onsdag 26. februar 2014

Tønsbergs Blad 25.01.
Kulturminnene i Slagendalen skal registreres

På grunn av økte nedbørsmengder de siste årene har regjeringen bevilget penger til drenering av landbruksjord skriver Hans Christian Moen.  I Slagendalen i Vestfold kan slikt dreneringsarbeide fort komme i konflikt med verdifulle kulturminner.  - Dalen har omkring 400 registrerte kulturminner, sier Terje Gansum, leder for fylkeskommunens Kulturarv, og han vet om ca. 400 til som ikke registrerte på noe kart.  Dette er et uhyre viktig område for norsk kulturhistorie og omfatter bla. Oseberghaugen.  Området vil nå bli gjennomsøkt med georadar dratt på snescooter når mulig, samt lasermålinger fra fly og de mest moderne metoder.  Det er mye å ta tak i Slagendalen som også er kjerneområde for Vestfoldbidraget til en spesiell søknad til Unesco om å bli tatt opp på World Heritage List, vikingsteder i flere land.  
Tysnes 23.01.
Fant historiske bosteder i Uggdal

I samband med planene om det nye omsorgsenteret i Uggdal, har arkeologer oppdaget funn av førhistoriske kulturminner i området skriver Kristine Næss Thorsen.
Funnene tyder på at det har vært bosetning der i lang tid. De er fra ulike tider og samlet på et svært lite område. De antas å være fra eldre bronsealder og opp til folkevandringstid, omlag fra 1800 f.kr. til 570 e.kr. av arkeolog Heidi Handeland i Hordaland fylkeskommune.  Det er ikke funnet gjenstander, men ulike spor etter bosetninger og jordbruk.  En av hustuftene er synlig på overflaten og var kjent fra før av, men registrert på litt feil sted, noe som nå blir korrigert.   Det var snakk om veggvoller i stein fra eldre el. yngre jernalder. I tillegg har de funnet to gravrøyser, trolig fra bronsealder eller eldre jernalder. Området som skal utbygges er stort så disse funnene kommer ikke i konflikt med prosjektet, skriver Thorsen. Det var få kjente bosetninger i Uggedalsområdet fra før av.

søndag 23. februar 2014

Jernalderfolkets østlige forbindelser ..

Mer om jakten på Odinmytens opphav etc.


Sverd fra folkevandringstid. Kulturhistorisk museum. Oslo

Thor Heyerdahl ble grundig kritisert for sine teorier om Odins folkevandringer der han tok Snorres Ynglingesaga mer bokstavelig enn de fleste fagmiljøer.  Les gjerne mer om saken på blogginnlegg her den 05.01.13 der en folkemusiker fra Setesdal har kjent igjen Nordafjellslåtten i et stykke aserbajdsjansk folkemusikk og forfølger sporet på den måten.  I det siste har jeg kommet over et par avisartikler om folk som også retter oppmerksomheten den veien.  13.12.13. skriver Svend Einar Hagen i Larvikavisen Østlandsposten om Niels Peter Gjefle Slaatta som lufter tanken om at Kaupang ikke først og fremst var vikingenes handelsplass, men snarere silkeveiens nordlige endepunkt styrt av det mektige handelsimperiet Khazaria.  Jeg gjengir det meste av artikkelen.  Slaatta undrer seg over at kunnskapen om Khazaria "forties" av norske faghistorikere. - Jeg har kontaktet historikere for å få vite mer om dette, men flere av dem har ikke engang hørt om Khazaria, et mektig handelsrike på 700-900-tallet, og de er heller ikke interessert i å sette seg inn i det.  

Han viser til at det i Sverige er reist spørsmål om det faktisk var khazarene som opprettet handelsplassen Birka for å sikre en fredelig arena for handel med varer fraktet gjennom den viktige Silkeveien til "kunder" fra hele Nord-Europa.  - Det er mye mulig at Kaupang var i samme situasjon, og at handelsstedet i Viksfjord faktisk var et av Silkeveiens nordlige endepunkt, sier Slaatta.  Han kan kanskje finne støtte i ny forskning om silkefunnene i Oseberg-graven.  Til nå har man trodd at dette er tekstilfragmenter fra silketøyer stjålet fra kirker i vest.  Nå tyder mye på at silken er importert direkte fra produsentene i Østen.  (Se blogginnlegg her "Vikingenes silke" 29.10.13 !).  

Khazaria omfattet områdene mellom Svartehavet og det kaspiske hav og et stort område nord for dette.  Det var et mektig imperium, en velorganisert stat, et khaganat med to konger og en stående hær som kontrollerte den nordøstlige delen av Silkeveien.  De krevde inn skatt fra store områder og avgift av dem som fraktet varer langs Silkeveien, sier Slaatta.  Khazaria konverterte til jødedommen, trolig omkring 740.

Slaatta forteller at sporene etter khazarene på Birka - Kaupangs svenske "parallel" er tydelige.  Til og med navnet Birka kan være av khazarisk opprinnelse - "bir(li)ki" som betyr boplass ved stranden for handel.  - Gravfunn fra Birka peker også mot Khazaria.  Klesdrakter, mynter og våpen, blant annet ett med khazarkongens merke - en ørn - indikerer at khazarene styrte her.  Mye tyder på at Birka ble opprettet av khazarene da handelen gjennom Middelhavet ble utrygg, og erstattet av tryggere veier på og langs de store elvene i øst.
Birkas fremvekst, storhetstid og fall sammenfaller i tid nøyaktig med Khazarias vekst og fall slik også Kaupang gjør det. - Det var russerne ved Svjatoslav 1 som i 965 først slo khazarene.  Via den russiske ambassaden får Slaatta mer innsyn i denne spennende perioden.


Osebergstil. kulturhistorisk museum. Oslo
 01.02.14. skriver Eivind Haugestad Kleven i avisen Firdaposten om historiker Sturla Ellingvåg i Florø som har fått et spesielt oppdrag fra Kon-Tiki Museet i Oslo.  Han reiser rundt i Kaukasus og samler inn DNA-prøver.  Han samarbeider bla. med Center for Geogenetics ved universitetet i København.  I januar var han en uke i Georgia nettopp for å etterprøve Heyerdahls teorier.  De har bla. fire professorer fra forskjellige land med på prosjektet.  Heyerdahls teori var jo at Snorre faktisk kunne ha rett i at Odin og de andre "gudene" var folkegruppene æser og vaner som utvandret fra Svartehavsområdet og slo seg ned i Skandinavia hvor de gjorde så stort inntrykk på befolkningen at de siden ble dyrket som guder.  Med på reisen hadde han et følge på åtte forskerspirer skriver Kleiven.  De hadde base i Tblisi og et nært samarbeide med Nasjonalmuseet der. Derfra gikk reisen nordover til tre avsidesliggende daler. - Det var i hovudsak folk frå dette området vi var ute etter, sier Ellingvåg.  - Dei er etterkommarar av Colchis-kulturen som vi er interesserte i.  Dei er eit enormt interessant folkeslag både antropologisk og kulturelt. Så vi leiter etter slektskap mellom dei og folk i Skandinavia.  Ein må velge plassar der det har vore minimalt med tilflytting opp gjennom hundreåra, slik at vi får eit så godt DNA-materiale som mogleg.   Prosjektet startet i fjor da Ellingvåg reiste til Aserbajdsjan med datteren til Thor Heyerdahl, Bettina.  Regimet i Aserbajdsjan var svært behjelpelige og de fikk samlet inn DNA-prøver fra Udi-folket som Heyerdahl selv var så opptatt av, samt andre isolerte folkegrupper i området.  Heyerdahlnavnet har vært en god døråpner for Ellingvåg på disse kanter.  


Osebergkvinnenes gravkammer.
Denne bloggeren er spesielt interessert i sånt stoff som dette.  Den mystiske jernalderen før vikingtid.  Jeg skal se om jeg kan få gjort både "Snorre" og "Østlige forbindelser" til søkekriterier på bloggen en dag.  Enn så lenge, les gjerne "Sverdet i Eiavatnet" fra 01.02.12. og måten dette peker mot Øst-Europa på, samt etterfølgende innlegg om sarmatenes mulige påvirkning.  Og les, f.eks. om de mystiske, mulig avestiske (gammelt persisk språk) tegnene på en stein som siden har blitt grunnstein til en kirke i Grimstadområdet.  Mitt inntrykk er ellers at nyere forskning ofte gir Snorre rett der historikerne har trukket ham i tvil som kilde, som f.eks. hva angår Tønsbergs alder, slagene på Re og sikkert en del annet. 

Foto: Dag H.
Fant vikingsverd i Gransherad ..

Et annet vikingsverd. Kulturhist. museum. Oslo
Det var Kongsbergmannen Bjørnar Halvorsen som var ute med metallsøkeren sin i august i fjor skriver Unni Buverud i  Telen 17.01.  Han fant noe som liknet på et sverd og leverte det hos fylkesarkeologen i Telemark.  Fylkesarkeolog Geir Sørum bekrefter at sverdet er fra siste del av vikingtiden, rundt år 1000.  Det er ikke gjort  mange funn fra vikingtiden i Notodden forteller han,  men grunnen er at mange av de interessante områdene er nedbygd og at det ikke er gjort mange undersøkelser. Det er imidlertid ikke tvil om at det har bodd folk der på den tiden og i området hvor Halvorsen fant sverdet ble det funnet et sverd og en pilspiss også i  1959.  Antakelig har det vært et gravfelt der, skriver Buverud.  

lørdag 22. februar 2014

Metallsøker med teft ..

19.01. skriver Roar Greipsland i Fædrelandsvennen om en ivrig metallsøker.  Hans Christian Ødegård (20) fra Lindesnes søker 500 - 600 timer pr. år og har svært gode resultater å komme med.  Igjen ser vi at vi har et par generasjoner med metallsøkere som virkelig bidrar til å redde kulturarven.  Hans Christian har bidratt med pilspisser i stein, en jernøks, 13-14 sølvmynter, perler, pilspisser, kobbermynter, en "urnesfimbul"/spenne fra 1100-tallet (funnet i Danmark), en brosje og flere steinredskaper. Han markerer funnstedene med gps og rapporterer til fylkesarkeologen når han har noe.  Fylkesarkeologen i Vest-Agder, Ghattas Sayej er svært begeistret for Ødegård og hans venners bidrag og profesjonalitet på området.

fredag 21. februar 2014



Kniv fra steinalderen funnet på fjelltur ..

Et knivblad fra steinalderen - Dette er steinen Ole Martin Dahle fant på Hundavassheia i Flatanger. En arkeolog mener det er en 5000 år gammel kniv. - Foto: Ole Martin Dahle /
Foto: Ole Martin Dahle
 06.01. skriver Kjell Vidar Aune i Namdalsavisa om en lokal fjellvandrer som har gjort et spesielt funn.  Ole Martin Dahle var på fjelltur med kona og venner i romjula.  Det var fine forhold og de tok en femtimers tur i et område som nok er kjent for de lokale.  Underveis fant Ole Martin en stein som lå åpent på bakken.  Han la merke til at den var noe spesielt, bla. hadde den et mønster risset inn i siden. Han puttet den i lommen og la ut bilde av den  på Facebooksiden Norway nature.  "Grattis ørnmainn !  Dette er intet ringere enn et arkeologisk funn." skrev arkeolog Kjell Brevik.  I følge Brevik er det snakk om en skiferkniv fra yngre steinalder, omkring 4.500 år gammel.  - Den kalles enegget skiferkniv, men blir ofte kalt bananformet skiferstein pga. formen.  Jeg har aldri hørt om at noen har funnet skiferkniv eksponert i fjellet.  Det som ellers er spesielt med kniven er at den er dekorert.  På vestkysten av Norge, og der regner jeg med Trøndelagskysten, har vi skifergjenstander med dekor risset inn på siden.  Du finner ikke slikt ved Oslofjorden.  - Hva betyr det at kniven har en spesiell dekor ?, spør Aune.  - Et spennende spørsmål, sier Brevik.  Det blir bare spekulasjoner.  Men det kan hende at det var en spesiell ting eid av en spesiell person, som har hatt en spesiell rang i samfunnet.  Det kan ha å gjøre med hvor man hører til.  Brevik opplyser at det er funnet flere skiferkniver i Flatanger, men alle er gjort på gårder ved sjøen og ingen av dem har dekor.  

torsdag 20. februar 2014

Fant nedgravd vikingskatt

Bård Gauden gjennomsøkte en eiendom i Kvam første nyttårsdag ..                                         

                                                                                                                                   
                                       Foto: Hordaland Fylkeskommune

Hele romjulen hadde Gauden (24) gått rundt på eiendommen i Kvam og søkt med metallsøker.  Sent på kvelden første nyttårsdag var han ute med hodelykt da han fikk utslaget like ved en gammel husmannsplass.  Etter noe graving kom sverdet for dagen.  Han tok bilder av det og la det pent tilbake igjen og dekket over det. Fortsatt skjelven ringte han til fylkeskonservator Per Morten Ekerhovd.  To dager senere kom fylkeskommunens arkeolog Jostein Aksdal utover og avdekket funnet i sammen med Gauden.  I tillegg til sverdet fant de en ljå og en øks.  Type og form på sverdet minner om de tidligste sverdene vi kjenner fra vikingtiden. Det er det første sverdet fra yngre jernalder som er funnet i Kvam.  Ekerhovd antar  at det er fra 700-800 e.kr. og en gravgave.  Det er Gerhard Flaaten i Bergens Tidende som skriver dette 07.01.

onsdag 19. februar 2014

To bronseøkser funnet på Bø !
Metallsøkere med fullklaff ..


Andre bronsealderfunn. Stavanger Museum
02.01. skriver Kirsti K. Sømme i Bygdebladet om et par gode funn på Bø i Randaberg, like utenfor Stavanger.  13. desember fant Sveinung Lein en sjelden bronsealderøks da han søkte med metalldetektor på et jorde i Bø.  Fire dager senere fikk sønnen hans, Jarand låne detektoren og fant enda en !  Jarand feiret 13-årsdagen med å ta i mot arkeologer fra Fylkeskommunen og fra museet i Stavanger, samt folk fra Rygene detektorklubb.  Øksene er trolig fra slutten av bronsealderen, omlag 800-500 f.kr. skriver Sømme.  de er sannsynligvis støpt lokalt eller i Syd-Skandinavia mens råmetallet er importert. På Forsand er det funnet en støpeform for slike økser, legger hun til.  - Det som er spesielt med dette funnet, er jo at det funnet to økser så nær hverandre, sier Ole Hemdorff ved Arkeologisk museum i Stavanger.  Han tror mest på at øksene er lagt i en myr som et offer. - I bronsealderen hadde man i Tyskland og Syd-Skandinavia en skikk med å legge ned gjenstander parvis som en ofring.  Slik som paret med bronselurer som ble funnet på Revheim, eller økser, halsringer eller armringer som er funnet andre steder. Og Jarand som ønsket seg metalldetektor til jul fikk det skriver Sømme.

Foto: Dag H.

søndag 16. februar 2014

Olav den hellige ..
To politiske aspekter ved myten om helgenkongen 


Slaget ved Stiklestad. Fra Snorres Kongesagaer

I 2013 ble det skrevet mye om Olav Haraldsson også kalt Olav Digre og senere Olav den hellige. Han falt under slaget ved Stiklestad i 1030 som har blitt et symbolsk vendepunkt for kristningen av Norge.  I det hele tatt har dette slaget i 1030 blitt vurdert som en kamp for kristning av Norge.  Han ble døpt i Rouen i år 1013 skriver Store Norske Leksikon, men jeg er usikker hva som foranlediget alle skriveriene om han i 2013.  Jeg ser ikke at det var noe annet jubileum.  Men religionshistoriker Øystein Morten ga ut en bok om ham i fjor, "Jakten på Olav den hellige" og den fremstiller Olav mer som den sjørøveren og maktstreberen han var.  Morten har også fått analysert et bein som skal finnes i St.Olavskirke (katolsk) i Oslo som visstnok skal være etter Olav. 

Blant kommentarene til alt dette bet jeg meg merke i to.  Ivan Kristoffersen, tidligere redaktør i avisa Nordlys skrev i den 06.04.13. om slaget ved Stiklestad og forfatter Nils-Petter Enstad skrev i Agderposten 29.06.13 om helligkåringen av Olav den.  Jeg hopper fritt i mellom de to og egne erindringer fra Snorres kongesagaer.  Enstad forteller bla. at slaget ved Stiklestad først og fremst var en kamp om kongemakten i Norge.  Trønderne ved rester av jarle-ætten støttet den danske Kong Knut og guttekongen Svein - godt kjent med at danskene neppe kunne styre landet uten dem. Enstad skriver; "På Stiklestad var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann.  Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som stod mot hverandre. Slaget var en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet."  Enstad bruker Snorres kongesagaer og Fagerskinna som kilde.  

Ivan Kristoffersen har en annen innfallsvinkel til stoffet - og han bruker mange historikere som kilder.  Slaget ved Stiklestad var like mye et slag om Nord-Norges uavhengighet og Tore Hund var en nordnorsk frihetskjemper i følge ham.  Kanskje var han allerede en kristen da slaget stod, i hvert fall vet vi at han ble det ikke lenge etter. Kristoffersens påstand her stemmer godt med Snorre som bruker mye tekst på Olavs boikott av det ulydige Nord-Norge og Rogalendingen Erling Skjalgsson sitt brudd på den. Tore Hund skal ha vært en av de tre som ga Olav banesåret.  Så kom danskekong Knut sin frille Alfiva med sin tiårige sønn Svein til Trøndelag for å ta riket i besittelse, men hun, som så mange andre, ble fort upopulær blant  trønderne.  Hun var grådig på eiendom i følge Enstad. De ble fort lei av henne og ønsket seg noe annet. Han gir en artig skildring av hennes forklaring på Olavs mirakuløse tilstand som lik, i det de har begynt å flytte rundt på det.  Hun påpeker, rasjonelt nok, at liket har ligget i sand og ikke jord.  Dette er fra Fagerskinna antar jeg.  Men de misfornøyde trønderne - og nordlendingene vel, som nettopp har drept Olav Digre - snart "den hellige" mener noe annet plutselig.  De får biskopen i Trondheim til å kåre Olav som hellig. Senere i middelalderen måtte det selve paven til for en slik kåring, men ikke da. Denne helligkåringen hadde god politisk effekt på trøndernes ønske om å bli kvitt danskenes vannstyre.  Olavmyten ble svært populær og snart dro to av trøndernes fremste menn, Einar Tambarskjelve og Kalv Arnasson (var vel en av de som drepte Olav ?) til Russland for å hente et nytt kongsemne å sette opp mot danskene. Olavs eneste sønn Magnus, siden Magnus den gode.  Russerne var ikke særlig villige til å sende Magnus avsted med de som nylig hadde drept faren hans, men de lot seg overtale.  Magnus den  gode ser ut til, etter Snorre å dømme, å være den norske vikingkongen som vant det aller største slaget noen gang, i Danmark mot venderne.

Men i lys av disse to kommentarene virker det riktig å se slaget på Stiklestad som en kamp om kongemakten i Norge og som kampen om Nord-Norges uavhengighet fra tyranniske "søringer".  Helligkåringen ser ut som en fortsettelse av den prosessen.  Kristningen av Norge virker helt underordnet og var forøvrig i gang helt siden Harald Hårfagre.  Tore Hund for sin del, høvdingen fra Bjarkøy i Nordland, som tidligere kulturminister Roar Langslet nok litt uhøytidlig kalte norgeshistoriens største skurk, reiste til Roma og Jerusalem visst, som en slags botsøvelse.  Han kom aldri tilbake.  

fredag 14. februar 2014

steinbra. Jon A.  Risvaag og Jenny Kalseth ved Vitenskapsmuseet er fornøyd over å ha fått inn et funn med sådan spektakulær form og farge.
Foto: Odd Ragnar Myhr. Byavisa Trondheim

Nydelig spydspiss fra yngre steinalder funnet av turgåere på Tautra !

18.12.13. skriver Odd Ragnar Myhr i Byavisa Trondheim om en vakker spydspiss i rød skifer som ekteparet von Hirsch har gjort ved stranden på øya Tautra i Trondheimsfjorden (mange spennende stedsnavn i Trøndelag !).   
Jon Anders Risvaag ved NTNU Vitenskapsmuseet fastslår at det er snakk om en spydspiss fra yngre steinalder, ca. 4.500 år gammel.  Den er 20,5 cm. lang, 3,7 cm. på det bredeste og i svært god forfatning.  Rød skifer som spissen er laget av finnes i Midt-Norge, men nærmeste brudd lå noen mil inn i Sverige. Folk kan  ha dratt dit for å hente råstoff selv, eller de kan ha fått det gjennom byttehandel, forteller Jenny Kalseth ved NTNU.  Spydspissen kan ha vært brukt som kastevåpen, som en harpun, eller som et støtvåpen på nærere hold. Øya Tautra var bare noen holmer og skjær den gangen og man antar at det var sel og andre marine pattedyr som var målet.

onsdag 12. februar 2014

Slagene på Re
Snorre var nok  ikke på bærtur der heller ..

Siden 2007 har arkeologer og andre gravd i middelalderhistorien på Re.  Nå er prosjektet blitt bok.  Det er Merethe Holtan i Tønsbergs Blad som skriver dette 18.12.13.  Snorre beskriver to slag på Re. I 1163 vant Erling Skakke og landets tradisjonelt mektige over Sigurd Jarl og opprørerne hans der. I 1177 slo Kong Magnus Erlingsson og Orm Kongsbror med sin hær birkebeinerne under ledelse av Øystein Øysteinsson Møyla.  Blant historikere har det vært sådd tvil om disse slagene stod akkurat på Re og om de stod i det hele tatt. Nyere undersøkelser tyder avgjort på det.  Det første var funn av pilspisser på en lokalitet som passer med Snorres beskrivelse av valplassen. De ble vel gjort med metallsøkere av entusiaster om jeg ikke husker feil.  Siden har det tydeligvis vært gjort flere undersøkelser - og nå er det altså blitt bok om disse.  "Slagene på Re" heter den og den ble lansert i kommunehuset på Re 16.12.13. med deltakelse av bla. ordfører Thorvald Hillestad, prosjektleder og arkeolog Kjersti Jacobsen og leder for Kulturarv i Vestfold Terje Gansum.

onsdag 5. februar 2014

GERMANERNE

I år 1425 ble et enestående manuskript funnet i klosteret Hersfeld, i Hesse i dagens Tyskland.  Det inneholdt en 600 år gammel tekst som tilsynelatende ikke var blitt lest på århundrer.  teksten viste seg å være avskrift av et enda mye eldre verk, av en bok ingen visste at eksisterte , som handlet om et folk ingen visste at eksisterte, skriver Tore Skeie i en omtale av en ny bok som kommer på norsk på Pax Forlag i april.  det gjelder den svenske språkforsker Tore Janson sin bok; "Germanerna myten, historien, språken".  Boka Skeie/Janson viser til var skrevet av den berømte romerske historikeren Tacitus i det første århundre av vår tidsregning og bar tittelen "De origine et moribus Germanorum", Om germanernes opprinnelse og skikker.  I den mer enn tusen år gamle teksten fant ivrige tyskere rosende og fascinerende beskrivelser av det de oppfattet som sine forfedre, et tysk folkeslag som elsket frihet og ble fryktet av romerne.  Mennene hadde blå øyne, kraftige kropper og var tapre i krig.  De respekterte sine sterke kvinner og blandet seg ikke med andre folk.  

Noen tiår senere kom de første boktrykkeriene.  Andre tekster og beskrivelser av germanerne ble trykt og spredd.  En tysk skapelsesberetning var født, skriver Skeie.  Hvem var så disse germanerne i virkeligheten ?  Janson setter arkeologiske funn opp mot romerske tekster, bedriver  detektivarbeide og analyserer runetekster fra dagens Tyskland, England og Skandinavia.  Germani er et romersk ord som ingen i dag vet hva betydde. Germanerne oppfattet ikke seg selv som en enhetlig gruppe, men var organisert i et lappeteppe av løse stammeføderasjoner som gled ut og inn av hverandre, slo seg sammen, dannet nye grupper og løste seg opp.  
I Folkevandringstiden flyttet de på seg i alle himmelretninger. De hadde et felles språk, tilfeldigvis det som vårt eget springer ut av, de tilba guder og gudinner hvis navn vi ikke kjenner (og noen som vi kjenner vel ?) og ofret dyr og noen ganger mennesker.  De skrev nesten ingen ting ned, men de sang om helter som hadde vært døde i hundrevis av år.  Omtalen stod i Klassekampen 07.12.13.

31.01.14 skriver Gunnar Kagge i Aftenposten om den samme boka.  Han redegjør ytterligere for hva boka forteller om hvordan historien om germanerne har blitt brukt politisk opp gjennom tidene, fra renessansen, til Napoleonskrigene, til nazistene og også da Tyskland og Frankriket senere måtte lære seg å samarbeide, under dannelsen av Kull og stålunionen som sener ble til EU.  Germanske stammer ga navnet til en rekke stedsnavn i dagens Europa, som Frank(er)rike, Lombardia, Burgund, Sachsen, Jylland osv.  

En annen forfatter som har skrevet gode bøker om germanerne er ellers professor Lotte Hedeager ved Universitetet i Oslo.  Jeg har lest "Skygger av en annen virkelighet" og "Tusen års Europahistorie" som begge har lært meg det meste jeg kan om perioden.  Hun bruker et rikt vell av romerske kilder og senere europeiske krøniker som hun tolker med historikerens kritiske blikk. Og selvsagt, som arkeolog viser hun til et omfattende arkeologisk materiale.  Slående ved det hun skriver er det å se i hvilke grad så mange av de romerske kildene, også Cæsar selv, viser en viss beundring for dette folket som de aldri klarte å legge under seg.  Det var ved germanernes land at romerriket sluttet å bre seg i Europa.

søndag 2. februar 2014

Ryttergraver i Skandinavia



09.12.13. skriver Frans-Arne Stylegar en artikkel om ryttergravene i Skandinavia.  De dukker opp for alvor i yngre romertid, skriver han, omkring 200 e.kr.  "De" er krigere til hest og når vi finner dem i Skandinavia på dette tidspunktet skyldes det ganske sikkert påvirkning fra romersk krigføring.  I år 180 e.kr. var de langvarige markomannerkrigene (visualisert i begynnelsen av filmen Gladiator ! Dag anm.) mellom det romerske keiserriket og ulike germanske stammer over, og fra grensetraktene mellom romere og markomanner i Bøhmen og nordover til Sverige og Norge kan vi i tiårene som følger spore en sammenhengende kjede av gravlagte rytterkrigere.  Fra da av er også rytterstatus noe som fremheves i germanske fyrstegraver, også her i nord, og slik skulle det forbli frem til kristningen og enda lenger.

I yngre romertid er det først og fremst forekomsten av sporer - vanligvis av jern eller bronse, sjeldnere av sølv - som utmerker ryttergravene.  Ofte kan de samme gravene inneholde våpenutstyr, men ikke i alle tilfeller.  Dette er heller ikke nødvendigvis spesielt rike graver, men de viser tross alt et offisers-sjikt innenfor datidens hærordning.  Her hjemme er ryttergravene fra romertid i stor grad et østlandsfenomen, og først dukker de opp rundt Oslofjorden.  Aller eldst er en grav fra Hunn ved Fredrikstad.  

Flere arkeologer har tenkt seg at forbindelsen mellom stridighetene ved de romersk Limes (yttergrenser) og mange av rytterkrigerne kan ha vært temmelig direkte, i den forstand at dette er folk som har gjort krigstjeneste for den ene eller andre av de stridende parter i markomannerkrigene. I flere av disse gravene er det nemlig også andre ting som kan peke mot romersk stridsteknikk.  



I en annen, litt yngre ryttergrav fra gravplassen på Hunn hadde den gravlagte fått med seg tre spyd, og det samme hadde en samtidig av ham på den nærliggende gården Vesten.  Nettopp tre spyd var vanlig våpenutrustning blant romernes germanske hjelpetropper i denne perioden.

NB. Jeg har her gjengitt artikkelen i sin helhet og lagt til egne bilder. Første bilde viser ryttergraven fra Gjermundbu på Ringerike som bla. inneholdt den eneste kjente hjelmen fra vikingtid i Skandinavia.  Antas å være fra 900-tallet.  Andre bilde er replika av en sengegavl fra Gokstadfunnet.  Skal illudere en hest i følge Oldsaksamlingene i Oslo. Frans-Arne Stylegar er Fylkeskonservator i Vest-Agder.  Følg bloggen hans, Arkeologi i nord, her;   http://arkeologi.blogspot.no/