Bannlyst av kirken
Keiser Fredrik 2. nektet å kaste ut muslimene !
Keiser Fredrik 2. av det tysk-romerske riket ble den første som for alvor forsøkte å begrense pavedømmets makt står det i Illustrert Vitenskap Historie nr. 6/2013. Han vokste opp på Sicilia som barnebarn av normannerkongen Roger 2 og av keiser Fredrik Barbarossa av Tyskland. Hans far keiser Henrik av Tyskland døde i 1197 og enken lot da Fredrik krone til konge av Sicilia og Sør-Italia. De tyske keiserene hadde tradisjonelt vært pavedømmets beskyttere og enken, Konstance som døde noen måneder senere utpekte pave Innocens 3. til Fredriks formynder. Paven påtok seg oppgaven i håp om å få bedre kontroll over Sicilia der de normanniske herskerne igjen og igjen hadde utfordret pavemakten. Roger 2. hadde alltid avvist pavens krav om å deportere rikets mange muslimer. Normannerne hadde på tusentallet erobret det muslimske kalifatet Sicilia. Riket var preget av sin bysantinske og muslimske arv som normannerne inkorporerte i sin administrasjon. Og det var befolket av Italienere, grekere, jøder, muslimer og altså, normannere. Normannertiden kalles i dag Sicilias gullalder i følge artikkelforfatterne Natasja Brostøm og Niels-Peter Granzow Busch.
Den unge Fredrik skal ha lært å skrive og snakke fem språk flytende, deriblant arabisk. Han var opptatt av vitenskap og stilte sine lærde vanskelig spørsmål som hvor vinden kom fra og hvor høyt oppe himmelen lå. I 1210 ble riket angrepet av tysklands nye keiser Otto og den femten år gamle kong Fredrik motstod angrepet med pavens hjelp og endte i stedet med makten også over Tyskland og en nyttig , allianse med den franske kongen. I 1215 lot Fredrik seg krone til konge over Europas mektigste rike som også omfattet, Sveits, Østerrike, Nederland og Tsjekkia.
Som takk lovet han å dra på korstog i Det hellige land. Jerusalem hadde vært på muslimske hender siden Saladin erobret det i 1187. I 1216 døde pave Innocens 3. og Fredrik håpet å slippe unna sitt korstogsløfte. Han var mer opptatt av å få sønnen Henrik godkjent som sin etterfølger samt å bli kronet i Roma. Først da ville han kunne kalle seg keiser av Det tysk-romerske riket. I 1220 fikk han denne drømmen oppfyllt, men den nye paven, Honorius 3. minnet Fredrik om hans gamle korstogsløfte. Fredrik trakk denne saken ut og var mer opptatt av å skjøtte sitt Sicilia, bla ved lovreformer som provoserte paven. Han bestemte at jøder skulle beskyttes av statsmakten og han omgjorde en kirke i Sør-Italia til Moské. Han holdt seg med en livgarde bestående av utelukkende muslimer.
For paven nærmet lovene seg kjetteri. Honorius 3 døde i 1227 og den nye paven, Gregor 9 lyste Fredrik i bann for ikke å ha overholdt sitt korstogsløfte. I juni 1228 tok Fredrik så avsted for å oppfylle sitt løfte. Han hadde med 1500 ryttere og 10 000 soldater for å gjennomføre Europas 6. korstog. På denne tiden var Midtøsten styrt av Kairos sultan Al-Kamil, nevø av Saladin. Fredrik 2 og sultanen møttes i Egypt til forhandlinger. Ingen av dem var videre interesserte i en blodig krig. Fredrik sjarmerte med sitt arabisk, men gjorde visstnok ikke særlig inntrykk med sin fysikk. "Som slave ville han ikke engang ha innbragt 200 dirham" skal historikeren al-Jawsi ha skrevet. Fredrik skal ha forklart sultanen at Jerusalem var langt viktigere for de kristne enn for muslimene og at den dessuten var svært forfallen. Han tilbød å ikke befeste byen millitært og holde den åpen for alle. Sultanen gikk med på dette og tilbød ti års fred på kjøpet. Muslimene fikk beholde klippemoskeen og Al-Agsa-moskeen. Med diplomati hadde Fredrik oppnådd det millitærmakt ikke hadde greid på 50 år.
17. mars red han inn i Jerusalem fulgt av mange hundre kristne pilegrimer som nå kunne besøke byen. Sultanen hadde sendt en embetsmann til å vise Fredrik rundt i byen. Men mange kristne var rasende over at byen ble vunnet uten sverdslag og at de vantro muslimene fortsatt var tillatt opphold i byen. Paven lyste Fredrik i bann. Fredrik ble trakassert av kristne både i Jerusalem og i korsfarerhovedstaden Acre som han forlot til skjellsord og søppelkasting. I mellomtiden hadde paven sendt leiesoldater inn Sør-Italia. Disse flyktet så fort Fredrik 2. var hjemme og han fikk tvunget paven til å inngå fred og til å oppheve bannlysningen. Fredrik paraderte stolt gjennom sine byer med sitt muslimske harem på slep. Det var en idé han hadde fått i Midt-Østen. Folk måpte. Men Fredrik 2. var fortsatt interessert i kunst og vitenskap og inviterte tidens største lærde til sitt hoff i Palermo, også muslimer. Han oversatte selv jødiske og muslimske tekster om teologi og vitenskap og han grunnla Europas første statlige universitet i Napoli. Pavene likte ikke dette, men forskere har kalt ham Europas første renessansemenneske.
Fredrik 2. sønn Henrik, kongen av Tyskland hadde like etter inngått en allianse med Fredriks erkefiender i Nord-Italia, Den lombardiske liga, mot sine oppsternasige tyske fyrster. Fredrik rykket ut, krysset Alpene og avsatte Henrik og erstattet ham med en annen av sine sønner, Konrad. Pave Gregor utnyttet tumultene til å lyse Fredrik i bann for andre gang og forsøkte å få til et korstog mot "kjetterkeiseren". Fredrik fikk avlyst det møtet paven hadde innkalt med en rekke av Europas geistlige ved å overvinne Genovas flåte som skulle seile inn møtedelegatene. I stedet ble Genovas skip senket og to kardinaler og en rekke biskoper Fredriks fanger. Gregor døde av sykdom før Fredrik fikk brukt gislene til fredsforhandlinger.
Den nye paven, Innocens 4. inndro Fredriks titler og erklærte ham som kristendommens fiende. Den lombardiske liga grep igjen til våpen og Fredrik måtte igjen, i 1248 marsjere til Nord-Italia der han beleiret Parma. Han tapte den kampen og Parmas soldater utslettet hans hær og bortførte hans harem. 13. desember 1250 døde han 55 år gammel. "La himmelen juble og jorden henrykkes" proklamerte paven. To av Fredriks sønner fortsatte å styre i Tyskland og Sicilia, men var begge døde etter fire år, ikke minst ved pave Urban 4. sin hjelp skriver bladet.
Keiser Fredrik 2. nektet å kaste ut muslimene !
Keiser Fredrik 2. av det tysk-romerske riket ble den første som for alvor forsøkte å begrense pavedømmets makt står det i Illustrert Vitenskap Historie nr. 6/2013. Han vokste opp på Sicilia som barnebarn av normannerkongen Roger 2 og av keiser Fredrik Barbarossa av Tyskland. Hans far keiser Henrik av Tyskland døde i 1197 og enken lot da Fredrik krone til konge av Sicilia og Sør-Italia. De tyske keiserene hadde tradisjonelt vært pavedømmets beskyttere og enken, Konstance som døde noen måneder senere utpekte pave Innocens 3. til Fredriks formynder. Paven påtok seg oppgaven i håp om å få bedre kontroll over Sicilia der de normanniske herskerne igjen og igjen hadde utfordret pavemakten. Roger 2. hadde alltid avvist pavens krav om å deportere rikets mange muslimer. Normannerne hadde på tusentallet erobret det muslimske kalifatet Sicilia. Riket var preget av sin bysantinske og muslimske arv som normannerne inkorporerte i sin administrasjon. Og det var befolket av Italienere, grekere, jøder, muslimer og altså, normannere. Normannertiden kalles i dag Sicilias gullalder i følge artikkelforfatterne Natasja Brostøm og Niels-Peter Granzow Busch.
Den unge Fredrik skal ha lært å skrive og snakke fem språk flytende, deriblant arabisk. Han var opptatt av vitenskap og stilte sine lærde vanskelig spørsmål som hvor vinden kom fra og hvor høyt oppe himmelen lå. I 1210 ble riket angrepet av tysklands nye keiser Otto og den femten år gamle kong Fredrik motstod angrepet med pavens hjelp og endte i stedet med makten også over Tyskland og en nyttig , allianse med den franske kongen. I 1215 lot Fredrik seg krone til konge over Europas mektigste rike som også omfattet, Sveits, Østerrike, Nederland og Tsjekkia.
Som takk lovet han å dra på korstog i Det hellige land. Jerusalem hadde vært på muslimske hender siden Saladin erobret det i 1187. I 1216 døde pave Innocens 3. og Fredrik håpet å slippe unna sitt korstogsløfte. Han var mer opptatt av å få sønnen Henrik godkjent som sin etterfølger samt å bli kronet i Roma. Først da ville han kunne kalle seg keiser av Det tysk-romerske riket. I 1220 fikk han denne drømmen oppfyllt, men den nye paven, Honorius 3. minnet Fredrik om hans gamle korstogsløfte. Fredrik trakk denne saken ut og var mer opptatt av å skjøtte sitt Sicilia, bla ved lovreformer som provoserte paven. Han bestemte at jøder skulle beskyttes av statsmakten og han omgjorde en kirke i Sør-Italia til Moské. Han holdt seg med en livgarde bestående av utelukkende muslimer.
For paven nærmet lovene seg kjetteri. Honorius 3 døde i 1227 og den nye paven, Gregor 9 lyste Fredrik i bann for ikke å ha overholdt sitt korstogsløfte. I juni 1228 tok Fredrik så avsted for å oppfylle sitt løfte. Han hadde med 1500 ryttere og 10 000 soldater for å gjennomføre Europas 6. korstog. På denne tiden var Midtøsten styrt av Kairos sultan Al-Kamil, nevø av Saladin. Fredrik 2 og sultanen møttes i Egypt til forhandlinger. Ingen av dem var videre interesserte i en blodig krig. Fredrik sjarmerte med sitt arabisk, men gjorde visstnok ikke særlig inntrykk med sin fysikk. "Som slave ville han ikke engang ha innbragt 200 dirham" skal historikeren al-Jawsi ha skrevet. Fredrik skal ha forklart sultanen at Jerusalem var langt viktigere for de kristne enn for muslimene og at den dessuten var svært forfallen. Han tilbød å ikke befeste byen millitært og holde den åpen for alle. Sultanen gikk med på dette og tilbød ti års fred på kjøpet. Muslimene fikk beholde klippemoskeen og Al-Agsa-moskeen. Med diplomati hadde Fredrik oppnådd det millitærmakt ikke hadde greid på 50 år.
17. mars red han inn i Jerusalem fulgt av mange hundre kristne pilegrimer som nå kunne besøke byen. Sultanen hadde sendt en embetsmann til å vise Fredrik rundt i byen. Men mange kristne var rasende over at byen ble vunnet uten sverdslag og at de vantro muslimene fortsatt var tillatt opphold i byen. Paven lyste Fredrik i bann. Fredrik ble trakassert av kristne både i Jerusalem og i korsfarerhovedstaden Acre som han forlot til skjellsord og søppelkasting. I mellomtiden hadde paven sendt leiesoldater inn Sør-Italia. Disse flyktet så fort Fredrik 2. var hjemme og han fikk tvunget paven til å inngå fred og til å oppheve bannlysningen. Fredrik paraderte stolt gjennom sine byer med sitt muslimske harem på slep. Det var en idé han hadde fått i Midt-Østen. Folk måpte. Men Fredrik 2. var fortsatt interessert i kunst og vitenskap og inviterte tidens største lærde til sitt hoff i Palermo, også muslimer. Han oversatte selv jødiske og muslimske tekster om teologi og vitenskap og han grunnla Europas første statlige universitet i Napoli. Pavene likte ikke dette, men forskere har kalt ham Europas første renessansemenneske.
Fredrik 2. sønn Henrik, kongen av Tyskland hadde like etter inngått en allianse med Fredriks erkefiender i Nord-Italia, Den lombardiske liga, mot sine oppsternasige tyske fyrster. Fredrik rykket ut, krysset Alpene og avsatte Henrik og erstattet ham med en annen av sine sønner, Konrad. Pave Gregor utnyttet tumultene til å lyse Fredrik i bann for andre gang og forsøkte å få til et korstog mot "kjetterkeiseren". Fredrik fikk avlyst det møtet paven hadde innkalt med en rekke av Europas geistlige ved å overvinne Genovas flåte som skulle seile inn møtedelegatene. I stedet ble Genovas skip senket og to kardinaler og en rekke biskoper Fredriks fanger. Gregor døde av sykdom før Fredrik fikk brukt gislene til fredsforhandlinger.
Den nye paven, Innocens 4. inndro Fredriks titler og erklærte ham som kristendommens fiende. Den lombardiske liga grep igjen til våpen og Fredrik måtte igjen, i 1248 marsjere til Nord-Italia der han beleiret Parma. Han tapte den kampen og Parmas soldater utslettet hans hær og bortførte hans harem. 13. desember 1250 døde han 55 år gammel. "La himmelen juble og jorden henrykkes" proklamerte paven. To av Fredriks sønner fortsatte å styre i Tyskland og Sicilia, men var begge døde etter fire år, ikke minst ved pave Urban 4. sin hjelp skriver bladet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar