GERMANERNE
I år 1425 ble et enestående manuskript funnet i klosteret Hersfeld, i Hesse i dagens Tyskland. Det inneholdt en 600 år gammel tekst som tilsynelatende ikke var blitt lest på århundrer. teksten viste seg å være avskrift av et enda mye eldre verk, av en bok ingen visste at eksisterte , som handlet om et folk ingen visste at eksisterte, skriver Tore Skeie i en omtale av en ny bok som kommer på norsk på Pax Forlag i april. det gjelder den svenske språkforsker Tore Janson sin bok; "Germanerna myten, historien, språken". Boka Skeie/Janson viser til var skrevet av den berømte romerske historikeren Tacitus i det første århundre av vår tidsregning og bar tittelen "De origine et moribus Germanorum", Om germanernes opprinnelse og skikker. I den mer enn tusen år gamle teksten fant ivrige tyskere rosende og fascinerende beskrivelser av det de oppfattet som sine forfedre, et tysk folkeslag som elsket frihet og ble fryktet av romerne. Mennene hadde blå øyne, kraftige kropper og var tapre i krig. De respekterte sine sterke kvinner og blandet seg ikke med andre folk.
Noen tiår senere kom de første boktrykkeriene. Andre tekster og beskrivelser av germanerne ble trykt og spredd. En tysk skapelsesberetning var født, skriver Skeie. Hvem var så disse germanerne i virkeligheten ? Janson setter arkeologiske funn opp mot romerske tekster, bedriver detektivarbeide og analyserer runetekster fra dagens Tyskland, England og Skandinavia. Germani er et romersk ord som ingen i dag vet hva betydde. Germanerne oppfattet ikke seg selv som en enhetlig gruppe, men var organisert i et lappeteppe av løse stammeføderasjoner som gled ut og inn av hverandre, slo seg sammen, dannet nye grupper og løste seg opp.
I Folkevandringstiden flyttet de på seg i alle himmelretninger. De hadde et felles språk, tilfeldigvis det som vårt eget springer ut av, de tilba guder og gudinner hvis navn vi ikke kjenner (og noen som vi kjenner vel ?) og ofret dyr og noen ganger mennesker. De skrev nesten ingen ting ned, men de sang om helter som hadde vært døde i hundrevis av år. Omtalen stod i Klassekampen 07.12.13.
31.01.14 skriver Gunnar Kagge i Aftenposten om den samme boka. Han redegjør ytterligere for hva boka forteller om hvordan historien om germanerne har blitt brukt politisk opp gjennom tidene, fra renessansen, til Napoleonskrigene, til nazistene og også da Tyskland og Frankriket senere måtte lære seg å samarbeide, under dannelsen av Kull og stålunionen som sener ble til EU. Germanske stammer ga navnet til en rekke stedsnavn i dagens Europa, som Frank(er)rike, Lombardia, Burgund, Sachsen, Jylland osv.
En annen forfatter som har skrevet gode bøker om germanerne er ellers professor Lotte Hedeager ved Universitetet i Oslo. Jeg har lest "Skygger av en annen virkelighet" og "Tusen års Europahistorie" som begge har lært meg det meste jeg kan om perioden. Hun bruker et rikt vell av romerske kilder og senere europeiske krøniker som hun tolker med historikerens kritiske blikk. Og selvsagt, som arkeolog viser hun til et omfattende arkeologisk materiale. Slående ved det hun skriver er det å se i hvilke grad så mange av de romerske kildene, også Cæsar selv, viser en viss beundring for dette folket som de aldri klarte å legge under seg. Det var ved germanernes land at romerriket sluttet å bre seg i Europa.
I år 1425 ble et enestående manuskript funnet i klosteret Hersfeld, i Hesse i dagens Tyskland. Det inneholdt en 600 år gammel tekst som tilsynelatende ikke var blitt lest på århundrer. teksten viste seg å være avskrift av et enda mye eldre verk, av en bok ingen visste at eksisterte , som handlet om et folk ingen visste at eksisterte, skriver Tore Skeie i en omtale av en ny bok som kommer på norsk på Pax Forlag i april. det gjelder den svenske språkforsker Tore Janson sin bok; "Germanerna myten, historien, språken". Boka Skeie/Janson viser til var skrevet av den berømte romerske historikeren Tacitus i det første århundre av vår tidsregning og bar tittelen "De origine et moribus Germanorum", Om germanernes opprinnelse og skikker. I den mer enn tusen år gamle teksten fant ivrige tyskere rosende og fascinerende beskrivelser av det de oppfattet som sine forfedre, et tysk folkeslag som elsket frihet og ble fryktet av romerne. Mennene hadde blå øyne, kraftige kropper og var tapre i krig. De respekterte sine sterke kvinner og blandet seg ikke med andre folk.
Noen tiår senere kom de første boktrykkeriene. Andre tekster og beskrivelser av germanerne ble trykt og spredd. En tysk skapelsesberetning var født, skriver Skeie. Hvem var så disse germanerne i virkeligheten ? Janson setter arkeologiske funn opp mot romerske tekster, bedriver detektivarbeide og analyserer runetekster fra dagens Tyskland, England og Skandinavia. Germani er et romersk ord som ingen i dag vet hva betydde. Germanerne oppfattet ikke seg selv som en enhetlig gruppe, men var organisert i et lappeteppe av løse stammeføderasjoner som gled ut og inn av hverandre, slo seg sammen, dannet nye grupper og løste seg opp.
I Folkevandringstiden flyttet de på seg i alle himmelretninger. De hadde et felles språk, tilfeldigvis det som vårt eget springer ut av, de tilba guder og gudinner hvis navn vi ikke kjenner (og noen som vi kjenner vel ?) og ofret dyr og noen ganger mennesker. De skrev nesten ingen ting ned, men de sang om helter som hadde vært døde i hundrevis av år. Omtalen stod i Klassekampen 07.12.13.
31.01.14 skriver Gunnar Kagge i Aftenposten om den samme boka. Han redegjør ytterligere for hva boka forteller om hvordan historien om germanerne har blitt brukt politisk opp gjennom tidene, fra renessansen, til Napoleonskrigene, til nazistene og også da Tyskland og Frankriket senere måtte lære seg å samarbeide, under dannelsen av Kull og stålunionen som sener ble til EU. Germanske stammer ga navnet til en rekke stedsnavn i dagens Europa, som Frank(er)rike, Lombardia, Burgund, Sachsen, Jylland osv.
En annen forfatter som har skrevet gode bøker om germanerne er ellers professor Lotte Hedeager ved Universitetet i Oslo. Jeg har lest "Skygger av en annen virkelighet" og "Tusen års Europahistorie" som begge har lært meg det meste jeg kan om perioden. Hun bruker et rikt vell av romerske kilder og senere europeiske krøniker som hun tolker med historikerens kritiske blikk. Og selvsagt, som arkeolog viser hun til et omfattende arkeologisk materiale. Slående ved det hun skriver er det å se i hvilke grad så mange av de romerske kildene, også Cæsar selv, viser en viss beundring for dette folket som de aldri klarte å legge under seg. Det var ved germanernes land at romerriket sluttet å bre seg i Europa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar