VÅR KRISTNE GUDINNE ..
18.04.13. skriver reiligonshistoriker Helene Næss en kronikk i Klassekampen om Guds feminine side. Jeg siterer henne for det meste direkte; " Opp gjennom historien har Den hellige ånd jevnlig vært avbildet som kvinne i kirrkekunsten. På bakgrunn av dette kan man kanskje sannsynliggjøre at det har eksistert enklaver i kristenheten der "alle" visste at Den hellige ånd egentlig er feminin, men at dette var noe man gikk stille i dørene med. At ånden er feminin, er utgangspunktet en meget gammel forestilling. I den jødiske tradisjonen er Guds ånd feminin. I Det gamle testamentet leser vi om Visdommen. Hun er Guds feminine side, hans første skapning og/eller selve skaperkraften. Men i kristen tenkning blir denne feminine visdommen ansett som en forløper for Jesus-skikkelsen, og slik forsvinner dette klare feminine trekket hos Gud. I treenigheten beholdes likevel ideen om Guds ånd, i evangeliene ofte fremstilt som en due, men nå presentert som en ukjønnet kraft.
Det er mye som tyder på at duen slett ikke var ukjønnet, men en kjent gudinnetributt i Israel/Palestina-området på Jesu tid. Det er derfor sannsynlig at datidens mennesker ville få feminine assosiasjoner, presentert for dette bildet. Det har også etter alt å dømme eksistert en kristen arameisk-syrisk tradisjon der Den hellige ånd og duen er tydelig feminin. I Salomos oder står det; "Duen svevet over hodet på Herren Messias, for han var hennes hode og hun sang over ham, og hennes stemme ble hørt", mens Fillipsevangeliet og Evangeliet etter hebreerne fra samme tradisjon også portretterer Den hellige ånd som feminin. I den første teksten går man til rette med at Maria skulle ha unnfanget ved Den hellige ånd fordi "Når har noen gang en kvinne unnfanget ved en kvinne ?" I den andre teksten omtales Den hellige ånd direkte som Jesu mor !
Når treenighetslæren hamres ut på 300- og 400-tallet, er kirkefedrene imidlertid enige om at feminine bilder ikke egner seg så godt til å representere Gud. På samme tid forsvinner også språket som karakteriserer Den hellige ånd som feminin fra den syriske tradisjonen. Greske og latinske kirkefedre anser kroppslige og materielle ting for å være feminine, mens tenkning og det åndelig er maskulint. Augustin identifiserer sapientia; visdom, som sinnets maskuline og høyerestående del, mens scientia; empirisk kunnskap, representerer sinnets feminine og laverestående evner. For Augustin er kvinnenes sjel skapt i Guds bilde, men ikke kroppen hennes. Gud som åndelig realitet er på ingen måte "merket" av det feminine. Bare åndelige og ergo maskuline bilder er passende for ham. Næss skriver mer enn det. Som; "I tradisjonell middelalderteologi karakteriseres derfor gjerne den kvinnelige kroppen ved et fravær av Vår Herre" og " .. det er klart at hvis Gud, som alle tings totalitet, bare beskrives som maskulin, får eksistensen av det feminine et forklaringsproblem". Artikkelen er illustrert med en fenomenal 1200-tallsfreske fra en kirke i Tyskland. Den hellige treenighet der Den hellige ånd, i midten, utvilsomt er en vakker kvinneskikkelse.
Litt på siden av det; i Illustrert Vitenskap, Historieutgaven nr. 6/2014 vises en freske fra Priscilla-katakomben i Roma, nylig åpnet av Vatikanet etter å ha vært avstengt og restaurert. De skriver; "Forkjempere for kvinnelige prester i den katolske kirken mener at veggmalerier i denne katakomben beviser at oldtidskirken hadde kvinnelige prester". Fresken skal være 1800 år gammel og viser en person som i høy grad likner en kvinne og, i følge kjennere, tegn på presteverdighet fra den tiden. Posituren og settingen viser henne i sentrum av en liten gruppe mennesker der hun ser ut til å utøve et rituale med armene ut. Vatikanet hevder at fresken viser en avdød person som nå er i Paradis. Det kan muligens stemme. Tre av personene ser ut til å slepe på en død person, trolig på vei inn i katakomben. Det ser mest ut som om kvinnen leder et slags begravelsesrituale. En annen person har en baby på fanget.
Om jeg ikke husker feil; Dan Brown brukte en del krutt på temaer som disse i sin roman Da Vinci-koden. Det var noe av det som gjorde den interessant.
18.04.13. skriver reiligonshistoriker Helene Næss en kronikk i Klassekampen om Guds feminine side. Jeg siterer henne for det meste direkte; " Opp gjennom historien har Den hellige ånd jevnlig vært avbildet som kvinne i kirrkekunsten. På bakgrunn av dette kan man kanskje sannsynliggjøre at det har eksistert enklaver i kristenheten der "alle" visste at Den hellige ånd egentlig er feminin, men at dette var noe man gikk stille i dørene med. At ånden er feminin, er utgangspunktet en meget gammel forestilling. I den jødiske tradisjonen er Guds ånd feminin. I Det gamle testamentet leser vi om Visdommen. Hun er Guds feminine side, hans første skapning og/eller selve skaperkraften. Men i kristen tenkning blir denne feminine visdommen ansett som en forløper for Jesus-skikkelsen, og slik forsvinner dette klare feminine trekket hos Gud. I treenigheten beholdes likevel ideen om Guds ånd, i evangeliene ofte fremstilt som en due, men nå presentert som en ukjønnet kraft.
Det er mye som tyder på at duen slett ikke var ukjønnet, men en kjent gudinnetributt i Israel/Palestina-området på Jesu tid. Det er derfor sannsynlig at datidens mennesker ville få feminine assosiasjoner, presentert for dette bildet. Det har også etter alt å dømme eksistert en kristen arameisk-syrisk tradisjon der Den hellige ånd og duen er tydelig feminin. I Salomos oder står det; "Duen svevet over hodet på Herren Messias, for han var hennes hode og hun sang over ham, og hennes stemme ble hørt", mens Fillipsevangeliet og Evangeliet etter hebreerne fra samme tradisjon også portretterer Den hellige ånd som feminin. I den første teksten går man til rette med at Maria skulle ha unnfanget ved Den hellige ånd fordi "Når har noen gang en kvinne unnfanget ved en kvinne ?" I den andre teksten omtales Den hellige ånd direkte som Jesu mor !
Når treenighetslæren hamres ut på 300- og 400-tallet, er kirkefedrene imidlertid enige om at feminine bilder ikke egner seg så godt til å representere Gud. På samme tid forsvinner også språket som karakteriserer Den hellige ånd som feminin fra den syriske tradisjonen. Greske og latinske kirkefedre anser kroppslige og materielle ting for å være feminine, mens tenkning og det åndelig er maskulint. Augustin identifiserer sapientia; visdom, som sinnets maskuline og høyerestående del, mens scientia; empirisk kunnskap, representerer sinnets feminine og laverestående evner. For Augustin er kvinnenes sjel skapt i Guds bilde, men ikke kroppen hennes. Gud som åndelig realitet er på ingen måte "merket" av det feminine. Bare åndelige og ergo maskuline bilder er passende for ham. Næss skriver mer enn det. Som; "I tradisjonell middelalderteologi karakteriseres derfor gjerne den kvinnelige kroppen ved et fravær av Vår Herre" og " .. det er klart at hvis Gud, som alle tings totalitet, bare beskrives som maskulin, får eksistensen av det feminine et forklaringsproblem". Artikkelen er illustrert med en fenomenal 1200-tallsfreske fra en kirke i Tyskland. Den hellige treenighet der Den hellige ånd, i midten, utvilsomt er en vakker kvinneskikkelse.
Litt på siden av det; i Illustrert Vitenskap, Historieutgaven nr. 6/2014 vises en freske fra Priscilla-katakomben i Roma, nylig åpnet av Vatikanet etter å ha vært avstengt og restaurert. De skriver; "Forkjempere for kvinnelige prester i den katolske kirken mener at veggmalerier i denne katakomben beviser at oldtidskirken hadde kvinnelige prester". Fresken skal være 1800 år gammel og viser en person som i høy grad likner en kvinne og, i følge kjennere, tegn på presteverdighet fra den tiden. Posituren og settingen viser henne i sentrum av en liten gruppe mennesker der hun ser ut til å utøve et rituale med armene ut. Vatikanet hevder at fresken viser en avdød person som nå er i Paradis. Det kan muligens stemme. Tre av personene ser ut til å slepe på en død person, trolig på vei inn i katakomben. Det ser mest ut som om kvinnen leder et slags begravelsesrituale. En annen person har en baby på fanget.
Om jeg ikke husker feil; Dan Brown brukte en del krutt på temaer som disse i sin roman Da Vinci-koden. Det var noe av det som gjorde den interessant.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar