lørdag 23. mars 2013

Storfunn ved brekanten i Oppdal ..
15.01. skriver Per Roar Bekken i avisa Opp, om en stor dag på de kanter 29.08.11.  Frem til da var det gjort 150 funn av gamle fangstredskaper i oppdalsfjellene, den eldste pilspissen blant dem var 2700 år gammel.  Den dagen var oppsynsmann for Statens Naturoppsyn, Tord Bretten på reinsdyrjakt i sammen med sin søster Line Bretten Aukrust.  Da reinsdyrflokken stakk av begynte de to, av gammel vane, heller å saumfare området for evt. arkeologiske funn.  Line hadde tidligere funnet en armbrøstpil i østfjella, skriver Bekken, og også Tord har gjort mange fangstfunn tidligere.  Denne dagen finner de både buer, fangstredskaper og pilspisser over hele breen ! Rett ved en av pilspissene finner de deler av et pilskaft som er datert så gammel som 5400 år gammel. En annen pilspiss med rester av skaft hadde samme alder. De finner deler av en laminert bue som er ca. 800 år gammel, slike er det funnet to av tidligere. Men en 40 cm. lang bit av en trebue, med skinnband surret rundt, viser så være av alm og så gammel som 4000 år ! Søskenparet sendte sms om funnene til den pensjonerte arkeologen Oddmunn Farbregd mens de enda holdt på med letingen.  Farbregd mener funnene av buen og skiferspissen representerer et langt framskritt for  steinalderarekologien i Norge.  En så varmekjær tresort som alm vokste neppe i Oppdal på denne tiden forteller han, så hvor buen er kommet fra kan man lure på.  - Trolig har fangstfolk fra flere kanter av Dovrefjell møttes på breen i fangstsesongen forteller han.

Foto: Tord Bretten


Tord Bretten gjorde to turer til inn på breen i løpet av september. På en av dem finner han en pil med skjellspiss, noe som aldri er funnet i Oppdal før.  Han fant også godt  bevarte gjenstander fra både steinalder og bronsealder og jernalder.  Dessuten kom han over et reinsdyrgevir som stakk opp av snøen.  Bretten har, i følge Farbregd aldri sett et så stort gevir på dagens villrein.  Det gjøres nå DNA-analyser av det  tusen år gamle hornet for å se på den genetiske forbindelsen mellom den og dagens Snøhetta-rein.  Arkeologimiljøet har kviet seg for å gå ut i media med disse funnene da de har trengt tid til å bearbeide og datere funnene. 

24.01. skriver Guro Vollen i avisa Vigga om funn gjort på den siden av Dovre og i Jotunheimen. Det er funnet pilspisser, en gammel ski og haugevis med skremmepinner fra reinsdyrjakt i jernalderen. Datringen av slike funn forteller oss også noe om størrelsen på breene i ulike perioder skriver Vollen.  Kulturminneavdelingen ved Oppland fylkeskommune forbereder et arkeologisk sikringsprogram for evt. ytterligere funn hvis sommerens værforhold legger til rette for det. 

I mellom Lom og Skjåk fant man i 2011 også Norges eldste klesplagg som TV2-nyhetene viste fine bilder fra 21.03.  De glemte å opplyse hvilke tekstil den kortermede kjortelen fra 2-300-tallet var laget av, men arkeologene var svært imponert over håndtverket som de mente var forebilledlig for dagens tekstilindustri.  Et sjeldent funn også i europeisk sammenheng ble det fortalt. 
 

tirsdag 19. mars 2013

Våre fallosdyrkende forfedre ..
På Historisk Museum i Oslo kan man se en fallosstein utstilt i avdelingen for jernalder.


På Arkeologisk Museum i Stavanger har de også en (bildet under), kanskje finnes det slike på de fleste museer her i landet. Museet i Oslo viste i høst også, under temautstilling om hesten i nordisk historie, det som skulle være en tørket hestepenis brukt til kultiske ritualer, trolig type fuktbarhet og trolig på de enkelte gårdene rundt om kring.  Denne skulle altså, utrolig nok være en ekte - og konservert sånn en, fra vikingtid, kalt vølse. 
09.03. skriver VG om en Herbjørn Pedersen som endelig har oppklart et av Skjernøyas mysterier.  En stor penisformet stein har lenge prydet utsikten mot havet.
- En pikkstein. Den er et fallossymbol med ønske om fruktbarhet, trolig reist under bronsealderen, sier han til VG.  De såkalte pikksteinene har i følge historikere vært vanlig langs kysten - frem til enkelte kristne forstod symbolikken.  - På den mørkeste og mest pietistiske tiden antas det at mange av steinene ble kantet og gravd ned av kristne som ville motarbeide kjødets begjær.  Det er underlig at ingen har tatt tak i denne, men de har nok bare trodd at den var en varde, mener Pedersen.

Det skal være funnet mange slike steiner rundt i landet og ofte i graver og noen ganger på eller ved gravhauger. Analyser av gravhaugene tyder på at de er fra 200 til 600-tallet e.kr.  Bruk av hestepeniser/vølser i familiebaserte fruktbarhetsritualer er omtalt fra vikingtid, i Flateyearbok sin versjon av Olav den helliges saga forteller Arild Haugen som her gir en oversetting og forklaring til denne: http://www.arild-hauge.com/hvitestener.htm .  Anbefales ! Først i disse dager blir Flaeyarbok oversatt til norsk. I mellomtiden kan man her ta en kikk inn i en okultisme vi ikke hører så mye om fra sagatiden.


Så, i avisa Varden den 05.01. skriver Pål Egil Tornholm om en fallosstein fra Grenland som nettopp er kommet frem i lyset.  Gårdsstyreren på en folkehøyskole kom over en slik en rundt 1970, den var da helt svart, muligens fra et likbål.  Men etter omhyggelig rengjøring og puss fremstod den i fin hvit marmor. Finneren beholdt den i sitt eget hjem og det er enken hans som nå har kommet frem med den.  Det er kjent en håndfull andre fallossteiner fra Telemark, men de er alle fra innlandet.  denne ble funnet ved kysten og på et sted hvor man tror det har ligget en storgard.  Stedet har vært søkt over med metalldetektor.  Smykker, spinnehjul og en torshammer i sølv var blant funnene.  Den fra Grenland var 20 cm. høy og veide 8,4 kg. Det er mye mindre enn f.eks. den på bildet over som jeg gjetter veier ca. 20 kg.

Men så har journalist Tornholm gravd litt på nettet (Arkeologi.blogspot.no og Wikipeda).  Han kommer derfra med følgende oppsiktsvekkende tekst om fortsatt dyrking av slike steiner på 1700-tallet ! : "Telemarkingen Hans Jacob Wille (1756-1808) beskriver tradisjoner knyttet til hellige steiner i sitt verk "Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld i Øvre Tellemarken" fra 1786.  Her fortelles det; "I Mee-Aas findes tvende Stene af maadelig Størrelse, som indtil de senere Tider med en udmærket Højtidelighed ere blevne dyrkede som en Guddom. Hver Torsdag Aften, og andre Tider toede man dem, besmurte  dem med smør eller anden salve for Ilden, tørrede og hensatte dem i Højsaedet, alt i den Tanke, at de gave Velsignelser i Huset. Dette skal ellers være den eldste Gudsdyrkelse for Odins Ankomst.  Paa Gaarden Qvalseth i Brunkebergs Sogn vare ogsaa for ikke mange Aar siden to Stene, dannede som Surbrød, der bleve agtede saa meget høyt, at de ej allene maatte ligge i Højsedet med ren halm under, men de bleve endog bestandig toede i Kjernemelk, og i JuleHøjtiden overstænkede med frisk Øl. Hvad Helligdom har været ved disse Stene, har jeg ikke kunnet faae udfrittet. Jeg vil troe, at de sidste som have hædret dem, have gjort det af Agtelse for Fortidens Sædvaner, hvilke disse Fjeldfolk ere altfor hengivne at vedblive, endog i urimelige Ting. En i sin Drukkenskab for Guds Ære ivrig og nidkjær Bonde skal have slaaet Stenene i to, og kastet dem bort."

Høres ut som en Odinkult i Telemark til langt ut på 1700-tallet. 
Oppsiktsvekkende skulle jeg tro.

søndag 17. mars 2013

Et brev fra Jesus ..

Klassekampen skriver mye bra historiestoff, ikke minst på mandager under vignetten "Kringla heimsins". Denne lille fant jeg i Klassekampen for et par år siden og gjengir i sin helhet:

I følge evangeliene skrev aldri Jesus noe, bortsett fra noen ord i sanden.  Men på tidlig 300-tall hevdet biskop Eusebios av Caesarea at han hadde sett et brev fra Jesus. Eusebios skrev at den dødssyke kong Agbar av Edessa hadde hørt om Jesu underverker.  Agbar skrev et brev og inviterte Jesus til å komme.  Jesus skrev altså tilbake og beklaget at han ikke kunne komme. Han måtte avslutte sitt virke på jorden først, men etter himmelfarten skulle han sende en apostel til Agbar. Budbringeren skal ha malt et bilde av Jesus som han tok med til Edessa.  Det kom senere til Konstantinopel og ble etter det fjerde korstog sendt til Sainte Chapelle.  Bildet skal ha gått tapt under den franske revolusjonen.

lørdag 16. mars 2013

Dynnasteinen, etter "hendigste møy på Hadeland" ..
Et brudd med sin tids kristusfremstilling..
"Gunvor Trydriksdatter gjorde bro etter etter Astrid, sin datter.  Hun var hendigste møy på Hadeland".


02.03.12. skriver Gro Steinsland, forfatter av "Mytene som skapte Norge", et essay i Morgenbladet om Dynnasteinen.  Den er oppsiktsvekkende på flere måter.  En mor reiser en stein etter sin savnede datter.  Man tidfester steinen til ca. 1040 e.kr. Moren er trolig en mektig enke.  Innlandet, i hvert fall opp til Hadeland, er endelig, en slags kristnet.  Men hva slags kristning var det ? Steinsland redegjør for de to forskjellige forventningene som lå nedlagt i jødiske profetier; den krigerske Messias som skulle knuse folkets fiender, og Jesaja sine profetier som forteller om et barn født av en jomfru , eller ung kvinne - og redde verden fra nød og undertrykkelse.

Kristus til da, hadde, nødvendigvis vært fremstilt som den første varianten.  En seier-rik hersker.  Det var veien å gå gjennom det hedenske, germanske Nord-Europa.  
De religiøse forestillingene til da hadde støttet opp om krigeraristokratiet og kristendommen måtte nødvendigvis gjøre det samme for å ha en sjanse.  Dynnasteinen viser, i tillegg til teksten som er risset langs sidene av steinen, et barn med glorie, en stjerne, og de hellige tre konger som kommer til noe som kan likne en jernalderbygning.  En ganske annen Jesus enn samtiden pleide å vise frem. De hellige tre konger symboliserer også at frelsen ikke er forbeholdt det jødiske folket.  Men like interessant her er fremstillingen av Jesus som baby og ikke krigerkonge.
I de nordiske landene finner vi kun et eksempel på dette fra tusentallet, nemlig Dynnasteinen. 

Dynnasteinen har opprinnelig vært reist på en eldgammel haug på gården Dynna og de eldste haugene på stedet kan være fra romertid skriver Steinsland.  Den er i rødlig ringerikssandstein og må ha vært kjørt dit på slede om vinteren. I seg selv en ressurskrevende innsats. Steinen er nesten tre meter høy. At Gunvor gjorde bro etter sin datter var et vanlig tiltak for å lette sjelens vandring til dødriket forteller Steinsland.  Hun bygde altså en bro på et sted der det trengtes, noe kirken verdsatte, både symbolsk og praktisk.  I Sverige er brobygging omtalt på så mye som 120 runesteiner. I Norge, fra samme periode, er det ellers bare kjent fra en stein i Rogaland.  Men kvinnen Gunvor gjorde både bro og stein etter sin datter - og utsmykket den med de frommeste symboler som var sett til da, på de kanter. 
Steinen står i dag på Historisk Museum i Oslo, men kopier er reist på Hadeland Folkemuseum og på Norsk vegmuseum på Hunderfossen.



torsdag 14. mars 2013

Jernaldersverd funnet ved
bygging av motorvei ...

Fulgte storbonde på gravbålet like ved Odals Værk.

Foto: Øystein Lia. Fylkesarkeolog i Hedmark.


Det er Anita Krok i avisa Glåmdalen som skriver dette den 04.01.  Det bygges ny firefelts motorvei på de kanter og gravemaskinfører Thommy Anderson var heldigvis våken da han fikk øye på noe i skuffa.  Han gikk ut for å se nærmere på det - og sto plutselig med et jernaldersverd i hånda.  Byggeleder og fylkesarkeolog ble varslet og sverdet er "stabilisert" i forhold til korrosjon, lagt kjølig og vil bli konservert ved Kulturhistorisk Museum i Oslo.
Varmen fra likbålet har bidratt til å bevare sverdet forteller krok.  Det ble funnet på to og en halv meters dyp. 

Sverdet var enegget som var vanligst i merovingertiden (ca. 550-800 e.kr.), mens lengden på det (85 cm.) gjør at de kan ha vært inspirert av sverdene i tidlig vikingtid (ca. 750-900 e.kr.) opplyser Lia på MEF.no (Maskinetreprenørenes nettside).  Like nord for funnstedet har Lia og kolleger på forhånd funnet boplasser som er både eldre og yngre enn dette sverdet. Sletta heller svakt mot Glomma i sør.  Finner man rester av treverk fra skaftet på sverdet vil de kunne datere det nøyaktig.

I artikkelen i MEF.no modererer Lia påstanden om likbål noe.  Funnstedet er så upresist angitt at man ikke er sikre på om dette var et gravsted, en boplass, eller om sverdet har blitt ofret på noe slags vis.  Området er gått over med metalldetektor og funnet vil ikke bremse veiutbyggingen.

tirsdag 12. mars 2013

Roots of the wikings, ny multimedial, historisk utstilling/installasjon ..

Enda en grunn til å dra til Stavanger !

Se gjerne mitt reisebrev fra Stavanger her på bloggen under turforslag.  Stavanger og deromkring er stedet hvor arkeologene gjør funn på syv av ti forsøk og hvor den historieinteresserte enkelt kan proppe seg med inntrykk i løpet av en langhelg eller en uke.  Et sterkt maktsentrum gjennom hele jernalderen uten tvil.  Nå har en historieinteressert eiendomsutvikler, Mette Wergeland, spandert det som ser ut til å være, jeg antar det mest moderne, interaktive "museum" for perioden på Sjøhuset Wergeland. Se smakebiter av utstillingen på nett;  http://www.rootsotv.no/no/om_roots_otv/index.html

Ikke minst interesant er det at, allerede på nettsiden vektlegges den røde tråden som går gjennom skandinavisk jernalder og opp til vikingtiden. Altså at vikingtiden ikke akkurat burde ha kommet som lyn fra klar himmel på det øvrige Vest-Europa.
F.eks. fant man i Stryn for et par år siden et båthus fra folkevandringstid som kunne huse et skip på størrelse med Osebergskipet.  Gleder meg til å se Roots of the wikings !

mandag 11. mars 2013

Nesten 20 000 år gammelt
potteskår funnet i Kina

Potteskårene er 2000 år eldre enn alle funn som er gjort til nå , og viser at mennesket mestret pottemakerkunst langt tidligere enn antatt.  Inntil nylig trodde man at leirpotter først kom i bruk samtidig med landbruket, men nå viser det seg at langt tidligere jegerkulturer også brukte keramikk.  Potteskåret ble funnet i en hule i Jiangxi-provinsen skriver Illustrert Vitenskap i sin Historieutgave nr. 15, 2012.
Havn fra sagatiden funnet på Avaldsnes

Marinearkeologene fra Stavanger maritime museum holdt egentlig på med å avdekke funn fra hansatiden da de kom over et 30 cm. tykt lag som var enda eldre.  Det er første gang man har funnet spor av en havn fra sagatiden skriver Cato Guhnfeldt i Aftenposten 04.01.13.  Laget består av treflis og dyrebein og er datert til 1200-tallet.
Det skiller seg på mange måter ut i fra de lagene av hanseatisk aktivitet som man har avdekket frem til nå.  Det er gravet to sjakter på sjøbunnen og de er så langt fra hverandre at man anslår at denne havnen må ha dekket et område på minst 7000 kvadratmeter. Den eneste gjenstanden man fant var et keramikkskår fra Rhinen-området. 

Stedet har vært senter for kongsmakt gjennom over 2000 år, trolig fra 1500 f.kr. og til middelalderen. Gravhauger på stedet er 3500 år gamle og blant funnene er Skandinavias mest gullrike grav, tilhørende en høvding på 200-tallet også omtalt her på bloggen.  Avaldsnes er kjent som Norges eldste kongssete da Harald Hårfagre anla sin hovedgård der rundt 870 og fikk økt betydning på 1200-tallet bla. ved byggingen av Olavskirken i Håkon Håkonssons tid. 

Prosjektleder og marinearkeolog Endre Elvestad håper man kan begynne med nærmere utgravninger til sommeren, men har det problemet at det i Norge ikke avsettes midler til grunnforskning under vann.  De er derfor avhengige av private sponsorer for å komme i gang.  Internasjonale eksperter på perioden vil samles på stedet i mai, juni og diskutere hva som bør gjøres videre.

lørdag 9. mars 2013

Cannabisdyrkende vikinger på sørlandet !



12.12.12. forteller Nils Bernt Rinde i avisa Lindesnes om nye funn i gamle arkeologiske prøver.  Jernaldergården Sosteli i nærheten av Setesdal hadde bla. en bygning som var 45 meter lang og den lå ikke sentralt til i denne delen av jernalderen.  Prøvene som nå er gjennomgått nærmere ble opprinnelig tatt på 40-50 tallet som et norsk-dansk forskningssamarbeide og har blitt tatt vare på av Nasjonalmuseet i København.  De er fra perioden 650-800 e.kr., altså eldre jernalder og tidlig vikingtid.  Også tidligere har man funnet spor etter dyrking av hamp i Norge, men her er tettheten så mye større at det fullstendig utelukker muligheten for tilfeldig innslag av viltvoksende planter.  Forskerne antar at planten har vært brukt til tekstiler og tauverk som den er kjent for å egne seg til - og ikke til rusmidler.  De samme prøvene som her har avslørt cannabispollen er enda ikke gjennomanalysert og kan derfor gi oss ytterligere spennende info sier arkeolog Marianne Vedeler ved Kulturhistorisk Museum i Oslo. Artikkelen i Lindesnes, som ikke er å finne igjen på nettet, viser en usedvanlig tydelig grunnmur etter det store jernalderhuset i Sosteli.  Men stedet var altså visstnok beliggende ganske langt unna andre kjente maktsentra fra sin egen tid.  Kanskje også vikingtidens potdyrkere måtte ligge litt lavt ? Catherine Jessen ved Nasjonalmuseet i København og fylkeskonservator Frans Arne Stylegar skal ha presentert sine nye funn i tidsskriftet Viking.

Der har ikke jeg vært, men ørlite søking på fenomenet forteller at cannabisplanten hører til neslefamilien og enda kan vokse vilt i Norge. De som har forsøkt melder at sommeren i Norge er for kort til at planten kan komme til et blomstringsstadie der den utvikler sine berømte rusegenskaper, noe som igjen støtter forskernes (over) sine antakelser.  På den andre siden, kan de leve vilt her må de da også komme til blomstringsstadiet ? Samtidig, som sitert her på bloggen, fra Tønsberg Blad (blogdato 12.02.12  ) så ble det funnet cannabisfrø i Osebergkvinnens grav.  I samme artikkel kommer det frem sterke indisier på at hun var en gydje/prestinne for Frøya og altså, okkult som hun nok var, kan ha vært troende til litt av hvert, ikke minst å ta seg en cannabis-tekopp i ny og ne.  Imidlertid kan jo godt tau ha vært nærmest hellig for disse sjøfarende folka og grunn god nok til å ta med seg noen frø til det hinsidige.  Hvem vet ?  Et par katteskinnshansker var også blant de mindre kjente funnene fra Osbergkvinnens grav.  Og noen av ornamentene på skipet var svært vågale, se nevnte artikkel. 

søndag 3. mars 2013

Mystisk bjørnelabb i Ulnes kirke i Valdres er fra en Isbjørn på 8-900 tallet !
 
Foto: Jahn Børe Jahnsen


I alt 27 norske kirker har hatt bjørneskinn og Jahn Børe Jahnsen i avisa Valdres har skrevet en bok om dem.  Et bjørneskinn av særlig interesse befinner seg i Hedalen stavkirke og har et  sagn knyttet til seg, som det tydeligvis ikke er nødvendig å redegjøre nærmere for, i en artikkel i Valdres 13.12.12.  Men skinnet er fra ca. 1290 - 1370 og alderen bekrefter dermed langt på vei sagnet som knyttes til Svartedauden 1349-50 fortelles det. 

Videre skriver han om en bjørnelabb som ble funnet under korgulvet i Ulnes kirke en gang på 50-tallet.  Slike bjørnelabber, eller bjørneklør var en slags amuletter eller folketroens hjelpemiddel mot sykdom og særlig vanskelige fødseler.  Man trodde at man ved å bære en klo som halskjede kunne bli vernet, eller ved å stryke en bjørnelabb over en fødende kvinnes mage ville fødselen gå lettere.  Man trodde også at slike hjelpemidler kunne lades opp i kirkens kraftfelt.  Men fordi kirken offisielt ikke godtok slik overtro, måtte oppladingen skje i hemmelighet, og labben ble stukket inn under kirkegulvet.  Det ble også funnet en bjørneklo ved utgravning av Mo kirkeruin i Vestre Slidre.   

Bjørnelabben fra Ulnes kirke er C14-datert og grundig analysert og man vet altså omtrent når bjørnen ble drept og man vet hva den hadde levet av.  Den har levet utelukkende av en "marin" diett, altså en isbjørn.  Labben skal være svært lys brun i fargen, en ikke helt sjelden fargevariant for isbjørner visst, særlig ikke på labbene.  Den ble altså felt i vikingtiden og ca. 400 år før Ulnes kirke ble bygget.  Ikke dårlig.  Jahnsen antyder at en isbjørnlabb kan ha blitt tillagt større krefter enn en labben fra en vanlig brunbjørn, og det høres jo ikke usannsynlig ut.  Denne har altså blitt tatt godt vare på i 400 år, kanskje mye lenger, før den ble lagt til "lading". 

For mer info må man nok lese boka "Bjørnen i kirken" av den samme Jahnsen, eller ta en god rundtur i Valdres som har mange stavkirker og annet fint og vise frem.  Se f.eks. omtale her under turforslag "Oslo-Bergen med bil" der jeg dessuten også nevner funn av bjørneklør i en jernalderhaug på Voss.  Bjørneklør er også nevnt i blogginnlegget her om Hogganviksteinen fra ca. folkevandringstid. 

NB.  Jahn Børe Jahnsen har skrevet artikkelen som er gjenfortalt over, men han er ikke journalist i avisa Valdres.  Han er konservator ved Valdresmusea, lokalhistoriker, forfatter og turguide.  Nevnte sagn om bjørneskinnet i Hedalen stavkirke er også en artig historie som man lett finner ved å google det.  Mens jeg forespurte meg om adgang til å bruke bildet hans over, fikk jeg også svaret på et spørsmål jeg har lurt på uten å fordype meg i det; hva betyr stedsnavnet Valdres ?  Jahnsen skriver;  "Navnet VALDRES er etter de fleste forskeres mening urgermansk, har opprinnelig lydd omtrent som valdulusja og betyr noe sånt som  skogbeitedalen. Man kjenner igjen ordet wald for skog på tysk. Men det er feil å si at Valdres kommer av tysk. Navnet stammer fra før germansk delte seg i dagens germanske språk, som norsk, svensk, dansk, islandsk, færøyisk, engelsk, tysk, nederlandsk og frisisk.  Navnet Valdres skiller seg ut på Østlandet, der omtrent alle andre områdenavn ender på dal, rike, mark eller land.  Slike navn er lettere å tyde. Kanskje er navnet Valdres eldst av alle områdenavn? "

lørdag 2. mars 2013

Arendals Tidende 07.12.12
Arkeologiske funn stopper ikke 18-utbygging

Det er blitt gjort mange og spennende funn både i traseen for ny E18 mellom Tvedestrand og Arendal, og de planlagte valg for tilgørselsveier.  Arkeologene har vært på ferde fra midten av september og til snøen kom i desember.  Til neste år vil de holde det gående fra mars til oktober. De viktigste funnene til nå er fra eldre steinalder.  De har gjort 33 nye funn  av boplasser bare i Arendal, noe som er en 50 prosent økning fra det som er kjent tidligere.  Arkeologene har også fått nye ideer om hvor høyt havet stod på den tiden, etter funn av fiskeredskaper forteller Knut Fossdal Eskeland, prosjektleder for de arkeologiske registreringene.  Han betrygger også leserne om at de arkeologiske funnene ikke vil påvirke planene for den nye veien skriver Morten Kraft.