Vikingenes silke, en ærlig sak ?

I dag skriver Yngve Vogt en artikkel på Apollon, forskningsmagasinet til Universitetet i Oslo.  Det er en omtale av den siste boka til førsteamanuensis Marianne Vedeler som har gjort et fireårig dypdykk i vikingenes silkehandel.  Det er gjort mange funn av silke fra vikingtidens Skandinavia.  Det rikeste området for slike funn er handelsstedet Birka i Uppland i Sverige.  Det største enkeltfunnet er imidlertid i Oseberggraven. Og det siste gjort i Norge er fra Hamarøy i Nordland (ca. 2 år siden) skriver Vogt. Alle de nevnte funnene er fra graver.

Tidligere har det vært vanlig å anta at vikingenes silke gjerne var ervervet ved røveri i britiske lokaliteter, men Vedeler åpner for at også norske vikinger har vært mer østvendte enn mange har tenkt.  Altså at silke fra norske funn kan være resultatet av fredelig handel langs østeuropeiske handelsveier, dvs. elver som har gitt dem adgang til Bysants og persiske forbindelser.  Mye av silken i Osebergfunnet bærer umiskjennelige persiske mønstre og ut i fra det som ellers er funnet tyder mye på at vikingene fikk mer silke fra Persia enn fra Konstantinopel.  Bysants hadde også restriksjoner på hvor mye silke en enkelt handelsmann hadde lov til å kjøpe.  Det er et artig tankekors, skriver Vogt, at silke med religiøse og mytologiske symboler fra Persia ble brukt i hedenske gravritualer i Norden.  
Se hele artikkelen her;    http://www.apollon.uio.no/artikler/2013/4_vikinger.html

NB. Jeg fant ellers artikkelen på Aftenposten.no, men gir linken til Apollon.
Den minner meg ellers om de mystiske tegnene på en viss grunnstein til Landvik kirke på Sørlandet, omtalt her 29.02.2012. Forfatteren der mente å kjenne dem igjen som et eldgammelt persisk skriftspråk, avestisk fra rundt år null og ga en tolkning av dem.  Vikingene seilte kanskje langs kjente ruter da de dro av sted ..