OSEBERGSKIPET

Verdens vakreste skip får vann under kjølen 20 juni !
                                                                               

                                                                                                                                        
                               Var en svært mystisk kvinnegrav ...

Påstanden over får stå for min regning, men jeg vet virkelig ikke hvilke av klodens skip som er mer elegant enn Osebergskipet.  Kopien som de har bygget i løpet av et par år på brygga i Tønsberg - er vel den mest troverdige kopien av det originale skipet til nå.  Selv håndtverket er tro mot det man vet om byggemetodene.  For eksempel var sag ikke en del av skipsbygningskunsten. De splittet stokkene med kiler og slegge, de telja ut bordene med øks, men fulgte dermed også fibrene i treverket bedre enn en sag kan.  De som bygger Osebergkopien i Tønsberg nå klinker det som klinkes skal med håndsmidde jernklinker.  Selv verktøyene de bruker, biler, økser, hamre, treskjæringsverktøy osv., er håndsmidd etter alle kunstens regler og kopiert fra funn i den samme graven !  Ja faktisk er selve jernet også utvunnet på gammelmåten fra myrmalm og dette jernet viser seg å ha noe andre egenskaper enn industrielt jern. 


I tillegg har de prøvet modeller av skipstypen i kunstige prøvetanker for å unngå feil som har sendt tidligere kopier til bunns og som har bidratt til det inntrykk at skipet var svært lite sjødyktig.  Det ble litt materialer til overs da skipet på Bygdø ble satt i sammen.  Helt nøyaktig hvordan det så ut vet vi altså ikke.  Skipet skal allikevel ha vært i bruk i ca. 14 år før det ble hauglagt i sammen med, trolig sin eier som vi har pleid å kalle Osebergdronningen. Det skjedde i år 834 mener de.  Skipet ser ut til å være bygget i Haugesundsområdet, et viktig maktsentrum på denne tiden og langt tilbake fra da av. 

                                                                      

Jeg var selv og bivånet byggeprosessen sommeren 2011, som så mange andre, inklusive medier fra nær og fjern. Utrolig flott.  Bare å se byggerampen med den strukne kjølen, hevingene for og akter, begynnende spanter og bordkledning, bruken av steiner for å presse ting på plass, skrustikkevarianter av treverk, smeden som stod og smidde jernklinker, treskjærere og snekkere, de fleste i troverdige, tidsriktig arbeidsantrekk. Og ved kaia rett ved lå et par seksringer, eller hva nå de var, av en lignende epoke og klukket i fortøyningene og duftet av tjære. 

Det som gjorde størst inntrykk var allikevel en liten modell av metoden de har brukt til å feste bordgangen til spantene.  Jeg spurte et par forbipasserende ungdommer i vikingkostymer og med noen tømrerverktøy i hendene, hva dette egentlig viste og fikk et herlig foredrag.  En av gutta kom helt fra NordNorge for å delta i arbeidet på ganske idealistisk vis som de fleste i dette prosjektet.  Modellen viser hvordan skipets bordkledning er festet til spantene.  Nei, de er ikke klinket verken med trekiler eller jernnagler.  De er surret fast til spantene med strimlede hvalbarder som er kokt og myket opp av varmen !  Hvalbarder er et produkt som har mye til felles med negler forteller gutta, men som ikke akkurat kan plukkes i skogen. Hvert bord er da teljet ut med opphøyde festepunkter like jevnlig som avstanden i mellom spantene.  Gjennom disse er borret hull som gjør det mulig å surre skipets "hud" til skipets "skjelett".  Dette gir antakelig et skip med en utrolig smidighet i bølgene og som trolig knirker en god del i sjøgangen, men også en jobb som er dobbelt så stor som det ville være å telje ut bord som skal klinkes på spantene.  Her må de nemlig begynne med et bord som er mye tjukkere fordi de opphøyde spantefestene jo er en del av selve bordet. Se bildet under, alle foto i dette innlegget er kopiert fra nettsiden til Stiftelsen Nytt Osebergskip.

                                                                        

Hele prosjektet har også frembragt, i hvert fall for meg, nye betraktninger om hovedpersonen.  Hun var nok ikke en dronning.  Av de to kvinnene som ble begravet med skipet tror man den eldste som hadde rundet åtti år var hovedpersonen.  Hun var svært lav, bare like over 150 cm., og hun var rammet av den sjeldene lidelsen som dekker hele kroppen med hår, tidligere kalt ulvesyken.  Graven har vært plyndret i norrøn tid, men en kiste rørte de ikke.  Der lå hennes sermonielle katteskinnshansker og andre remedier bla. cannabisfrø. Nyere metoder har også gjort det mulig å utlure noen av motivene fra tepper som graven har vært drapert med.  De viser opptog.  Damen var mest trolig en volve eller en hovgod, i så fall nok for Frøya, men enda merkeligere; dna viser at hun stammer i rett linje fra folk som levde i det som er dagens Aserbajdsjan, like nord for for Persia. Det er jo omtrent der mange tolker Snorre til at Odin kom fra.  Man antar at den andre kvinnen, en betydeligere høyere dame på ca. femti år, fulgte sin herskerinne i graven frivillig eller ufrivillig.

Så når den nye og til nå, djerveste kopien av Osebergskipet, snart sklir ut i havet med en annen dronning til å velsigne det hele - så er det resultatet av en utrolig innsats fra en lang rekke med idealister.  Hyggelig nok ser det ut til at de har bestilling på nye skip og finansiering til disse på plass.  Håper det nå også er midler til et utstillingssenter for Osebergskipet og alt rundt det.  Litt på tampen; bildet under av journalist, fotograf og illustratør i Tønsberg Blad, Hans Christian Moen viser en detalj fra innsiden av skipets akterstavn som ser ut til å være en skjeggete dame i en svært fruktbar positur. 
                                                                  
                                                     Illustrasjon: Hans Christian Moen, Tønsberg Blad.

Mer info på Stiftelsen Nytt Osebergskip sine sider; http://www.osebergvikingskip.no/


14.12.14. skriver Erik Munsterhjelm i Tønsbergs Blad om hvordan skipet er å seile.  Noen stiller seg spørsmål om den mest var ment til å bli rodd.  Forbundet Kysten hadde nylig avholdt råseilseminar i Tønsberg.  På programmet stod bla. prøveseiling av "Saga Oseberg".  I en artikkel i medlemsbladet kommer det fram at flere av deltakerne hadde spørsmål og innvendinger angående skipets evne til manøvrering under seiling.  - Ja, "Saga Oseberg" er et krevende skip å seile, sier skipssjef og båtbygger Geir Rørvik.  Etter seilturen ble det debatt på råseilseminaret.  Skipets seil, ror, kjøl og riggløsninger var blant temaene.  Rørvik sier han fikk stort utbytte av debatten.  Fra før av har det jo vært noens oppfatning at Osebergskipet kun var  ment for trygg, innaskjærs manøvrering.  Med tanke på de gravlagte kvinnenes åpenbare religiøse/kultiske status spør jeg meg om skipet kan ha hatt en rolle i en slags sjøbasert prosesjon.  Landbasert prosesjon er vist på teppevever funnet i graven.  De siste tre setningene i dette avsnittet er for min, Dag sin regning og ikke Munsterhjelm sin.