Olav den hellige ..
To politiske aspekter ved myten om helgenkongen
I 2013 ble det skrevet mye om Olav Haraldsson også kalt Olav Digre og senere Olav den hellige. Han falt under slaget ved Stiklestad i 1030 som har blitt et symbolsk vendepunkt for kristningen av Norge. I det hele tatt har dette slaget i 1030 blitt vurdert som en kamp for kristning av Norge. Han ble døpt i Rouen i år 1013 skriver Store Norske Leksikon, men jeg er usikker hva som foranlediget alle skriveriene om han i 2013. Jeg ser ikke at det var noe annet jubileum. Men religionshistoriker Øystein Morten ga ut en bok om ham i fjor, "Jakten på Olav den hellige" og den fremstiller Olav mer som den sjørøveren og maktstreberen han var. Morten har også fått analysert et bein som skal finnes i St.Olavskirke (katolsk) i Oslo som visstnok skal være etter Olav.
Blant kommentarene til alt dette bet jeg meg merke i to. Ivan Kristoffersen, tidligere redaktør i avisa Nordlys skrev i den 06.04.13. om slaget ved Stiklestad og forfatter Nils-Petter Enstad skrev i Agderposten 29.06.13 om helligkåringen av Olav den. Jeg hopper fritt i mellom de to og egne erindringer fra Snorres kongesagaer. Enstad forteller bla. at slaget ved Stiklestad først og fremst var en kamp om kongemakten i Norge. Trønderne ved rester av jarle-ætten støttet den danske Kong Knut og guttekongen Svein - godt kjent med at danskene neppe kunne styre landet uten dem. Enstad skriver; "På Stiklestad var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som stod mot hverandre. Slaget var en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet." Enstad bruker Snorres kongesagaer og Fagerskinna som kilde.
Ivan Kristoffersen har en annen innfallsvinkel til stoffet - og han bruker mange historikere som kilder. Slaget ved Stiklestad var like mye et slag om Nord-Norges uavhengighet og Tore Hund var en nordnorsk frihetskjemper i følge ham. Kanskje var han allerede en kristen da slaget stod, i hvert fall vet vi at han ble det ikke lenge etter. Kristoffersens påstand her stemmer godt med Snorre som bruker mye tekst på Olavs boikott av det ulydige Nord-Norge og Rogalendingen Erling Skjalgsson sitt brudd på den. Tore Hund skal ha vært en av de tre som ga Olav banesåret. Så kom danskekong Knut sin frille Alfiva med sin tiårige sønn Svein til Trøndelag for å ta riket i besittelse, men hun, som så mange andre, ble fort upopulær blant trønderne. Hun var grådig på eiendom i følge Enstad. De ble fort lei av henne og ønsket seg noe annet. Han gir en artig skildring av hennes forklaring på Olavs mirakuløse tilstand som lik, i det de har begynt å flytte rundt på det. Hun påpeker, rasjonelt nok, at liket har ligget i sand og ikke jord. Dette er fra Fagerskinna antar jeg. Men de misfornøyde trønderne - og nordlendingene vel, som nettopp har drept Olav Digre - snart "den hellige" mener noe annet plutselig. De får biskopen i Trondheim til å kåre Olav som hellig. Senere i middelalderen måtte det selve paven til for en slik kåring, men ikke da. Denne helligkåringen hadde god politisk effekt på trøndernes ønske om å bli kvitt danskenes vannstyre. Olavmyten ble svært populær og snart dro to av trøndernes fremste menn, Einar Tambarskjelve og Kalv Arnasson (var vel en av de som drepte Olav ?) til Russland for å hente et nytt kongsemne å sette opp mot danskene. Olavs eneste sønn Magnus, siden Magnus den gode. Russerne var ikke særlig villige til å sende Magnus avsted med de som nylig hadde drept faren hans, men de lot seg overtale. Magnus den gode ser ut til, etter Snorre å dømme, å være den norske vikingkongen som vant det aller største slaget noen gang, i Danmark mot venderne.
Men i lys av disse to kommentarene virker det riktig å se slaget på Stiklestad som en kamp om kongemakten i Norge og som kampen om Nord-Norges uavhengighet fra tyranniske "søringer". Helligkåringen ser ut som en fortsettelse av den prosessen. Kristningen av Norge virker helt underordnet og var forøvrig i gang helt siden Harald Hårfagre. Tore Hund for sin del, høvdingen fra Bjarkøy i Nordland, som tidligere kulturminister Roar Langslet nok litt uhøytidlig kalte norgeshistoriens største skurk, reiste til Roma og Jerusalem visst, som en slags botsøvelse. Han kom aldri tilbake.
To politiske aspekter ved myten om helgenkongen
 |
| Slaget ved Stiklestad. Fra Snorres Kongesagaer |
I 2013 ble det skrevet mye om Olav Haraldsson også kalt Olav Digre og senere Olav den hellige. Han falt under slaget ved Stiklestad i 1030 som har blitt et symbolsk vendepunkt for kristningen av Norge. I det hele tatt har dette slaget i 1030 blitt vurdert som en kamp for kristning av Norge. Han ble døpt i Rouen i år 1013 skriver Store Norske Leksikon, men jeg er usikker hva som foranlediget alle skriveriene om han i 2013. Jeg ser ikke at det var noe annet jubileum. Men religionshistoriker Øystein Morten ga ut en bok om ham i fjor, "Jakten på Olav den hellige" og den fremstiller Olav mer som den sjørøveren og maktstreberen han var. Morten har også fått analysert et bein som skal finnes i St.Olavskirke (katolsk) i Oslo som visstnok skal være etter Olav.
Blant kommentarene til alt dette bet jeg meg merke i to. Ivan Kristoffersen, tidligere redaktør i avisa Nordlys skrev i den 06.04.13. om slaget ved Stiklestad og forfatter Nils-Petter Enstad skrev i Agderposten 29.06.13 om helligkåringen av Olav den. Jeg hopper fritt i mellom de to og egne erindringer fra Snorres kongesagaer. Enstad forteller bla. at slaget ved Stiklestad først og fremst var en kamp om kongemakten i Norge. Trønderne ved rester av jarle-ætten støttet den danske Kong Knut og guttekongen Svein - godt kjent med at danskene neppe kunne styre landet uten dem. Enstad skriver; "På Stiklestad var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som stod mot hverandre. Slaget var en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet." Enstad bruker Snorres kongesagaer og Fagerskinna som kilde.
Ivan Kristoffersen har en annen innfallsvinkel til stoffet - og han bruker mange historikere som kilder. Slaget ved Stiklestad var like mye et slag om Nord-Norges uavhengighet og Tore Hund var en nordnorsk frihetskjemper i følge ham. Kanskje var han allerede en kristen da slaget stod, i hvert fall vet vi at han ble det ikke lenge etter. Kristoffersens påstand her stemmer godt med Snorre som bruker mye tekst på Olavs boikott av det ulydige Nord-Norge og Rogalendingen Erling Skjalgsson sitt brudd på den. Tore Hund skal ha vært en av de tre som ga Olav banesåret. Så kom danskekong Knut sin frille Alfiva med sin tiårige sønn Svein til Trøndelag for å ta riket i besittelse, men hun, som så mange andre, ble fort upopulær blant trønderne. Hun var grådig på eiendom i følge Enstad. De ble fort lei av henne og ønsket seg noe annet. Han gir en artig skildring av hennes forklaring på Olavs mirakuløse tilstand som lik, i det de har begynt å flytte rundt på det. Hun påpeker, rasjonelt nok, at liket har ligget i sand og ikke jord. Dette er fra Fagerskinna antar jeg. Men de misfornøyde trønderne - og nordlendingene vel, som nettopp har drept Olav Digre - snart "den hellige" mener noe annet plutselig. De får biskopen i Trondheim til å kåre Olav som hellig. Senere i middelalderen måtte det selve paven til for en slik kåring, men ikke da. Denne helligkåringen hadde god politisk effekt på trøndernes ønske om å bli kvitt danskenes vannstyre. Olavmyten ble svært populær og snart dro to av trøndernes fremste menn, Einar Tambarskjelve og Kalv Arnasson (var vel en av de som drepte Olav ?) til Russland for å hente et nytt kongsemne å sette opp mot danskene. Olavs eneste sønn Magnus, siden Magnus den gode. Russerne var ikke særlig villige til å sende Magnus avsted med de som nylig hadde drept faren hans, men de lot seg overtale. Magnus den gode ser ut til, etter Snorre å dømme, å være den norske vikingkongen som vant det aller største slaget noen gang, i Danmark mot venderne.
Men i lys av disse to kommentarene virker det riktig å se slaget på Stiklestad som en kamp om kongemakten i Norge og som kampen om Nord-Norges uavhengighet fra tyranniske "søringer". Helligkåringen ser ut som en fortsettelse av den prosessen. Kristningen av Norge virker helt underordnet og var forøvrig i gang helt siden Harald Hårfagre. Tore Hund for sin del, høvdingen fra Bjarkøy i Nordland, som tidligere kulturminister Roar Langslet nok litt uhøytidlig kalte norgeshistoriens største skurk, reiste til Roma og Jerusalem visst, som en slags botsøvelse. Han kom aldri tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar