VÅR KELTISKINFLUERTE FORHISTORIE

 "Nytt" lys over yngre bronsealder og eldre jernalder i Sørskandinavia

En venn var så behagelig å gi meg denne boka som kom i annet opplag i 1988 så helt nytt er dette lyset ikke, men for meg var det en åpenbaring. Den ga meg troverdige svar på en del spørsmål som lenge har opptatt meg som f.eks i hvilken grad det var kulturell kontinuitet i mellom epoker som bronsealder og jernalder. En tanke kunne jo være at slike avgjørende skifter kunne skyldes nye innvandringsbølger og at kontinuiteten var liten. Eller spørsmålet om hva vi egentlig vet om bronsealderens religiøsitet. Og om betydningen av bronsealderens helleristninger. Mitt inntrykk har vært at vi vet svært lite og at de for alltid vil forbli mystiske. At de kan sammeliknes med gravhauger som ofte antaes å skulle uttrykke lokal makt og eierskap. Mange av dem betyr kanskje det, men nå føler jeg meg veldig overbevist om at svært mange av disse som vi særlig ser i Bohuslãn og Østfold viser kultiske ritualer og nå tror jeg vi vet en hel del om disse menneskenes religiøsitet. Og gjennom Marianne Gõrmans betraktninger forstår jeg at jeg fullstendig har undervurdert den keltiske innflytelse på vår forhistorie her i Sørskandinavia. Dette er eksotisk nytt for meg og jeg vil derfor avslutte innlegget med bilde av en helleristning fra Bohuslãn som jeg tok i 2019. De lokale infotavlene opplyser om at disse viser keltiske ryttere og dette er det nok ikke akkurat konsensus om i forskningsmiljøene, men på den annen side; jeg har ellers aldri sett helleristning av ryttere til hest her i våre strøk og disse ser faktisk ut til å ha rektangulære skjold som avgjort likner på keltiske. Nå må jeg få legge til at Marianne Gõrman ikke viser eller nevner denne helleristningen i sin bok. Den er uansett langt unna hennes resonnementer. Hun har derimot mange andre illustrasjoner som med stor tydelighet understreker hennes poenger. Det kommer forøvrig en del interessant info her om andre ting jeg interesserer meg for som f.eks bygdeborger, deres bruk og betydning har jo vært diskutert. Og noe forbausende for oss som har lyst til å tro på legendene i Ynglingatal om vanene og æsene. Vaneguden Njord ser avgjort ut til å ha et keltisk opphav for folk i Sørskandinavia og sitt navn etter det keltiske ordet for kraft. Njord var far til Frøya i norrøn mytologi, men kan dermed se ut til å ha orientalsk opphav og være uttrykk for en indoeuropeisk sammenfallende mytologi som også fikk sine avtrykk hos romerne. Dermed kan man jo fortsatt si at han kom østfra som Ynglingatal forteller, men det var kanskje ikke i en folkevandring i sammen med Odin og Æsene. Vel, Marianne Gõrmans bok er tilgjengelig på nett og jeg tillater meg her å oversette hennes sammanfattning til norsk.  

Sammenfattning

I den nordiske billeverden opptrer i bronsealderens sluttfase et anntall nye motiver. Til dem hører behornede dyrehoder, ormer, hjortejakt, kompliserte sirkel- og spiraltegn samt håndtegn. Figurene er ikke bare samtidige, men har samme opphav. De hører alle til den keltiske Hallstattkulturen i Sentraleuropa. De i Norden nye motivene er i påfallende grad knyttet til sakrale formål. De møtes bla på helleristninger i tydelige kultscener. Det finnes altså grunn til å anta at ikke bare bildene, men også de til disse knyttede trosforestillingene har vunnet innpass i nordisk forestillingsverden. 

Motivet med behornede dyrehoder, ormer og hjortejakt på helleristninger har jeg konstatert at er en atributt til en nordisk variant av den keltiske hjorteguden Cernunnos. Sirkel- og spiraltegn av komplisert type er i sitt keltiske miljø typiske atributter for himmelguden Taranis. Når motivene påtreffes i Norden har de vært tolket som en nordisk slags paralell til Taranis. Håndtegnet/symbolet har dessuten kunnet forbindes med den keltiske gude Lugh. På nordisk har tegnet vært tolket som et sinnebilde tilsvarende den keltiske Lugh.

Ikke bare helleristningsbildene, men også votiv(offer)funnene speiler de rituelle handlingene og forteller om de makter til hvilke kulten var rettet. To typer av votivgaver preger funnmaterialet i slutten av yngre bronsealder og eldre jernalder. Det er halsringer og krigsbytter. Jeg har vist at offergavene har direkte paraleller til på keltisk mark. Halsringer har innen både nordisk og keltisk område vært anvendt som votivgaver og gudeatributter. Ettersom halsringen har vært anvendt på identisk sett i begge kulturområdene mener jeg at den er uttrykk for en og samme religiøsitet. Jeg har kunnet fastholde at denne er av keltisk opphav og viser til et gudepar av Cernunnostypen. Ofringer av krigsbytte har man brukt forklare som en tilegnelse av keltisk offerskikk. At kulten av krigsguden som har fått en fremtredende plass i århundrene rundt Kristi fødsel viser tydelig keltiske drag oppfatter jeg som tegn på at en ny krigsgud av keltisk avstamning på denne tiden har inntrådt i den nordiske gudeverden. For dette taler også at at den krigerklassen som trer oss i møte i funnmaterialene fra eldre jernalder tyder på en av keltisk kultur sterkt preget livsstil. Ikke bare offergavene, men også selve offerritualene har jeg vist at var den samme i den nordiske og den keltiske verden. Dette er velbelagt gjennom såvel det arkeologiske som det skriftlige kildematerialet innen begge kulturområdene: å anvende myrer og og vassdrag som offerplasser, å plassere de dyrebare votivgavene godt synlig for enhver samt å sønderdele dem med rituell hensikt før utplasseringen.

Jeg har påvist at ikke bare helleristningene, men også votivfunnene fra yngre bronsealder og keltisk jernalder speiler kult av et gudepar med de for Cernunnosgudommelighetene typiske atributter, nemlig hjort-, okse- og bukkehorn, orm og halsring. Jeg har videre vist at guden er den dominerende parten av de to i helleristningenes billedverden mens gudinnen er den mest fremtredende gestalten i votivfunnene. Halsringen som offergave og gudeatributt er uttrykk for kult for gudeparet. Jeg har også gjort gjeldende at samme gudepar av keltisk herkomst gjenfinnes bak navnet Nerthus - Njord. 

Endelig har jeg vist at hodet var et viktig motiv i den nordiske religiøse billedverden i yngre bronsealder og i eldre jernalder. Dette hir ytterligere støtte for at det på denne tid foreligger en sterk påvirkning fra keltisk verden hva gjelder tro og riter. I keltisk religion har det menneskelige hodet vært et viktig motiv fra eldste tid. Det har dels vært gjenstand for selvstendig kult, dels vært anvendt i forbindelse med andre kulter.

Den Sørskandinaviske religionen i yngre bronsealder og eldre jernalder er altså ikke bare, som man tidligere har antatt, en ubestemt sol- og fruktbarhetskult, men en kult med tydelige keltiske drag. 

"Keltiske ryttere" helleristning antatt fra eldre jernalder. Bohuslãn.  Foto Dag H.

 

 

 

NORDEUROPAS STØRSTE STEINFALLOS ...

Nord-Europas største steinfallos står på toppen av en gravhaug på Gleinsneset på Helgelandskysten skrev Vi Menn nylig.  Det er snakk om et gravfelt med 21 jernaldergraver. Vardehaugen like ved er den nest største gravhaugen i Nord-Norge. Den er fem meter høy og trettifem meter i diameter. På toppen av den står denne fallosen i hvit marmor og er 89 cm. høy og 50 cm. i diameter. Man antar at den er 1600 år gammel.  På 1800-tallet ble den fraktet til Historisk Museum i Bergen, men etter 150 års forvisning ble steinen satt på plass igjen i 1993.  Gleinsneset ligger på øya Dønna.  På gården like nedenfor har de en  utstilling med kopier av fruktbarhetssymboler fra hele kloden skriver Vi Menn.  Steinfallosen på bildet under står på Arkeologisk Museum i Stavanger og er betydelig mindre.  Disse har ikke vært helt sjeldne i Norge og på Sørlandet kaller man dem pikksteiner.  

Fallosdyrking i huset er bla. beskrevet i Flateyarbok som endelig er oversatt til norsk. Beskrivelsen er også omtalt et annet sted på denne bloggen.  Ritualet inkluderte bruken av en såkalt vølse, en tørket hestepenis.  En bevart vølse var faktisk utstilt på Historisk Museum i Oslo for et par år siden i forbindelse med en temautstilling om hestens plass i nordisk forhistorie.

Ganske unikt gullfunn i Romsdal
Folkevandringsgull funnet med detektor i 2014

Foto: Åge Hojem. NTNU

Jeg har ikke skrevet nyheter på denne bloggen på over et år pga. armbrudd og andre omstendigheter.  Mye spennende har hendt siden da som jeg ikke har sjans til å redegjøre for, men denne vil jeg gjerne dele. Sjekk linken, særlig hvis du er interessert i folkevandringstiden. Her er mye god info fra ABC Nyheter. Jeg biter meg merke i setningen og faktumet; "Til Norden kom særlig store mengder gull på 300 og 400-tallet."  Ellers gir artikkelen en utfyllende analyse av motivene på den faktisk unike gullbrakteaten samt det nedslitte, men svært spennende gullblikket.  Sjekk linken; http://www.msn.com/nb-no/nyheter/teknologiogvitenskap/gullskatten-p%C3%A5-tornes/ar-AAcQjHY?ocid=mailsignoutmd 

Det første daneveldet ..
"Omkring første hundreåret e.Kr. kom ei folkegruppe frå Svartehavskysten til Sør-Skandinavia" siterer Ivar Fylling !

Hringariki

24. feb. skriver Ivar Fylling et tilsvar i Klassekampen, til et innlegg om den såkalte tusenårsnatten.  Det Fylling kommer med er mildt sagt oppsiktsvekkende.  Den norske språkforsker Håkon Melberg skrev, og utga i 1953 en 900-siders avhandling ved navn "Origin of the Scandinavian Nations and Languages".  Utgivelsen fikk gehør i København, men ble tiet i hjel i Norge.  Enten fordi man fortsatt slet med vikingtidsfobi etter krigen, eller kanskje av andre grunner.  Den er nesten glemt, hvis ikke det var for Ivar Fylling.  Fylkesarkeologen i Vest-Agder og forfatteren Frans Arne Stylegar som jevnlig fremstiller nyere forskningsresultater fra historien har derimot sitert Melberg via Fylling ganske nylig. Og det later til at de som svermer for mystiske folkevandringer til Skandinavia f.eks som nevnt i Ynglingesagaen her får argumenter det er vanskelig å komme utenom, annet enn ved fortielse.  En del av vår historie har antagelig blitt oversett i den alminnelige historieskrivningen.  Melberg drev nok ikke med noe dårligere empiri enn andre som har forsket på eldre jernalder, tvert i mot. Han gransket noen antakelser som vanligvis fortsatt blir hoppet lett over.  Jeg kopierer like gjerne inn hele den utvidete versjonen av Fyllings artikkel som han selv har gitt meg tilgang til:   


  I dagens diskusjon om fordeler og ulemper ved innvandring og framand kultur kan det vere nyttig å minne om  at

Språket vårt er resultat av innvandrarkultur.

Vårt gløymde opphav

Harald Hårfagre ikkje vart ferdig med rikssamlinga i 872. Danene heldt grepet om Vika fleire hundre år etter dette. Opphavet til daneveldet i Skandinavia har gått i gløymeboka, og det ville kanskje ha blitt verande der om ikkje språkforskaren Håkon Melberg (1911-1990) hadde avdekka det og dokumentert det grundig i ”Origin of the Scandinavian Nations and Languages”, to band med 950 sider, trykt i 1953.  Essensen er at Nordvegen, Norge, norsk, svensk, dansk, islandsk både landsnamnet, språka og nasjonalitetane, er resultat av ein daneekspansjon i Skandinavia i tidsrommet 200 – 500 e.Kr

Den første dansketida

Omkring første hundreåret e.Kr. kom det ei folkegruppe frå området nord for Svartehavet  til Sør-Skandinavia.  Den svenske arkeologen Bernhard Salin resonnerte seg til dette basert på analyse av arkeologiske funn, presentert i ”Die altgermanische Thierornamentik” (1901),  Etter nærkontakt med Romarriket rundt Svartehavet hadde dei med seg våpen- og krigsteknikk som var overlegen det som fanst på den tida i Skandinavia. Med Melbergs ord (frå engelsk, s 898): ”Danestammen svinga tentaklane mot nord før år 200, dvs frå starten på det som blir kalla romersk jernalder i skandinavisk arkeologi. Ekspansjonen nordover tiltok i styrke og omfang under styret til Halvdan Høge-og-gamle i andre halvdel av 400-talet. Det var på den tida naboane åt danene sette kursen mot Britannia, austgotane under Teodorik tok Italia og frankane strrøymde inn i Gallia. Dei etterfølgjande Skjoldungkongane følgde opp danifiseringspolitikken i Norden, til høgdepunktet vart nått mot slutten av 500-talet med etablering av eit pan-skandinavisk og baltisk rike, med herredømme over fjerne koloniar og satellittstatar. I det riket er opphavet til nasjonane Norge og Sverige: Eit dansk Stor-Sverige, med kjerneområde i Gõta-Sverige, og eit dansk Nordveg, som rakk nord til Troms. Dette var Frodefreden, verket til Skjoldungen Frode den Fredsæle og generalen og vasallkongen Erik den Ordsløge. Frodefreden tok til meir enn 50 år etter at frankane hadde fortrengt burgunderane og dei ariske visigotane frå Gallia, og nokre år etter at austgotane måtte gi tapt for den greske keisaren i Italia. Mellom dei teutonske migrasjonane mot sør og vest var den angelsaksiske mot Britannia den fekk som størst følgjer. Det er ingen tvil om realiteten, men når det gjeld rute, kronologi og karakter er  det det lite å finne, samanlikna med grunnlaget som finst for rekonstruksjon av den gløymde daneekspansjonen over den skandinaviske halvøya.” Danedominansen var sterk nok til å erstatte tidlegare språk med det som misvisande blir kalla ’urnordisk’, og som var forløparen til det som Snorre kallar ’dansk tunge’. Og den var sterk nok til at det vart utvikla eit lovsystem som vart ’mal’ for seinare svenske, norske og islandske lover, der formelen ’dansk tunge’ fungerer som eit privilegiemerke. ’Folk’ (etnos), ’stamme’ og ’nasjon’ er i Melbergs arbeid brukt om språk- , kultur- og maktstrukturar, ikkje om genetikk (rase).  Ein genetisk minoritet med makt kan forårsake omveltande endring av språket i eit område.

Den første frigjeringa

På grunn av store avstandar og dårleg kommunikasjon, kanskje særleg på grunn av manglande skrift,  smuldra daneveldet opp i smårike med lokale småkongar utover 600- og 700-talet. Denne knoppskytinga var nok enklast langt frå Sjælland, langs Nordvegen, dvs kysten  frå Spangereid, vestover og nordover, så langt som til Troms. Vika, området rundt Olslofjorden,vart lengst verande under dansk dominans, fram til Harald Hardrådes tid. Det kan synast paradoksalt at betydninga av landsnamnet er intakt i dei andre europeiske språka: Norway, Norwegen, Norvège, mens den er utviska i ’Norge’.  Det  å gløyme opphavet var kanskje bra for  nasjonsbygginga. Det som hang att i segn og soger vart ’avnasjonalisert’, og heltane fekk gudestatus, andre vart kanskje troll? Korleis kunne Skandinavia ha sett ut om danene hadde lykkast med å utvikle runeskrifta til eit kommunikasjonsverkty?

Språket er  nøkkelen

Melbergs arbeid er i hovudsak resultat av språkforskning. Arne Torp skreiv i Aftenposten 28.8.1998: ”Det som eg først og fremst synest er spennande med teorien til Melberg, er det at han gir eit enkelt og overtydande svar på noko som i mange år har stått som litt av ei gåte for meg innanfor nordisk språkvitskap. Så vidt eg kjenner til, er den vanlege læra i dag den at dei språklege forfedrane til dei folka som snakkar det vi i dag kallar nordiske språk, kom hit til Skandinavia kring 500 år f.Kr.  Dersom det er sant, og dersom dei då har budd nokolunde i fred og ro i dette området heile denne tida, så er det litt av ei gåte at det, så vidt vi veit, ikkje viser seg ein einaste dialektskilnad dei første tusen åra, medan det i dei neste fem hundre åra kjem opp ei mengd til dels svært tydelege skilnader. Dette er rett og slett så gåtefullt at det knapt kan vere sant; eitt eller anna må ha hendt. Dersom Melberg har rett, er gåta løyst: Alt som måtte ha eksistert av språk- og dialektgrenser før frodefreden på 500-talet, er rett og slett utradert, og dei nordiske skilnadene vi finn i dag, er altså yngre enn dette.”

Ein svensk språkforskar, Östen Dahl, skreiv i 2001artikkelen ”Origin of the Scandinavian Languages”, der han utan kjennskap til Melbergs arbeid kjem til ein oppsiktsvekkande lik konklusjon både med omsyn til tidsaspektet og danedominansen i utviklinga, under overskrifta ”Why do Swedes speak Danish?”

”Origin of the Scandinavian Nations and Languages”  har stått nedstøva  og ulest i biblioteksmagasin i to mannsaldrar – ufatteleg bortkasta tid for skandinavisk språk- og historieforsking. No er verket skanna av Nasjonalbiblioteket, tilgjengeleg og søkbart i bokhylla.no. Du treng ikkje vere filolog for å ha glede av det.

Ivar Fylling

Råde i Østfold.

Ivar Fylling har gjort mer enn det.  Han har også oversatt en del av Melbergs avhandling til norsk på sin Wordpress-blogg.  Se hvordan Melberg resonnerer seg frem gjennom analyser av språkets utvikling her; 

http://nordveg.wordpress.com/  

Og sett i lys av alt dette var faktisk vikingtiden en nedgangstid for den nordgermanske epoken altså.

Adresseavisen 18.03.
Gravhauger som fyllmasse til flyplass ?

Denne dagen skriver Tomas Kothe-Næss om problemer knyttet til utvidelse av rullebanen til flyplassen på Ørland.  Den skal bli ny kampflybase.  Det er bare et ørlite problem, det er svært langt til nærmeste sted man kan hente fyllmasse til prosjektet. Grunneier Skaret til et felt med gravhauger i nærheten har regnet ut at det vil avstedkomme en semitrailer hvert halvannet minutt femten timer i døgnet, usagt hvor lenge.  De økonomiske og miljømessige konsekvensene kan altså bli store.  Skaret har foreslått at man skal bruke Nøkkelhaugen som fyllmasse for å redusere problemet.  Ørland har tre av de største haugene fra forhistorisk tid i Midt-Norge og Nøkkelhaugen er gitt status som et av seks kulturminner i Sør-Trøndelag blant Norges prioriterte kulturminner.  Nå har Skaret gitt opp å få brukt den til rullebane, men i stedet foreslått Vorphaugen som ligger i nærheten av Nøkkelhaugen, usagt i artikkelen om dette også er en gravhaug, men fylkesarkeologen er negativ til endringer av terrenget rundt Nøkkelhaugen skriver Kothe-Næss.  Skaret  mener det kan være minst 50 millioner kroner å spare på transporten ved å ta masse fra hans eiendom og har fått positive tilbakemeldinger fra kommunen.  En litt uvanlig sak for fylkeskommunen altså.  

Jordbruk 2000 f.Kr. i Fjellbygda i Gloppen i Nordfjord ...

Gården  heter Berge og hadde fra før av tre påviste gravrøyser.  Da de skulle søke om nydyrking av mark satte fylkeskommunen i gang undersøkelser på stedet.  Gårdbruker Gjengedal på Berge regnet nok med at jordbruket kunne regnes et par tusen år tilbake i tid på dette stedet, men her er vi altså tilbake i yngre steinalder.  Gloppen er jo et sted med mange spennende kulturminner. Se, ikke minst innlegget her om Eidehøvdingens hemmeligheter fra 16.03.  Undersøkelsen avdekket også et steinlag (?) datert til 400-370 f.Kr. og en kokegrop som er vurdert til å være fra hundreårene etter Kristus.  - Kanskje var jordbruksaktiviteten i slutten av steinalderen meir omfattande enn kva det arkeologiske materialet til no synst å illustrere, sier seniorrådgjevar Berit Gjerland i Sogn og Fjordane fylkeskommune.   

Der Ring des Nibelungen/Nibelungenringen ?
Skatt fra rundt 500 e.Kr. like ved Frankfurt 

25.02 skriver Mona Norman i VG om en spennende sak.  Noen har funnet en større skatt i Rheinland-Pfalz.  Plyndrere etterforskes av politiet etter at de ødela funnstedet for "barbarskatter" fra romertiden, som hun skriver.  Uansett er deler av skatten tydeligvis kommet til rette og stilles nå ut.  Den skal ha vært gravet ned i skogen den gangen og i dag antas den å være verdt over en million euro. Funnet ble gjort i fjor høst.  Det er både gull og sølv i former som tyder på at det har tilhørt en adelsmann.  Kanskje et germansk krigsbytte i folkevandringstiden.  De som fant det omtales som plyndrere og anklages for å ha ødelagt funnstedet, antakelig med sin ufaglige behandling av alt annet enn gullet og sølvet.  De leverte selv skattene etter press fra etterforskningen. I mange år har skattejegere vært på jakt etter "barbarskattene" skriver Norman.  

I avisa Bild spekuleres det i om skattene kan være de samme som beskrives i middelalderdiktet "Nibelungenlied".  - Tid og sted rimer med Nibelungenlied, men noe mer kan vi ikke si om en eventuell sammenheng, sier statsarkeolog Axel von Berg til avisen.  I eposet beskrives skatten som 144 vognlass med gull og det er nok det funnet som Tysklands 30 000 amatørarkeologer med metalldetektorer har brukt mest tid til å jakte på.  - Bare fordi det er en legende, betyr det ikke at historien ikke er sann, sier en Hans Jørg Jacobi.  Dette funnet er imidlertid for lite til å matche legenden.  - Skattejakten ødelegger mye for vitenskapen, sier Berg. Vi mistenker at en del av "barbarskattene" allerede har blitt solgt.  Skadene av amatørenes søk og utgraving er grenseløse.  Det hindrer historisk kunnskap, skader gjenstander og gjør at samfunnets historie forsvinner inn i private samlinger.

Eidehøvdingens hemmelighet. 
Mystiske kulturminner i Gloppen ..

14 februar skriver Jan Nik. Hansen i avisa Firda Tidende om tre karer på de kanter som sysler med planer om å arrangere et seminar om de mange kulturminnene i bygda.  Gloppen (Nordfjord) er ein av stadene her til lands med flest fortidminne, skriver Hansen.  Og de høres unektelig svært interessante ut.  Blant dem teller noe som beskrives som "sirkel - eller solforma" steiner.  Muligheten for soldyrking fremholdes som aktuell her.  Tinghaugen i Gloppen er den største menneskebygde haugen på Vestlandet og er beregnet å ha tatt 90 mann et år å bygge.  Den er blant de ti største haugene i Norden sies det.  Mer spesielt som Hansens intervjuobjekter sier; den er kanskje den eneste haugen i Norden der det er påvist sammenheng mellom solfenomen og haugen.  "Ved vintersolsnu går sola gjennom Fitjeskaret i sør. Då ligg haugen i sollyset medan bakken rett nedanfor er skuggeland.  Ved sommarsolsnu skjer det tilsvarande; då er tinghaugen siste staden sola slepper. Dei som står på haugen då står i sola medan resten ligg i skugge".  Tinghaugen har aldri vært utgravet av arkeologer.  

Det finnes en rekke andre hauger i området, hustufter, skålgroper i haugevis, steinkors og ikke minst gravstedet og garden til Eidehøvdingen.  Det finnes flere gravsteder man vet litt om virker det som, men Eidehøvdingen er verdt å legge merke til.  Det var i hans grav man fant den enestående gjenstanden som siden har blitt kalt en "tankering".  Noe liknende er ellers bare kjent fra et sted i Afghanistan og et sted i Iran !  Og den er ikke lite karakteristisk.  Man har plassert en skulptur av den på Heradsplassen i Gloppen (bildet) og jeg håper jeg blir tilgitt for å ha lånt bildet fra kommunens hjemmeside.  

Eidehøvdingen var gravlagt i en haug med diameter på 25 m. og to meter høy.  Haugen lå på kanten av en helling ned mot dagens kommunesenter og er beregnet å være fra slutten av firehundretallet.  Høvdingen lå i en steinkiste/kammer og hadde rike gravgaver som våpen og tekstiler og altså, jeg tror jeg har lest et sted at den lå på brystet hans; den mystiske tankeringen.  Tekstilene gjør at Eidehøvdingen er en av våre beste kilder til datidens klesskikk sies det, det var altså gode bevaringsforhold i denne haugen.  Alle kilder jeg har sett gir uttrykk for at tankeringen er skåret ut av et eneste trestykke og da snakker vi om et fenomenalt håndtverk.  Den er i bjørk.  Man vet ikke hvilke betydning den har hatt, men den har helt sikkert gjort inntrykk på så mange måter.  Både håndtverket i seg selv, men også tanken bak den vil jeg tro.  Like ved Eidehøvdingens gravhaug ligger en gård fra samme periode med hovedhus på imponerende 43 meters lengde og åtte meters bredde.  Det var båsplass til 30 storfe i det.  

2200 år gammelt
Et lårbein ved navn Gyda ...

13 februar skriver Sverre Frilseth i Hamar Arbeiderblad om hva som kom opp i dagen da det ble gravet dreneringsgrøfter i en åker i Romedal.  Et lårbein fra en kvinne som har vært mellom 20 og 30 år gammel da hun døde.  Man mener at hun var mellom 152 og 160 cm. høy.  Åkeren har vært myr da hun havnet der og det tyder på at hun var et typisk myroffer.  Tatt av dage for en eller annen hensikt.  Dette var ikke helt uvanlig på den tiden uten at man vet så mye om grunnene til det, men flere lik i skandinaviske myrer vitner om denne skikken.  Tollundmannen fra Danmark er nok den mest kjente, og best bevarte.  Jernalderfolket ofret også andre verdier ved å senke dem i myrer.  Arkeolog Kjetil Skare i Hedmark fylkeskommune håper det blir gitt adgang til videre utgravning av området i håp om å finne mer av damen som HA for anledningen har døpt Gyda. Hun trådte sine barnesko og endte sine dager i Romedal skriver Frilseth.  Og, i det minste lårbeinet hennes, ble mer bereist enn hun noen gang kunne drømme om.  Det har vært til analyser både i Oslo og i Miami.    

Jæren og Lista
Ødegårder fra yngre romertid gjenbrukt i vikingtiden ...

I områder som Jæren og Lista utgjør fremdeles de fraflyttede gårdene med sine synlige hustufter, steingjerder og rydningsrøyser et karakteristisk innslag i kulturlandskapet.  Bare på Jæren er det kjent nesten 200 stykker av dem.  Ullandshaug i Stavanger (rekonstruert, bildet) og Sosteli i Åseral har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser.  Noe skjedde på 500-tallet som ga jernalderkulturen en knekk (se innlegget "Hva skjedde .." 03.03) og det har vært vanlig å anta at de har vært i bruk opp til folkevandringstiden - og så blitt fraflyttet av mystiske grunner.  Nærmere undersøkelser av gamle pollenprøver viser at dette ikke stemmer helt.  Det har vært drift på tomtene også etter det, noe gravhauger fra vikingtiden også antyder.  Vikingenes hus satte mindre spor etter seg enn hva de eldre husene gjorde. Men de finnes ofte i  nærheten.  Det er fylkesarkeologen i Vest-Agder, Frans-Arne Stylegar som skriver dette på sin blogg Arkeologi i Nord.  Se hele artikkelen her; 

 http://arkeologi.blogspot.no/search?updated-max=2014-03-02T10:33:00%2B01:00&max-results=1   

Han forteller bla. at en datidig omstrukturering av landbruket også kan bidra til en forklaring.  Småbrukene fra eldre jernalder måtte muligens vike for andre behov.  Innføringen av seil i Skandinavia i tidlig vikingtid må ha ført til en enorm etterspørsel etter ull til å veve dem, skriver han.  Til et typisk langskip kreves det ca. 1,5 tonn ull til seilet !  Det er anslått at den samlede dansk-norske flåten på begynnelsen av 1000-tallet behøvde en million kvadratmeter seil, noe som tilsvarer ull fra to millioner sauer.  Den første norske statistikken over sauehold er fra midt på 1600-tallet og det samlede antallet sauer ble da anslått til ca. 300.000.  Flere harde facts på Arkeologi i Nord som sagt.  At haugevis med småbruk ble gjort om til sauebeiter i denne prosessen virker jo sannsynlig.  Men det skjedde noe annet også på 500-tallet.  Bla. var det da man brått sluttet å lage keramikk som man, på bosteder opp til da, nær sagt alltid finner spor av.  Og det var da en avansert jernutvinning lenger nord i landet brått opphørte.  Søk på "Jernaldermysterier" her på bloggen.

Da samene kom til Stjørdalen ...

06 februar er samenes nasjonaldag.  Den dagen skrev Bjørn R. Krogstad en artikkel i Stjørdalens Blad som jeg gjengir det meste av.

Det har lenge herska uenighet om nær sørsamene kom til Stjørdalen.  Noen meiner at de først kom hit på 15/1600-tallet, fordi det ikke finnes skriftlige kilder for noe anna.  Andre antyder at samene har vært her heile tida.  Det vil si at de var enn del av den opprinnelige steinalderbefolkningen.  Samene skal så ha utvikla seg i østlig, finsk-ugrisk retning, mens resten lot seg prege av den germanske kulturen lenger sør.

Denne uenigheten har sjølsagt sammenheng med samenes kildefattige kultur.  Men ved hjelp av ny forskning knytta til fagfelt som arkeologi, stadnavn, og språkhistorie har en gravd seg attover i sørsamisk fortid.  Her skal en vise hvordan Meråkers historie kan kaste nytt lys over samenes tidlige historie i Stjørdalen og Trøndelag.  

Steinalderen.  I følge toneangivende arkeologer hadde samene og den øvrige skandinaviske befolkningen et felles opphav tilbake i steinalderen.  Men gradvis ble det etablert etniske og kulturelle grenser i  mellom de to folkegruppene.   For nesten 3.000 år siden utvikla folk i det indre og nordlige Skandinavia et ursamisk språk.  Det tilhørt den finsk-ugrisk språkfamilien og hadde sitt utgangspunkt i Russland.  Seinere lot dette seg dele i underspråk.  Sørsamisk ble ett av disse og kan være 1500 år gammelt.  Dette skjedde i samspill og kontrast til den fremvoksende jordbruksbefolkningen som ble påvirket av germansk kultur.  Seinere ble denne til norsk, svensk og dansk.  

Alderen på stadnavna kan fortelle hvor lenge folk i Stjørdalen har snakka det som seinere skulle  bli norsk.  Kallinger som By og Berg er truleg 2000 år gamle.  Vin og heimnavna Venna og Bjertemmen har nesten samme alder.  Den urnordiske befolkningen har såleis levd her lenge.  I 1996 ble det oppdaga ei grav ved Fjergen.  Den bestod av ei øks og et ildstål.  Liknende funn er gjort i Handøl, Skjækerfjella, og Sylan.  Men også Stordalen kan skilte med slike funn.  Ett på Kluksdalen, et anna ved Gilsåa.  Det er nærliggende å sette disse vel tusen år gamle gravene i sammenheng med fangst og fangstfolk.  Det har vært diskutert som jegerne har vært bumenn eller samer.  De flate markagravene er likevel klart forskjellige fra bøndenes hauggraver.  Og bumenn som døde i fjellet ble sannsynligvis frakta til bygds og gravlagt der.  Samenes liv var i større grad knytta til rein, fangst  og fjell.  Sånn sett er det rimelig å anta at det fans samer her for over tusen år sia.

Reinfangst.  Perioden fra 900 - 1200 e.Kr. var ei ekspansjonstid for reinfangst i Fjell-Norge.  Massefangsten nådde sitt maksimum på 11-1200-tallet.  Det er grunn til å tro at dette også gjaldt ei bygd som Meråker.  Ennå i 1530 eide erkebiskopen i Nidaros heile Meråker med alle dens fangstmuligheter.  Men det omfattende system med fangstinnretninger som nevnes på den tida, er truleg bare et bleikt atterskin av de fangstgroper som fantes i massefangstens dager.  På 1980-tallet fant en  svensk arkeolog tusen år gamle rester etter samer rett øst for Meråker.  Slik sett er det ikke særlig dristig å anta at samer dreiv fangst i Meråker i vikingetid og middelalder.  
Omkring 1350 b Meråker ramma av ei stor katastrofe, og heile bygda ble lagt øde.  Men som så mange andre sannheter, er dette en sannhet med modifikasjoner.  For det fantes tidvis folk i bygda.  Arkeologiske undersøkelser har nemlig dokumentert miler i myr, jernvinner ved vassfar og rester etter tjærebrenning.  Samtidig antyder de mange gårdsnavna som overlevde ødetida at det fantes folk her.  Tronset er et sånt navn.  Men det var utmarka og, fangsten og fisket som var viktigst.  Det viser alle de gamle elve- sjø- og fjellnavna.  Tevla, Feren og Kluken er gode eksempel i så måte.  
I ei jordebok fra 1530 prises fortsatt fangstmulighetene.  Her nevnes vassfar og vann full av aure, røyr og laks.  Her berettes om daler og marker fulle av elg og rein.  Ja, langt ut på 1600-tallet var fangsten fortsatt viktig.  Bøter og skatter ble da betalt i skinn.

Fangstfolk.  Hvem var så disse fangstfolka som tidvis befolka Meråker mellom  1350 og 1530 ?  Svaret er ikke opplagt.  Men sannsynligvis tilhørte de den etniske norske befolkningen.  Sjøl om Meråker ble lagt øde, fans det ennå mye folk nede i Stjørdalen som kunne utnytte fangstmulighetene.  Alt dette taler altså for at fangstfolka snakka norsk.  Men liekevel - noen kan også ha talt samisk.  Sørsamene var uten tvil det mest typiske fangst- og fjellfolket. Dessuten har en tidligere sannsynliggjort at sørsamene var her i vikingetid og tidlig middelalder.  Andre spor peker også i samme lei.   I lensreknskapene fra 1614-1615 beskrives flere dramatiske hendelser som vedrører saka vår.  En Henrik Meraker skal nemlig ha kommet med alvorlige trusler mot naboene sine.  Ja, han skal ha trua dem på livet.  Og sia naboene meinte at Henrik var same og kunne ganne, tok de truslene på største alvor.  Det gjorde også domsmennene og derfor dømte de ham til døden.  Henrik Meraker var bonde og bodde på den mest sentrale garden i bygda.  Forgjengerne hans var kanskje også samer.  Som bostad lå Meråker-garden strategisk til - midt i bygda - med dalene lik fangarmer ut til den ytterste fangstgrop.  Slik går det an å anta at samiske jegere bebodde Meråker-garden på 1500/1600-tallet.  Men det fantes flere slike konflikter.  I 1628 dro seks bønder til fjells på et juveriraid mot meråkersamer.  Raidet må tolkes som en maktdemonstrasjon.  Det ser en åtte år senere da samen, Nils Torkildsen ble frastjålet viktige verdier.  En av tjuvene, Knut Pedersen Skytte ble seinere dømt til døden.  Tidlig 1600-tall forteller altså om samer og samer i konflikt med bumenn.  

Grimstad Adressetidende 06.02.

Fant kulturminner på byggetomt ...

Stine Sofies stiftelse vil bygge et senter for voldsutsatte barn skriver Sara Melissa Frost.  Arkeologiske registreringer i slutten av november avdekket to områder med forhistorisk bosetning på dyrket mark, samt kokegroper og andre gropnedgravninger skriver Frost.  Bosetningene på dyrket mark tilhører muligens tidlig jordbruk fra yngre steinalder eller bronsealder.  Funnene vil bli mål for en mindre utgravning og ikke komme i veien for det planlagte bygget. 

Hva skjedde egentlig i år 536 ?

Et tiår med nød, opprør og pest på 500-tallet mangler fortsatt en forklaring skriver Bjørn Vassnes i Klassekampen 30.12.

Det skjedde noe dramatisk i år 536, noe som skulle få følger rundt hele kloden.  Solen bleknet, sommeren ble til vinter. Og det varte ikke bare i ett år.  Det ble starten på et tiår med hungersnød og opprør.  En dødelig pest bredte seg rundt Middelhavet og tok livet av hver fjerde innbygger i det bysantinske riket.  Regimer falt, fra Kina i øst til Sør-Amerika i vest. 

Mange forskere har gjettet på at det det kunne vært et stort vulkanutbrudd. Men ingen historiske kilder kan fortelle om en slik hendelse på denne tiden.  Kunne det ha skjedd så langt borte at ingen på våre trakter fikk vite om det ?  F.eks. fikk utbruddet av vulkanen Tambora i Indonesia i 1815 solen til å blekne langt unna, og skapte et år uten sommer i Europa.

Så man har forsøkt å finne spor av noe sånt i grønlandsisen og i årringer i trær.  Michael Baillie ved Queens University i Belfast fant at årringer fra Skandinavia til Sør-Amerika fortalte om flere år på rad med uår, akkurat på denne tiden. Men i borekjerner fra grønlandsisen fant man ingen spor av vulkansk aktivitet.  Et vulkanutbrudd med så store virkninger burde ha etterlatt aske og svovel i isen.  Noen begynte derfor å lete etter andre forklaringer.  Geologen Dallas Abbott fra Columbiauniversitetet i New York fant uvanlige høye nivåer av tinn i borekjernene fra Grønland og mente at det kunne ha vært Haleys komet .  Og den hadde vært i nærheten i 530, vet man bla. fra kinesiske kilder.  Vi vet også at den var så nær solen at dette ville ha revet løs mye is og partikler.  Dette støvet ville jorden ha passert gjennom to ganger pr. år gjennom flere år.  Andre forskere er skeptiske til at Haleys komet kunne ha hatt en så sterk effekt.  Et alternativ er at det kan ha vært en kombinert effekt av kometen og et vulkanutbrudd. En mulig kandidat for det sistnevnte er Ilpongo-vulkanen i El Salvador som kan ha hatt et utbrudd på 84  kubikk-kilometer ca. år 535 i følge New Scientist 18. januar.   uansett om "angrepet" kom utenfra eller innenfra, så skjedde det noe i år 536 som endret historiens gang, og fikk regimer til å falle. 

NB.  Det var omtrent på denne tiden at en omfattende pottemakerkunst i Norge opphørte.  Potteskår fra jernalderfunn er jo et vanlig fenomen, men det stopper omtrent da.  Vikingene hadde glemt kunsten og hugget ut tunge kjeler i kleberstein eller importerte jerngryter.  Omtrent på denne tiden stoppet også trøndernes forbløffende jernproduksjon som hadde holdt så høy kvalitet og stort omfang i hundrevis av år.  Norge og Skandinavia ble opplagt også hardt rammet av denne krisen.  

Tønsbergs Blad 25.01.
Kulturminnene i Slagendalen skal registreres

På grunn av økte nedbørsmengder de siste årene har regjeringen bevilget penger til drenering av landbruksjord skriver Hans Christian Moen.  I Slagendalen i Vestfold kan slikt dreneringsarbeide fort komme i konflikt med verdifulle kulturminner.  - Dalen har omkring 400 registrerte kulturminner, sier Terje Gansum, leder for fylkeskommunens Kulturarv, og han vet om ca. 400 til som ikke registrerte på noe kart.  Dette er et uhyre viktig område for norsk kulturhistorie og omfatter bla. Oseberghaugen.  Området vil nå bli gjennomsøkt med georadar dratt på snescooter når mulig, samt lasermålinger fra fly og de mest moderne metoder.  Det er mye å ta tak i Slagendalen som også er kjerneområde for Vestfoldbidraget til en spesiell søknad til Unesco om å bli tatt opp på World Heritage List, vikingsteder i flere land.  

Tysnes 23.01.
Fant historiske bosteder i Uggdal

I samband med planene om det nye omsorgsenteret i Uggdal, har arkeologer oppdaget funn av førhistoriske kulturminner i området skriver Kristine Næss Thorsen.
Funnene tyder på at det har vært bosetning der i lang tid. De er fra ulike tider og samlet på et svært lite område. De antas å være fra eldre bronsealder og opp til folkevandringstid, omlag fra 1800 f.kr. til 570 e.kr. av arkeolog Heidi Handeland i Hordaland fylkeskommune.  Det er ikke funnet gjenstander, men ulike spor etter bosetninger og jordbruk.  En av hustuftene er synlig på overflaten og var kjent fra før av, men registrert på litt feil sted, noe som nå blir korrigert.   Det var snakk om veggvoller i stein fra eldre el. yngre jernalder. I tillegg har de funnet to gravrøyser, trolig fra bronsealder eller eldre jernalder. Området som skal utbygges er stort så disse funnene kommer ikke i konflikt med prosjektet, skriver Thorsen. Det var få kjente bosetninger i Uggedalsområdet fra før av.

GERMANERNE

I år 1425 ble et enestående manuskript funnet i klosteret Hersfeld, i Hesse i dagens Tyskland.  Det inneholdt en 600 år gammel tekst som tilsynelatende ikke var blitt lest på århundrer.  teksten viste seg å være avskrift av et enda mye eldre verk, av en bok ingen visste at eksisterte , som handlet om et folk ingen visste at eksisterte, skriver Tore Skeie i en omtale av en ny bok som kommer på norsk på Pax Forlag i april.  det gjelder den svenske språkforsker Tore Janson sin bok; "Germanerna myten, historien, språken".  Boka Skeie/Janson viser til var skrevet av den berømte romerske historikeren Tacitus i det første århundre av vår tidsregning og bar tittelen "De origine et moribus Germanorum", Om germanernes opprinnelse og skikker.  I den mer enn tusen år gamle teksten fant ivrige tyskere rosende og fascinerende beskrivelser av det de oppfattet som sine forfedre, et tysk folkeslag som elsket frihet og ble fryktet av romerne.  Mennene hadde blå øyne, kraftige kropper og var tapre i krig.  De respekterte sine sterke kvinner og blandet seg ikke med andre folk.  

Noen tiår senere kom de første boktrykkeriene.  Andre tekster og beskrivelser av germanerne ble trykt og spredd.  En tysk skapelsesberetning var født, skriver Skeie.  Hvem var så disse germanerne i virkeligheten ?  Janson setter arkeologiske funn opp mot romerske tekster, bedriver  detektivarbeide og analyserer runetekster fra dagens Tyskland, England og Skandinavia.  Germani er et romersk ord som ingen i dag vet hva betydde. Germanerne oppfattet ikke seg selv som en enhetlig gruppe, men var organisert i et lappeteppe av løse stammeføderasjoner som gled ut og inn av hverandre, slo seg sammen, dannet nye grupper og løste seg opp.  
I Folkevandringstiden flyttet de på seg i alle himmelretninger. De hadde et felles språk, tilfeldigvis det som vårt eget springer ut av, de tilba guder og gudinner hvis navn vi ikke kjenner (og noen som vi kjenner vel ?) og ofret dyr og noen ganger mennesker.  De skrev nesten ingen ting ned, men de sang om helter som hadde vært døde i hundrevis av år.  Omtalen stod i Klassekampen 07.12.13.

31.01.14 skriver Gunnar Kagge i Aftenposten om den samme boka.  Han redegjør ytterligere for hva boka forteller om hvordan historien om germanerne har blitt brukt politisk opp gjennom tidene, fra renessansen, til Napoleonskrigene, til nazistene og også da Tyskland og Frankriket senere måtte lære seg å samarbeide, under dannelsen av Kull og stålunionen som sener ble til EU.  Germanske stammer ga navnet til en rekke stedsnavn i dagens Europa, som Frank(er)rike, Lombardia, Burgund, Sachsen, Jylland osv.  

En annen forfatter som har skrevet gode bøker om germanerne er ellers professor Lotte Hedeager ved Universitetet i Oslo.  Jeg har lest "Skygger av en annen virkelighet" og "Tusen års Europahistorie" som begge har lært meg det meste jeg kan om perioden.  Hun bruker et rikt vell av romerske kilder og senere europeiske krøniker som hun tolker med historikerens kritiske blikk. Og selvsagt, som arkeolog viser hun til et omfattende arkeologisk materiale.  Slående ved det hun skriver er det å se i hvilke grad så mange av de romerske kildene, også Cæsar selv, viser en viss beundring for dette folket som de aldri klarte å legge under seg.  Det var ved germanernes land at romerriket sluttet å bre seg i Europa.

Ryttergraver i Skandinavia

09.12.13. skriver Frans-Arne Stylegar en artikkel om ryttergravene i Skandinavia.  De dukker opp for alvor i yngre romertid, skriver han, omkring 200 e.kr.  "De" er krigere til hest og når vi finner dem i Skandinavia på dette tidspunktet skyldes det ganske sikkert påvirkning fra romersk krigføring.  I år 180 e.kr. var de langvarige markomannerkrigene (visualisert i begynnelsen av filmen Gladiator ! Dag anm.) mellom det romerske keiserriket og ulike germanske stammer over, og fra grensetraktene mellom romere og markomanner i Bøhmen og nordover til Sverige og Norge kan vi i tiårene som følger spore en sammenhengende kjede av gravlagte rytterkrigere.  Fra da av er også rytterstatus noe som fremheves i germanske fyrstegraver, også her i nord, og slik skulle det forbli frem til kristningen og enda lenger.

I yngre romertid er det først og fremst forekomsten av sporer - vanligvis av jern eller bronse, sjeldnere av sølv - som utmerker ryttergravene.  Ofte kan de samme gravene inneholde våpenutstyr, men ikke i alle tilfeller.  Dette er heller ikke nødvendigvis spesielt rike graver, men de viser tross alt et offisers-sjikt innenfor datidens hærordning.  Her hjemme er ryttergravene fra romertid i stor grad et østlandsfenomen, og først dukker de opp rundt Oslofjorden.  Aller eldst er en grav fra Hunn ved Fredrikstad.  

Flere arkeologer har tenkt seg at forbindelsen mellom stridighetene ved de romersk Limes (yttergrenser) og mange av rytterkrigerne kan ha vært temmelig direkte, i den forstand at dette er folk som har gjort krigstjeneste for den ene eller andre av de stridende parter i markomannerkrigene. I flere av disse gravene er det nemlig også andre ting som kan peke mot romersk stridsteknikk.  

I en annen, litt yngre ryttergrav fra gravplassen på Hunn hadde den gravlagte fått med seg tre spyd, og det samme hadde en samtidig av ham på den nærliggende gården Vesten.  Nettopp tre spyd var vanlig våpenutrustning blant romernes germanske hjelpetropper i denne perioden.

NB. Jeg har her gjengitt artikkelen i sin helhet og lagt til egne bilder. Første bilde viser ryttergraven fra Gjermundbu på Ringerike som bla. inneholdt den eneste kjente hjelmen fra vikingtid i Skandinavia.  Antas å være fra 900-tallet.  Andre bilde er replika av en sengegavl fra Gokstadfunnet.  Skal illudere en hest i følge Oldsaksamlingene i Oslo. Frans-Arne Stylegar er Fylkeskonservator i Vest-Agder.  Følg bloggen hans, Arkeologi i nord, her;   http://arkeologi.blogspot.no/

Jærbladet 11.11.2013.
Flere funn fra vårt eldste landbruk ..

Olle Hemdorff og Hilde Fyllingen på funnstedet.  Foto: Leif Tore Sædberg. Jærbladet.

Et 4000 år gammelt hus er blant funnene arkeologer har oppdaget på tomta som skal huse nye Bø skole skriver Leif Tore Sædberg.  På de siste to målene av utgravingsområdet fant arkeologene rester av fem bygninger.  Det eldste er rundt 4000 år gammelt og dermed fra perioden der yngre steinalder går over i bronsealder.  - Måten det er bygd på er svært klassisk, helt maken til huset på Kvia som ble funnet i 2011.  De har fulgt en oppskrift, sier arkeolog og prosjektleder Hilde Fyllingen fra Arkeologisk museum, Universit Av husdyretet i Stavanger.  - Huset tilhører den tidligste jordbruksbosetningen på Jæren og i Norge.  

Huset er trolig 14 meter langt og fem meter bredt.  Bygningen var en såkalt toskipet type, med en rekke av solide, tilhugde stolper i  midtaksen og med mindre veggstolper rundt.  Veggene var av tre, taket er mer uvisst, kanskje av never eller strå.  Trolig var det boligen til en familie, hvor mange de kan ha vært er vanskelig å si.  Fra før vet vi at folk på denne tiden dyrket hvete og bygg. Husdyr var fortrinnsvis ku og sau, i tillegg til hest.  - Grisen kom seinere, opplyser Fyllingen.  

På det samme området ble det funnet en smie fra omtrent 400 . 500 e,kr. I restene av ildstedet ble det funnet en kniv og rester av keramikk som har gjort funnene lette å datere.  Fyllingen forteller at mye hadde forandret seg i tidsspennet som skiller de to funnene.  - De som bodde i det eldste huset hadde nok et lettere liv. Klimaet var mildere og det var  mindre folk. Færre å dele ressursene med.  Utover i jernalderen ble det mer konflikter på grunn av flere folk og tillegg mer klassedeling. 

Olle Hemdorff, arkeolog og koordinator viser til at det eldste huset viser tilknytning til nordvest-Jylland, ved at byggemåten er den samme som i de danske områdene. - Det har vært mye kontakt mellom folk i Danmark og Norge allerede på denne tiden, det  viser bla. gjenstandsfunn.  - Etter hvert som vi driver med mer utgravning viser det seg at Rogaland alt i yngre steinalder hadde betydelig flere gårder og dermed en større folkemengde, enn vi tidligere har trodd, sier han. 

Pottemakerindustri på Sørlandet i Romertid og folkevandringstid ...

Det er bare i i løpet av de to, tre århundrene fra omkring 300 til midt på 500-tallet e.kr. at det kan spores et betydelig pottemakeri her hjemme skriver Frans-Arne Stylegar i Klassekampen 07.10.13.  

Stylegar er fylkesarkeologen i Vest-Agder og skriver bloggen Arkeologi i nord; http://arkeologi.blogspot.no/ . Denne artikkelen har han dessverre ikke publisert der, men han skriver at innflytelsen for denne pottemakerkunsten helt tydelig kommer utenfra, trolig fra det nordlige Jylland og at det særlig er i Vest-Agder og Rogaland at pottemakeriet utvikles til en kunst på denne tiden.  

Keramikk fra eldre jernalder, ikke nødvendigvis Augland gård. Stavanger Museum. Foto. Dag H.

Han trekker frem en viss Augland gård nord for Kristiansand som ble utgravet gjennom to feltsesonger etter å ha blitt oppdaget i 1974. Dette skal da ha vært den mest omfattende utgravning i Oldsakssamlingens regi siden Osebergskipet 70 år tidligere.  Man fant, på et ganske lite område, åtte langhus, et rundt  hus, et grophus, fire basseng med råleire, fjorten keramikkovner og 141 groper.  Gropehuset var ovalt, åtte ganger tolv meter og skåret nesten halvannen meter ned i bakken. Bunnen var dekket av et tynt lag leire og kulturlagene over dette gulvet inneholdt flere ildsteder og store mengder oldsaker.  

Minst 55.000 skår av anslagsvis 800-900 leirkar er funnet på stedet.  Utvalget av typer var stort.  Selv om funnene viser spor av jordbruk og annet håndtverk er det grunn til  å tro at dette har vært åsted for høyst spesialisert håndtverk, en pottemakergård skriver Stylegar.  Heller ikke andre steder i Skandinavia er det funnet pottemakerier av Auglands karakter og størrelse.  Parallellene må kanskje søkes innen for Romerrikets grenser.  Tidligere pottemakerier skal ha vært påvist i Colchester i England, men på Augland har virksomheten fortsatt lenge etter den romerske pottemakerkunstens blomstring - langt inn i folkevandringstiden.  Innflytelsen fra romersk og kontinental pottemakerkunst er nokså tydelig skriver Stylegar, men selve produksjonsteknikken ser ut til å være tuftet på mer lokal grunn.  I Norden ser det bla. ikke ut til at man brukte dreieskive som i Romerriket. 

NB. Denne spesielle produktiviteten i tidlig jernalder minner meg igjen om innlegget "Trøndersk jern" her på bloggen, under flere epoker av eldre jernalder, lagt inn 05.10.13.  Den forbløffende trønderske jernutvinningen som ga så god kvalitet varte betydelig lengre, men ser ut til å tatt slutt omtrent samtidig med pottemakeriet på Sørlandet.  

Bladet Vesterålen 07.11.13.
Tusen år gamle hus på Skagen ..

Flyplassen på et sted som heter Skagen skal utvides skriver Idar Ovesen.
I forkant av det har feltarkeolog for Nordland fylkeskommune Stine Grøvdal Melsæther gjort undersøkelser på stedet assistert av en gravemaskin.  - Vi har funnet masse spor etter hus i form av stolpehull, sier hun, og flere kokegroper.  De kan være fra ett tusen til to tusen år gamle. Mer eksakte dateringer vil bli foretatt, men her har det bodd folk lenge skriver Ovesen.  Melsæther har også funnet mer mystiske ting som hun ikke vet så sikkert hva er, bla. en steinring.
Artikkelen tyder på at det er snakk om flere hus i forskjellige størrelser og at funnene som vanlig ikke vil stoppe utbyggingen.