte trespader fra den tid er analysert og skriver seg fra 953 og 975. Gokstadhaugen ble også plyndret på denne tiden.  Hva røverne kom unna med kan vi bare fantasere om.  Kvinnene i graven mangler f.eks. personlige smykker, men Oseberg-graven regnes allikevel som den rikest utstyrte graven fra vikingtid.  Den kjente Buddha-bøtten er sannsynligvis egentlig irsk tror man nå. Figuren som evt. er forvekslet med Buddha er rikt dekorert med hakekors.  Hakekors er det også mange andre av rundt i gravgodset, det er et mange-tusenårig solsymbol som er brukt i mange kulturer i Asia og Europa.  Av runeinskripsjoner har vi to; den som er kjent for å muligens bety; "Mennesket vet lite" (men som muligens betyr mannsnavnet Ospaker) og noe på en bøtte som betyr "Sigrid eier".  Bøtta er såpass enkel at man allikevel ikke tror Sigrid er navnet på en av de gravlagte kvinnene.  


Gravkammeret


Fra tidligere artikkel av Moen vet jeg at det ble funnet et par hansker av katteskinn i graven.  Det og andre trekk tydes av noen som tegn på at de gravlagte har vært knyttet til en kult for fruktbarhetsgudinnen Frøya. Det ble også funnet en lærpung med cannabisfrø.  Vikingene dyrket cannabis til bruk som hampetau og tekstiler, men Moen spør leder i Kulturarv Vestfold, Terje Gansum om disse kan bety noe mer.  - Man må  ikke være spesielt begavet for å få til en annen virkning av frøene.  Vikingene kjente nok til cannabisens virkninger, sier Gansum.  - Skandinaver beruset seg i rikt monn. Den skandinaviske storfylla har vi dokumentasjon på, sier han.  Damene i skipet fikk også med seg villepler og blåbær.  Planter og dyr fra denne graven skal DNA-testes de neste årene forteller Moen. 

NB. Silken fra Osebergfunnet er også tema for et eget innlegg her på bloggen.  Man trodde først den var røvet i vestlige kirker og klostre, men nyere studier kan tyde på at den kommer fra gode kontakter i Østen.  Innlegget er trolig lettest å finne med søk på "Østlige forbindelser".

søndag 23. mars 2014

Adresseavisen 18.03.
Gravhauger som fyllmasse til flyplass ?

Denne dagen skriver Tomas Kothe-Næss om problemer knyttet til utvidelse av rullebanen til flyplassen på Ørland.  Den skal bli ny kampflybase.  Det er bare et ørlite problem, det er svært langt til nærmeste sted man kan hente fyllmasse til prosjektet. Grunneier Skaret til et felt med gravhauger i nærheten har regnet ut at det vil avstedkomme en semitrailer hvert halvannet minutt femten timer i døgnet, usagt hvor lenge.  De økonomiske og miljømessige konsekvensene kan altså bli store.  Skaret har foreslått at man skal bruke Nøkkelhaugen som fyllmasse for å redusere problemet.  Ørland har tre av de største haugene fra forhistorisk tid i Midt-Norge og Nøkkelhaugen er gitt status som et av seks kulturminner i Sør-Trøndelag blant Norges prioriterte kulturminner.  Nå har Skaret gitt opp å få brukt den til rullebane, men i stedet foreslått Vorphaugen som ligger i nærheten av Nøkkelhaugen, usagt i artikkelen om dette også er en gravhaug, men fylkesarkeologen er negativ til endringer av terrenget rundt Nøkkelhaugen skriver Kothe-Næss.  Skaret  mener det kan være minst 50 millioner kroner å spare på transporten ved å ta masse fra hans eiendom og har fått positive tilbakemeldinger fra kommunen.  En litt uvanlig sak for fylkeskommunen altså.  

lørdag 22. mars 2014

Melketoleranse
VI, DE MUTERTE ..

For 10.000 år siden var det nesten ingen mennesker eldre enn fem år som tålte melk.  Hva skjedde ?

I Kapital nr. 5/2014 skriver Jon E. Glømmen en artikkel om dette.  Mennesket og andre pattedyr er fra fødselen avhengige av næringsrike morsmelken, og enzymet laktase sørger for at kroppen kan nyttiggjøre seg av melken.  Krot tid etter at ungen er avvendt reduseres laktaseproduksjonen, og etter hvert kan ikke kroppen lenger fordøye melkesukkeret.  Dette gjelder alle pattedyr og i utgangspunktet også menneskeslekten.  Nyere forskning har sett på saken med inngående og tverrfaglige briller skriver Glømmen.  En tredjedel av jordens befolkning har i dag melketoleranse (laktosepersistens) og kan nyttiggjøre oss av melkesukkeret uten å få problemer med magen.  To tredjedeler kan det altså fortsatt ikke.  Forskningen tyder på at en mutasjon skal ha oppstått blant en liten gruppe mennesker som bodde mellom Uralfjellene og elven Volga for mer en 10.000 år siden. Denne mutasjonen betydde minimalt for disse den gangen siden jordbruket ikke var en næringsvei enda.  Men da jordbruket oppstod ca. 6000 år f.Kr. ble plutselig denne mutasjonen en betydelig fordel.  Kalsiumet i melken ble bla. et bidrag til å motvirke benskjørhet skriver Glømmen.  

Mutasjonen spredde seg via Tyskland til Skandinavia og allerede for 2.000 år siden konstaterte romerne med undring at germanerne drakk ubehandlet melk, som romerne selv ikke kunne gjøre uten å få mageproblemer.  Germanerne drev mye med kveg på den tiden i følge romerske kilder. Melketoleransen spredde seg også østover til India og steppeområdene i Nord-Asia.  2.500 år gamle kinesiske kilder beskriver "de forunderlige melkedrikkerne fra nord".  Glømmen angir også i tabellform utbredelsen av melketoleranse i dag. Den viser omtrentlig at Skandinaver og Nederlendere har høyest utbredelse av det med 96-98% av befolkningen.  I Russland er 85% melketolerante, i Strobritannia, Tyskland og Finland ligger man litt lavere.  I Frankrike har vi en pussig forskjell i det de i nord har 80% toleranse, mens de i sør er nede på 35%. I Spania er toleransen på 85% og også i hele Italia mye høyere enn i Frankrike sør.  I India er tallet 80%, mens i Kina og Japan er bare 5% av melketolerante.  Afrika er angitt med fra 10 - 90 %. Store lokale forskjeller i Afrika får vi tro.

fredag 21. mars 2014

Varden 05.03.:
Fant 17 middelaldermynter under kirkegulvet i Nome ..

Gulvet i Romnes kirke var morkent og skulle byttes ut.  Arkeolog Regin Meyer fant 17 mynter fra 1200-tallet i grunnen under gulvet.  Det var i fjor vår. Myntene er nå til konservering ved Kulturhistorisk Museum.  De fleste av dem er kvartpenninger antar man. Rundt år 1270 kunne du kanskje kjøpe deg et brød for en penning.  En dagslønn for en håndtverker i en by kunne være fra tre til fire penninger.  Småpenger altså, men folk  var ikke rike på den tiden heller.  Avisa bringer spekulasjoner om hvordan myntene kom dit og konkluderer beskjedent med at det må ha hendt i forbindelse med aktiviteter rundt f.eks. en helgenfigur eller et relikvieskrin.  Det er Andreas Soltvedt i Varden som skriver dette. Han redegjør også for flere og større myntfunn under norske kirkegulv tidligere.  Hmm. Har jeg ikke lest noe tidligere om at folk stakk mynter mellom gulvplankene som et slags offer.  F.eks. for det dødfødte, udøpte barnet ol. ?
Fant kloster i kjelleren
KFUM-speiderne på besøk.  Foto: Roy Vega

Arne Lauritz Jensen på Øvre Eggen gård i Levanger fant et kloster fra middelalderen i kjelleren på gården si.  Huset er fra 1756 og det var kjent at barn på gården i tidens løp hadde klatret inn i noen rom som skulle finnes under det. Jensen slo nylig inn kjellermuren for å undersøke nærmere og fant flotte tørrmurte rom, et med et intakt ildsted med murt bue. I følge Levanger-Avisa er både vegger og peisen laget i marmorstein som trolig er hentet fra et brudd like sør for gården, et brudd som også har forsynt Nidarosdomen med marmorstein og kalkstein.  Øvre Eggen skal være fra middelalderen og har trolig ligget under Helgeseter kloster i Trondheim tidlig på 1300- tallet. Kjelleren på gården er trolig et kloster. Det dekker hele kjelleren på det over 300 m2 store huset og utgjør altså flere rom.  De antas å være ca. 400 år gamle og bygget som en fornyelse av noe enda eldre som har ligget der. Arkeologer fra Trondheim og Oslo er på vei skriver Werner Wilh. Dallawara i Nationen 04.03.  

torsdag 20. mars 2014

Jordbruk 2000 f.Kr. i Fjellbygda i Gloppen i Nordfjord ...

Gården  heter Berge og hadde fra før av tre påviste gravrøyser.  Da de skulle søke om nydyrking av mark satte fylkeskommunen i gang undersøkelser på stedet.  Gårdbruker Gjengedal på Berge regnet nok med at jordbruket kunne regnes et par tusen år tilbake i tid på dette stedet, men her er vi altså tilbake i yngre steinalder.  Gloppen er jo et sted med mange spennende kulturminner. Se, ikke minst innlegget her om Eidehøvdingens hemmeligheter fra 16.03.  Undersøkelsen avdekket også et steinlag (?) datert til 400-370 f.Kr. og en kokegrop som er vurdert til å være fra hundreårene etter Kristus.  - Kanskje var jordbruksaktiviteten i slutten av steinalderen meir omfattande enn kva det arkeologiske materialet til no synst å illustrere, sier seniorrådgjevar Berit Gjerland i Sogn og Fjordane fylkeskommune.   

onsdag 19. mars 2014

Der Ring des Nibelungen/Nibelungenringen ?
Skatt fra rundt 500 e.Kr. like ved Frankfurt 

25.02 skriver Mona Norman i VG om en spennende sak.  Noen har funnet en større skatt i Rheinland-Pfalz.  Plyndrere etterforskes av politiet etter at de ødela funnstedet for "barbarskatter" fra romertiden, som hun skriver.  Uansett er deler av skatten tydeligvis kommet til rette og stilles nå ut.  Den skal ha vært gravet ned i skogen den gangen og i dag antas den å være verdt over en million euro. Funnet ble gjort i fjor høst.  Det er både gull og sølv i former som tyder på at det har tilhørt en adelsmann.  Kanskje et germansk krigsbytte i folkevandringstiden.  De som fant det omtales som plyndrere og anklages for å ha ødelagt funnstedet, antakelig med sin ufaglige behandling av alt annet enn gullet og sølvet.  De leverte selv skattene etter press fra etterforskningen. I mange år har skattejegere vært på jakt etter "barbarskattene" skriver Norman.  

I avisa Bild spekuleres det i om skattene kan være de samme som beskrives i middelalderdiktet "Nibelungenlied".  - Tid og sted rimer med Nibelungenlied, men noe mer kan vi ikke si om en eventuell sammenheng, sier statsarkeolog Axel von Berg til avisen.  I eposet beskrives skatten som 144 vognlass med gull og det er nok det funnet som Tysklands 30 000 amatørarkeologer med metalldetektorer har brukt mest tid til å jakte på.  - Bare fordi det er en legende, betyr det ikke at historien ikke er sann, sier en Hans Jørg Jacobi.  Dette funnet er imidlertid for lite til å matche legenden.  - Skattejakten ødelegger mye for vitenskapen, sier Berg. Vi mistenker at en del av "barbarskattene" allerede har blitt solgt.  Skadene av amatørenes søk og utgraving er grenseløse.  Det hindrer historisk kunnskap, skader gjenstander og gjør at samfunnets historie forsvinner inn i private samlinger.
Bannlyst av kirken
Keiser Fredrik 2. nektet å kaste ut muslimene !

Keiser Fredrik 2. av det tysk-romerske riket ble den første som for alvor forsøkte å begrense pavedømmets makt står det i Illustrert Vitenskap Historie nr. 6/2013.  Han vokste opp på Sicilia som barnebarn av normannerkongen Roger 2 og av keiser Fredrik Barbarossa av Tyskland. Hans far keiser Henrik av Tyskland døde i 1197 og enken lot da Fredrik krone til konge av Sicilia og Sør-Italia. De tyske keiserene hadde tradisjonelt vært pavedømmets beskyttere og enken, Konstance som døde noen måneder senere utpekte pave Innocens 3. til Fredriks formynder. Paven påtok seg oppgaven i håp om å få bedre kontroll over Sicilia der de normanniske herskerne igjen og igjen hadde utfordret pavemakten. Roger 2. hadde alltid avvist pavens krav om å deportere rikets mange muslimer.  Normannerne hadde på tusentallet erobret det muslimske kalifatet Sicilia.  Riket var preget av sin bysantinske og muslimske arv som normannerne inkorporerte i sin administrasjon. Og det var befolket av Italienere, grekere, jøder, muslimer og altså, normannere. Normannertiden kalles i dag Sicilias gullalder i følge artikkelforfatterne Natasja Brostøm og Niels-Peter Granzow Busch.

Den unge Fredrik skal ha lært å skrive og snakke fem språk flytende, deriblant arabisk.  Han var opptatt av vitenskap og stilte sine lærde vanskelig spørsmål som hvor vinden kom fra og hvor høyt oppe himmelen lå.  I 1210 ble riket angrepet av tysklands nye keiser Otto og den femten år gamle kong Fredrik motstod angrepet med pavens hjelp og endte i stedet med makten også over Tyskland og en nyttig , allianse med den franske kongen.  I 1215 lot Fredrik seg krone til konge over Europas mektigste rike som også omfattet, Sveits, Østerrike, Nederland og Tsjekkia.
Som takk lovet han å dra på korstog i Det hellige land.  Jerusalem hadde vært på muslimske hender siden Saladin erobret det i 1187. I 1216 døde pave Innocens 3. og Fredrik håpet å slippe unna sitt korstogsløfte.  Han var mer opptatt av å få sønnen Henrik godkjent som sin etterfølger samt å bli kronet i Roma.  Først da ville han kunne kalle seg keiser av Det tysk-romerske riket.  I 1220 fikk han denne drømmen oppfyllt, men den nye paven, Honorius 3. minnet Fredrik om hans gamle korstogsløfte.  Fredrik trakk denne saken ut og var mer opptatt av å skjøtte sitt Sicilia, bla ved lovreformer som provoserte paven.  Han bestemte at jøder skulle beskyttes av statsmakten og han omgjorde en kirke i Sør-Italia til Moské. Han holdt seg med en livgarde bestående av utelukkende muslimer.  

For paven nærmet lovene seg kjetteri. Honorius 3 døde i 1227 og den nye paven, Gregor 9 lyste Fredrik i bann for ikke å ha overholdt sitt korstogsløfte.  I juni 1228 tok Fredrik så avsted for å oppfylle sitt løfte.  Han hadde med 1500 ryttere og 10 000 soldater for å gjennomføre Europas 6. korstog.  På denne tiden var Midtøsten styrt av Kairos sultan Al-Kamil, nevø av Saladin.  Fredrik 2 og sultanen møttes i Egypt til forhandlinger.  Ingen av dem var videre interesserte i en blodig krig. Fredrik sjarmerte med sitt arabisk, men gjorde visstnok ikke særlig inntrykk med sin fysikk.  "Som slave ville han ikke engang ha innbragt 200 dirham" skal historikeren al-Jawsi ha skrevet.  Fredrik skal ha forklart sultanen at Jerusalem var langt viktigere for de kristne enn for muslimene og at den dessuten var svært forfallen. Han tilbød å ikke befeste byen millitært og holde den åpen for alle. Sultanen gikk med på dette og tilbød ti års fred på kjøpet.  Muslimene fikk beholde klippemoskeen og Al-Agsa-moskeen.  Med diplomati hadde Fredrik oppnådd det millitærmakt ikke hadde greid på 50 år.  

17. mars red han inn i Jerusalem fulgt av mange hundre kristne pilegrimer som nå kunne besøke byen. Sultanen hadde sendt en embetsmann til å vise Fredrik rundt i byen.  Men mange kristne var rasende over at byen ble vunnet uten sverdslag og at de vantro muslimene fortsatt var tillatt opphold i byen. Paven lyste Fredrik i bann.  Fredrik ble trakassert av kristne både i Jerusalem og i korsfarerhovedstaden Acre som han forlot til skjellsord og søppelkasting. I mellomtiden hadde paven sendt leiesoldater inn Sør-Italia.  Disse flyktet så fort Fredrik 2. var hjemme og han fikk tvunget paven til å inngå fred og til å oppheve bannlysningen. Fredrik paraderte stolt gjennom sine byer med sitt muslimske harem på slep.  Det var en idé han hadde fått i Midt-Østen.  Folk måpte. Men Fredrik 2. var fortsatt interessert i kunst og vitenskap og inviterte tidens største lærde til sitt hoff i Palermo, også muslimer. Han oversatte selv jødiske og muslimske tekster om teologi og vitenskap og han grunnla Europas første statlige universitet i Napoli.  Pavene likte ikke dette, men forskere har kalt ham Europas første renessansemenneske. 

Fredrik 2. sønn Henrik, kongen av Tyskland hadde like etter inngått en allianse med Fredriks erkefiender i Nord-Italia, Den lombardiske liga, mot sine oppsternasige tyske fyrster.  Fredrik rykket ut, krysset Alpene og avsatte Henrik og erstattet ham med en annen av sine sønner, Konrad.  Pave Gregor utnyttet tumultene til å lyse Fredrik i bann for andre gang og forsøkte å få til et korstog mot "kjetterkeiseren". Fredrik fikk avlyst det møtet paven hadde innkalt med en rekke av Europas geistlige ved å overvinne Genovas flåte som skulle seile inn møtedelegatene.  I stedet ble Genovas skip senket og to kardinaler og en rekke biskoper Fredriks fanger.  Gregor døde av sykdom før Fredrik fikk brukt gislene til fredsforhandlinger.  

Den nye paven, Innocens 4. inndro Fredriks titler og erklærte ham som kristendommens fiende. Den lombardiske liga grep igjen til våpen og Fredrik måtte igjen, i 1248  marsjere til Nord-Italia der han beleiret Parma.  Han tapte den kampen og Parmas soldater utslettet hans hær og bortførte hans harem.  13. desember 1250 døde han 55 år gammel.  "La himmelen juble og jorden henrykkes" proklamerte paven.  To av Fredriks sønner fortsatte å styre i Tyskland og Sicilia, men var begge døde etter fire år, ikke minst ved pave Urban 4. sin hjelp skriver bladet.  


søndag 16. mars 2014

Eidehøvdingens hemmelighet. 
Mystiske kulturminner i Gloppen ..

14 februar skriver Jan Nik. Hansen i avisa Firda Tidende om tre karer på de kanter som sysler med planer om å arrangere et seminar om de mange kulturminnene i bygda.  Gloppen (Nordfjord) er ein av stadene her til lands med flest fortidminne, skriver Hansen.  Og de høres unektelig svært interessante ut.  Blant dem teller noe som beskrives som "sirkel - eller solforma" steiner.  Muligheten for soldyrking fremholdes som aktuell her.  Tinghaugen i Gloppen er den største menneskebygde haugen på Vestlandet og er beregnet å ha tatt 90 mann et år å bygge.  Den er blant de ti største haugene i Norden sies det.  Mer spesielt som Hansens intervjuobjekter sier; den er kanskje den eneste haugen i Norden der det er påvist sammenheng mellom solfenomen og haugen.  "Ved vintersolsnu går sola gjennom Fitjeskaret i sør. Då ligg haugen i sollyset medan bakken rett nedanfor er skuggeland.  Ved sommarsolsnu skjer det tilsvarande; då er tinghaugen siste staden sola slepper. Dei som står på haugen då står i sola medan resten ligg i skugge".  Tinghaugen har aldri vært utgravet av arkeologer.  




Det finnes en rekke andre hauger i området, hustufter, skålgroper i haugevis, steinkors og ikke minst gravstedet og garden til Eidehøvdingen.  Det finnes flere gravsteder man vet litt om virker det som, men Eidehøvdingen er verdt å legge merke til.  Det var i hans grav man fant den enestående gjenstanden som siden har blitt kalt en "tankering".  Noe liknende er ellers bare kjent fra et sted i Afghanistan og et sted i Iran !  Og den er ikke lite karakteristisk.  Man har plassert en skulptur av den på Heradsplassen i Gloppen (bildet) og jeg håper jeg blir tilgitt for å ha lånt bildet fra kommunens hjemmeside.  

Eidehøvdingen var gravlagt i en haug med diameter på 25 m. og to meter høy.  Haugen lå på kanten av en helling ned mot dagens kommunesenter og er beregnet å være fra slutten av firehundretallet.  Høvdingen lå i en steinkiste/kammer og hadde rike gravgaver som våpen og tekstiler og altså, jeg tror jeg har lest et sted at den lå på brystet hans; den mystiske tankeringen.  Tekstilene gjør at Eidehøvdingen er en av våre beste kilder til datidens klesskikk sies det, det var altså gode bevaringsforhold i denne haugen.  Alle kilder jeg har sett gir uttrykk for at tankeringen er skåret ut av et eneste trestykke og da snakker vi om et fenomenalt håndtverk.  Den er i bjørk.  Man vet ikke hvilke betydning den har hatt, men den har helt sikkert gjort inntrykk på så mange måter.  Både håndtverket i seg selv, men også tanken bak den vil jeg tro.  Like ved Eidehøvdingens gravhaug ligger en gård fra samme periode med hovedhus på imponerende 43 meters lengde og åtte meters bredde.  Det var båsplass til 30 storfe i det.  

lørdag 15. mars 2014

2200 år gammelt
Et lårbein ved navn Gyda ...

13 februar skriver Sverre Frilseth i Hamar Arbeiderblad om hva som kom opp i dagen da det ble gravet dreneringsgrøfter i en åker i Romedal.  Et lårbein fra en kvinne som har vært mellom 20 og 30 år gammel da hun døde.  Man mener at hun var mellom 152 og 160 cm. høy.  Åkeren har vært myr da hun havnet der og det tyder på at hun var et typisk myroffer.  Tatt av dage for en eller annen hensikt.  Dette var ikke helt uvanlig på den tiden uten at man vet så mye om grunnene til det, men flere lik i skandinaviske myrer vitner om denne skikken.  Tollundmannen fra Danmark er nok den mest kjente, og best bevarte.  Jernalderfolket ofret også andre verdier ved å senke dem i myrer.  Arkeolog Kjetil Skare i Hedmark fylkeskommune håper det blir gitt adgang til videre utgravning av området i håp om å finne mer av damen som HA for anledningen har døpt Gyda. Hun trådte sine barnesko og endte sine dager i Romedal skriver Frilseth.  Og, i det minste lårbeinet hennes, ble mer bereist enn hun noen gang kunne drømme om.  Det har vært til analyser både i Oslo og i Miami.    

torsdag 13. mars 2014



Mystisk veistump avdekket i Sveio ..



13 februar skriver avisa Vestavind i Sunnhordland om en mystisk datering av "Kongevegen".  Kongeveier fra middelalderen har det jo vært mange av og de eksisterte som påbud fra kongene med krav til landeiere og andre, om å holde dem i avtalt stand.  Avisa skriver følgende, "Under utgravingar på Haugsgjerd i sommar vart det funne spor av eit hellelagt vegananlegg i 80 cm. breidde.  Det går fram av ein kulturhistorisk rapport utarbeid av Hordaland fylkeskommune i januar 2014.  Bakgrunnen for utgravingane var utviding av steinbrotet til Vassbakk & Stol AS.  

Vegen daterast heilt attende til omlag 500 år f.Kr. i overgangen mellom yngre bronsealder og eldre jernalder.  Etter alt å døme har vegen hatt ei særs lang bruksfase, også utover mellomalderen og fram til nyare tid.  Funnet må knyttast til den gamle "Kongevegen" gjennom Valestrand og understøttar tidlegare, lokale teoriar om alderen på vegen.  



- Dei materielle spora som her er funne, er akkurat det me har etterlyst i høve til tidfesting av vegen.  det er difor særs spennande at ein no har fått datert delar av trasseen så langt attende i tid.  Sjølv om berre den utgravde delen av trasseen no er automatisk freda etter kulturminnelova, aukar dette vår vurdering og verneverdien på den resterande delen Kongevegen, skriv rådgjevar Kristian Råsberg ved Plan-næringsavdelinga i Sveio kommune i ei pressemelding.

Artikkelen er ledsaget med noen kart over funnene og og et par fantastiske bilder av, altså en hellelagt veistump.  Hvis dette betyr at man har anlagt en hellelagt vei 500 f.Kr. så høres da dette veldig sjeldent - og interessant ut ! Hmm, hvor langt var det til landsbyen i Etne ?  Noen dager senere besvarer Kristian Råsberg en henvendelse hvor han legger ved bildene over og noen utfyllende kommentarer.  Jeg kopierer dem inn i sin helhet;

Vegen si tidlegaste datering er etter omlag 500 f. Kr til i overgongen mellom yngre bronsealder og eldre jarnalder, og med det har vegen hatt ei bruksfase som relaterast til jarnalderen og framover i tid. Det er gjort fleire funn av veganlegg frå same periode i ulike delar av landet, særleg omkring dei rike landbruksområda på Austlandet.

Vegar er dei kulturminnene som har lengst samanhengande brukstid, og ofte framleis er i bruk i dag anten som køyrevegar eller turvegar. Fleire av våre eldre ferdslevegar utgjer i dag også del av det moderne vegnettet. Vegen gjennom Valestrand kjenner me nytta som både kyrkjeveg og postveg heilt fram til nyare tid, og i dag som turveg.

Vegen gjennom Valestrand er datert til ei periode med utprega jordbrukskultur der folk hadde vorte bufaste. Med ei fastare busetting oppstod det også eit fastare ferdslemønster med større sjanse og behov for eit meir etablert vegnett. Denne tidsperioda kjenneteiknast av intensivert korndyrking og husdyrhald, aukande handel og varetransport, og med det auka forflytting av både folk og fe. Frå perioda vegen er datert var hesten alt eit kjend husdyr i Noreg.

Denne samfunnsutviklinga skapte nok tidleg behov for eit slitesterkt dekke på dei gamle ferdslevegane. Det er med denne bakgrunnen ein må forstå steinlegginga avdekt på Haugsgjerd. Når me frå funnkonteksten kjenner til at vegen var steinlagt, er det berre ein liten brøkdel som no er utgraven, og kanskje har han også somme stadar til somme tider også vore lagt med stokkar. Dette har fungert som slitelag for fotferdsle, drifting og køyreveg for vogn og slede. Vegen kan skimtast i ulik breidde på ulike stadar, og har openbart vore oppgradert og teke ulik form opp gjennom tidene.

Viser veg5.JPG

Ok. Så var veibiten kanskje ikke så mystisk allikevel.  Men at man hellela ferdselsveier lenge før vikingtiden er uansett ikke lite imponerende i vårt vidstrakte land. 

onsdag 12. mars 2014


Kristinaskipet under bygging i Tønsberg !
Stiftelsen Nytt Osebergskip i gang med nytt prosjekt ..

I 1257 sendte kong Håkon Håkonsson sin datter Kristina, en eldre søster av den senere kong Magnus Lagabøte, i gifte til en prins i Spania.  Hun seilte fra Tønsberg i en spesiell båt som hadde mye til felles med et vikingskip, men de skal bla. ha bygget en toetasjes kahytt til henne.  Kristinaforeningen i Tønsberg og stiftelsen Nytt Osebergskip er allerede godt i gang med å bygge en liten kopi av skipet slik de antar at det kan ha sett ut.  Det er Hans Christian Moen i Tønsbergs Blad som skriver om dette i flere artikler nå i vinter.  
Foto: Hans Christian Moen. Tønsbergs Blad


14. februar kommer Arne Emil Christensen jr. professor emeritus i nordisk arkeologi for å bistå disse i et annet prosjekt de har på gang (Klåstadskipet), men med seg hadde han også noen tegninger som kan vise seg å bli nyttige.  Han tegnet dem i 1971 for NRK til byjubileet og de forestilte en tenkt skisse av nettopp Kristinaskipet.  Han hadde da brukt en tidsriktig middelalderbåt funnet i Bergen, som modell, samt spesielle skisser fra en runepinne. Christensen jr. var sjef på Vikingskipmuseet i Oslo frem til 2006.  Skissen han tok med seg forestilte et skip på ca. 30 meters lengde som han  antar var en relevant størrelse. De knuslet nok ikke med båtene når de bygget allianser. Aktivistene på Lindahlplan i Tønsberg nøyer seg denne gangen med en mindre modell. Den blir ca. 10 meter lang, men de vil ha den så godt fundert i historiske kilder som mulig.  Professoren bistår med flere foreslåtte kilder som stavkirkeportaler og gamle engelske segl med båtmotiver. 

Foto: Hans Christian Moen. Tønsbergs Blad

Over flere artikler kan vi se at stiftelsen har problemer med finansieringen samtidig som de er godt i gang med byggingen og 08 mars var skipet halvveis bordet opp skriver Moen da.  Denne dagen kan han også melde at finansieringen ser ut til å være helt eller delvis løst.  Lykken stod likevel prinsesseforeningen bi, skriver han.  Fylket og kommunen har nemlig allerede avslått deres søknader, men kommunen har nå oppfordret dem til å søke på ny og en bank ser ut til å være villig til å gi dem et lån.  Men prinsessen selv, hun døde barnløs omtrent fem år etter avreisen  fra Tønsberg, i en alder av 28 år.  Man har funnet en sarkofag til en høy kvinne som meget vel kan være henne i et kloster på et sted som heter Covarrubias.     

tirsdag 11. mars 2014

Jæren og Lista
Ødegårder fra yngre romertid gjenbrukt i vikingtiden ...

I områder som Jæren og Lista utgjør fremdeles de fraflyttede gårdene med sine synlige hustufter, steingjerder og rydningsrøyser et karakteristisk innslag i kulturlandskapet.  Bare på Jæren er det kjent nesten 200 stykker av dem.  Ullandshaug i Stavanger (rekonstruert, bildet) og Sosteli i Åseral har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser.  Noe skjedde på 500-tallet som ga jernalderkulturen en knekk (se innlegget "Hva skjedde .." 03.03) og det har vært vanlig å anta at de har vært i bruk opp til folkevandringstiden - og så blitt fraflyttet av mystiske grunner.  Nærmere undersøkelser av gamle pollenprøver viser at dette ikke stemmer helt.  Det har vært drift på tomtene også etter det, noe gravhauger fra vikingtiden også antyder.  Vikingenes hus satte mindre spor etter seg enn hva de eldre husene gjorde. Men de finnes ofte i  nærheten.  Det er fylkesarkeologen i Vest-Agder, Frans-Arne Stylegar som skriver dette på sin blogg Arkeologi i Nord.  Se hele artikkelen her; 

 http://arkeologi.blogspot.no/search?updated-max=2014-03-02T10:33:00%2B01:00&max-results=1   


Han forteller bla. at en datidig omstrukturering av landbruket også kan bidra til en forklaring.  Småbrukene fra eldre jernalder måtte muligens vike for andre behov.  Innføringen av seil i Skandinavia i tidlig vikingtid må ha ført til en enorm etterspørsel etter ull til å veve dem, skriver han.  Til et typisk langskip kreves det ca. 1,5 tonn ull til seilet !  Det er anslått at den samlede dansk-norske flåten på begynnelsen av 1000-tallet behøvde en million kvadratmeter seil, noe som tilsvarer ull fra to millioner sauer.  Den første norske statistikken over sauehold er fra midt på 1600-tallet og det samlede antallet sauer ble da anslått til ca. 300.000.  Flere harde facts på Arkeologi i Nord som sagt.  At haugevis med småbruk ble gjort om til sauebeiter i denne prosessen virker jo sannsynlig.  Men det skjedde noe annet også på 500-tallet.  Bla. var det da man brått sluttet å lage keramikk som man, på bosteder opp til da, nær sagt alltid finner spor av.  Og det var da en avansert jernutvinning lenger nord i landet brått opphørte.  Søk på "Jernaldermysterier" her på bloggen.

søndag 9. mars 2014

Da samene kom til Stjørdalen ...

06 februar er samenes nasjonaldag.  Den dagen skrev Bjørn R. Krogstad en artikkel i Stjørdalens Blad som jeg gjengir det meste av.

Det har lenge herska uenighet om nær sørsamene kom til Stjørdalen.  Noen meiner at de først kom hit på 15/1600-tallet, fordi det ikke finnes skriftlige kilder for noe anna.  Andre antyder at samene har vært her heile tida.  Det vil si at de var enn del av den opprinnelige steinalderbefolkningen.  Samene skal så ha utvikla seg i østlig, finsk-ugrisk retning, mens resten lot seg prege av den germanske kulturen lenger sør.

Denne uenigheten har sjølsagt sammenheng med samenes kildefattige kultur.  Men ved hjelp av ny forskning knytta til fagfelt som arkeologi, stadnavn, og språkhistorie har en gravd seg attover i sørsamisk fortid.  Her skal en vise hvordan Meråkers historie kan kaste nytt lys over samenes tidlige historie i Stjørdalen og Trøndelag.  

Steinalderen.  I følge toneangivende arkeologer hadde samene og den øvrige skandinaviske befolkningen et felles opphav tilbake i steinalderen.  Men gradvis ble det etablert etniske og kulturelle grenser i  mellom de to folkegruppene.   For nesten 3.000 år siden utvikla folk i det indre og nordlige Skandinavia et ursamisk språk.  Det tilhørt den finsk-ugrisk språkfamilien og hadde sitt utgangspunkt i Russland.  Seinere lot dette seg dele i underspråk.  Sørsamisk ble ett av disse og kan være 1500 år gammelt.  Dette skjedde i samspill og kontrast til den fremvoksende jordbruksbefolkningen som ble påvirket av germansk kultur.  Seinere ble denne til norsk, svensk og dansk.  

Alderen på stadnavna kan fortelle hvor lenge folk i Stjørdalen har snakka det som seinere skulle  bli norsk.  Kallinger som By og Berg er truleg 2000 år gamle.  Vin og heimnavna Venna og Bjertemmen har nesten samme alder.  Den urnordiske befolkningen har såleis levd her lenge.  I 1996 ble det oppdaga ei grav ved Fjergen.  Den bestod av ei øks og et ildstål.  Liknende funn er gjort i Handøl, Skjækerfjella, og Sylan.  Men også Stordalen kan skilte med slike funn.  Ett på Kluksdalen, et anna ved Gilsåa.  Det er nærliggende å sette disse vel tusen år gamle gravene i sammenheng med fangst og fangstfolk.  Det har vært diskutert som jegerne har vært bumenn eller samer.  De flate markagravene er likevel klart forskjellige fra bøndenes hauggraver.  Og bumenn som døde i fjellet ble sannsynligvis frakta til bygds og gravlagt der.  Samenes liv var i større grad knytta til rein, fangst  og fjell.  Sånn sett er det rimelig å anta at det fans samer her for over tusen år sia.

Reinfangst.  Perioden fra 900 - 1200 e.Kr. var ei ekspansjonstid for reinfangst i Fjell-Norge.  Massefangsten nådde sitt maksimum på 11-1200-tallet.  Det er grunn til å tro at dette også gjaldt ei bygd som Meråker.  Ennå i 1530 eide erkebiskopen i Nidaros heile Meråker med alle dens fangstmuligheter.  Men det omfattende system med fangstinnretninger som nevnes på den tida, er truleg bare et bleikt atterskin av de fangstgroper som fantes i massefangstens dager.  På 1980-tallet fant en  svensk arkeolog tusen år gamle rester etter samer rett øst for Meråker.  Slik sett er det ikke særlig dristig å anta at samer dreiv fangst i Meråker i vikingetid og middelalder.  
Omkring 1350 b Meråker ramma av ei stor katastrofe, og heile bygda ble lagt øde.  Men som så mange andre sannheter, er dette en sannhet med modifikasjoner.  For det fantes tidvis folk i bygda.  Arkeologiske undersøkelser har nemlig dokumentert miler i myr, jernvinner ved vassfar og rester etter tjærebrenning.  Samtidig antyder de mange gårdsnavna som overlevde ødetida at det fantes folk her.  Tronset er et sånt navn.  Men det var utmarka og, fangsten og fisket som var viktigst.  Det viser alle de gamle elve- sjø- og fjellnavna.  Tevla, Feren og Kluken er gode eksempel i så måte.  
I ei jordebok fra 1530 prises fortsatt fangstmulighetene.  Her nevnes vassfar og vann full av aure, røyr og laks.  Her berettes om daler og marker fulle av elg og rein.  Ja, langt ut på 1600-tallet var fangsten fortsatt viktig.  Bøter og skatter ble da betalt i skinn.

Fangstfolk.  Hvem var så disse fangstfolka som tidvis befolka Meråker mellom  1350 og 1530 ?  Svaret er ikke opplagt.  Men sannsynligvis tilhørte de den etniske norske befolkningen.  Sjøl om Meråker ble lagt øde, fans det ennå mye folk nede i Stjørdalen som kunne utnytte fangstmulighetene.  Alt dette taler altså for at fangstfolka snakka norsk.  Men liekevel - noen kan også ha talt samisk.  Sørsamene var uten tvil det mest typiske fangst- og fjellfolket. Dessuten har en tidligere sannsynliggjort at sørsamene var her i vikingetid og tidlig middelalder.  Andre spor peker også i samme lei.   I lensreknskapene fra 1614-1615 beskrives flere dramatiske hendelser som vedrører saka vår.  En Henrik Meraker skal nemlig ha kommet med alvorlige trusler mot naboene sine.  Ja, han skal ha trua dem på livet.  Og sia naboene meinte at Henrik var same og kunne ganne, tok de truslene på største alvor.  Det gjorde også domsmennene og derfor dømte de ham til døden.  Henrik Meraker var bonde og bodde på den mest sentrale garden i bygda.  Forgjengerne hans var kanskje også samer.  Som bostad lå Meråker-garden strategisk til - midt i bygda - med dalene lik fangarmer ut til den ytterste fangstgrop.  Slik går det an å anta at samiske jegere bebodde Meråker-garden på 1500/1600-tallet.  Men det fantes flere slike konflikter.  I 1628 dro seks bønder til fjells på et juveriraid mot meråkersamer.  Raidet må tolkes som en maktdemonstrasjon.  Det ser en åtte år senere da samen, Nils Torkildsen ble frastjålet viktige verdier.  En av tjuvene, Knut Pedersen Skytte ble seinere dømt til døden.  Tidlig 1600-tall forteller altså om samer og samer i konflikt med bumenn.  

Grimstad Adressetidende 06.02.

Fant kulturminner på byggetomt ...

Stine Sofies stiftelse vil bygge et senter for voldsutsatte barn skriver Sara Melissa Frost.  Arkeologiske registreringer i slutten av november avdekket to områder med forhistorisk bosetning på dyrket mark, samt kokegroper og andre gropnedgravninger skriver Frost.  Bosetningene på dyrket mark tilhører muligens tidlig jordbruk fra yngre steinalder eller bronsealder.  Funnene vil bli mål for en mindre utgravning og ikke komme i veien for det planlagte bygget. 

fredag 7. mars 2014

Griseprat i middelalderen
I Bergen ligger verdens største runesamling fra middelalderen. Til høsten skal mye av det stilles ut på Bryggens Museum ..

06.02. skriver Marianne Nilsen i Bergens Tidende om denne spesielle, arkeologiske skatten.  Hun begynner med det som har vært vanskeligst ved noe av formidlingen; å oversette enkelte av tekstene.  Den groveste er en liten trebit der det står;" Jon Silkefitte eier meg, Guttorm Fittesleiker ristet meg og og Jon fittekule tyder meg".  Artig bekreftelse på tidlig norsk oralsex forresten. Kvinnens nytelse har altså avgjort vært tema også på 13-1400-tallet.  Det kommer flere groviser; "Fæl er den som fører drikke til fitten" står det på den ene siden.  På baksiden er det skrevet; "Mannfolkgal elle nymfoman kvinne".  På andre runer står det; "Smed lå med Vigdis av sneldebeina (sneldebeinsfolket, red.anm.)" og "Ingebjørg elsket med da eg var i Stavanger".  - Det var den tidens tekstmeldinger og ment som en personlig melding, sier Janicke Larsen, førstekonservator ved Bymuseet i Bergen.  

Men, de fleste runene i samlingen er langt uskyldigere. Det vanligste er gjenstander hvor det står hvem som eier den.  Det finnes også mange runer med "Ave Maria".  En av gjenstandene har teksten; "Maria fødte Jesus. Elisabeth fødte Johannes Døperen. Vær forløst til ære for dem !  Herre kaller deg til lyset".  - Den er skrevet for 800 år siden og her kommer vi veldig nær en helt vanlig kvinne i middelalderen.  Det var mange som døde under fødselen og denne kvinnen har trolig vært livredd.  Og så har noen skrevet en rune for å berolige henne, sier museumspedagog Knut Høiaas.

Det er registrert 1500 runer i Norge og 650 av dem befinner seg i Bergen.  Runeforskere fra hele verden kommer for å studere. For noen år siden kom en forsker fra Japan på besøk. Vedkommende var ekspert i dialektene på runepinnene ! På bordet foran dem denne dagen ligger det andre ting.  En liten stav med Adam, Eva og tre slanger er uten like noe sted og fra 1300-tallet og ble funnet i Rosenkrantzgaten. En gravert hvalross-skalle ble brukt som vernesymbol for fiskere på 13-1400-tallet. En gullring ble funnet i en latrine i Skostredet.  På innsiden står navnet til de tre vise menn. Det var en såkalt hanskering og vi får anta at noen bannet høyt etter å ha tørket seg i ..., hva er det nå bergenserne kaller det ?  

mandag 3. mars 2014

Hva skjedde egentlig i år 536 ?

Et tiår med nød, opprør og pest på 500-tallet mangler fortsatt en forklaring skriver Bjørn Vassnes i Klassekampen 30.12.

Det skjedde noe dramatisk i år 536, noe som skulle få følger rundt hele kloden.  Solen bleknet, sommeren ble til vinter. Og det varte ikke bare i ett år.  Det ble starten på et tiår med hungersnød og opprør.  En dødelig pest bredte seg rundt Middelhavet og tok livet av hver fjerde innbygger i det bysantinske riket.  Regimer falt, fra Kina i øst til Sør-Amerika i vest. 

Mange forskere har gjettet på at det det kunne vært et stort vulkanutbrudd. Men ingen historiske kilder kan fortelle om en slik hendelse på denne tiden.  Kunne det ha skjedd så langt borte at ingen på våre trakter fikk vite om det ?  F.eks. fikk utbruddet av vulkanen Tambora i Indonesia i 1815 solen til å blekne langt unna, og skapte et år uten sommer i Europa.

Så man har forsøkt å finne spor av noe sånt i grønlandsisen og i årringer i trær.  Michael Baillie ved Queens University i Belfast fant at årringer fra Skandinavia til Sør-Amerika fortalte om flere år på rad med uår, akkurat på denne tiden. Men i borekjerner fra grønlandsisen fant man ingen spor av vulkansk aktivitet.  Et vulkanutbrudd med så store virkninger burde ha etterlatt aske og svovel i isen.  Noen begynte derfor å lete etter andre forklaringer.  Geologen Dallas Abbott fra Columbiauniversitetet i New York fant uvanlige høye nivåer av tinn i borekjernene fra Grønland og mente at det kunne ha vært Haleys komet .  Og den hadde vært i nærheten i 530, vet man bla. fra kinesiske kilder.  Vi vet også at den var så nær solen at dette ville ha revet løs mye is og partikler.  Dette støvet ville jorden ha passert gjennom to ganger pr. år gjennom flere år.  Andre forskere er skeptiske til at Haleys komet kunne ha hatt en så sterk effekt.  Et alternativ er at det kan ha vært en kombinert effekt av kometen og et vulkanutbrudd. En mulig kandidat for det sistnevnte er Ilpongo-vulkanen i El Salvador som kan ha hatt et utbrudd på 84  kubikk-kilometer ca. år 535 i følge New Scientist 18. januar.   uansett om "angrepet" kom utenfra eller innenfra, så skjedde det noe i år 536 som endret historiens gang, og fikk regimer til å falle. 

NB.  Det var omtrent på denne tiden at en omfattende pottemakerkunst i Norge opphørte.  Potteskår fra jernalderfunn er jo et vanlig fenomen, men det stopper omtrent da.  Vikingene hadde glemt kunsten og hugget ut tunge kjeler i kleberstein eller importerte jerngryter.  Omtrent på denne tiden stoppet også trøndernes forbløffende jernproduksjon som hadde holdt så høy kvalitet og stort omfang i hundrevis av år.  Norge og Skandinavia ble opplagt også hardt rammet av denne krisen.