Våre fallosdyrkende forfedre ..
På Historisk Museum i Oslo kan man se en fallosstein utstilt i avdelingen for jernalder.
På Arkeologisk Museum i Stavanger har de også en (bildet under), kanskje finnes det slike på de fleste museer her i landet. Museet i Oslo viste i høst også, under temautstilling om hesten i nordisk historie, det som skulle være en tørket hestepenis brukt til kultiske ritualer, trolig type fuktbarhet og trolig på de enkelte gårdene rundt om kring. Denne skulle altså, utrolig nok være en ekte - og konservert sånn en, fra vikingtid, kalt vølse.
09.03. skriver VG om en Herbjørn Pedersen som endelig har oppklart et av Skjernøyas mysterier. En stor penisformet stein har lenge prydet utsikten mot havet.
- En pikkstein. Den er et fallossymbol med ønske om fruktbarhet, trolig reist under bronsealderen, sier han til VG. De såkalte pikksteinene har i følge historikere vært vanlig langs kysten - frem til enkelte kristne forstod symbolikken. - På den mørkeste og mest pietistiske tiden antas det at mange av steinene ble kantet og gravd ned av kristne som ville motarbeide kjødets begjær. Det er underlig at ingen har tatt tak i denne, men de har nok bare trodd at den var en varde, mener Pedersen.
Det skal være funnet mange slike steiner rundt i landet og ofte i graver og noen ganger på eller ved gravhauger. Analyser av gravhaugene tyder på at de er fra 200 til 600-tallet e.kr. Bruk av hestepeniser/vølser i familiebaserte fruktbarhetsritualer er omtalt fra vikingtid, i Flateyearbok sin versjon av Olav den helliges saga forteller Arild Haugen som her gir en oversetting og forklaring til denne: http://www.arild-hauge.com/hvitestener.htm . Anbefales ! Først i disse dager blir Flaeyarbok oversatt til norsk. I mellomtiden kan man her ta en kikk inn i en okultisme vi ikke hører så mye om fra sagatiden.
Så, i avisa Varden den 05.01. skriver Pål Egil Tornholm om en fallosstein fra Grenland som nettopp er kommet frem i lyset. Gårdsstyreren på en folkehøyskole kom over en slik en rundt 1970, den var da helt svart, muligens fra et likbål. Men etter omhyggelig rengjøring og puss fremstod den i fin hvit marmor. Finneren beholdt den i sitt eget hjem og det er enken hans som nå har kommet frem med den. Det er kjent en håndfull andre fallossteiner fra Telemark, men de er alle fra innlandet. denne ble funnet ved kysten og på et sted hvor man tror det har ligget en storgard. Stedet har vært søkt over med metalldetektor. Smykker, spinnehjul og en torshammer i sølv var blant funnene. Den fra Grenland var 20 cm. høy og veide 8,4 kg. Det er mye mindre enn f.eks. den på bildet over som jeg gjetter veier ca. 20 kg.
Men så har journalist Tornholm gravd litt på nettet (Arkeologi.blogspot.no og Wikipeda). Han kommer derfra med følgende oppsiktsvekkende tekst om fortsatt dyrking av slike steiner på 1700-tallet ! : "Telemarkingen Hans Jacob Wille (1756-1808) beskriver tradisjoner knyttet til hellige steiner i sitt verk "Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld i Øvre Tellemarken" fra 1786. Her fortelles det; "I Mee-Aas findes tvende Stene af maadelig Størrelse, som indtil de senere Tider med en udmærket Højtidelighed ere blevne dyrkede som en Guddom. Hver Torsdag Aften, og andre Tider toede man dem, besmurte dem med smør eller anden salve for Ilden, tørrede og hensatte dem i Højsaedet, alt i den Tanke, at de gave Velsignelser i Huset. Dette skal ellers være den eldste Gudsdyrkelse for Odins Ankomst. Paa Gaarden Qvalseth i Brunkebergs Sogn vare ogsaa for ikke mange Aar siden to Stene, dannede som Surbrød, der bleve agtede saa meget høyt, at de ej allene maatte ligge i Højsedet med ren halm under, men de bleve endog bestandig toede i Kjernemelk, og i JuleHøjtiden overstænkede med frisk Øl. Hvad Helligdom har været ved disse Stene, har jeg ikke kunnet faae udfrittet. Jeg vil troe, at de sidste som have hædret dem, have gjort det af Agtelse for Fortidens Sædvaner, hvilke disse Fjeldfolk ere altfor hengivne at vedblive, endog i urimelige Ting. En i sin Drukkenskab for Guds Ære ivrig og nidkjær Bonde skal have slaaet Stenene i to, og kastet dem bort."
Høres ut som en Odinkult i Telemark til langt ut på 1700-tallet.
Oppsiktsvekkende skulle jeg tro.
På Historisk Museum i Oslo kan man se en fallosstein utstilt i avdelingen for jernalder.
- En pikkstein. Den er et fallossymbol med ønske om fruktbarhet, trolig reist under bronsealderen, sier han til VG. De såkalte pikksteinene har i følge historikere vært vanlig langs kysten - frem til enkelte kristne forstod symbolikken. - På den mørkeste og mest pietistiske tiden antas det at mange av steinene ble kantet og gravd ned av kristne som ville motarbeide kjødets begjær. Det er underlig at ingen har tatt tak i denne, men de har nok bare trodd at den var en varde, mener Pedersen.
Det skal være funnet mange slike steiner rundt i landet og ofte i graver og noen ganger på eller ved gravhauger. Analyser av gravhaugene tyder på at de er fra 200 til 600-tallet e.kr. Bruk av hestepeniser/vølser i familiebaserte fruktbarhetsritualer er omtalt fra vikingtid, i Flateyearbok sin versjon av Olav den helliges saga forteller Arild Haugen som her gir en oversetting og forklaring til denne: http://www.arild-hauge.com/hvitestener.htm . Anbefales ! Først i disse dager blir Flaeyarbok oversatt til norsk. I mellomtiden kan man her ta en kikk inn i en okultisme vi ikke hører så mye om fra sagatiden.
Så, i avisa Varden den 05.01. skriver Pål Egil Tornholm om en fallosstein fra Grenland som nettopp er kommet frem i lyset. Gårdsstyreren på en folkehøyskole kom over en slik en rundt 1970, den var da helt svart, muligens fra et likbål. Men etter omhyggelig rengjøring og puss fremstod den i fin hvit marmor. Finneren beholdt den i sitt eget hjem og det er enken hans som nå har kommet frem med den. Det er kjent en håndfull andre fallossteiner fra Telemark, men de er alle fra innlandet. denne ble funnet ved kysten og på et sted hvor man tror det har ligget en storgard. Stedet har vært søkt over med metalldetektor. Smykker, spinnehjul og en torshammer i sølv var blant funnene. Den fra Grenland var 20 cm. høy og veide 8,4 kg. Det er mye mindre enn f.eks. den på bildet over som jeg gjetter veier ca. 20 kg.
Men så har journalist Tornholm gravd litt på nettet (Arkeologi.blogspot.no og Wikipeda). Han kommer derfra med følgende oppsiktsvekkende tekst om fortsatt dyrking av slike steiner på 1700-tallet ! : "Telemarkingen Hans Jacob Wille (1756-1808) beskriver tradisjoner knyttet til hellige steiner i sitt verk "Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld i Øvre Tellemarken" fra 1786. Her fortelles det; "I Mee-Aas findes tvende Stene af maadelig Størrelse, som indtil de senere Tider med en udmærket Højtidelighed ere blevne dyrkede som en Guddom. Hver Torsdag Aften, og andre Tider toede man dem, besmurte dem med smør eller anden salve for Ilden, tørrede og hensatte dem i Højsaedet, alt i den Tanke, at de gave Velsignelser i Huset. Dette skal ellers være den eldste Gudsdyrkelse for Odins Ankomst. Paa Gaarden Qvalseth i Brunkebergs Sogn vare ogsaa for ikke mange Aar siden to Stene, dannede som Surbrød, der bleve agtede saa meget høyt, at de ej allene maatte ligge i Højsedet med ren halm under, men de bleve endog bestandig toede i Kjernemelk, og i JuleHøjtiden overstænkede med frisk Øl. Hvad Helligdom har været ved disse Stene, har jeg ikke kunnet faae udfrittet. Jeg vil troe, at de sidste som have hædret dem, have gjort det af Agtelse for Fortidens Sædvaner, hvilke disse Fjeldfolk ere altfor hengivne at vedblive, endog i urimelige Ting. En i sin Drukkenskab for Guds Ære ivrig og nidkjær Bonde skal have slaaet Stenene i to, og kastet dem bort."
Høres ut som en Odinkult i Telemark til langt ut på 1700-tallet.
Oppsiktsvekkende skulle jeg tro.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar