Hogganviksteinen, runer fra folkevandringstid

Nest lengste tekst i hele Norden !

Signert Nødgjest, også kalt Jerven ...

Steinen ble oppdaget i  2009 i hagen til familien Henriksen som tjue år tidligere hadde hatt utgravning av en gravhaug på tomta.  Denne gangen skulle de bare gjøre hagen litt lettere å stelle og ville flytte på en stein med en gravemaskin.  Det var den 500 - 800 kilo tunge sensasjonen som nå kalles Hogganviksteinen.  De oppdaget runer på den siden av steinen som hadde vendt ned og  fylkeskonservator Frans-Arne Stylegar ble kontaktet.  Han har siden ledet og organisert det videre arbeidet.  Dette er i Mandal Kommune.

    
                                            Foto: Dag H

Runologene professor James E. Knirk, Jonas Nordby og Terje Spurkeland innfant seg på stedet og begynte arbeidet med å tyde teksten, også med hjelp av professor i germansk filologi, Harald Bjorvand.  Den er gammelnordisk og skrevet med tegn fra den eldre futharken (runealfabetet) og skal leses fra høyre mot venstre.  Det er 62 tegn og man anslår at de er gjort rundt 400 e.kr. dvs. folkevandringstid.  Vanlig for runesteiner fra denne tiden er at teksten er ristet vertikalt, men her er den horisontal, altså ganske uvanlig.  Runene er usedvanlig godt bevart noe som trolig skyldes at steinen har vært veltet forholdsvis kort tid etter at den ble reist.  De er også ristet med uvanlig presisjon i følge James Knirk.  Imidlertid inneholder de muligheter for tvetydighet samt minst et uforståelig ord.

29.10.09. kommer så Frans-Arne Stylegar, på sin blogg, Arkeologi i Nord, med professor Knirks tolkning av teksten:

Skelba-þewaR’s [“Skjelvende-tjeners”] stein [=(grav-) minne].
[Bokstavmagi:] aaasrpkf aarpaa
Innenfor/innenifra ?navet/?novet [eller: ?nålen].
Jeg [=runeristeren] [heter] NaudigastiR [=”Nød-gjest”];
Jeg [kalles] Jerven.

Utgravning. Sommeren 2010 ble området steinen ble funnet på åsted for nærmere utgravninger.  Stylegar skriver i Arkeologi i Nord den 25.06.10. at stedet steinen ble funnet er på en berghylle der man i yngre romertid eller tidlig folkevandringstid har nedlagt et betydelig arbeide med å bygge ytterligere et platå. 

Han skriver videre, "Det i utgangspunktet svakt skrånende terrenget er blitt påført betydelige mengder sand og stein, som på oversiden er avsluttet med en pent lagt mur som avgrenser hele det nevnte "hjørnet", til sammen et
areal på 70-100 kvadratmeter. Midt inne på den kunstige flaten har runesteinen vært reist.

Ovenfor platået og muren er det dessuten anlagt
et eller to, muligens flere, terrasser. Øverst har selve gravhaugen ligget, men den ble trolig ødelagt omkr. 1930, og området er i dag planert og bebygd."

Det ble besluttet å la Hogganviksteinen få stå der Jerven hadde ment at den skulle være.

Kilder: Wikipedia, Middeladernett.com ved Therese Foldvik, Levende historie.no , Arkeologi i Nord.blogspot.com ved Frans-Arne Stylegar.


Mer om jerven på Agder.  19.12.11. kommer så Frans-Arne Stylegar tilbake med utdypninger om hva og hvem denne Jerven kan være i en artikkel i Klassekampen.  Steinen og skriften dateres til yngre romertid eller folkevandringstid dvs. tida mellom ca. 200 og 500 e.Kr. skriver han.  Det hadde hele tiden vært usikkerhet om det faktisk hadde vært en S foran det første ordet i teksten.  Det kunne utgjøre forskjellen mellom to ord; skjelvende eller kalv.  Nå tror Stylegar at bokstaven S ikke  hadde vært der og at det er snakk om en tekst på 61 tegn.  Da blir betydningen antakeligvis, skriver han; "kalv tjeners stein innenfor navet (el. hus) Jeg Nødgjest jeg jerv".  Stylegar redegjør videre for jervens posisjon i nordisk folketro.  Peder Claussøn Friis, prest i Lindesnes, gjengir i slutten av det 16. århundre en del om jervens grådighet og forteller bla. at både bjørn og ulv rømmer for jerven.  Hvilket Friis mistenker at skyldes noe "chiult oc himmelig" i jervens natur.

Stylegar tror Friis har mye av sin kunnskap fra Olaus Magnus  noe eldre "De nordiske folkenes historie".  Der står det en del om jerven og om eksport av jerveskinn som et kostelig produkt til fyrster og stormenn.  Også norske middelalderkilder forteller om eksport av jerveskinn forteller Stylegar.  I følge Olaus Magnus får også den som sover under et dekke av jerveskinn drømmer som står i forbindelse med jervens natur.  Dette setter Stylegar i forbindelse med sjamanistiske trekk ved førkristen tro.  Magnus redegjør også for helbredende virkninger av jervens klør, tenner, fett og blod.  Ikke dårlig for en svensk, katolsk geistlig. Stylegar forteller videre om en del funn av jerveklør og en amulett av en tann fra vikingtidens Birka og Sigtuna.  Det er også funnet jerveskinn i en gravhaug fra 800-årene på en øy i Mælaren, men det er unntaket.  Bjørneskinn var langt vanligere i slike graver.  Jerveskinn - og f.eks. en kappe av det, vil ha vært eksklusivt og oppsiktsvekkende i jernalderen og fort kunne ha blitt opphavet til kallenavn som Jerven.  Det kunne ha  gitt bevis på langveis kontakter gitt at jerven heller ikke  den gang var vanlig på Agder - og dermed status i seg selv.  Stylegar drar linjene til berserkene kjent for sine dyreskinnsbekledninger og til Odinkulten.  Disse ekstatiske krigerne skal være et gjennomgangstema både i skriftlige kilder og i jernalderens bildeverden.  Stylegar antyder med det at navnet Nødgjest (Naudgastir) kan være nanet på en "odinskriger", da med villdyrets kraft og raseri - og at navnet kan bety en "gjest som bringer nød".