Stavanger Aftenblad 06.10.11.
Har funnet Norges eldste gårdsbruk ?
Rester etter Norges antakelig eldste kjente gårdsbruk er funnet på eiendommen til Jærmuseet skriver avisa. Hovedfunnet omfatter stolpehull etter et såkalt toskipet langhus på 18 ganger 5,5 meter. Det er trolig fra rundt 2000 f.kr., det vil si i slutten av yngre steinalder. Funnet omfatter også et høyst spesielt keramikkskår som trolig er like gammelt som huset. I området ble det også funnet en branngrav antakelig fra rundt 500 f.kr.
Plasseringen av stolpehullene på gården indikerer at at det anslagsvis 4000 år gamle huset er fornyet flere ganger. Flere stolpehull markerer det som trolig har vært et inngangsparti, noe som også er sjeldent. De siste tiårene har arkeologene puslet sammen et mye mer nyansert, men langt fra komplett bilde av hva slags samfunn som fantes i Skandinavia på denne tiden. Det nevnte keramikkskåret kan gi bidrag til forståelsen av oversjøiske forbindelser.
Det bærer preg av å være av dansk opprinnelse mener feltleder Astrid Bjørlo og Prosjektansvarlig Olle Hemdorff, sistnevnte selv av dansk opprinnelse. Både leirtypen og utformingen kan tyde på det mener Hemdorff. C14-analyser av kornrester i stolpehullet hvor keramikkskåret ble funnet kan kaste lys over dette spørsmålet sier han. Han tror huset var bebodd av en familie med fem-sju medlemmer som dyrket bygg, hvete og hadde husdyr. Jærmuseet Vitengardens leder Målfrid Snørteland ivrer for å rekonstruere huset skriver Odd Pihlstrøm.
onsdag 15. februar 2012
mandag 13. februar 2012
Yngre steinalder
Hulemalerier: Norges nordligste oppdaget sommeren 2011
06.10.11. skriver avisa Fjuken som utgis i Skjåk og er lokalavis for Ottadalen om Tom Ording Dahl som har det med å utforske huler. Han var på ferie i Lofoten i sommer og "for nå inni alle grotter eg kunne" som han sier til avisa. Hulemalerier i Norge er bare kjent fra kysten mellom Leka nord i Nord-Trøndelag og til Lofoten forteller han. De skal være mellom 2.500 og 4.000 år gamle og ha mange fellestrekk. Ferien bragte han bla. til Flakstad og en grotte med rester etter grilling og fakkelbokser - noe som slett ikke er bra. Bla. blir karbondateringer litt vriene da. Men der inne fant han noe som ingen har lagt merke til før.
Det var hulemalerier. Minst to figurer som kan minnne om en såkalt hodefoting. De to røde figurene var fargelagt med jernoksid som er svært skjørt for div. påvirkning.
- Ein må ikkje finne på å ta på dei, heller ikkje bruke sterkt ljos eller blits når ein fotograferer, understrekar Tom. Han registrerte funnet på gps og kontaktet miljøetaten i kommunen, fylkesarkeologen og noen andre eksperter på bergkunst i Norge. Det tok ikke lang tid før arkeologen var der og et registrerings- og vernearbeid var i gang da dette nr. av Fjuken kom ut. Hvor hulen ligger er hemmelig inntil videre. Det er en såkalt talusgrotte dvs. at den er dannet av kjempestore steinblokker. Grotta ligger nær havet, er alt Tom kan si om posisjonen.
Funnet er det nordligste som er gjort i Norge forteller avisa.
Grotteentusiasten Tom O. Dahl som åpenbart er fra Ottadalsområdet forteller ellers at han også ser etter andre kulturminner, planter, insekter og mer til når han er inne i en grotte. - Her heime, nærare sagt i Dumdalen (hører til Sognefjellet) har han funne mange knoklar, bjørnekjevebein, kulturminne, fossilar og interessante planter. Mellem anna likar jerven å ta med seg middagen til ein plass han kan vera i fred, forklarer Tom. Det er mange uutforska grotter i Breheimen skriver Hans Erik Kjosbakken i artikkelen som også forteller at Tom O. Dahl har fått offisielle oppdrag i sammenheng med dette. - Eg skal laga eit kurs for guidar og andre som ferdast i grottene, forteller han. Det er desverre mange som ikkje skjønar at det er sårbart.
NB. Selv Dahl finner vel ikke noen hulemalerier i Breheimen da - så langt fra havet. Googler man hulemalerier i Norge finner man at funnstedene ofte er rikere enn det her nevnte. F.eks.er 22 dansende figurer hvorav en med en stav nevnt, men også så mange som noen og førti figurer i en hule skal være blant funnene. Et sted antas det at noen av hulemaleriene kan være fra den eldste bronsealder.
Hulemalerier: Norges nordligste oppdaget sommeren 2011
06.10.11. skriver avisa Fjuken som utgis i Skjåk og er lokalavis for Ottadalen om Tom Ording Dahl som har det med å utforske huler. Han var på ferie i Lofoten i sommer og "for nå inni alle grotter eg kunne" som han sier til avisa. Hulemalerier i Norge er bare kjent fra kysten mellom Leka nord i Nord-Trøndelag og til Lofoten forteller han. De skal være mellom 2.500 og 4.000 år gamle og ha mange fellestrekk. Ferien bragte han bla. til Flakstad og en grotte med rester etter grilling og fakkelbokser - noe som slett ikke er bra. Bla. blir karbondateringer litt vriene da. Men der inne fant han noe som ingen har lagt merke til før.
Det var hulemalerier. Minst to figurer som kan minnne om en såkalt hodefoting. De to røde figurene var fargelagt med jernoksid som er svært skjørt for div. påvirkning.
- Ein må ikkje finne på å ta på dei, heller ikkje bruke sterkt ljos eller blits når ein fotograferer, understrekar Tom. Han registrerte funnet på gps og kontaktet miljøetaten i kommunen, fylkesarkeologen og noen andre eksperter på bergkunst i Norge. Det tok ikke lang tid før arkeologen var der og et registrerings- og vernearbeid var i gang da dette nr. av Fjuken kom ut. Hvor hulen ligger er hemmelig inntil videre. Det er en såkalt talusgrotte dvs. at den er dannet av kjempestore steinblokker. Grotta ligger nær havet, er alt Tom kan si om posisjonen.
Funnet er det nordligste som er gjort i Norge forteller avisa.
Grotteentusiasten Tom O. Dahl som åpenbart er fra Ottadalsområdet forteller ellers at han også ser etter andre kulturminner, planter, insekter og mer til når han er inne i en grotte. - Her heime, nærare sagt i Dumdalen (hører til Sognefjellet) har han funne mange knoklar, bjørnekjevebein, kulturminne, fossilar og interessante planter. Mellem anna likar jerven å ta med seg middagen til ein plass han kan vera i fred, forklarer Tom. Det er mange uutforska grotter i Breheimen skriver Hans Erik Kjosbakken i artikkelen som også forteller at Tom O. Dahl har fått offisielle oppdrag i sammenheng med dette. - Eg skal laga eit kurs for guidar og andre som ferdast i grottene, forteller han. Det er desverre mange som ikkje skjønar at det er sårbart.
NB. Selv Dahl finner vel ikke noen hulemalerier i Breheimen da - så langt fra havet. Googler man hulemalerier i Norge finner man at funnstedene ofte er rikere enn det her nevnte. F.eks.er 22 dansende figurer hvorav en med en stav nevnt, men også så mange som noen og førti figurer i en hule skal være blant funnene. Et sted antas det at noen av hulemaleriene kan være fra den eldste bronsealder.
søndag 12. februar 2012
Tønsbergs Blad 26.08.11.:
Var Osebergdronningen
egentlig en volve ?
Denne dagen formidler Tønsbergs Blad en interessant iaktagelse av treskjærer Geir Dalene som gjenskaper ornamenter på kopien av Osebergskipet som er under bygging i Tønsberg by. Det gjelder en tingel, en innvendig del av skipets stevner som ikke kan sees av f.eks. besøkende på vikingskipsmuseet i Oslo.
En av skipets tingeler er altså bevart, og også den er rikt ornamentert.
Dalene mener at et nokså vågalt kvinnemotiv i ornamentikken - og det faktum at hun ser ut til å være omgitt av to katter, kan tyde på at denne kvinnen er en volve. Han fremmer også den tanke at dette er en av de to kvinnene som fikk skipet med seg i graven. Denne artikkelen er desverre gått tapt for undertegnende, så jeg skal være forsiktig med å si hva Dalene ellers fremholdt, men han får sterk støtte for sitt syn av forfatter Aasmund Sandland i Tønsbergs Blad 04.10.11. I artikkelen går det ellers frem at cannabisfrø var blant tingene osebergkvinnen fikk med seg på reisen.
I Sandlands innlegg går det frem at tingelen hørte til skipets akterstavn, altså der rormannen stod, noe som må anses som en sentral plassering - og som kan tyde på et viktig budskap. Han, som Dalene, minner om at det også ble funnet en lue og et par hansker i katteskinn i et skrin i Osebergfunnet. Sandland fremholder også at noen av ornamentene på den overdådige vognen fra funnet forestiller katter. Han mener at vognen har vært ment til seremoniell bruk. Fruktbarhetsgudinnen Frøya skal ha hatt to katter til å trekke sin vogn forteller han - og kvinnen på tingelen ser unektlig ganske fruktbar ut. Posituren har vært omtalt som fødestilling. På Gotland er det funnet en stein med liknende motiv forteller han - og konkluderer med at kvinnen på tingelen er Frøya selv.
Han antar derfor at Oseberkvinnen har vært en høyt aktet seremonimester for en stedelig Frøyakult.
07.12.11. kommer smedsvenn, Hans-Johnny Hansen med noen motforestillinger mot disse slutningene, også i Tønsbergs Blad. Han jobber med å rekonstruere smedarbeid fra vikingtiden, også på Osebergskipskopien som er under bygging - og til daglig på Midgard historiske senter. Han har bla. rekonstruert et vikingsverd funnet i Nordland fylke. Det hadde det samme kattemønsteret og tilhørte avgjort ikke noen kvinne, men ble funnet i en høvdinggrav. Leder av virksomhet for kulturarv i Vestfold, Terje Gansum fremholder i den samme artikkelen at det ikke er noen relasjon mellom dyremotivene på tingelen i Osbergskipet og volver. - Dyrene på tingelen kalles stort sett gripedyr, og er en del av vikingtidens ornamentikk som er funnet i flere vikinggraver, forklarer han. Den eneste relasjon man kan finne mellom kattedyr og volver er fra en saga fra 1400-tallet. Artikkelen forteller ellers at det ble funnet to kvinner i Osebergskipet. Den ene rundt 80 år gammel og den andre noe yngre. Den eldste hadde et skjelett som viste at hun hadde arbeidet hardt skriver Marikken W. Wathne i artikkelen med overskriften; "Osebergkvinnen forblir et mysterium".
Var Osebergdronningen
egentlig en volve ?
Foto: Hans Christian Moen, Tønsbergs Blad
En av skipets tingeler er altså bevart, og også den er rikt ornamentert.
Dalene mener at et nokså vågalt kvinnemotiv i ornamentikken - og det faktum at hun ser ut til å være omgitt av to katter, kan tyde på at denne kvinnen er en volve. Han fremmer også den tanke at dette er en av de to kvinnene som fikk skipet med seg i graven. Denne artikkelen er desverre gått tapt for undertegnende, så jeg skal være forsiktig med å si hva Dalene ellers fremholdt, men han får sterk støtte for sitt syn av forfatter Aasmund Sandland i Tønsbergs Blad 04.10.11. I artikkelen går det ellers frem at cannabisfrø var blant tingene osebergkvinnen fikk med seg på reisen.
I Sandlands innlegg går det frem at tingelen hørte til skipets akterstavn, altså der rormannen stod, noe som må anses som en sentral plassering - og som kan tyde på et viktig budskap. Han, som Dalene, minner om at det også ble funnet en lue og et par hansker i katteskinn i et skrin i Osebergfunnet. Sandland fremholder også at noen av ornamentene på den overdådige vognen fra funnet forestiller katter. Han mener at vognen har vært ment til seremoniell bruk. Fruktbarhetsgudinnen Frøya skal ha hatt to katter til å trekke sin vogn forteller han - og kvinnen på tingelen ser unektlig ganske fruktbar ut. Posituren har vært omtalt som fødestilling. På Gotland er det funnet en stein med liknende motiv forteller han - og konkluderer med at kvinnen på tingelen er Frøya selv.
Han antar derfor at Oseberkvinnen har vært en høyt aktet seremonimester for en stedelig Frøyakult.
Illustrasjon: Hans Christian Moen, Tønsbergs Blad
07.12.11. kommer smedsvenn, Hans-Johnny Hansen med noen motforestillinger mot disse slutningene, også i Tønsbergs Blad. Han jobber med å rekonstruere smedarbeid fra vikingtiden, også på Osebergskipskopien som er under bygging - og til daglig på Midgard historiske senter. Han har bla. rekonstruert et vikingsverd funnet i Nordland fylke. Det hadde det samme kattemønsteret og tilhørte avgjort ikke noen kvinne, men ble funnet i en høvdinggrav. Leder av virksomhet for kulturarv i Vestfold, Terje Gansum fremholder i den samme artikkelen at det ikke er noen relasjon mellom dyremotivene på tingelen i Osbergskipet og volver. - Dyrene på tingelen kalles stort sett gripedyr, og er en del av vikingtidens ornamentikk som er funnet i flere vikinggraver, forklarer han. Den eneste relasjon man kan finne mellom kattedyr og volver er fra en saga fra 1400-tallet. Artikkelen forteller ellers at det ble funnet to kvinner i Osebergskipet. Den ene rundt 80 år gammel og den andre noe yngre. Den eldste hadde et skjelett som viste at hun hadde arbeidet hardt skriver Marikken W. Wathne i artikkelen med overskriften; "Osebergkvinnen forblir et mysterium".
fredag 10. februar 2012
Ytterøya i Trondheimsfjorden
De tre små griser går inn i arkeologien !
06.10.11. skriver Adresseavisen at grisene til Karl Laugsand ikke er alminnelige "svin på skogen". Bonden Karl Laugsand har 60 griser gående nokså fritt på skogen på Ytterøya forteller avisa. I fjor sommer /høst rotet de frem et gammelt kulturminne, trolig en ca. 2000 år gammel branngrav fra eldre jernalder. Bonden som har spesialisert seg på kjøttprodukter fra frittgående gris fikk altså en liten arkeologisk godbit som bonus for sin grisevennlige kjøttproduksjon.
I høst oppdaget han at en svær stein han trolig har sittet på før var omgitt av en sirkel med steiner på størrelse med basketballer. Disse var kommet frem etter at grisene hadde fjernet alt som var av torv, lyng og mose. Laugsand kontaktet arkeologer hos fylkesmannen og spesialrådgiver for kulturminnevern hos fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Lars Forseth dro på befaring. - Det jeg så er helt klart en grav, og en sjelden sådan. I hvert fall i Trøndelag. Det er bare på Helgebyfeltet i Steinkjer jeg har sett noe lignende her i regionen, sier Forseth. Han anslår at det er en branngrav fra en gang i mellom 500 f.kr. og 500 e.kr., men utelukker ikke at det kan være en ubrent grav og da kan inneholde en steinkiste. Han utelukker heller ikke at graven kan inneholde flere døde personer.
Noen planer om å åpne graven har Forseth ikke. Kulturminnet blir ødelagt ved en eventuell utgravning sier han - og slike gamle graver er sjeldne. De kom langt tidligere enn de langt mer tallrike gravhaugene eller gravrøysene.
- Få ut grisene ! var det første Forseth sa da han snakket med Laugsand om saken. Grisene kunne utmerket godt ha klart å endevende funnet om de fikk fortsette. Laugsand har derfor gjerdet inn området rundt gravsirkelen - og på Forseths oppfordring, utvidet grisenes beiteområde i håp om at de skal finne mer. Til våren vil han tilrettelegge for at folk skal kunne se kulturminnet skriver Hege Udbye for Adresseavisen.
NB.1. Det var LevangerAvisa som først skrev om saken 05.10.11. Der går det frem at steinen i midten av gravmonumentet er en bautastein. Denne er så omkranset av en ring steiner på størrelse med basketballer. Dette er en svært sjelden type gravmonumenter i Norge sier Forseth og forteller at 90% av norske graver er såkalte gravhauger eller gravrøyser. Som Adresseavisen skriver er denne typen antakelig eldre enn haugene.
11.05.06. skriver også LevangerAvisa at Nord-Trøndelag fylkeskommune er den første i landet til å opprette et nettsted der folk kan registrere lokale kulturminner. En av de første som har noe å registrere er nettop Karl Laugsund med de arkeologisk nyttige grisene. Han registrerte en gullring fra mellom år 200 og 400 e.kr. som ble funnet i 1942 eller 1943 av en guttunge som drev med gårdsarbeid der Laugsund har åker i dag.
NB.2. Det er jo festlig at dette funnet dukker opp i Trøndelag. Et spennende øyeblikk i Snorres kongesagaer er jo da Asbjørn fra Melhus står frem for nestenkonge Håkon den gode og sier bla.; "at vi skulle gå fra den tro som fedrene har hatt før oss og alle våre forfedre, først i brennalderen og så nå i haugalderen, de var mye gjevere menn enn vi er, men denne tro har enda hjulpet oss også."
De tre små griser går inn i arkeologien !
06.10.11. skriver Adresseavisen at grisene til Karl Laugsand ikke er alminnelige "svin på skogen". Bonden Karl Laugsand har 60 griser gående nokså fritt på skogen på Ytterøya forteller avisa. I fjor sommer /høst rotet de frem et gammelt kulturminne, trolig en ca. 2000 år gammel branngrav fra eldre jernalder. Bonden som har spesialisert seg på kjøttprodukter fra frittgående gris fikk altså en liten arkeologisk godbit som bonus for sin grisevennlige kjøttproduksjon.
I høst oppdaget han at en svær stein han trolig har sittet på før var omgitt av en sirkel med steiner på størrelse med basketballer. Disse var kommet frem etter at grisene hadde fjernet alt som var av torv, lyng og mose. Laugsand kontaktet arkeologer hos fylkesmannen og spesialrådgiver for kulturminnevern hos fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Lars Forseth dro på befaring. - Det jeg så er helt klart en grav, og en sjelden sådan. I hvert fall i Trøndelag. Det er bare på Helgebyfeltet i Steinkjer jeg har sett noe lignende her i regionen, sier Forseth. Han anslår at det er en branngrav fra en gang i mellom 500 f.kr. og 500 e.kr., men utelukker ikke at det kan være en ubrent grav og da kan inneholde en steinkiste. Han utelukker heller ikke at graven kan inneholde flere døde personer.
Noen planer om å åpne graven har Forseth ikke. Kulturminnet blir ødelagt ved en eventuell utgravning sier han - og slike gamle graver er sjeldne. De kom langt tidligere enn de langt mer tallrike gravhaugene eller gravrøysene.
- Få ut grisene ! var det første Forseth sa da han snakket med Laugsand om saken. Grisene kunne utmerket godt ha klart å endevende funnet om de fikk fortsette. Laugsand har derfor gjerdet inn området rundt gravsirkelen - og på Forseths oppfordring, utvidet grisenes beiteområde i håp om at de skal finne mer. Til våren vil han tilrettelegge for at folk skal kunne se kulturminnet skriver Hege Udbye for Adresseavisen.
NB.1. Det var LevangerAvisa som først skrev om saken 05.10.11. Der går det frem at steinen i midten av gravmonumentet er en bautastein. Denne er så omkranset av en ring steiner på størrelse med basketballer. Dette er en svært sjelden type gravmonumenter i Norge sier Forseth og forteller at 90% av norske graver er såkalte gravhauger eller gravrøyser. Som Adresseavisen skriver er denne typen antakelig eldre enn haugene.
11.05.06. skriver også LevangerAvisa at Nord-Trøndelag fylkeskommune er den første i landet til å opprette et nettsted der folk kan registrere lokale kulturminner. En av de første som har noe å registrere er nettop Karl Laugsund med de arkeologisk nyttige grisene. Han registrerte en gullring fra mellom år 200 og 400 e.kr. som ble funnet i 1942 eller 1943 av en guttunge som drev med gårdsarbeid der Laugsund har åker i dag.
NB.2. Det er jo festlig at dette funnet dukker opp i Trøndelag. Et spennende øyeblikk i Snorres kongesagaer er jo da Asbjørn fra Melhus står frem for nestenkonge Håkon den gode og sier bla.; "at vi skulle gå fra den tro som fedrene har hatt før oss og alle våre forfedre, først i brennalderen og så nå i haugalderen, de var mye gjevere menn enn vi er, men denne tro har enda hjulpet oss også."
mandag 6. februar 2012
Flagghaugen på Avaldsnes
Rikeste gravfunn fra romertiden
i hele Nord-Europa
På 200-tallet ble det gravlagt en stormann på Karmøy skriver Aftenposten 14.02.11. Gravhaugen målte hele 43 meter i diameter og var fem meter høy. I hjertet av den fant man et gravkammer bygget av skiferheller. Inni kammeret lå fyrstens kiste av eikeplanker omgitt av never. I tillegg til den fant man en betydelig del av hans jordiske gods, våpen og vakre gjenstander, for en stor del av romersk opphav. Det er den rikeste romertidsgrav som noen gang er påvist i Nord-Europa og den med det største innhold av romertidsgull i hele Skandinavia. Den ble åpnet allerede i 1834-1835, men likevel, til dags dato har ikke gravfunnet vært ordentlig utforsket og publisert.
Foto: Terje Tveit, Arkeologisk Museum, Universitet i Stavanger
Med seg i graven fikk han et tveegget sverd, trolig et romersk gladius-sverd som var standardvåpen i den romerske hæren frem til ca. år 300. Det hadde sølvknapp på skjeftet og en slire som var klinket sammen med små sølvbeslag og siden kledd i lær og beslått med bronseplater med ornamentert søvblikk utenpå. En skjoldbule fra funnet var dekket av tykke sølvplater svært lik en lignende skjoldbule fra Illerup--funnet fra 200-tallet i Danmark (Illerup-funnet er også omtalt i artikkelen under). Også en lanse og et spyd ble funnet, men begge er siden gått tapt. Det samme gjelder en nål av gull, en kniv, en pilspiss og et bandolær. Disse funnene ble gjort før fornminneloven, senere kalt kulturminneloven ble vedtatt i 1905. Av mer hverdagslige ting kan nevnes et bronsefat med løvehode, normalt brukt til håndvask ved romersk taffel, en sil av romersk type, et nordisk drikkehorn med munningsbeslag av sølv og et romersk speil. Å finne romerske speil i Norden er uhyre sjeldent. Nærmeste paralell er et speil fra Ungarn. Det ble også gunnet 31 spillebrikker av glass i graven.
Graven inneholdt mer gull enn noen annen fyrste- eller høvdinggrav vi kjenner i hele Skandinavia.
En halsring i gull veide nesten 0,6 kilo. I graver på kontinentet er halsringer av gull bare funnet i de aller rikest utsyrte gravene i Tyskland og i Øst-Europa. I tillegg til halsringen var det også fire fingerringer av gull i graven, en av dem på 24 gram. Fem slike ringer er funnet i Norge hvorav tre i Rogaland/ Sunnhordland. Gravens rikdom kan tyde på at fyrsten må ha hatt kontakt med Romerriket. Kanskje tjenestegjorde han i en romersk hær i 10- 20 år før han vendte hjem. Det forekom at sønner av høvdinger tjenestegjorde i romerske avdelinger og fikk opplæring i romersk krigføring, organsisasjon og kultur. - Fordi lignende gjenstander, men ikke fullt så rike, er funnet i andre graver på Sørvestlandet, tror vi at fyrsten kan ha reist sammen med flere andre sørover, sier Arnfrid Opedal, leder av Avaldsnesprosjektet.
- Gjenstandene kan være belønning for tjeneste i romerske avdelinger eller resultat av plyndring/kamp mot romerne. Det er forvirrende at gjenstandene stammer fra et svært stort område. Uansett er funnet unikt. Man ser et glimt av et veldig godt organisert samfunn. Fordi gravfunnet aldri er blitt ordentlig utforsket eller publisert har Norge her en internasjonal oppgave, sier hun.
Foto: Terje Tveit, Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger.
Gravfunnet fra Avaldsnes har en kvinnelig paralell om enn ikke like rik. I 1883-1884 gravde bonden Samuel Gausel ut en kvinnegrav på sin gård Gausel, 5-6 kilometer rett sør for Stavanger Sentrum, rett vest for Gandsfjorden. Graven som trolig var fra ca. 850, inneholdt nærmere 40 gjenstander, inkludert noen av de fineste smykkegjenstandene vi kjenner fra vikingtiden. Den gravlagte kvinnen er siden kalt "Gausel-dronningen". Funnet besto bla. av spenner av sølv og forgylt bronse og armringer av sølv, et bronsekar og et drikkehornbeslag, alt trolig importert. Et hestehode lå ved fotenden sammen med kvinnen i graven, utstyrt med staselig seletøy fra Irland som var prydet med dekorerte og forgylte bronesbeslag. - Jeg tror flere av gjenstandene er resultat av plyndring, sier Arnfrid Opedal. Det er funnet flere og mer varierte irske metallarbeider på Nord-Jæren enn i noe annet sammenlignbart område i hele Europa.
- I dag er forvaltningsansvaret for gjenstandene spredt på flere museer. Både Bergen Museum og og Kulturhistorisk Museum i Oslo har til nå ikke villet tilbakeføre permanent gjenstander fra gravfunnene til vårt museum sier leder for formilingsavdelingen i Arkeologisk Museum i Stavanger, Einar Solheim Pedersen. Bergen Museum forvalter i dag nesten alle gjenstander fra begge funn, men har bare utstilt ett beslag fra gausel-dronningens grav. Det største klenodiet av dem alle, halsringen av gull fra Flaghaugen, funkler likevel på utstilling i "eget" fylke ved museet i Stavanger takket være utlån fra Kulturhistorisk Museum i Oslo forteller Aftenposten i artikkelen som er signert Cato Guhnfeldt.
I egen faktaboks skriver avisen om Norge på 200-tallet: Oppdelt i høvdingsamfunn. Utstrakt import fra Romerriket av bla. våpen og verdisaker. Mye handel med dagens Sverige, Danmark og nordlige deler av kontinentet. Jordbruk, jakt og fiske viktigste leveveier. Ingen skriftlige kilder.
Rikeste gravfunn fra romertiden
i hele Nord-Europa
På 200-tallet ble det gravlagt en stormann på Karmøy skriver Aftenposten 14.02.11. Gravhaugen målte hele 43 meter i diameter og var fem meter høy. I hjertet av den fant man et gravkammer bygget av skiferheller. Inni kammeret lå fyrstens kiste av eikeplanker omgitt av never. I tillegg til den fant man en betydelig del av hans jordiske gods, våpen og vakre gjenstander, for en stor del av romersk opphav. Det er den rikeste romertidsgrav som noen gang er påvist i Nord-Europa og den med det største innhold av romertidsgull i hele Skandinavia. Den ble åpnet allerede i 1834-1835, men likevel, til dags dato har ikke gravfunnet vært ordentlig utforsket og publisert.
Med seg i graven fikk han et tveegget sverd, trolig et romersk gladius-sverd som var standardvåpen i den romerske hæren frem til ca. år 300. Det hadde sølvknapp på skjeftet og en slire som var klinket sammen med små sølvbeslag og siden kledd i lær og beslått med bronseplater med ornamentert søvblikk utenpå. En skjoldbule fra funnet var dekket av tykke sølvplater svært lik en lignende skjoldbule fra Illerup--funnet fra 200-tallet i Danmark (Illerup-funnet er også omtalt i artikkelen under). Også en lanse og et spyd ble funnet, men begge er siden gått tapt. Det samme gjelder en nål av gull, en kniv, en pilspiss og et bandolær. Disse funnene ble gjort før fornminneloven, senere kalt kulturminneloven ble vedtatt i 1905. Av mer hverdagslige ting kan nevnes et bronsefat med løvehode, normalt brukt til håndvask ved romersk taffel, en sil av romersk type, et nordisk drikkehorn med munningsbeslag av sølv og et romersk speil. Å finne romerske speil i Norden er uhyre sjeldent. Nærmeste paralell er et speil fra Ungarn. Det ble også gunnet 31 spillebrikker av glass i graven.
Graven inneholdt mer gull enn noen annen fyrste- eller høvdinggrav vi kjenner i hele Skandinavia.
En halsring i gull veide nesten 0,6 kilo. I graver på kontinentet er halsringer av gull bare funnet i de aller rikest utsyrte gravene i Tyskland og i Øst-Europa. I tillegg til halsringen var det også fire fingerringer av gull i graven, en av dem på 24 gram. Fem slike ringer er funnet i Norge hvorav tre i Rogaland/ Sunnhordland. Gravens rikdom kan tyde på at fyrsten må ha hatt kontakt med Romerriket. Kanskje tjenestegjorde han i en romersk hær i 10- 20 år før han vendte hjem. Det forekom at sønner av høvdinger tjenestegjorde i romerske avdelinger og fikk opplæring i romersk krigføring, organsisasjon og kultur. - Fordi lignende gjenstander, men ikke fullt så rike, er funnet i andre graver på Sørvestlandet, tror vi at fyrsten kan ha reist sammen med flere andre sørover, sier Arnfrid Opedal, leder av Avaldsnesprosjektet.
- Gjenstandene kan være belønning for tjeneste i romerske avdelinger eller resultat av plyndring/kamp mot romerne. Det er forvirrende at gjenstandene stammer fra et svært stort område. Uansett er funnet unikt. Man ser et glimt av et veldig godt organisert samfunn. Fordi gravfunnet aldri er blitt ordentlig utforsket eller publisert har Norge her en internasjonal oppgave, sier hun.
Foto: Terje Tveit, Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger.
Gravfunnet fra Avaldsnes har en kvinnelig paralell om enn ikke like rik. I 1883-1884 gravde bonden Samuel Gausel ut en kvinnegrav på sin gård Gausel, 5-6 kilometer rett sør for Stavanger Sentrum, rett vest for Gandsfjorden. Graven som trolig var fra ca. 850, inneholdt nærmere 40 gjenstander, inkludert noen av de fineste smykkegjenstandene vi kjenner fra vikingtiden. Den gravlagte kvinnen er siden kalt "Gausel-dronningen". Funnet besto bla. av spenner av sølv og forgylt bronse og armringer av sølv, et bronsekar og et drikkehornbeslag, alt trolig importert. Et hestehode lå ved fotenden sammen med kvinnen i graven, utstyrt med staselig seletøy fra Irland som var prydet med dekorerte og forgylte bronesbeslag. - Jeg tror flere av gjenstandene er resultat av plyndring, sier Arnfrid Opedal. Det er funnet flere og mer varierte irske metallarbeider på Nord-Jæren enn i noe annet sammenlignbart område i hele Europa.
- I dag er forvaltningsansvaret for gjenstandene spredt på flere museer. Både Bergen Museum og og Kulturhistorisk Museum i Oslo har til nå ikke villet tilbakeføre permanent gjenstander fra gravfunnene til vårt museum sier leder for formilingsavdelingen i Arkeologisk Museum i Stavanger, Einar Solheim Pedersen. Bergen Museum forvalter i dag nesten alle gjenstander fra begge funn, men har bare utstilt ett beslag fra gausel-dronningens grav. Det største klenodiet av dem alle, halsringen av gull fra Flaghaugen, funkler likevel på utstilling i "eget" fylke ved museet i Stavanger takket være utlån fra Kulturhistorisk Museum i Oslo forteller Aftenposten i artikkelen som er signert Cato Guhnfeldt.
I egen faktaboks skriver avisen om Norge på 200-tallet: Oppdelt i høvdingsamfunn. Utstrakt import fra Romerriket av bla. våpen og verdisaker. Mye handel med dagens Sverige, Danmark og nordlige deler av kontinentet. Jordbruk, jakt og fiske viktigste leveveier. Ingen skriftlige kilder.
lørdag 4. februar 2012
Romertid
Norden også påvirket av sarmatene - rytterfolk østfra ..
03.01.11. i Klassekampen skriver Frans-Arne Stylegar noen interessante betraktninger om impulser til Norden. Det var da en utstilling kalt "Dronning Margrethe og arkæologien" på Nationalmuseet i København. Stylegar skriver; "I ett av monterne med gjenstander fra utgravninger som den arkeologiutdannede majesteten enten har deltatt i eller besøkt, ligger en liten bronsegjenstand fra 1980-årenes undesøkelser i Illerup Ådal ved Skanderborg." Det er en kuleformet amulett eller hengesmykke som man ellers må til sarmatisk område i det sørøstlige Europa for å finne maken til. Ved Svartehavet og deromkring finner vi tilsvarende amuletter i kvinnegravene.
Sarmatene var et ryttefolk som hadde sin hjemstavn på de nordkaspiske steppene ved Volga, i det sørlige Ural og det vestlige Kasakhstan. De er omtalt så tidlig som 400 f.kr. av Herodot og settes bla. i forbindelse med de kvinnelige krigerne amazonene. Mot slutten av det første århundret e.kr. hører vi om sarmatiske angrep på de romerske provinsene så langt vest som i Pannonia (dagens Østerrike, Ungarn og den nordlige delen av det tidligere Jugoslavia). De ulike sarmatiske stammene utgjorde en formidabel millitær utfordring for Romerriket. Det skyldtes først og fremst det overlegne sarmatiske kavaleriet. Pansrede krigere til hest og treffsikre bueskyttere skapte problemer for de seiersvante romerne. I 166 e.kr., mens romerne hadde hendene fulle med den pågående krigen mot parterne i øst, brøt flere germanske grupper - og med dem den sarmatiske stammen iazyger - gjennom limes i Pannonia, og noen av dem plyndret helt ned til Nord-Italia. Dettte var begynnelsen på de såkalte markomannerkrigene som ikke tok slutt før i 180, da romerne under keiser Marcus Aurelius hadde gjenvunnet kontrollen. Som en del av fredsslutningen med sarmatene måtte disse forsyne den romerske hæren med 8000 kavalerister, som for en stor del ble stasjonert i Britannia. Det har vært spekulert, skriver Stylegar, i om de sarmatiske rytterne i Britannia og deres kamper mot invaderende saksere har gitt opphav til legenden om kong Arthur og ridderne av det runde bord. I yngre romertid ble de sarmatiske rytteravdelingene regnet for å være de beste i imperiet.
Romerne overtok tilsynelatende flere nyvinninger fra sarmatene, som den tunge lansen, våpenøksen, bueskytteriet og det pansrede kavaleriet. Samtidig fortsatte sarmatiske stammer å være en trussel for keiserriket. Da romerne under Aurelian trakk seg ut av Dacian (dagens Romania) rykket iazyger inn. Med folkevandringstiden og de store vandringene til hunner og goter forsvinner sarmatene ut av sagaen som Stylegar skriver. De er enten blitt assimilert i disse mektige stammeforbundene, eller knust av dem. Men hva med de germanske stammene og stammeforbundene nord for den romerske grensen spør Stylegar, for ikke å snakke om skandinavene - opplevde disse det fryktede sarmatiske kavaleriet på nært hold ?
Fra omkring år 200, forteller han, ser det ut til at det skandinaviske krigeraristokratiet har vært sterkt påvirket av sarmatiske skikker. Man ser det tydelig når det gjelder våpentyper. Sverd med innlagte figurer dukker opp i gravfunnene her hjemme på denne tiden, eksempelvis i et kjent funn fra Stabu på Toten, og det er mulig at det skyldes påvirkning fra sørøst. I Danmark opptrer de karakteristiske sverdene med ringformede grep, og i flere danske og et par svenske funn finnes ringbrynjer, og her er det liten tvil om at vi har å gjøre med sarmatisk innflytelse.
Felles for flere av de nye typene som dukker opp i Skandinavia på 200-tallet skriver Stylegar, er at de kjennes fra sarmatiske områder på forhånd. Dette gjelder ikke bare våpen, men også gullarmringer av en bestemt type som forekommer i høystatusgraver i det samme tidsrommet, f.eks. i det kjente Avaldsnesfunnet fra midt i det 3. århundre. Igjen må forbildene søkes i Sarmatia. Dessuten har vi enkelte funn, som de berømte sølvbegrene fra Himlingøje på Sjælland, som viser tydelig påvirkning fra den sarmatiske motivverdenen.
Bronseamuletten fra Illerup er altså ikke noen enslig svale skriver Stylegar og forteller at forklaringen på den sarmatiske innflytelsen ligger i de nevnte markomannerkrigene. Skandinaviske krigere deltok i nemlig også i de væpnede konfliktene ved Donau-limes, og enten de kjempet med dem eller mot dem (i virkeligheten trolig begge deler), var de vitner til det sarmatiske kavaleriets seiersgang. Her må påvirkningen ha hatt sitt utgangspunkt. Og amuletten i Illerup-funnet, som etter utgravernes mening består av utstyr fra en norsk-svensk hær ? Tja sier Stylegar, i prinsippet kan det ha vært sarmatiske krigere med i de skandinaviske stormannsfølgene i yngre romertid. Mer sannsynlig er det, mener han, at det er en skandinav som har sikret seg amuletten som suvernir fra et tidligere møte med de mektige rytterkrigerne fra øst.
NB. Frans-Arne Stylegar er arkeolog og fylkeskonservator i Vest-Agder. I sammen med Bjørn Bandlien har han i en årrekke skrevet historiske artikler i Klassekampen under vignetten; Kringla heimsins. Dette blogginnlegget er en ørlite forkortet utgave av hans artikkel nevnte dato. De fleste av hans artikler og flere til kan leses på hans blogg; Arkeologi i nord", arkeologi.blogspot.com, som er et oppkomme av svært velskrevne og informative artikler.
På Wikipeda beskrives sarmatene som et iransk folkeferd som kjennes i historien fra ca. 400 f.kr. til 300 e.kr. Det faktum, og Stylegars betraktninger over - gir næring til interessen rundt et spesielt skriftfunn i en av grunnmursteinene til en kirke beskrevet i Grimstad Blad - som jeg snart kommer tilbake til.
Norden også påvirket av sarmatene - rytterfolk østfra ..
03.01.11. i Klassekampen skriver Frans-Arne Stylegar noen interessante betraktninger om impulser til Norden. Det var da en utstilling kalt "Dronning Margrethe og arkæologien" på Nationalmuseet i København. Stylegar skriver; "I ett av monterne med gjenstander fra utgravninger som den arkeologiutdannede majesteten enten har deltatt i eller besøkt, ligger en liten bronsegjenstand fra 1980-årenes undesøkelser i Illerup Ådal ved Skanderborg." Det er en kuleformet amulett eller hengesmykke som man ellers må til sarmatisk område i det sørøstlige Europa for å finne maken til. Ved Svartehavet og deromkring finner vi tilsvarende amuletter i kvinnegravene.
Sarmatene var et ryttefolk som hadde sin hjemstavn på de nordkaspiske steppene ved Volga, i det sørlige Ural og det vestlige Kasakhstan. De er omtalt så tidlig som 400 f.kr. av Herodot og settes bla. i forbindelse med de kvinnelige krigerne amazonene. Mot slutten av det første århundret e.kr. hører vi om sarmatiske angrep på de romerske provinsene så langt vest som i Pannonia (dagens Østerrike, Ungarn og den nordlige delen av det tidligere Jugoslavia). De ulike sarmatiske stammene utgjorde en formidabel millitær utfordring for Romerriket. Det skyldtes først og fremst det overlegne sarmatiske kavaleriet. Pansrede krigere til hest og treffsikre bueskyttere skapte problemer for de seiersvante romerne. I 166 e.kr., mens romerne hadde hendene fulle med den pågående krigen mot parterne i øst, brøt flere germanske grupper - og med dem den sarmatiske stammen iazyger - gjennom limes i Pannonia, og noen av dem plyndret helt ned til Nord-Italia. Dettte var begynnelsen på de såkalte markomannerkrigene som ikke tok slutt før i 180, da romerne under keiser Marcus Aurelius hadde gjenvunnet kontrollen. Som en del av fredsslutningen med sarmatene måtte disse forsyne den romerske hæren med 8000 kavalerister, som for en stor del ble stasjonert i Britannia. Det har vært spekulert, skriver Stylegar, i om de sarmatiske rytterne i Britannia og deres kamper mot invaderende saksere har gitt opphav til legenden om kong Arthur og ridderne av det runde bord. I yngre romertid ble de sarmatiske rytteravdelingene regnet for å være de beste i imperiet.
Romerne overtok tilsynelatende flere nyvinninger fra sarmatene, som den tunge lansen, våpenøksen, bueskytteriet og det pansrede kavaleriet. Samtidig fortsatte sarmatiske stammer å være en trussel for keiserriket. Da romerne under Aurelian trakk seg ut av Dacian (dagens Romania) rykket iazyger inn. Med folkevandringstiden og de store vandringene til hunner og goter forsvinner sarmatene ut av sagaen som Stylegar skriver. De er enten blitt assimilert i disse mektige stammeforbundene, eller knust av dem. Men hva med de germanske stammene og stammeforbundene nord for den romerske grensen spør Stylegar, for ikke å snakke om skandinavene - opplevde disse det fryktede sarmatiske kavaleriet på nært hold ?
Fra omkring år 200, forteller han, ser det ut til at det skandinaviske krigeraristokratiet har vært sterkt påvirket av sarmatiske skikker. Man ser det tydelig når det gjelder våpentyper. Sverd med innlagte figurer dukker opp i gravfunnene her hjemme på denne tiden, eksempelvis i et kjent funn fra Stabu på Toten, og det er mulig at det skyldes påvirkning fra sørøst. I Danmark opptrer de karakteristiske sverdene med ringformede grep, og i flere danske og et par svenske funn finnes ringbrynjer, og her er det liten tvil om at vi har å gjøre med sarmatisk innflytelse.
Felles for flere av de nye typene som dukker opp i Skandinavia på 200-tallet skriver Stylegar, er at de kjennes fra sarmatiske områder på forhånd. Dette gjelder ikke bare våpen, men også gullarmringer av en bestemt type som forekommer i høystatusgraver i det samme tidsrommet, f.eks. i det kjente Avaldsnesfunnet fra midt i det 3. århundre. Igjen må forbildene søkes i Sarmatia. Dessuten har vi enkelte funn, som de berømte sølvbegrene fra Himlingøje på Sjælland, som viser tydelig påvirkning fra den sarmatiske motivverdenen.
Bronseamuletten fra Illerup er altså ikke noen enslig svale skriver Stylegar og forteller at forklaringen på den sarmatiske innflytelsen ligger i de nevnte markomannerkrigene. Skandinaviske krigere deltok i nemlig også i de væpnede konfliktene ved Donau-limes, og enten de kjempet med dem eller mot dem (i virkeligheten trolig begge deler), var de vitner til det sarmatiske kavaleriets seiersgang. Her må påvirkningen ha hatt sitt utgangspunkt. Og amuletten i Illerup-funnet, som etter utgravernes mening består av utstyr fra en norsk-svensk hær ? Tja sier Stylegar, i prinsippet kan det ha vært sarmatiske krigere med i de skandinaviske stormannsfølgene i yngre romertid. Mer sannsynlig er det, mener han, at det er en skandinav som har sikret seg amuletten som suvernir fra et tidligere møte med de mektige rytterkrigerne fra øst.
NB. Frans-Arne Stylegar er arkeolog og fylkeskonservator i Vest-Agder. I sammen med Bjørn Bandlien har han i en årrekke skrevet historiske artikler i Klassekampen under vignetten; Kringla heimsins. Dette blogginnlegget er en ørlite forkortet utgave av hans artikkel nevnte dato. De fleste av hans artikler og flere til kan leses på hans blogg; Arkeologi i nord", arkeologi.blogspot.com, som er et oppkomme av svært velskrevne og informative artikler.
På Wikipeda beskrives sarmatene som et iransk folkeferd som kjennes i historien fra ca. 400 f.kr. til 300 e.kr. Det faktum, og Stylegars betraktninger over - gir næring til interessen rundt et spesielt skriftfunn i en av grunnmursteinene til en kirke beskrevet i Grimstad Blad - som jeg snart kommer tilbake til.
onsdag 1. februar 2012
BRONSESVERDET I EIAVATNET
Kastet i vannet som offer ?
02.02.11. skriver Egil Lejon i Klassekampen om funn av et bronesaldersverd i Eiavatnet (funnet i 1939) i Sør-Rogaland. "Bare øvste del av sverdbladet var berga, men handtaket var godt bevart. Øvst på det ovale handtaket finnst ein sirkelrund knapp. Grepet og knappen var pryda med perlesnorband og bølgemønstra ornament." Videre forteller Lejon noe om en bok utgitt av Stavanger Arkeologiske Museum som beskriver dette sverdet samt at det skal være gjort flere "identiske" funn i Sverige og Danmark. På en stor bronsealderutstilling i København i 2009 så han flere danske sverdfunn av samme typen og alle skulle ha vært gjort i vann eller våtmarksområder. På utstillingen skal de ha vært omtalt som sverd av "ungarsk" opprinnelse.
.JPEG)
Foto: Terje Tveit. Arkeologisk Museum, Universitet i Stavanger
Ungarn er et land uten kobberressurser og Lejon mener sverdene kommer fra Mellom- og Øst-Slovakia som skal ha hatt kobbergruver helt siden steinalderen. I Nizla Mysla skal slovakiske arkeologer i de siste 30 år ha gravet frem en av de største bronsealderbosetningene på det europeiske fastlandet. Det er påvist interessante sammenhenger mellom funnene her og bronsealderfunn på Kreta - bronsealderkulturens høyborg.
I Slovakia er det gjort en mengde funn av disse bronsesverdene og alle er gjort i elver og vann. Slovakiske historikere mener de er brukt under religiøse sermonier som offer til elve- og vannguder. De mener og at ulike ornamenter må ha vært klansymbol forteller Lejon. Sverdet fra Eiavatnet har slovakiske arkeologer typologisert som et sverd av "Liptov-typen". Støpeformen til sverdet skal være funnet i den vesle byen Spisska Bela i Zamargurie. Denne byen ligger mellom de to eneste elvene i Slovakia som renner nordover og som sammen med Wisla munner ut i Østersjøen.
Uken etter, 09.02.11. følger Lejon opp med en artikkel i Klassekampen om Sarmatia. Dette området som den romerske keiser Marcus Aurelius, uten å lykkes, drømte om å gjøre til en romersk provins med nettopp det navn. Da ville de også ha lettere adgang til de viktige gruveområdene i Mellom- og Øst-Slovakia. En minnetavle i marmor om en av Aurelius bedrifter i forsøket på å oppnå dette står fortsatt felt inn i borgfjellet i byen Trencin i Slovakia, eller Laugaritium som romerne skal ha kalt den. Den skal ha vært plassert der av hans legionærer i år 179 e.kr.
Dette ville ha blitt en provins full av gull, sølv og kobber, jern og andre metaller forteller Lejon. Et område med godt samband til Østersjøen og de nordiske områdene. Han avslutter med å skrive at "det er her nordiske arkeologar og historikarar bør retta blikket for å utforska vår eige soge i hundreåra før vikingtida".
NB.
Apropos sverd i vann. Noen har spekulert i at den mytiske Kong Arthur var en romersk leiesoldat av sarmatisk opprinnelse og etterlatt i Brittania da romerne trakk seg ut i flg. Frans Arne Stylegar i en artikkel jeg kommer tilbake til i neste innlegg. Det var også kong Arthur som i følge noen av legendene skulle ha fått sverdet Excalibur av "The lady in the lake". Skulle det være noen sammenheng her måtte i så fall skikken ha vandret fra bronsealder til jernalder og fra folk til folk - samt over store avstander, men hvem vet ? Dag
Kastet i vannet som offer ?
02.02.11. skriver Egil Lejon i Klassekampen om funn av et bronesaldersverd i Eiavatnet (funnet i 1939) i Sør-Rogaland. "Bare øvste del av sverdbladet var berga, men handtaket var godt bevart. Øvst på det ovale handtaket finnst ein sirkelrund knapp. Grepet og knappen var pryda med perlesnorband og bølgemønstra ornament." Videre forteller Lejon noe om en bok utgitt av Stavanger Arkeologiske Museum som beskriver dette sverdet samt at det skal være gjort flere "identiske" funn i Sverige og Danmark. På en stor bronsealderutstilling i København i 2009 så han flere danske sverdfunn av samme typen og alle skulle ha vært gjort i vann eller våtmarksområder. På utstillingen skal de ha vært omtalt som sverd av "ungarsk" opprinnelse.
.JPEG)
Ungarn er et land uten kobberressurser og Lejon mener sverdene kommer fra Mellom- og Øst-Slovakia som skal ha hatt kobbergruver helt siden steinalderen. I Nizla Mysla skal slovakiske arkeologer i de siste 30 år ha gravet frem en av de største bronsealderbosetningene på det europeiske fastlandet. Det er påvist interessante sammenhenger mellom funnene her og bronsealderfunn på Kreta - bronsealderkulturens høyborg.
I Slovakia er det gjort en mengde funn av disse bronsesverdene og alle er gjort i elver og vann. Slovakiske historikere mener de er brukt under religiøse sermonier som offer til elve- og vannguder. De mener og at ulike ornamenter må ha vært klansymbol forteller Lejon. Sverdet fra Eiavatnet har slovakiske arkeologer typologisert som et sverd av "Liptov-typen". Støpeformen til sverdet skal være funnet i den vesle byen Spisska Bela i Zamargurie. Denne byen ligger mellom de to eneste elvene i Slovakia som renner nordover og som sammen med Wisla munner ut i Østersjøen.
Uken etter, 09.02.11. følger Lejon opp med en artikkel i Klassekampen om Sarmatia. Dette området som den romerske keiser Marcus Aurelius, uten å lykkes, drømte om å gjøre til en romersk provins med nettopp det navn. Da ville de også ha lettere adgang til de viktige gruveområdene i Mellom- og Øst-Slovakia. En minnetavle i marmor om en av Aurelius bedrifter i forsøket på å oppnå dette står fortsatt felt inn i borgfjellet i byen Trencin i Slovakia, eller Laugaritium som romerne skal ha kalt den. Den skal ha vært plassert der av hans legionærer i år 179 e.kr.
Dette ville ha blitt en provins full av gull, sølv og kobber, jern og andre metaller forteller Lejon. Et område med godt samband til Østersjøen og de nordiske områdene. Han avslutter med å skrive at "det er her nordiske arkeologar og historikarar bør retta blikket for å utforska vår eige soge i hundreåra før vikingtida".
NB.
Apropos sverd i vann. Noen har spekulert i at den mytiske Kong Arthur var en romersk leiesoldat av sarmatisk opprinnelse og etterlatt i Brittania da romerne trakk seg ut i flg. Frans Arne Stylegar i en artikkel jeg kommer tilbake til i neste innlegg. Det var også kong Arthur som i følge noen av legendene skulle ha fått sverdet Excalibur av "The lady in the lake". Skulle det være noen sammenheng her måtte i så fall skikken ha vandret fra bronsealder til jernalder og fra folk til folk - samt over store avstander, men hvem vet ? Dag
Abonner på:
Innlegg (Atom)