Tønsbergs Blad 25.01.
Kulturminnene i Slagendalen skal registreres

På grunn av økte nedbørsmengder de siste årene har regjeringen bevilget penger til drenering av landbruksjord skriver Hans Christian Moen.  I Slagendalen i Vestfold kan slikt dreneringsarbeide fort komme i konflikt med verdifulle kulturminner.  - Dalen har omkring 400 registrerte kulturminner, sier Terje Gansum, leder for fylkeskommunens Kulturarv, og han vet om ca. 400 til som ikke registrerte på noe kart.  Dette er et uhyre viktig område for norsk kulturhistorie og omfatter bla. Oseberghaugen.  Området vil nå bli gjennomsøkt med georadar dratt på snescooter når mulig, samt lasermålinger fra fly og de mest moderne metoder.  Det er mye å ta tak i Slagendalen som også er kjerneområde for Vestfoldbidraget til en spesiell søknad til Unesco om å bli tatt opp på World Heritage List, vikingsteder i flere land.  

Jernalderfolkets østlige forbindelser ..

Mer om jakten på Odinmytens opphav etc.

Sverd fra folkevandringstid. Kulturhistorisk museum. Oslo

Thor Heyerdahl ble grundig kritisert for sine teorier om Odins folkevandringer der han tok Snorres Ynglingesaga mer bokstavelig enn de fleste fagmiljøer.  Les gjerne mer om saken på blogginnlegg her den 05.01.13 der en folkemusiker fra Setesdal har kjent igjen Nordafjellslåtten i et stykke aserbajdsjansk folkemusikk og forfølger sporet på den måten.  I det siste har jeg kommet over et par avisartikler om folk som også retter oppmerksomheten den veien.  13.12.13. skriver Svend Einar Hagen i Larvikavisen Østlandsposten om Niels Peter Gjefle Slaatta som lufter tanken om at Kaupang ikke først og fremst var vikingenes handelsplass, men snarere silkeveiens nordlige endepunkt styrt av det mektige handelsimperiet Khazaria.  Jeg gjengir det meste av artikkelen.  Slaatta undrer seg over at kunnskapen om Khazaria "forties" av norske faghistorikere. - Jeg har kontaktet historikere for å få vite mer om dette, men flere av dem har ikke engang hørt om Khazaria, et mektig handelsrike på 700-900-tallet, og de er heller ikke interessert i å sette seg inn i det.  

Han viser til at det i Sverige er reist spørsmål om det faktisk var khazarene som opprettet handelsplassen Birka for å sikre en fredelig arena for handel med varer fraktet gjennom den viktige Silkeveien til "kunder" fra hele Nord-Europa.  - Det er mye mulig at Kaupang var i samme situasjon, og at handelsstedet i Viksfjord faktisk var et av Silkeveiens nordlige endepunkt, sier Slaatta.  Han kan kanskje finne støtte i ny forskning om silkefunnene i Oseberg-graven.  Til nå har man trodd at dette er tekstilfragmenter fra silketøyer stjålet fra kirker i vest.  Nå tyder mye på at silken er importert direkte fra produsentene i Østen.  (Se blogginnlegg her "Vikingenes silke" 29.10.13 !).  

Khazaria omfattet områdene mellom Svartehavet og det kaspiske hav og et stort område nord for dette.  Det var et mektig imperium, en velorganisert stat, et khaganat med to konger og en stående hær som kontrollerte den nordøstlige delen av Silkeveien.  De krevde inn skatt fra store områder og avgift av dem som fraktet varer langs Silkeveien, sier Slaatta.  Khazaria konverterte til jødedommen, trolig omkring 740.

Slaatta forteller at sporene etter khazarene på Birka - Kaupangs svenske "parallel" er tydelige.  Til og med navnet Birka kan være av khazarisk opprinnelse - "bir(li)ki" som betyr boplass ved stranden for handel.  - Gravfunn fra Birka peker også mot Khazaria.  Klesdrakter, mynter og våpen, blant annet ett med khazarkongens merke - en ørn - indikerer at khazarene styrte her.  Mye tyder på at Birka ble opprettet av khazarene da handelen gjennom Middelhavet ble utrygg, og erstattet av tryggere veier på og langs de store elvene i øst.
Birkas fremvekst, storhetstid og fall sammenfaller i tid nøyaktig med Khazarias vekst og fall slik også Kaupang gjør det. - Det var russerne ved Svjatoslav 1 som i 965 først slo khazarene.  Via den russiske ambassaden får Slaatta mer innsyn i denne spennende perioden.

Osebergstil. kulturhistorisk museum. Oslo

 01.02.14. skriver Eivind Haugestad Kleven i avisen Firdaposten om historiker Sturla Ellingvåg i Florø som har fått et spesielt oppdrag fra Kon-Tiki Museet i Oslo.  Han reiser rundt i Kaukasus og samler inn DNA-prøver.  Han samarbeider bla. med Center for Geogenetics ved universitetet i København.  I januar var han en uke i Georgia nettopp for å etterprøve Heyerdahls teorier.  De har bla. fire professorer fra forskjellige land med på prosjektet.  Heyerdahls teori var jo at Snorre faktisk kunne ha rett i at Odin og de andre "gudene" var folkegruppene æser og vaner som utvandret fra Svartehavsområdet og slo seg ned i Skandinavia hvor de gjorde så stort inntrykk på befolkningen at de siden ble dyrket som guder.  Med på reisen hadde han et følge på åtte forskerspirer skriver Kleiven.  De hadde base i Tblisi og et nært samarbeide med Nasjonalmuseet der. Derfra gikk reisen nordover til tre avsidesliggende daler. - Det var i hovudsak folk frå dette området vi var ute etter, sier Ellingvåg.  - Dei er etterkommarar av Colchis-kulturen som vi er interesserte i.  Dei er eit enormt interessant folkeslag både antropologisk og kulturelt. Så vi leiter etter slektskap mellom dei og folk i Skandinavia.  Ein må velge plassar der det har vore minimalt med tilflytting opp gjennom hundreåra, slik at vi får eit så godt DNA-materiale som mogleg.   Prosjektet startet i fjor da Ellingvåg reiste til Aserbajdsjan med datteren til Thor Heyerdahl, Bettina.  Regimet i Aserbajdsjan var svært behjelpelige og de fikk samlet inn DNA-prøver fra Udi-folket som Heyerdahl selv var så opptatt av, samt andre isolerte folkegrupper i området.  Heyerdahlnavnet har vært en god døråpner for Ellingvåg på disse kanter.  

Osebergkvinnenes gravkammer.

Denne bloggeren er spesielt interessert i sånt stoff som dette.  Den mystiske jernalderen før vikingtid.  Jeg skal se om jeg kan få gjort både "Snorre" og "Østlige forbindelser" til søkekriterier på bloggen en dag.  Enn så lenge, les gjerne "Sverdet i Eiavatnet" fra 01.02.12. og måten dette peker mot Øst-Europa på, samt etterfølgende innlegg om sarmatenes mulige påvirkning.  Og les, f.eks. om de mystiske, mulig avestiske (gammelt persisk språk) tegnene på en stein som siden har blitt grunnstein til en kirke i Grimstadområdet.  Mitt inntrykk er ellers at nyere forskning ofte gir Snorre rett der historikerne har trukket ham i tvil som kilde, som f.eks. hva angår Tønsbergs alder, slagene på Re og sikkert en del annet. 

Foto: Dag H.

GERMANERNE

I år 1425 ble et enestående manuskript funnet i klosteret Hersfeld, i Hesse i dagens Tyskland.  Det inneholdt en 600 år gammel tekst som tilsynelatende ikke var blitt lest på århundrer.  teksten viste seg å være avskrift av et enda mye eldre verk, av en bok ingen visste at eksisterte , som handlet om et folk ingen visste at eksisterte, skriver Tore Skeie i en omtale av en ny bok som kommer på norsk på Pax Forlag i april.  det gjelder den svenske språkforsker Tore Janson sin bok; "Germanerna myten, historien, språken".  Boka Skeie/Janson viser til var skrevet av den berømte romerske historikeren Tacitus i det første århundre av vår tidsregning og bar tittelen "De origine et moribus Germanorum", Om germanernes opprinnelse og skikker.  I den mer enn tusen år gamle teksten fant ivrige tyskere rosende og fascinerende beskrivelser av det de oppfattet som sine forfedre, et tysk folkeslag som elsket frihet og ble fryktet av romerne.  Mennene hadde blå øyne, kraftige kropper og var tapre i krig.  De respekterte sine sterke kvinner og blandet seg ikke med andre folk.  

Noen tiår senere kom de første boktrykkeriene.  Andre tekster og beskrivelser av germanerne ble trykt og spredd.  En tysk skapelsesberetning var født, skriver Skeie.  Hvem var så disse germanerne i virkeligheten ?  Janson setter arkeologiske funn opp mot romerske tekster, bedriver  detektivarbeide og analyserer runetekster fra dagens Tyskland, England og Skandinavia.  Germani er et romersk ord som ingen i dag vet hva betydde. Germanerne oppfattet ikke seg selv som en enhetlig gruppe, men var organisert i et lappeteppe av løse stammeføderasjoner som gled ut og inn av hverandre, slo seg sammen, dannet nye grupper og løste seg opp.  
I Folkevandringstiden flyttet de på seg i alle himmelretninger. De hadde et felles språk, tilfeldigvis det som vårt eget springer ut av, de tilba guder og gudinner hvis navn vi ikke kjenner (og noen som vi kjenner vel ?) og ofret dyr og noen ganger mennesker.  De skrev nesten ingen ting ned, men de sang om helter som hadde vært døde i hundrevis av år.  Omtalen stod i Klassekampen 07.12.13.

31.01.14 skriver Gunnar Kagge i Aftenposten om den samme boka.  Han redegjør ytterligere for hva boka forteller om hvordan historien om germanerne har blitt brukt politisk opp gjennom tidene, fra renessansen, til Napoleonskrigene, til nazistene og også da Tyskland og Frankriket senere måtte lære seg å samarbeide, under dannelsen av Kull og stålunionen som sener ble til EU.  Germanske stammer ga navnet til en rekke stedsnavn i dagens Europa, som Frank(er)rike, Lombardia, Burgund, Sachsen, Jylland osv.  

En annen forfatter som har skrevet gode bøker om germanerne er ellers professor Lotte Hedeager ved Universitetet i Oslo.  Jeg har lest "Skygger av en annen virkelighet" og "Tusen års Europahistorie" som begge har lært meg det meste jeg kan om perioden.  Hun bruker et rikt vell av romerske kilder og senere europeiske krøniker som hun tolker med historikerens kritiske blikk. Og selvsagt, som arkeolog viser hun til et omfattende arkeologisk materiale.  Slående ved det hun skriver er det å se i hvilke grad så mange av de romerske kildene, også Cæsar selv, viser en viss beundring for dette folket som de aldri klarte å legge under seg.  Det var ved germanernes land at romerriket sluttet å bre seg i Europa.

Skjell fra Maldivene i jernaldergraver nordpå ! 

De eneste tre funnene av disse skjellene her til lands, kauriskjell, av en type som har vært brukt både som perler og betalingsmiddel, har vi fra graver i Nord-Norge.  Mye tyder på en østlig forbindelse skriver fylkesarkeologen i Vest-Agder Frans-Arne Stylegar.  Gravene er fra 600-tallet.  Se hele artikkelen på bloggen hans, "Arkeologi i nord";

http://arkeologi.blogspot.no/2013/09/kauriskjell.html