Bygdeborger, forskjellige hypoteser

 Bygdeborger, forskjellige hypoteser

Undertegnede har befart et tjutalls bygdeborger i Oslo-området, Østfold og et par i Sverige og altså nylig lest en masteravhandling i arkeologi om temaet.  Den er skrevet av Tryggve Bernt høsten 2012 og utforsker mulige bruksområder for et lite utvalg bygdeborger i Øvre Eiker. 

Den mest utbredte oppfatning om disse kulturminnene er jo deres funksjon som forsvarsanlegg, i hovedsak fra folkevandringstiden. Tryggve Bernt opplyser også at de er å finne på listen over forsvarsverker hos Riksantikvaren. De borgene han har tatt for seg kan imidlertid synes dårlig egnet til nettopp dette og han har utforsket andre mulige anvendelsesområder. Han kaller dem Jungerborgene etter stedet og fire av disse ligger svært tett på hverandre. To av dem som han kaller tvillingborger ligger kun tretti meter fra hverandre og begge disse har inngang i sørøstre hjørne, altså ikke mot hverandre. Samtlige fire har forborger, altså mindre borgformasjoner like ved, antakelig lavere i terrenget. Nå er det sånn at samtlige av disse fire borgene kan beskytes fra enda høyere fjellknauser mindre enn hundre meter unna og det er, i følge Bernt, et forsiktig anslag over hvor langt en bueskytter kunne nå. Området rundt borgene er dårlig jordbruksområde og Bernt har tatt prøver av myrer i nærheten av borgene. Borgene ligger 5 - 10 km. fra de kjente jernalder- gårdene i distriktet som ellers ser ut til å ha vært rikt og mektig i hele jernalderen. Bernt definerer dem som utmarksborger etter datidens bebyggelse og redegjør dermed også for at det finnes bygdeborger som ligger langt nærmere der folk bodde og derfor var egnet til en forholdsvis rask evakuering og helt sikkert ikke eksponert for beskytning ovenifra.  Men hva med Jungerborgene? De lå langt fra bygdene, de lå tett og de var vanskelige å forsvare mot angrep fra bueskyttere og dermed en angripende flokk. 

Tryggve Bernt redegjør for en del nordisk forskning om bygdeborger hvorav Sverige og Finland har gjort mer enn Norge. Det er f.eks. ikke foretatt utgravninger ved norske bygdeborger. Men han konstaterer at det er gjort få våpenfunn ved bygdeborger i regionen. Svenske forskere synes å definere bygdeborgene som tingsted, rituell plass såvel som forsvarsverker. En viss Ingrid Ystgaard har ved sin forskning anslått at bygdeborger med større flateinnhold enn fire mål (4000 m2) gjerne er fra førromersk/eldre romertid mens de mindre er nyere, nemlig fra yngre romertid og folkevandringstid.  For egen del kan jeg tilføye at danskene ser ut til å mene at de har minst en bygdeborg fra bondestenalder på Bornholm. Bronsealderborger er nevnt i masteroppgaven til Tryggve Bernt. Han lufter også den tanke at flukt som evakuering til et slikt forsvarsanlegg kan være i konflikt med jernalderfolkets æresbegreper. Han bruker ikke mye plass på den tanken og sagalitteraturen er jo også overstrødd med krigere som flykter fra et nederlag og krigere som søker grid (nåde) hos seierherren og får det. Hvis en bygdeborg kan verne kvinner, barn og bufe så tror jeg det hensynet ikke er i strid med æresbegreper. Det trenger ikke å bety at alle bygdeborger var forsvarsanlegg og Tryggve Bernts forskning på Jungerborgene tyder avgjort på at andre funksjoner har vært formålet med disse.  I tillegg til hypotesen om forsvarsverk viser han også at disse neppe, som ofte har vært foreslått, har vært del av et større system for regionalt forsvar og vardeanlegg. 

Tanken om at bygdeborger flest også kunne være vardeanlegg for et større varslingsystem stemmer heller ikke med Jungerborgene. Bernt har undersøkt saken med brannteknisk ekspertise og hensyntatt siktlinjer. De har også anslått at en vardebrenning nærmest ville ha grillet evt fangede på borgen i det man tror seg å vite noe om hvor store disse bålene kunne bli. Faktisk gir oppgaven inntrykk av at vi har et par varder fra middelalderen stående i Hedmark. Utgravninger i Finland har ikke vist rester av store bål skriver Bernt. Han har tatt pollen og kullstøvanalyser av myrer ved borgene, men anser resultatene for usikre i det f.eks skogbranner kan forvirre. Det er allikevel samsvar mellom myrprøver og husdyrhold i området. En bygdeborg ville trenge en del tømmer for å bli et fort og den ville helst ha klare siktlinjer rundt seg. Resultatet kan ha blitt gode beiteområder. En datering fra Forborgmyr kan tyde på en konstruksjonsfase for borgen som går fra 0 - 50 e.kr. til ca. år 250 e.kr.  Jeg legger til for egen del; som jeg trodde. Dette har vært et enormt arbeide. De fleste bygdeborger ligger så kronglete til at trekkokser ikke ville komme til, kløvhester til nøds, men neppe til stor hjelp her.  Flere av bygdeborgene har tatt generasjoner å bygge eller utbedre. Men hva kan ha vært hensikten med Jungerborgene? 

 

Tryggve Bernt tar opp en rekke tolkninger. De kan ha vært beskyttelse for utmarksarbeidere, gjetere, metallutvinnere, jegere og fiskere. De kan ha vært mellomlagringsplass for verdier fra slik utmarksnæring. Bernt påviser at det har vært utvinning av sølv og kobbert i Jungerbergets nærhet. Det er funet overflatebrudd også på en øy i et av vannene rett ved tvillingborgene. I dette vannet er det også funnet to stokkebåter som, til da Tryggve Bernts masteravhandling ble skrevet, ikke var datert. Forrådsgroper og hjørnestolper fra små hus skal være vanlig å finne i bygdeborger i flg. en Michael Olavsson.  Tryggve Berg antar at også utmarksborgene har vært knyttet til det nærmeste aristokrati, altså kjente jernaldergårder fra nærmere Drammenselva som dengang var en fjordarm. 

En slags seterbruk er dermed nevnt. Bufeet var en manns største formue antakelig og hvis de beitet i utmark med gjetere kunne de ha brukt en del bygdeborger som nattely mot kvegtyver og rovdyr. 

Kultisk språkforskning er også nevnt. Typiske navn for bygdeborger Tjuvås, Røverborgen og Troll-et eller annet kan muligens knyttes til mystiske mannsamfunn i eldre jernalder. Tryggve Bernt fremhever at borgmurene også kan ha gjort nytte ved å hindre innsyn i hemmelige ritualer. Han anser at dette særlig gjelder steder med navnet Borg eller Berg.  Jeg for min del har antatt at det gjenvennende Tjuvås-begrepet har hatt rot i senere uvitende middelaldermyter. Jeg tror Bernt har et poeng og har hørt om noe som kan likne mystiske mannsamfunn i Tyskland opp til i dag. Sammenslutninger av menn som går ut i skogen og synger for trærne. Allikevel, for min nærmeste bygdeborg, Tjuvåsen på Vinterbro kan infotavlene fortelle at bygdeborgen faktisk var tilholdsted for en røverbande og  denne ble utradert først da de kidnappet en tjenestejente et sted. Dette var på 1600-tallet i følge kirkebøker.  

 

 

Saxo skal ha nevnt et borganlegg på Rugen som både var kultsted og tilfluktsted for innbyggerne der.  Antakelig venderne, et slavisk folk danskene hadde et svare strev med. 

Begge tvillingborgene på Jungeråsen har steinrøyser på borgområdet som kan være mulige graver. Erfaringer fra Sverige  tyder på at graver kan forekomme innefor murene, utenfor dem og inni selve murene.  

Hvorfor gikk bygdeborgene ut av bruk?

Bygdeborgene ser ut til å ha gått ut av bruk rundt år 600, begynnelsen av merovingertiden. I sagalitteraturen er de knapt nevnt. Tryggve Bernt foreslår at sentralisering av makten kan være en grunn. Konsolidering av makten kan også ha gjort maktsymboler som bygdeborger og storhauger mindre aktuelle. En (Dagfinn Skre) mener at krigerflokkene kunne ha blitt så store at borgene ikke var gode nok lenger. De ble heller en felle.  Bernt nevner også at endringer i bosetningstrukturen kan ha spilt inn og at de store gildehallene kan ha avløst bygdeborgene som maktsymbol og senter for politikk.

Oppsumering:

Tryggve Bernt har funnet eksempel på bygdeborger som er dårlige forsvarsverker. De kan ha tjent som maktsymbol selv om de ikke var perfekte forsvarsanlegg. De kan ha markert territorielle eiendomskiller. To "eiendomsdele" finnes i dag i disse omtalte bygdeborger hvorav en er ansett som en urgård. 

Han antyder at jernalderens store gildehaller kan ha avløst bygdeborgene som maktsymbol og senter for det politiske liv. Fra arkeologien ellers tror jeg allikevel at disse to fenomener har overlappet hverandre med atskillige hundreår. 

Bernt sannsynliggjør at bygdeborgene kan hatt både kultisk betydning og tjent som base for utmarksnæringer og nærmest som seter. Han forteller også det er funnet mye kullrester ved div. bygdeborger som om de skulle ha vært brent ned. Dette var særlig fra svensk forskning, men også påvist i Norge. Tidlig i avhandlingen redegjør Bernt for forskjellige retninger inne  tolkningen av bygdeborger i Norden. Han nevner en rekke og deler dem først og fremst inn i to grupper; de som tolker det som forsvarsanlegg og de Bernt karakteriserer som Alternativtolkerne.  De sistnevnte støtter gjerne flere av de hypotesene som Bernt fremmer og hvor han selv, til da, nok var en av de som har nedlagt mest forskning på feltet. En alternativtolker han nevner, men hvis hypotese Bernt ikke har gått nærmere inn på heter Tom Haraldsen og skal i 1980 ha sett på bygdeborgene som kultplass og fangstanlegg. Akkurat det siste har slått meg også i det mange av borgene jeg har befart nok hører til det Tryggve Bernt vil kalle utmarksborger. 

Tom Haraldsens hypotese

Nå kjenner ikke jeg Tom Haraldsens hypotese om bygdeborgene som fangstanlegg annet enn at de er nevnt i Bernt sin masteravhandling, men min observasjoner kan kanskje støtte dem allikevel. Man får tid til å tenke en del når man befarer bygdeborger som ofte ligger uveisomt til.  Jeg tror på alle hypotesene som Tryggve Bernt legger frem. Når en bygdeborg f.eks antakelig har vært under bygging eller utbedring i to hundre år så er det rimelig å anta at de helst ville ha litt nytte av den. Den har antakelig vært i bruk i enda noen hundre år. Samtidig tror jeg nok at forsvarsanlegg har vært den viktigste hensikten med de fleste bygdeborger. Høydeforskjell har som regel vært en kjempefordel under krigføring.  Øst for Oslo ligger Østmarka hvis østside vender ut mot Øyeren og bygder som hører til Rælingen og Enebakk kommune.  To av tre bygdeborger på den sida var ganske krevende orientering i bratt, småkupert terreng og antakeligvis utmarksborger ja. Festningsåsen og Drageåsen. Det var antakelig borgen i Sørmarka også og mange av de andre jeg har vært på. 

Det man fort ser er at elgen liker seg på disse kollene og knausene. Det er gjerne mye elglort i dem og på leting etter Festningsåsen som ligger i et ulverevir i Østmarka kom jeg over beina etter en totakkers elg spredt utover, hadde antakelig forsøkt å rømme oppover i terrenget med en ulveflokk etter seg på vinterstid. Hvorfor elgen liker små koller og åpne rabber som bygdeborger ofte ligger på vet ikke jeg, men jeg ser to fordeler for dem med det. De føler seg tryggere der med lange lydlinjer og bedre plass til å strekke ut beina enn nede i skogen. De kan oppleve at en svalende bris befrir dem for mygg og fluer. Jeg ser en fordel for de som bygde borgen også hvis det nå skulle ha rotet seg en elg, hjort eller villsvin inn i kveet. Det ville nok ha vært ganske mye lettere å ramme byttet med pil og bue inne i en bygdeborg enn ute i skogen. Og hvis byttet var vrient å få ramm på så kunne de nok klare å skremme det utfor stupet. Det kunne kanskje spare dem for litt bæring og. Hvis elgen ikke selv frivillig gikk inn i kveet så kunne antakelig klappjakt styre dem inn i det. Noen hundre meter fra bygdeborgen i Sørmarka ligger det også en fordypning i terrenget som i følge infotavle på den andre siden av skogsbilveien er en dyregrav, antakelig for elg og fra ca folkevandringstid tror jeg det var.  Så jeg tror avgjort at disse utmarksborgene kan ha vært gode feller for storvilt.  Og kanskje tilfluktsted på et tidspunkt hvor fienden ikke visste hvor du hadde tatt veien. 

 

 

Enda et eksempel; Fålesloråsen øst har en bygdeborg som passeres av hulveier i vest og sør som en oppstigning til jordbrukslandet innerst i Oslofjorden. Dette er i Ås kommune i distriktet som kalles Follo. Disse hulveiene ble undersøkt av arkeologer i forkant av utbyggingen av Vinterbrotunnellen og avhandlingen om undersøkelsene omfattet også bygdeborgen. Bygdeborgen utmerker seg ved å være en av de største steinansamlingene jeg har sett blant mange, men også ved å ha flere buestillinger fint oppbygd i en vifte rundt seg. Den største som likner en skyttergrav mistenker jeg at er av nyere opprinnelse. Disse buestillingene er i seg selv et syn og kan muligens regnes som en slags forborger. Nå er det også sånn at rapporten om hulveiene nedenfor også nevnte bygdeborgen og buestillingene og kunne fortelle at anlegget hadde vært nyttig i elgjakt inntil ganske nylig. Lokalt, om enn ikke på de offentlige kartene så heter stedet Elgjartun.

Forsvarsverker

Så jeg tror ikke man kommer unna ideen om en forskansning når det gjelder bygdeborger generelt. Folk har jo bygget sånne i uminnelige tider. Jeg leste nettopp forfatter og general Xenofon sine beretninger om en hellensk hær som måtte trekke seg tilbake fra Babylon gjennom mange fiendtlige land og med perserne etter dem på veien dit. De måtte tråkle seg gjennom dagens Tyrkia for å komme seg til en kystlinje som ble Svartehavets sørkyst. Da hadde de krysset kardushernes land, chalybernes, Armenia og Paflagonia med krigerske folkegrupper som ikke lå under perserkongen Artxerxes. Etter mange krigsepisoder må de fortsette til fots i fjellene innefor den sørlige svartehavskyst og er nå i taochernes land. Disse er også fiendtlige og terrenget er bratt og uveisomt og veien hellenerne må følge går forbi en slags bygdeborg. Dette var ca 400 fvt. "Da Xenofon nådde frem med baktroppen, både peltaster og hoplitter, sa Cheirisofos til ham; Dere har kommet i rett øyeblikk. Vi må nemlig få erobret stedet. Hæren har jo ikke levnetsmidler om vi ikke greier det. Så rådslo de sammen. Og da Xenofon spurte om hva det var som hindret dem i å dra opp dit sa Cheirsisofos; Det er bare denne ene adgangsveien som du ser foran deg. Men dersom noen forsøker å komme frem på den , da ruller de svære steiner nedover fjellveggen som går ned over veien. Og den som blir rammet kommer i en slik forfatning. Med disse ord pekte han på noen menn som hadde fått sine lårben og ribben knust."  

Alle bilder er av undertegnede og i Østmarka og altså ikke Jungerborgene.