Bygdeborger, forskjellige hypoteser

 Bygdeborger, forskjellige hypoteser

Undertegnede har befart et tjutalls bygdeborger i Oslo-området, Østfold og et par i Sverige og altså nylig lest en masteravhandling i arkeologi om temaet.  Den er skrevet av Tryggve Bernt høsten 2012 og utforsker mulige bruksområder for et lite utvalg bygdeborger i Øvre Eiker. 

Den mest utbredte oppfatning om disse kulturminnene er jo deres funksjon som forsvarsanlegg, i hovedsak fra folkevandringstiden. Tryggve Bernt opplyser også at de er å finne på listen over forsvarsverker hos Riksantikvaren. De borgene han har tatt for seg kan imidlertid synes dårlig egnet til nettopp dette og han har utforsket andre mulige anvendelsesområder. Han kaller dem Jungerborgene etter stedet og fire av disse ligger svært tett på hverandre. To av dem som han kaller tvillingborger ligger kun tretti meter fra hverandre og begge disse har inngang i sørøstre hjørne, altså ikke mot hverandre. Samtlige fire har forborger, altså mindre borgformasjoner like ved, antakelig lavere i terrenget. Nå er det sånn at samtlige av disse fire borgene kan beskytes fra enda høyere fjellknauser mindre enn hundre meter unna og det er, i følge Bernt, et forsiktig anslag over hvor langt en bueskytter kunne nå. Området rundt borgene er dårlig jordbruksområde og Bernt har tatt prøver av myrer i nærheten av borgene. Borgene ligger 5 - 10 km. fra de kjente jernalder- gårdene i distriktet som ellers ser ut til å ha vært rikt og mektig i hele jernalderen. Bernt definerer dem som utmarksborger etter datidens bebyggelse og redegjør dermed også for at det finnes bygdeborger som ligger langt nærmere der folk bodde og derfor var egnet til en forholdsvis rask evakuering og helt sikkert ikke eksponert for beskytning ovenifra.  Men hva med Jungerborgene? De lå langt fra bygdene, de lå tett og de var vanskelige å forsvare mot angrep fra bueskyttere og dermed en angripende flokk. 

Tryggve Bernt redegjør for en del nordisk forskning om bygdeborger hvorav Sverige og Finland har gjort mer enn Norge. Det er f.eks. ikke foretatt utgravninger ved norske bygdeborger. Men han konstaterer at det er gjort få våpenfunn ved bygdeborger i regionen. Svenske forskere synes å definere bygdeborgene som tingsted, rituell plass såvel som forsvarsverker. En viss Ingrid Ystgaard har ved sin forskning anslått at bygdeborger med større flateinnhold enn fire mål (4000 m2) gjerne er fra førromersk/eldre romertid mens de mindre er nyere, nemlig fra yngre romertid og folkevandringstid.  For egen del kan jeg tilføye at danskene ser ut til å mene at de har minst en bygdeborg fra bondestenalder på Bornholm. Bronsealderborger er nevnt i masteroppgaven til Tryggve Bernt. Han lufter også den tanke at flukt som evakuering til et slikt forsvarsanlegg kan være i konflikt med jernalderfolkets æresbegreper. Han bruker ikke mye plass på den tanken og sagalitteraturen er jo også overstrødd med krigere som flykter fra et nederlag og krigere som søker grid (nåde) hos seierherren og får det. Hvis en bygdeborg kan verne kvinner, barn og bufe så tror jeg det hensynet ikke er i strid med æresbegreper. Det trenger ikke å bety at alle bygdeborger var forsvarsanlegg og Tryggve Bernts forskning på Jungerborgene tyder avgjort på at andre funksjoner har vært formålet med disse.  I tillegg til hypotesen om forsvarsverk viser han også at disse neppe, som ofte har vært foreslått, har vært del av et større system for regionalt forsvar og vardeanlegg. 

Tanken om at bygdeborger flest også kunne være vardeanlegg for et større varslingsystem stemmer heller ikke med Jungerborgene. Bernt har undersøkt saken med brannteknisk ekspertise og hensyntatt siktlinjer. De har også anslått at en vardebrenning nærmest ville ha grillet evt fangede på borgen i det man tror seg å vite noe om hvor store disse bålene kunne bli. Faktisk gir oppgaven inntrykk av at vi har et par varder fra middelalderen stående i Hedmark. Utgravninger i Finland har ikke vist rester av store bål skriver Bernt. Han har tatt pollen og kullstøvanalyser av myrer ved borgene, men anser resultatene for usikre i det f.eks skogbranner kan forvirre. Det er allikevel samsvar mellom myrprøver og husdyrhold i området. En bygdeborg ville trenge en del tømmer for å bli et fort og den ville helst ha klare siktlinjer rundt seg. Resultatet kan ha blitt gode beiteområder. En datering fra Forborgmyr kan tyde på en konstruksjonsfase for borgen som går fra 0 - 50 e.kr. til ca. år 250 e.kr.  Jeg legger til for egen del; som jeg trodde. Dette har vært et enormt arbeide. De fleste bygdeborger ligger så kronglete til at trekkokser ikke ville komme til, kløvhester til nøds, men neppe til stor hjelp her.  Flere av bygdeborgene har tatt generasjoner å bygge eller utbedre. Men hva kan ha vært hensikten med Jungerborgene? 

 

Tryggve Bernt tar opp en rekke tolkninger. De kan ha vært beskyttelse for utmarksarbeidere, gjetere, metallutvinnere, jegere og fiskere. De kan ha vært mellomlagringsplass for verdier fra slik utmarksnæring. Bernt påviser at det har vært utvinning av sølv og kobbert i Jungerbergets nærhet. Det er funet overflatebrudd også på en øy i et av vannene rett ved tvillingborgene. I dette vannet er det også funnet to stokkebåter som, til da Tryggve Bernts masteravhandling ble skrevet, ikke var datert. Forrådsgroper og hjørnestolper fra små hus skal være vanlig å finne i bygdeborger i flg. en Michael Olavsson.  Tryggve Berg antar at også utmarksborgene har vært knyttet til det nærmeste aristokrati, altså kjente jernaldergårder fra nærmere Drammenselva som dengang var en fjordarm. 

En slags seterbruk er dermed nevnt. Bufeet var en manns største formue antakelig og hvis de beitet i utmark med gjetere kunne de ha brukt en del bygdeborger som nattely mot kvegtyver og rovdyr. 

Kultisk språkforskning er også nevnt. Typiske navn for bygdeborger Tjuvås, Røverborgen og Troll-et eller annet kan muligens knyttes til mystiske mannsamfunn i eldre jernalder. Tryggve Bernt fremhever at borgmurene også kan ha gjort nytte ved å hindre innsyn i hemmelige ritualer. Han anser at dette særlig gjelder steder med navnet Borg eller Berg.  Jeg for min del har antatt at det gjenvennende Tjuvås-begrepet har hatt rot i senere uvitende middelaldermyter. Jeg tror Bernt har et poeng og har hørt om noe som kan likne mystiske mannsamfunn i Tyskland opp til i dag. Sammenslutninger av menn som går ut i skogen og synger for trærne. Allikevel, for min nærmeste bygdeborg, Tjuvåsen på Vinterbro kan infotavlene fortelle at bygdeborgen faktisk var tilholdsted for en røverbande og  denne ble utradert først da de kidnappet en tjenestejente et sted. Dette var på 1600-tallet i følge kirkebøker.  

 

 

Saxo skal ha nevnt et borganlegg på Rugen som både var kultsted og tilfluktsted for innbyggerne der.  Antakelig venderne, et slavisk folk danskene hadde et svare strev med. 

Begge tvillingborgene på Jungeråsen har steinrøyser på borgområdet som kan være mulige graver. Erfaringer fra Sverige  tyder på at graver kan forekomme innefor murene, utenfor dem og inni selve murene.  

Hvorfor gikk bygdeborgene ut av bruk?

Bygdeborgene ser ut til å ha gått ut av bruk rundt år 600, begynnelsen av merovingertiden. I sagalitteraturen er de knapt nevnt. Tryggve Bernt foreslår at sentralisering av makten kan være en grunn. Konsolidering av makten kan også ha gjort maktsymboler som bygdeborger og storhauger mindre aktuelle. En (Dagfinn Skre) mener at krigerflokkene kunne ha blitt så store at borgene ikke var gode nok lenger. De ble heller en felle.  Bernt nevner også at endringer i bosetningstrukturen kan ha spilt inn og at de store gildehallene kan ha avløst bygdeborgene som maktsymbol og senter for politikk.

Oppsumering:

Tryggve Bernt har funnet eksempel på bygdeborger som er dårlige forsvarsverker. De kan ha tjent som maktsymbol selv om de ikke var perfekte forsvarsanlegg. De kan ha markert territorielle eiendomskiller. To "eiendomsdele" finnes i dag i disse omtalte bygdeborger hvorav en er ansett som en urgård. 

Han antyder at jernalderens store gildehaller kan ha avløst bygdeborgene som maktsymbol og senter for det politiske liv. Fra arkeologien ellers tror jeg allikevel at disse to fenomener har overlappet hverandre med atskillige hundreår. 

Bernt sannsynliggjør at bygdeborgene kan hatt både kultisk betydning og tjent som base for utmarksnæringer og nærmest som seter. Han forteller også det er funnet mye kullrester ved div. bygdeborger som om de skulle ha vært brent ned. Dette var særlig fra svensk forskning, men også påvist i Norge. Tidlig i avhandlingen redegjør Bernt for forskjellige retninger inne  tolkningen av bygdeborger i Norden. Han nevner en rekke og deler dem først og fremst inn i to grupper; de som tolker det som forsvarsanlegg og de Bernt karakteriserer som Alternativtolkerne.  De sistnevnte støtter gjerne flere av de hypotesene som Bernt fremmer og hvor han selv, til da, nok var en av de som har nedlagt mest forskning på feltet. En alternativtolker han nevner, men hvis hypotese Bernt ikke har gått nærmere inn på heter Tom Haraldsen og skal i 1980 ha sett på bygdeborgene som kultplass og fangstanlegg. Akkurat det siste har slått meg også i det mange av borgene jeg har befart nok hører til det Tryggve Bernt vil kalle utmarksborger. 

Tom Haraldsens hypotese

Nå kjenner ikke jeg Tom Haraldsens hypotese om bygdeborgene som fangstanlegg annet enn at de er nevnt i Bernt sin masteravhandling, men min observasjoner kan kanskje støtte dem allikevel. Man får tid til å tenke en del når man befarer bygdeborger som ofte ligger uveisomt til.  Jeg tror på alle hypotesene som Tryggve Bernt legger frem. Når en bygdeborg f.eks antakelig har vært under bygging eller utbedring i to hundre år så er det rimelig å anta at de helst ville ha litt nytte av den. Den har antakelig vært i bruk i enda noen hundre år. Samtidig tror jeg nok at forsvarsanlegg har vært den viktigste hensikten med de fleste bygdeborger. Høydeforskjell har som regel vært en kjempefordel under krigføring.  Øst for Oslo ligger Østmarka hvis østside vender ut mot Øyeren og bygder som hører til Rælingen og Enebakk kommune.  To av tre bygdeborger på den sida var ganske krevende orientering i bratt, småkupert terreng og antakeligvis utmarksborger ja. Festningsåsen og Drageåsen. Det var antakelig borgen i Sørmarka også og mange av de andre jeg har vært på. 

Det man fort ser er at elgen liker seg på disse kollene og knausene. Det er gjerne mye elglort i dem og på leting etter Festningsåsen som ligger i et ulverevir i Østmarka kom jeg over beina etter en totakkers elg spredt utover, hadde antakelig forsøkt å rømme oppover i terrenget med en ulveflokk etter seg på vinterstid. Hvorfor elgen liker små koller og åpne rabber som bygdeborger ofte ligger på vet ikke jeg, men jeg ser to fordeler for dem med det. De føler seg tryggere der med lange lydlinjer og bedre plass til å strekke ut beina enn nede i skogen. De kan oppleve at en svalende bris befrir dem for mygg og fluer. Jeg ser en fordel for de som bygde borgen også hvis det nå skulle ha rotet seg en elg, hjort eller villsvin inn i kveet. Det ville nok ha vært ganske mye lettere å ramme byttet med pil og bue inne i en bygdeborg enn ute i skogen. Og hvis byttet var vrient å få ramm på så kunne de nok klare å skremme det utfor stupet. Det kunne kanskje spare dem for litt bæring og. Hvis elgen ikke selv frivillig gikk inn i kveet så kunne antakelig klappjakt styre dem inn i det. Noen hundre meter fra bygdeborgen i Sørmarka ligger det også en fordypning i terrenget som i følge infotavle på den andre siden av skogsbilveien er en dyregrav, antakelig for elg og fra ca folkevandringstid tror jeg det var.  Så jeg tror avgjort at disse utmarksborgene kan ha vært gode feller for storvilt.  Og kanskje tilfluktsted på et tidspunkt hvor fienden ikke visste hvor du hadde tatt veien. 

 

 

Enda et eksempel; Fålesloråsen øst har en bygdeborg som passeres av hulveier i vest og sør som en oppstigning til jordbrukslandet innerst i Oslofjorden. Dette er i Ås kommune i distriktet som kalles Follo. Disse hulveiene ble undersøkt av arkeologer i forkant av utbyggingen av Vinterbrotunnellen og avhandlingen om undersøkelsene omfattet også bygdeborgen. Bygdeborgen utmerker seg ved å være en av de største steinansamlingene jeg har sett blant mange, men også ved å ha flere buestillinger fint oppbygd i en vifte rundt seg. Den største som likner en skyttergrav mistenker jeg at er av nyere opprinnelse. Disse buestillingene er i seg selv et syn og kan muligens regnes som en slags forborger. Nå er det også sånn at rapporten om hulveiene nedenfor også nevnte bygdeborgen og buestillingene og kunne fortelle at anlegget hadde vært nyttig i elgjakt inntil ganske nylig. Lokalt, om enn ikke på de offentlige kartene så heter stedet Elgjartun.

Forsvarsverker

Så jeg tror ikke man kommer unna ideen om en forskansning når det gjelder bygdeborger generelt. Folk har jo bygget sånne i uminnelige tider. Jeg leste nettopp forfatter og general Xenofon sine beretninger om en hellensk hær som måtte trekke seg tilbake fra Babylon gjennom mange fiendtlige land og med perserne etter dem på veien dit. De måtte tråkle seg gjennom dagens Tyrkia for å komme seg til en kystlinje som ble Svartehavets sørkyst. Da hadde de krysset kardushernes land, chalybernes, Armenia og Paflagonia med krigerske folkegrupper som ikke lå under perserkongen Artxerxes. Etter mange krigsepisoder må de fortsette til fots i fjellene innefor den sørlige svartehavskyst og er nå i taochernes land. Disse er også fiendtlige og terrenget er bratt og uveisomt og veien hellenerne må følge går forbi en slags bygdeborg. Dette var ca 400 fvt. "Da Xenofon nådde frem med baktroppen, både peltaster og hoplitter, sa Cheirisofos til ham; Dere har kommet i rett øyeblikk. Vi må nemlig få erobret stedet. Hæren har jo ikke levnetsmidler om vi ikke greier det. Så rådslo de sammen. Og da Xenofon spurte om hva det var som hindret dem i å dra opp dit sa Cheirsisofos; Det er bare denne ene adgangsveien som du ser foran deg. Men dersom noen forsøker å komme frem på den , da ruller de svære steiner nedover fjellveggen som går ned over veien. Og den som blir rammet kommer i en slik forfatning. Med disse ord pekte han på noen menn som hadde fått sine lårben og ribben knust."  

Alle bilder er av undertegnede og i Østmarka og altså ikke Jungerborgene.

            

VÅR KELTISKINFLUERTE FORHISTORIE

 "Nytt" lys over yngre bronsealder og eldre jernalder i Sørskandinavia

En venn var så behagelig å gi meg denne boka som kom i annet opplag i 1988 så helt nytt er dette lyset ikke, men for meg var det en åpenbaring. Den ga meg troverdige svar på en del spørsmål som lenge har opptatt meg som f.eks i hvilken grad det var kulturell kontinuitet i mellom epoker som bronsealder og jernalder. En tanke kunne jo være at slike avgjørende skifter kunne skyldes nye innvandringsbølger og at kontinuiteten var liten. Eller spørsmålet om hva vi egentlig vet om bronsealderens religiøsitet. Og om betydningen av bronsealderens helleristninger. Mitt inntrykk har vært at vi vet svært lite og at de for alltid vil forbli mystiske. At de kan sammeliknes med gravhauger som ofte antaes å skulle uttrykke lokal makt og eierskap. Mange av dem betyr kanskje det, men nå føler jeg meg veldig overbevist om at svært mange av disse som vi særlig ser i Bohuslãn og Østfold viser kultiske ritualer og nå tror jeg vi vet en hel del om disse menneskenes religiøsitet. Og gjennom Marianne Gõrmans betraktninger forstår jeg at jeg fullstendig har undervurdert den keltiske innflytelse på vår forhistorie her i Sørskandinavia. Dette er eksotisk nytt for meg og jeg vil derfor avslutte innlegget med bilde av en helleristning fra Bohuslãn som jeg tok i 2019. De lokale infotavlene opplyser om at disse viser keltiske ryttere og dette er det nok ikke akkurat konsensus om i forskningsmiljøene, men på den annen side; jeg har ellers aldri sett helleristning av ryttere til hest her i våre strøk og disse ser faktisk ut til å ha rektangulære skjold som avgjort likner på keltiske. Nå må jeg få legge til at Marianne Gõrman ikke viser eller nevner denne helleristningen i sin bok. Den er uansett langt unna hennes resonnementer. Hun har derimot mange andre illustrasjoner som med stor tydelighet understreker hennes poenger. Det kommer forøvrig en del interessant info her om andre ting jeg interesserer meg for som f.eks bygdeborger, deres bruk og betydning har jo vært diskutert. Og noe forbausende for oss som har lyst til å tro på legendene i Ynglingatal om vanene og æsene. Vaneguden Njord ser avgjort ut til å ha et keltisk opphav for folk i Sørskandinavia og sitt navn etter det keltiske ordet for kraft. Njord var far til Frøya i norrøn mytologi, men kan dermed se ut til å ha orientalsk opphav og være uttrykk for en indoeuropeisk sammenfallende mytologi som også fikk sine avtrykk hos romerne. Dermed kan man jo fortsatt si at han kom østfra som Ynglingatal forteller, men det var kanskje ikke i en folkevandring i sammen med Odin og Æsene. Vel, Marianne Gõrmans bok er tilgjengelig på nett og jeg tillater meg her å oversette hennes sammanfattning til norsk.  

Sammenfattning

I den nordiske billeverden opptrer i bronsealderens sluttfase et anntall nye motiver. Til dem hører behornede dyrehoder, ormer, hjortejakt, kompliserte sirkel- og spiraltegn samt håndtegn. Figurene er ikke bare samtidige, men har samme opphav. De hører alle til den keltiske Hallstattkulturen i Sentraleuropa. De i Norden nye motivene er i påfallende grad knyttet til sakrale formål. De møtes bla på helleristninger i tydelige kultscener. Det finnes altså grunn til å anta at ikke bare bildene, men også de til disse knyttede trosforestillingene har vunnet innpass i nordisk forestillingsverden. 

Motivet med behornede dyrehoder, ormer og hjortejakt på helleristninger har jeg konstatert at er en atributt til en nordisk variant av den keltiske hjorteguden Cernunnos. Sirkel- og spiraltegn av komplisert type er i sitt keltiske miljø typiske atributter for himmelguden Taranis. Når motivene påtreffes i Norden har de vært tolket som en nordisk slags paralell til Taranis. Håndtegnet/symbolet har dessuten kunnet forbindes med den keltiske gude Lugh. På nordisk har tegnet vært tolket som et sinnebilde tilsvarende den keltiske Lugh.

Ikke bare helleristningsbildene, men også votiv(offer)funnene speiler de rituelle handlingene og forteller om de makter til hvilke kulten var rettet. To typer av votivgaver preger funnmaterialet i slutten av yngre bronsealder og eldre jernalder. Det er halsringer og krigsbytter. Jeg har vist at offergavene har direkte paraleller til på keltisk mark. Halsringer har innen både nordisk og keltisk område vært anvendt som votivgaver og gudeatributter. Ettersom halsringen har vært anvendt på identisk sett i begge kulturområdene mener jeg at den er uttrykk for en og samme religiøsitet. Jeg har kunnet fastholde at denne er av keltisk opphav og viser til et gudepar av Cernunnostypen. Ofringer av krigsbytte har man brukt forklare som en tilegnelse av keltisk offerskikk. At kulten av krigsguden som har fått en fremtredende plass i århundrene rundt Kristi fødsel viser tydelig keltiske drag oppfatter jeg som tegn på at en ny krigsgud av keltisk avstamning på denne tiden har inntrådt i den nordiske gudeverden. For dette taler også at at den krigerklassen som trer oss i møte i funnmaterialene fra eldre jernalder tyder på en av keltisk kultur sterkt preget livsstil. Ikke bare offergavene, men også selve offerritualene har jeg vist at var den samme i den nordiske og den keltiske verden. Dette er velbelagt gjennom såvel det arkeologiske som det skriftlige kildematerialet innen begge kulturområdene: å anvende myrer og og vassdrag som offerplasser, å plassere de dyrebare votivgavene godt synlig for enhver samt å sønderdele dem med rituell hensikt før utplasseringen.

Jeg har påvist at ikke bare helleristningene, men også votivfunnene fra yngre bronsealder og keltisk jernalder speiler kult av et gudepar med de for Cernunnosgudommelighetene typiske atributter, nemlig hjort-, okse- og bukkehorn, orm og halsring. Jeg har videre vist at guden er den dominerende parten av de to i helleristningenes billedverden mens gudinnen er den mest fremtredende gestalten i votivfunnene. Halsringen som offergave og gudeatributt er uttrykk for kult for gudeparet. Jeg har også gjort gjeldende at samme gudepar av keltisk herkomst gjenfinnes bak navnet Nerthus - Njord. 

Endelig har jeg vist at hodet var et viktig motiv i den nordiske religiøse billedverden i yngre bronsealder og i eldre jernalder. Dette hir ytterligere støtte for at det på denne tid foreligger en sterk påvirkning fra keltisk verden hva gjelder tro og riter. I keltisk religion har det menneskelige hodet vært et viktig motiv fra eldste tid. Det har dels vært gjenstand for selvstendig kult, dels vært anvendt i forbindelse med andre kulter.

Den Sørskandinaviske religionen i yngre bronsealder og eldre jernalder er altså ikke bare, som man tidligere har antatt, en ubestemt sol- og fruktbarhetskult, men en kult med tydelige keltiske drag. 

"Keltiske ryttere" helleristning antatt fra eldre jernalder. Bohuslãn.  Foto Dag H.

 

 

 

NORDEUROPAS STØRSTE STEINFALLOS ...

Nord-Europas største steinfallos står på toppen av en gravhaug på Gleinsneset på Helgelandskysten skrev Vi Menn nylig.  Det er snakk om et gravfelt med 21 jernaldergraver. Vardehaugen like ved er den nest største gravhaugen i Nord-Norge. Den er fem meter høy og trettifem meter i diameter. På toppen av den står denne fallosen i hvit marmor og er 89 cm. høy og 50 cm. i diameter. Man antar at den er 1600 år gammel.  På 1800-tallet ble den fraktet til Historisk Museum i Bergen, men etter 150 års forvisning ble steinen satt på plass igjen i 1993.  Gleinsneset ligger på øya Dønna.  På gården like nedenfor har de en  utstilling med kopier av fruktbarhetssymboler fra hele kloden skriver Vi Menn.  Steinfallosen på bildet under står på Arkeologisk Museum i Stavanger og er betydelig mindre.  Disse har ikke vært helt sjeldne i Norge og på Sørlandet kaller man dem pikksteiner.  

Fallosdyrking i huset er bla. beskrevet i Flateyarbok som endelig er oversatt til norsk. Beskrivelsen er også omtalt et annet sted på denne bloggen.  Ritualet inkluderte bruken av en såkalt vølse, en tørket hestepenis.  En bevart vølse var faktisk utstilt på Historisk Museum i Oslo for et par år siden i forbindelse med en temautstilling om hestens plass i nordisk forhistorie.

Eidsvoll Ullensaker Blad 05.01.16.

Torshammer funnet på Hovin

Kjell Haarberg fra Nannestad er med i en metallsøkerklubb som kaller seg Metallkjeppen.  I høst gjorde han sitt livs funn på et sted ved navn Hovin. I mellom ti og tolv centimeter under jorden fant han en Torshammer i sølv. Den er ikke stor, kanskje på lengde med hans ytterste tommelfingerledd, men den ansees å ha vært et religiøst symbol og en lykkeamulett. Den har ornamenter på den ene siden.  Fasongen er den typiske, kjente Torshammer med et femkantet omriss på hodet og anslås å være fra perioden år 700 til 100 e.kr. Og her kommer det kanskje mest oppsiktsvekkende ved artikkelen.  Til nå er det kun funnet fire slike i Norge og to av dem er funnet på Hovin !  Jeg for min del har aldri sett et våpen eller redskap som likner denne i noen av landets museer heller.  Dagen før Eidsvoll Ullensaker Blad treffer Haarberg ute i felten har hans kamerat Jo-Erik Hansen funnet en mynt fra vikingtiden i det samme området.

08. feb. 16. skriver Klassekampen at den økte interessen for arkeologi og metallsøking har ført til at museene får inn langt flere gjenstander av metall en tidligere.  For NTNU Vitenskapsmuseet sin del har en håndfull metallfunn pr. år nå blitt til flere hundre. Det var NRK de siterte på dette.

Ganske unikt gullfunn i Romsdal
Folkevandringsgull funnet med detektor i 2014

Foto: Åge Hojem. NTNU

Jeg har ikke skrevet nyheter på denne bloggen på over et år pga. armbrudd og andre omstendigheter.  Mye spennende har hendt siden da som jeg ikke har sjans til å redegjøre for, men denne vil jeg gjerne dele. Sjekk linken, særlig hvis du er interessert i folkevandringstiden. Her er mye god info fra ABC Nyheter. Jeg biter meg merke i setningen og faktumet; "Til Norden kom særlig store mengder gull på 300 og 400-tallet."  Ellers gir artikkelen en utfyllende analyse av motivene på den faktisk unike gullbrakteaten samt det nedslitte, men svært spennende gullblikket.  Sjekk linken; http://www.msn.com/nb-no/nyheter/teknologiogvitenskap/gullskatten-p%C3%A5-tornes/ar-AAcQjHY?ocid=mailsignoutmd 

Det første daneveldet ..
"Omkring første hundreåret e.Kr. kom ei folkegruppe frå Svartehavskysten til Sør-Skandinavia" siterer Ivar Fylling !

Hringariki

24. feb. skriver Ivar Fylling et tilsvar i Klassekampen, til et innlegg om den såkalte tusenårsnatten.  Det Fylling kommer med er mildt sagt oppsiktsvekkende.  Den norske språkforsker Håkon Melberg skrev, og utga i 1953 en 900-siders avhandling ved navn "Origin of the Scandinavian Nations and Languages".  Utgivelsen fikk gehør i København, men ble tiet i hjel i Norge.  Enten fordi man fortsatt slet med vikingtidsfobi etter krigen, eller kanskje av andre grunner.  Den er nesten glemt, hvis ikke det var for Ivar Fylling.  Fylkesarkeologen i Vest-Agder og forfatteren Frans Arne Stylegar som jevnlig fremstiller nyere forskningsresultater fra historien har derimot sitert Melberg via Fylling ganske nylig. Og det later til at de som svermer for mystiske folkevandringer til Skandinavia f.eks som nevnt i Ynglingesagaen her får argumenter det er vanskelig å komme utenom, annet enn ved fortielse.  En del av vår historie har antagelig blitt oversett i den alminnelige historieskrivningen.  Melberg drev nok ikke med noe dårligere empiri enn andre som har forsket på eldre jernalder, tvert i mot. Han gransket noen antakelser som vanligvis fortsatt blir hoppet lett over.  Jeg kopierer like gjerne inn hele den utvidete versjonen av Fyllings artikkel som han selv har gitt meg tilgang til:   


  I dagens diskusjon om fordeler og ulemper ved innvandring og framand kultur kan det vere nyttig å minne om  at

Språket vårt er resultat av innvandrarkultur.

Vårt gløymde opphav

Harald Hårfagre ikkje vart ferdig med rikssamlinga i 872. Danene heldt grepet om Vika fleire hundre år etter dette. Opphavet til daneveldet i Skandinavia har gått i gløymeboka, og det ville kanskje ha blitt verande der om ikkje språkforskaren Håkon Melberg (1911-1990) hadde avdekka det og dokumentert det grundig i ”Origin of the Scandinavian Nations and Languages”, to band med 950 sider, trykt i 1953.  Essensen er at Nordvegen, Norge, norsk, svensk, dansk, islandsk både landsnamnet, språka og nasjonalitetane, er resultat av ein daneekspansjon i Skandinavia i tidsrommet 200 – 500 e.Kr

Den første dansketida

Omkring første hundreåret e.Kr. kom det ei folkegruppe frå området nord for Svartehavet  til Sør-Skandinavia.  Den svenske arkeologen Bernhard Salin resonnerte seg til dette basert på analyse av arkeologiske funn, presentert i ”Die altgermanische Thierornamentik” (1901),  Etter nærkontakt med Romarriket rundt Svartehavet hadde dei med seg våpen- og krigsteknikk som var overlegen det som fanst på den tida i Skandinavia. Med Melbergs ord (frå engelsk, s 898): ”Danestammen svinga tentaklane mot nord før år 200, dvs frå starten på det som blir kalla romersk jernalder i skandinavisk arkeologi. Ekspansjonen nordover tiltok i styrke og omfang under styret til Halvdan Høge-og-gamle i andre halvdel av 400-talet. Det var på den tida naboane åt danene sette kursen mot Britannia, austgotane under Teodorik tok Italia og frankane strrøymde inn i Gallia. Dei etterfølgjande Skjoldungkongane følgde opp danifiseringspolitikken i Norden, til høgdepunktet vart nått mot slutten av 500-talet med etablering av eit pan-skandinavisk og baltisk rike, med herredømme over fjerne koloniar og satellittstatar. I det riket er opphavet til nasjonane Norge og Sverige: Eit dansk Stor-Sverige, med kjerneområde i Gõta-Sverige, og eit dansk Nordveg, som rakk nord til Troms. Dette var Frodefreden, verket til Skjoldungen Frode den Fredsæle og generalen og vasallkongen Erik den Ordsløge. Frodefreden tok til meir enn 50 år etter at frankane hadde fortrengt burgunderane og dei ariske visigotane frå Gallia, og nokre år etter at austgotane måtte gi tapt for den greske keisaren i Italia. Mellom dei teutonske migrasjonane mot sør og vest var den angelsaksiske mot Britannia den fekk som størst følgjer. Det er ingen tvil om realiteten, men når det gjeld rute, kronologi og karakter er  det det lite å finne, samanlikna med grunnlaget som finst for rekonstruksjon av den gløymde daneekspansjonen over den skandinaviske halvøya.” Danedominansen var sterk nok til å erstatte tidlegare språk med det som misvisande blir kalla ’urnordisk’, og som var forløparen til det som Snorre kallar ’dansk tunge’. Og den var sterk nok til at det vart utvikla eit lovsystem som vart ’mal’ for seinare svenske, norske og islandske lover, der formelen ’dansk tunge’ fungerer som eit privilegiemerke. ’Folk’ (etnos), ’stamme’ og ’nasjon’ er i Melbergs arbeid brukt om språk- , kultur- og maktstrukturar, ikkje om genetikk (rase).  Ein genetisk minoritet med makt kan forårsake omveltande endring av språket i eit område.

Den første frigjeringa

På grunn av store avstandar og dårleg kommunikasjon, kanskje særleg på grunn av manglande skrift,  smuldra daneveldet opp i smårike med lokale småkongar utover 600- og 700-talet. Denne knoppskytinga var nok enklast langt frå Sjælland, langs Nordvegen, dvs kysten  frå Spangereid, vestover og nordover, så langt som til Troms. Vika, området rundt Olslofjorden,vart lengst verande under dansk dominans, fram til Harald Hardrådes tid. Det kan synast paradoksalt at betydninga av landsnamnet er intakt i dei andre europeiske språka: Norway, Norwegen, Norvège, mens den er utviska i ’Norge’.  Det  å gløyme opphavet var kanskje bra for  nasjonsbygginga. Det som hang att i segn og soger vart ’avnasjonalisert’, og heltane fekk gudestatus, andre vart kanskje troll? Korleis kunne Skandinavia ha sett ut om danene hadde lykkast med å utvikle runeskrifta til eit kommunikasjonsverkty?

Språket er  nøkkelen

Melbergs arbeid er i hovudsak resultat av språkforskning. Arne Torp skreiv i Aftenposten 28.8.1998: ”Det som eg først og fremst synest er spennande med teorien til Melberg, er det at han gir eit enkelt og overtydande svar på noko som i mange år har stått som litt av ei gåte for meg innanfor nordisk språkvitskap. Så vidt eg kjenner til, er den vanlege læra i dag den at dei språklege forfedrane til dei folka som snakkar det vi i dag kallar nordiske språk, kom hit til Skandinavia kring 500 år f.Kr.  Dersom det er sant, og dersom dei då har budd nokolunde i fred og ro i dette området heile denne tida, så er det litt av ei gåte at det, så vidt vi veit, ikkje viser seg ein einaste dialektskilnad dei første tusen åra, medan det i dei neste fem hundre åra kjem opp ei mengd til dels svært tydelege skilnader. Dette er rett og slett så gåtefullt at det knapt kan vere sant; eitt eller anna må ha hendt. Dersom Melberg har rett, er gåta løyst: Alt som måtte ha eksistert av språk- og dialektgrenser før frodefreden på 500-talet, er rett og slett utradert, og dei nordiske skilnadene vi finn i dag, er altså yngre enn dette.”

Ein svensk språkforskar, Östen Dahl, skreiv i 2001artikkelen ”Origin of the Scandinavian Languages”, der han utan kjennskap til Melbergs arbeid kjem til ein oppsiktsvekkande lik konklusjon både med omsyn til tidsaspektet og danedominansen i utviklinga, under overskrifta ”Why do Swedes speak Danish?”

”Origin of the Scandinavian Nations and Languages”  har stått nedstøva  og ulest i biblioteksmagasin i to mannsaldrar – ufatteleg bortkasta tid for skandinavisk språk- og historieforsking. No er verket skanna av Nasjonalbiblioteket, tilgjengeleg og søkbart i bokhylla.no. Du treng ikkje vere filolog for å ha glede av det.

Ivar Fylling

Råde i Østfold.

Ivar Fylling har gjort mer enn det.  Han har også oversatt en del av Melbergs avhandling til norsk på sin Wordpress-blogg.  Se hvordan Melberg resonnerer seg frem gjennom analyser av språkets utvikling her; 

http://nordveg.wordpress.com/  

Og sett i lys av alt dette var faktisk vikingtiden en nedgangstid for den nordgermanske epoken altså.

750 e.Kr.
Vikingtiden begynte i Estland ?

To vikingskip og skjelettene av 41 krigere er gravd ut på Estlands største øy. Forskerne mener at krigerne var skandinaver og at de døde i et slag et halvt århundre før vikingtiden offisielt begynte.

Osebergskipet

Det er Niels-Peter Granzow Bush som skriver dette i Ilustrert Vitenskap nr. 2/2014.
De 41 krigerne ble funnet begravet i to skip, et større og et mindre hvorav et, det største bærer tegn på et det har vært seilt.  Skipet som kalles Salme II var 17 meter langt og kan se ut til å ha hatt noe som likner en kjøl.  Rester av ullstoffer i skipet kan også skrive seg fra seilet.  Noen store jernklamper funnet i midten av Salme II kan også ha hørt til et mastefeste.  Det eldste vikingskipet man vet har vært seilt er ellers Osebergskipet som ble bygget i Norge i år 820. Gotlandske billedsteiner fra 700-tallet skal imidlertid vise seilskip.
Det minste skipet; Salme I som ble funnet først, i 2008, var 11,5 meter langt og slankt. Det lå sju skjeletter i skipet og en rekke gjenstander i skandinavisk stil.  Etter hvert kom Salme II for dagen og der lå det hele 34 skjeletter som hadde vært stablet i lag på lag inne i skipet.  De hadde fått med seg tre hunder med ryggradene kappet i to.  En av hundene var lagt under armen på en av krigerne.
I tillegg fikk de gravlagte med seg store mengder våpen, bla. 40 sverd hvorav mange tydeligvis hadde vært på bålet og blitt bøyd.  Det var også spyd, piler og en sjelden trefork som man tror har vært brukt til brannpil.  Det ble også funnet 250 spillbrikker samt terninger fra det sjakkliknende vikingspillet Hnefatafl i de to skipene, samt skjold og skrotter av sauer og kyr som lagt var på toppen.  

Mindre båter. Vikingskipshuset. Bygdøy.

De drepte skulle ikke kjede seg i det hinsidige tydeligvis og deres frender fikk altså tydeligvis god tid til å begrave dem.  Ni av skjelettene har sterke huggskader som  viser hva de døde av, mens de øvrige trolig døde av skade i bløtere vev.  I følge arkeologen Jûri Peets var disse trolig en del av en større styrke som havnet i kamp med en annen styrke.  Med noenogførti drepte kan man anta at antall sårede var omtrent det dobbelte som gir 120 drepte og sårede.  Han mener at hele styrken kan ha vært rundt fem ganger så stor, altså nærmere 600 mann.   Mye kan tyde på at det var en kamp mellom skandinavere.  Pilspisser langs utsiden av skroget på Salme I tyder nemlig på at kampen begynte som et sjøslag.  Skipene er stort sett råtnet bort, men fargene i jorden og mønster etter naglene avslører sitt. Fra Gotland kunne de seile til øya Saaremaa på en til to dager.  Der har det imidlertid ikke vært mye å plyndre på den tiden.  Det finnes en islandsk saga fra 1225 som forteller om svenske Ingvar som dro til Estland for å plyndre på 600-tallet, men Peets tror dette skal ha vært et annet sted.  Ingvar ble slått av en estisk hær og falt selv på sitt tokt og skal ha blitt gravlagt ved kysten under en høyde.  Andre ser altså ut til å ha fulgt hans eksempel i tiden som fulgte.  Dette funnet skal være den første arkeologiske bekreftelsen på en gravskikk som danske Saxo beskriver i følge professor Jan Bill ved Universitetet i Oslo.

Adresseavisen 18.03.
Gravhauger som fyllmasse til flyplass ?

Denne dagen skriver Tomas Kothe-Næss om problemer knyttet til utvidelse av rullebanen til flyplassen på Ørland.  Den skal bli ny kampflybase.  Det er bare et ørlite problem, det er svært langt til nærmeste sted man kan hente fyllmasse til prosjektet. Grunneier Skaret til et felt med gravhauger i nærheten har regnet ut at det vil avstedkomme en semitrailer hvert halvannet minutt femten timer i døgnet, usagt hvor lenge.  De økonomiske og miljømessige konsekvensene kan altså bli store.  Skaret har foreslått at man skal bruke Nøkkelhaugen som fyllmasse for å redusere problemet.  Ørland har tre av de største haugene fra forhistorisk tid i Midt-Norge og Nøkkelhaugen er gitt status som et av seks kulturminner i Sør-Trøndelag blant Norges prioriterte kulturminner.  Nå har Skaret gitt opp å få brukt den til rullebane, men i stedet foreslått Vorphaugen som ligger i nærheten av Nøkkelhaugen, usagt i artikkelen om dette også er en gravhaug, men fylkesarkeologen er negativ til endringer av terrenget rundt Nøkkelhaugen skriver Kothe-Næss.  Skaret  mener det kan være minst 50 millioner kroner å spare på transporten ved å ta masse fra hans eiendom og har fått positive tilbakemeldinger fra kommunen.  En litt uvanlig sak for fylkeskommunen altså.  

Melketoleranse
VI, DE MUTERTE ..

For 10.000 år siden var det nesten ingen mennesker eldre enn fem år som tålte melk.  Hva skjedde ?

I Kapital nr. 5/2014 skriver Jon E. Glømmen en artikkel om dette.  Mennesket og andre pattedyr er fra fødselen avhengige av næringsrike morsmelken, og enzymet laktase sørger for at kroppen kan nyttiggjøre seg av melken.  Krot tid etter at ungen er avvendt reduseres laktaseproduksjonen, og etter hvert kan ikke kroppen lenger fordøye melkesukkeret.  Dette gjelder alle pattedyr og i utgangspunktet også menneskeslekten.  Nyere forskning har sett på saken med inngående og tverrfaglige briller skriver Glømmen.  En tredjedel av jordens befolkning har i dag melketoleranse (laktosepersistens) og kan nyttiggjøre oss av melkesukkeret uten å få problemer med magen.  To tredjedeler kan det altså fortsatt ikke.  Forskningen tyder på at en mutasjon skal ha oppstått blant en liten gruppe mennesker som bodde mellom Uralfjellene og elven Volga for mer en 10.000 år siden. Denne mutasjonen betydde minimalt for disse den gangen siden jordbruket ikke var en næringsvei enda.  Men da jordbruket oppstod ca. 6000 år f.Kr. ble plutselig denne mutasjonen en betydelig fordel.  Kalsiumet i melken ble bla. et bidrag til å motvirke benskjørhet skriver Glømmen.  

Mutasjonen spredde seg via Tyskland til Skandinavia og allerede for 2.000 år siden konstaterte romerne med undring at germanerne drakk ubehandlet melk, som romerne selv ikke kunne gjøre uten å få mageproblemer.  Germanerne drev mye med kveg på den tiden i følge romerske kilder. Melketoleransen spredde seg også østover til India og steppeområdene i Nord-Asia.  2.500 år gamle kinesiske kilder beskriver "de forunderlige melkedrikkerne fra nord".  Glømmen angir også i tabellform utbredelsen av melketoleranse i dag. Den viser omtrentlig at Skandinaver og Nederlendere har høyest utbredelse av det med 96-98% av befolkningen.  I Russland er 85% melketolerante, i Strobritannia, Tyskland og Finland ligger man litt lavere.  I Frankrike har vi en pussig forskjell i det de i nord har 80% toleranse, mens de i sør er nede på 35%. I Spania er toleransen på 85% og også i hele Italia mye høyere enn i Frankrike sør.  I India er tallet 80%, mens i Kina og Japan er bare 5% av melketolerante.  Afrika er angitt med fra 10 - 90 %. Store lokale forskjeller i Afrika får vi tro.

Jordbruk 2000 f.Kr. i Fjellbygda i Gloppen i Nordfjord ...

Gården  heter Berge og hadde fra før av tre påviste gravrøyser.  Da de skulle søke om nydyrking av mark satte fylkeskommunen i gang undersøkelser på stedet.  Gårdbruker Gjengedal på Berge regnet nok med at jordbruket kunne regnes et par tusen år tilbake i tid på dette stedet, men her er vi altså tilbake i yngre steinalder.  Gloppen er jo et sted med mange spennende kulturminner. Se, ikke minst innlegget her om Eidehøvdingens hemmeligheter fra 16.03.  Undersøkelsen avdekket også et steinlag (?) datert til 400-370 f.Kr. og en kokegrop som er vurdert til å være fra hundreårene etter Kristus.  - Kanskje var jordbruksaktiviteten i slutten av steinalderen meir omfattande enn kva det arkeologiske materialet til no synst å illustrere, sier seniorrådgjevar Berit Gjerland i Sogn og Fjordane fylkeskommune.   

Der Ring des Nibelungen/Nibelungenringen ?
Skatt fra rundt 500 e.Kr. like ved Frankfurt 

25.02 skriver Mona Norman i VG om en spennende sak.  Noen har funnet en større skatt i Rheinland-Pfalz.  Plyndrere etterforskes av politiet etter at de ødela funnstedet for "barbarskatter" fra romertiden, som hun skriver.  Uansett er deler av skatten tydeligvis kommet til rette og stilles nå ut.  Den skal ha vært gravet ned i skogen den gangen og i dag antas den å være verdt over en million euro. Funnet ble gjort i fjor høst.  Det er både gull og sølv i former som tyder på at det har tilhørt en adelsmann.  Kanskje et germansk krigsbytte i folkevandringstiden.  De som fant det omtales som plyndrere og anklages for å ha ødelagt funnstedet, antakelig med sin ufaglige behandling av alt annet enn gullet og sølvet.  De leverte selv skattene etter press fra etterforskningen. I mange år har skattejegere vært på jakt etter "barbarskattene" skriver Norman.  

I avisa Bild spekuleres det i om skattene kan være de samme som beskrives i middelalderdiktet "Nibelungenlied".  - Tid og sted rimer med Nibelungenlied, men noe mer kan vi ikke si om en eventuell sammenheng, sier statsarkeolog Axel von Berg til avisen.  I eposet beskrives skatten som 144 vognlass med gull og det er nok det funnet som Tysklands 30 000 amatørarkeologer med metalldetektorer har brukt mest tid til å jakte på.  - Bare fordi det er en legende, betyr det ikke at historien ikke er sann, sier en Hans Jørg Jacobi.  Dette funnet er imidlertid for lite til å matche legenden.  - Skattejakten ødelegger mye for vitenskapen, sier Berg. Vi mistenker at en del av "barbarskattene" allerede har blitt solgt.  Skadene av amatørenes søk og utgraving er grenseløse.  Det hindrer historisk kunnskap, skader gjenstander og gjør at samfunnets historie forsvinner inn i private samlinger.

Eidehøvdingens hemmelighet. 
Mystiske kulturminner i Gloppen ..

14 februar skriver Jan Nik. Hansen i avisa Firda Tidende om tre karer på de kanter som sysler med planer om å arrangere et seminar om de mange kulturminnene i bygda.  Gloppen (Nordfjord) er ein av stadene her til lands med flest fortidminne, skriver Hansen.  Og de høres unektelig svært interessante ut.  Blant dem teller noe som beskrives som "sirkel - eller solforma" steiner.  Muligheten for soldyrking fremholdes som aktuell her.  Tinghaugen i Gloppen er den største menneskebygde haugen på Vestlandet og er beregnet å ha tatt 90 mann et år å bygge.  Den er blant de ti største haugene i Norden sies det.  Mer spesielt som Hansens intervjuobjekter sier; den er kanskje den eneste haugen i Norden der det er påvist sammenheng mellom solfenomen og haugen.  "Ved vintersolsnu går sola gjennom Fitjeskaret i sør. Då ligg haugen i sollyset medan bakken rett nedanfor er skuggeland.  Ved sommarsolsnu skjer det tilsvarande; då er tinghaugen siste staden sola slepper. Dei som står på haugen då står i sola medan resten ligg i skugge".  Tinghaugen har aldri vært utgravet av arkeologer.  

Det finnes en rekke andre hauger i området, hustufter, skålgroper i haugevis, steinkors og ikke minst gravstedet og garden til Eidehøvdingen.  Det finnes flere gravsteder man vet litt om virker det som, men Eidehøvdingen er verdt å legge merke til.  Det var i hans grav man fant den enestående gjenstanden som siden har blitt kalt en "tankering".  Noe liknende er ellers bare kjent fra et sted i Afghanistan og et sted i Iran !  Og den er ikke lite karakteristisk.  Man har plassert en skulptur av den på Heradsplassen i Gloppen (bildet) og jeg håper jeg blir tilgitt for å ha lånt bildet fra kommunens hjemmeside.  

Eidehøvdingen var gravlagt i en haug med diameter på 25 m. og to meter høy.  Haugen lå på kanten av en helling ned mot dagens kommunesenter og er beregnet å være fra slutten av firehundretallet.  Høvdingen lå i en steinkiste/kammer og hadde rike gravgaver som våpen og tekstiler og altså, jeg tror jeg har lest et sted at den lå på brystet hans; den mystiske tankeringen.  Tekstilene gjør at Eidehøvdingen er en av våre beste kilder til datidens klesskikk sies det, det var altså gode bevaringsforhold i denne haugen.  Alle kilder jeg har sett gir uttrykk for at tankeringen er skåret ut av et eneste trestykke og da snakker vi om et fenomenalt håndtverk.  Den er i bjørk.  Man vet ikke hvilke betydning den har hatt, men den har helt sikkert gjort inntrykk på så mange måter.  Både håndtverket i seg selv, men også tanken bak den vil jeg tro.  Like ved Eidehøvdingens gravhaug ligger en gård fra samme periode med hovedhus på imponerende 43 meters lengde og åtte meters bredde.  Det var båsplass til 30 storfe i det.  

Mystisk veistump avdekket i Sveio ..

13 februar skriver avisa Vestavind i Sunnhordland om en mystisk datering av "Kongevegen".  Kongeveier fra middelalderen har det jo vært mange av og de eksisterte som påbud fra kongene med krav til landeiere og andre, om å holde dem i avtalt stand.  Avisa skriver følgende, "Under utgravingar på Haugsgjerd i sommar vart det funne spor av eit hellelagt vegananlegg i 80 cm. breidde.  Det går fram av ein kulturhistorisk rapport utarbeid av Hordaland fylkeskommune i januar 2014.  Bakgrunnen for utgravingane var utviding av steinbrotet til Vassbakk & Stol AS.  

Vegen daterast heilt attende til omlag 500 år f.Kr. i overgangen mellom yngre bronsealder og eldre jernalder.  Etter alt å døme har vegen hatt ei særs lang bruksfase, også utover mellomalderen og fram til nyare tid.  Funnet må knyttast til den gamle "Kongevegen" gjennom Valestrand og understøttar tidlegare, lokale teoriar om alderen på vegen.  

- Dei materielle spora som her er funne, er akkurat det me har etterlyst i høve til tidfesting av vegen.  det er difor særs spennande at ein no har fått datert delar av trasseen så langt attende i tid.  Sjølv om berre den utgravde delen av trasseen no er automatisk freda etter kulturminnelova, aukar dette vår vurdering og verneverdien på den resterande delen Kongevegen, skriv rådgjevar Kristian Råsberg ved Plan-næringsavdelinga i Sveio kommune i ei pressemelding.

Artikkelen er ledsaget med noen kart over funnene og og et par fantastiske bilder av, altså en hellelagt veistump.  Hvis dette betyr at man har anlagt en hellelagt vei 500 f.Kr. så høres da dette veldig sjeldent - og interessant ut ! Hmm, hvor langt var det til landsbyen i Etne ?  Noen dager senere besvarer Kristian Råsberg en henvendelse hvor han legger ved bildene over og noen utfyllende kommentarer.  Jeg kopierer dem inn i sin helhet;

Vegen si tidlegaste datering er etter omlag 500 f. Kr til i overgongen mellom yngre bronsealder og eldre jarnalder, og med det har vegen hatt ei bruksfase som relaterast til jarnalderen og framover i tid. Det er gjort fleire funn av veganlegg frå same periode i ulike delar av landet, særleg omkring dei rike landbruksområda på Austlandet.

Vegar er dei kulturminnene som har lengst samanhengande brukstid, og ofte framleis er i bruk i dag anten som køyrevegar eller turvegar. Fleire av våre eldre ferdslevegar utgjer i dag også del av det moderne vegnettet. Vegen gjennom Valestrand kjenner me nytta som både kyrkjeveg og postveg heilt fram til nyare tid, og i dag som turveg.

Vegen gjennom Valestrand er datert til ei periode med utprega jordbrukskultur der folk hadde vorte bufaste. Med ei fastare busetting oppstod det også eit fastare ferdslemønster med større sjanse og behov for eit meir etablert vegnett. Denne tidsperioda kjenneteiknast av intensivert korndyrking og husdyrhald, aukande handel og varetransport, og med det auka forflytting av både folk og fe. Frå perioda vegen er datert var hesten alt eit kjend husdyr i Noreg.

Denne samfunnsutviklinga skapte nok tidleg behov for eit slitesterkt dekke på dei gamle ferdslevegane. Det er med denne bakgrunnen ein må forstå steinlegginga avdekt på Haugsgjerd. Når me frå funnkonteksten kjenner til at vegen var steinlagt, er det berre ein liten brøkdel som no er utgraven, og kanskje har han også somme stadar til somme tider også vore lagt med stokkar. Dette har fungert som slitelag for fotferdsle, drifting og køyreveg for vogn og slede. Vegen kan skimtast i ulik breidde på ulike stadar, og har openbart vore oppgradert og teke ulik form opp gjennom tidene.

Ok. Så var veibiten kanskje ikke så mystisk allikevel.  Men at man hellela ferdselsveier lenge før vikingtiden er uansett ikke lite imponerende i vårt vidstrakte land. 

Jæren og Lista
Ødegårder fra yngre romertid gjenbrukt i vikingtiden ...

I områder som Jæren og Lista utgjør fremdeles de fraflyttede gårdene med sine synlige hustufter, steingjerder og rydningsrøyser et karakteristisk innslag i kulturlandskapet.  Bare på Jæren er det kjent nesten 200 stykker av dem.  Ullandshaug i Stavanger (rekonstruert, bildet) og Sosteli i Åseral har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser.  Noe skjedde på 500-tallet som ga jernalderkulturen en knekk (se innlegget "Hva skjedde .." 03.03) og det har vært vanlig å anta at de har vært i bruk opp til folkevandringstiden - og så blitt fraflyttet av mystiske grunner.  Nærmere undersøkelser av gamle pollenprøver viser at dette ikke stemmer helt.  Det har vært drift på tomtene også etter det, noe gravhauger fra vikingtiden også antyder.  Vikingenes hus satte mindre spor etter seg enn hva de eldre husene gjorde. Men de finnes ofte i  nærheten.  Det er fylkesarkeologen i Vest-Agder, Frans-Arne Stylegar som skriver dette på sin blogg Arkeologi i Nord.  Se hele artikkelen her; 

 http://arkeologi.blogspot.no/search?updated-max=2014-03-02T10:33:00%2B01:00&max-results=1   

Han forteller bla. at en datidig omstrukturering av landbruket også kan bidra til en forklaring.  Småbrukene fra eldre jernalder måtte muligens vike for andre behov.  Innføringen av seil i Skandinavia i tidlig vikingtid må ha ført til en enorm etterspørsel etter ull til å veve dem, skriver han.  Til et typisk langskip kreves det ca. 1,5 tonn ull til seilet !  Det er anslått at den samlede dansk-norske flåten på begynnelsen av 1000-tallet behøvde en million kvadratmeter seil, noe som tilsvarer ull fra to millioner sauer.  Den første norske statistikken over sauehold er fra midt på 1600-tallet og det samlede antallet sauer ble da anslått til ca. 300.000.  Flere harde facts på Arkeologi i Nord som sagt.  At haugevis med småbruk ble gjort om til sauebeiter i denne prosessen virker jo sannsynlig.  Men det skjedde noe annet også på 500-tallet.  Bla. var det da man brått sluttet å lage keramikk som man, på bosteder opp til da, nær sagt alltid finner spor av.  Og det var da en avansert jernutvinning lenger nord i landet brått opphørte.  Søk på "Jernaldermysterier" her på bloggen.

Da samene kom til Stjørdalen ...

06 februar er samenes nasjonaldag.  Den dagen skrev Bjørn R. Krogstad en artikkel i Stjørdalens Blad som jeg gjengir det meste av.

Det har lenge herska uenighet om nær sørsamene kom til Stjørdalen.  Noen meiner at de først kom hit på 15/1600-tallet, fordi det ikke finnes skriftlige kilder for noe anna.  Andre antyder at samene har vært her heile tida.  Det vil si at de var enn del av den opprinnelige steinalderbefolkningen.  Samene skal så ha utvikla seg i østlig, finsk-ugrisk retning, mens resten lot seg prege av den germanske kulturen lenger sør.

Denne uenigheten har sjølsagt sammenheng med samenes kildefattige kultur.  Men ved hjelp av ny forskning knytta til fagfelt som arkeologi, stadnavn, og språkhistorie har en gravd seg attover i sørsamisk fortid.  Her skal en vise hvordan Meråkers historie kan kaste nytt lys over samenes tidlige historie i Stjørdalen og Trøndelag.  

Steinalderen.  I følge toneangivende arkeologer hadde samene og den øvrige skandinaviske befolkningen et felles opphav tilbake i steinalderen.  Men gradvis ble det etablert etniske og kulturelle grenser i  mellom de to folkegruppene.   For nesten 3.000 år siden utvikla folk i det indre og nordlige Skandinavia et ursamisk språk.  Det tilhørt den finsk-ugrisk språkfamilien og hadde sitt utgangspunkt i Russland.  Seinere lot dette seg dele i underspråk.  Sørsamisk ble ett av disse og kan være 1500 år gammelt.  Dette skjedde i samspill og kontrast til den fremvoksende jordbruksbefolkningen som ble påvirket av germansk kultur.  Seinere ble denne til norsk, svensk og dansk.  

Alderen på stadnavna kan fortelle hvor lenge folk i Stjørdalen har snakka det som seinere skulle  bli norsk.  Kallinger som By og Berg er truleg 2000 år gamle.  Vin og heimnavna Venna og Bjertemmen har nesten samme alder.  Den urnordiske befolkningen har såleis levd her lenge.  I 1996 ble det oppdaga ei grav ved Fjergen.  Den bestod av ei øks og et ildstål.  Liknende funn er gjort i Handøl, Skjækerfjella, og Sylan.  Men også Stordalen kan skilte med slike funn.  Ett på Kluksdalen, et anna ved Gilsåa.  Det er nærliggende å sette disse vel tusen år gamle gravene i sammenheng med fangst og fangstfolk.  Det har vært diskutert som jegerne har vært bumenn eller samer.  De flate markagravene er likevel klart forskjellige fra bøndenes hauggraver.  Og bumenn som døde i fjellet ble sannsynligvis frakta til bygds og gravlagt der.  Samenes liv var i større grad knytta til rein, fangst  og fjell.  Sånn sett er det rimelig å anta at det fans samer her for over tusen år sia.

Reinfangst.  Perioden fra 900 - 1200 e.Kr. var ei ekspansjonstid for reinfangst i Fjell-Norge.  Massefangsten nådde sitt maksimum på 11-1200-tallet.  Det er grunn til å tro at dette også gjaldt ei bygd som Meråker.  Ennå i 1530 eide erkebiskopen i Nidaros heile Meråker med alle dens fangstmuligheter.  Men det omfattende system med fangstinnretninger som nevnes på den tida, er truleg bare et bleikt atterskin av de fangstgroper som fantes i massefangstens dager.  På 1980-tallet fant en  svensk arkeolog tusen år gamle rester etter samer rett øst for Meråker.  Slik sett er det ikke særlig dristig å anta at samer dreiv fangst i Meråker i vikingetid og middelalder.  
Omkring 1350 b Meråker ramma av ei stor katastrofe, og heile bygda ble lagt øde.  Men som så mange andre sannheter, er dette en sannhet med modifikasjoner.  For det fantes tidvis folk i bygda.  Arkeologiske undersøkelser har nemlig dokumentert miler i myr, jernvinner ved vassfar og rester etter tjærebrenning.  Samtidig antyder de mange gårdsnavna som overlevde ødetida at det fantes folk her.  Tronset er et sånt navn.  Men det var utmarka og, fangsten og fisket som var viktigst.  Det viser alle de gamle elve- sjø- og fjellnavna.  Tevla, Feren og Kluken er gode eksempel i så måte.  
I ei jordebok fra 1530 prises fortsatt fangstmulighetene.  Her nevnes vassfar og vann full av aure, røyr og laks.  Her berettes om daler og marker fulle av elg og rein.  Ja, langt ut på 1600-tallet var fangsten fortsatt viktig.  Bøter og skatter ble da betalt i skinn.

Fangstfolk.  Hvem var så disse fangstfolka som tidvis befolka Meråker mellom  1350 og 1530 ?  Svaret er ikke opplagt.  Men sannsynligvis tilhørte de den etniske norske befolkningen.  Sjøl om Meråker ble lagt øde, fans det ennå mye folk nede i Stjørdalen som kunne utnytte fangstmulighetene.  Alt dette taler altså for at fangstfolka snakka norsk.  Men liekevel - noen kan også ha talt samisk.  Sørsamene var uten tvil det mest typiske fangst- og fjellfolket. Dessuten har en tidligere sannsynliggjort at sørsamene var her i vikingetid og tidlig middelalder.  Andre spor peker også i samme lei.   I lensreknskapene fra 1614-1615 beskrives flere dramatiske hendelser som vedrører saka vår.  En Henrik Meraker skal nemlig ha kommet med alvorlige trusler mot naboene sine.  Ja, han skal ha trua dem på livet.  Og sia naboene meinte at Henrik var same og kunne ganne, tok de truslene på største alvor.  Det gjorde også domsmennene og derfor dømte de ham til døden.  Henrik Meraker var bonde og bodde på den mest sentrale garden i bygda.  Forgjengerne hans var kanskje også samer.  Som bostad lå Meråker-garden strategisk til - midt i bygda - med dalene lik fangarmer ut til den ytterste fangstgrop.  Slik går det an å anta at samiske jegere bebodde Meråker-garden på 1500/1600-tallet.  Men det fantes flere slike konflikter.  I 1628 dro seks bønder til fjells på et juveriraid mot meråkersamer.  Raidet må tolkes som en maktdemonstrasjon.  Det ser en åtte år senere da samen, Nils Torkildsen ble frastjålet viktige verdier.  En av tjuvene, Knut Pedersen Skytte ble seinere dømt til døden.  Tidlig 1600-tall forteller altså om samer og samer i konflikt med bumenn.  

Hva skjedde egentlig i år 536 ?

Et tiår med nød, opprør og pest på 500-tallet mangler fortsatt en forklaring skriver Bjørn Vassnes i Klassekampen 30.12.

Det skjedde noe dramatisk i år 536, noe som skulle få følger rundt hele kloden.  Solen bleknet, sommeren ble til vinter. Og det varte ikke bare i ett år.  Det ble starten på et tiår med hungersnød og opprør.  En dødelig pest bredte seg rundt Middelhavet og tok livet av hver fjerde innbygger i det bysantinske riket.  Regimer falt, fra Kina i øst til Sør-Amerika i vest. 

Mange forskere har gjettet på at det det kunne vært et stort vulkanutbrudd. Men ingen historiske kilder kan fortelle om en slik hendelse på denne tiden.  Kunne det ha skjedd så langt borte at ingen på våre trakter fikk vite om det ?  F.eks. fikk utbruddet av vulkanen Tambora i Indonesia i 1815 solen til å blekne langt unna, og skapte et år uten sommer i Europa.

Så man har forsøkt å finne spor av noe sånt i grønlandsisen og i årringer i trær.  Michael Baillie ved Queens University i Belfast fant at årringer fra Skandinavia til Sør-Amerika fortalte om flere år på rad med uår, akkurat på denne tiden. Men i borekjerner fra grønlandsisen fant man ingen spor av vulkansk aktivitet.  Et vulkanutbrudd med så store virkninger burde ha etterlatt aske og svovel i isen.  Noen begynte derfor å lete etter andre forklaringer.  Geologen Dallas Abbott fra Columbiauniversitetet i New York fant uvanlige høye nivåer av tinn i borekjernene fra Grønland og mente at det kunne ha vært Haleys komet .  Og den hadde vært i nærheten i 530, vet man bla. fra kinesiske kilder.  Vi vet også at den var så nær solen at dette ville ha revet løs mye is og partikler.  Dette støvet ville jorden ha passert gjennom to ganger pr. år gjennom flere år.  Andre forskere er skeptiske til at Haleys komet kunne ha hatt en så sterk effekt.  Et alternativ er at det kan ha vært en kombinert effekt av kometen og et vulkanutbrudd. En mulig kandidat for det sistnevnte er Ilpongo-vulkanen i El Salvador som kan ha hatt et utbrudd på 84  kubikk-kilometer ca. år 535 i følge New Scientist 18. januar.   uansett om "angrepet" kom utenfra eller innenfra, så skjedde det noe i år 536 som endret historiens gang, og fikk regimer til å falle. 

NB.  Det var omtrent på denne tiden at en omfattende pottemakerkunst i Norge opphørte.  Potteskår fra jernalderfunn er jo et vanlig fenomen, men det stopper omtrent da.  Vikingene hadde glemt kunsten og hugget ut tunge kjeler i kleberstein eller importerte jerngryter.  Omtrent på denne tiden stoppet også trøndernes forbløffende jernproduksjon som hadde holdt så høy kvalitet og stort omfang i hundrevis av år.  Norge og Skandinavia ble opplagt også hardt rammet av denne krisen.  

Tønsbergs Blad 25.01.
Kulturminnene i Slagendalen skal registreres

På grunn av økte nedbørsmengder de siste årene har regjeringen bevilget penger til drenering av landbruksjord skriver Hans Christian Moen.  I Slagendalen i Vestfold kan slikt dreneringsarbeide fort komme i konflikt med verdifulle kulturminner.  - Dalen har omkring 400 registrerte kulturminner, sier Terje Gansum, leder for fylkeskommunens Kulturarv, og han vet om ca. 400 til som ikke registrerte på noe kart.  Dette er et uhyre viktig område for norsk kulturhistorie og omfatter bla. Oseberghaugen.  Området vil nå bli gjennomsøkt med georadar dratt på snescooter når mulig, samt lasermålinger fra fly og de mest moderne metoder.  Det er mye å ta tak i Slagendalen som også er kjerneområde for Vestfoldbidraget til en spesiell søknad til Unesco om å bli tatt opp på World Heritage List, vikingsteder i flere land.  

Jernalderfolkets østlige forbindelser ..

Mer om jakten på Odinmytens opphav etc.

Sverd fra folkevandringstid. Kulturhistorisk museum. Oslo

Thor Heyerdahl ble grundig kritisert for sine teorier om Odins folkevandringer der han tok Snorres Ynglingesaga mer bokstavelig enn de fleste fagmiljøer.  Les gjerne mer om saken på blogginnlegg her den 05.01.13 der en folkemusiker fra Setesdal har kjent igjen Nordafjellslåtten i et stykke aserbajdsjansk folkemusikk og forfølger sporet på den måten.  I det siste har jeg kommet over et par avisartikler om folk som også retter oppmerksomheten den veien.  13.12.13. skriver Svend Einar Hagen i Larvikavisen Østlandsposten om Niels Peter Gjefle Slaatta som lufter tanken om at Kaupang ikke først og fremst var vikingenes handelsplass, men snarere silkeveiens nordlige endepunkt styrt av det mektige handelsimperiet Khazaria.  Jeg gjengir det meste av artikkelen.  Slaatta undrer seg over at kunnskapen om Khazaria "forties" av norske faghistorikere. - Jeg har kontaktet historikere for å få vite mer om dette, men flere av dem har ikke engang hørt om Khazaria, et mektig handelsrike på 700-900-tallet, og de er heller ikke interessert i å sette seg inn i det.  

Han viser til at det i Sverige er reist spørsmål om det faktisk var khazarene som opprettet handelsplassen Birka for å sikre en fredelig arena for handel med varer fraktet gjennom den viktige Silkeveien til "kunder" fra hele Nord-Europa.  - Det er mye mulig at Kaupang var i samme situasjon, og at handelsstedet i Viksfjord faktisk var et av Silkeveiens nordlige endepunkt, sier Slaatta.  Han kan kanskje finne støtte i ny forskning om silkefunnene i Oseberg-graven.  Til nå har man trodd at dette er tekstilfragmenter fra silketøyer stjålet fra kirker i vest.  Nå tyder mye på at silken er importert direkte fra produsentene i Østen.  (Se blogginnlegg her "Vikingenes silke" 29.10.13 !).  

Khazaria omfattet områdene mellom Svartehavet og det kaspiske hav og et stort område nord for dette.  Det var et mektig imperium, en velorganisert stat, et khaganat med to konger og en stående hær som kontrollerte den nordøstlige delen av Silkeveien.  De krevde inn skatt fra store områder og avgift av dem som fraktet varer langs Silkeveien, sier Slaatta.  Khazaria konverterte til jødedommen, trolig omkring 740.

Slaatta forteller at sporene etter khazarene på Birka - Kaupangs svenske "parallel" er tydelige.  Til og med navnet Birka kan være av khazarisk opprinnelse - "bir(li)ki" som betyr boplass ved stranden for handel.  - Gravfunn fra Birka peker også mot Khazaria.  Klesdrakter, mynter og våpen, blant annet ett med khazarkongens merke - en ørn - indikerer at khazarene styrte her.  Mye tyder på at Birka ble opprettet av khazarene da handelen gjennom Middelhavet ble utrygg, og erstattet av tryggere veier på og langs de store elvene i øst.
Birkas fremvekst, storhetstid og fall sammenfaller i tid nøyaktig med Khazarias vekst og fall slik også Kaupang gjør det. - Det var russerne ved Svjatoslav 1 som i 965 først slo khazarene.  Via den russiske ambassaden får Slaatta mer innsyn i denne spennende perioden.

Osebergstil. kulturhistorisk museum. Oslo

 01.02.14. skriver Eivind Haugestad Kleven i avisen Firdaposten om historiker Sturla Ellingvåg i Florø som har fått et spesielt oppdrag fra Kon-Tiki Museet i Oslo.  Han reiser rundt i Kaukasus og samler inn DNA-prøver.  Han samarbeider bla. med Center for Geogenetics ved universitetet i København.  I januar var han en uke i Georgia nettopp for å etterprøve Heyerdahls teorier.  De har bla. fire professorer fra forskjellige land med på prosjektet.  Heyerdahls teori var jo at Snorre faktisk kunne ha rett i at Odin og de andre "gudene" var folkegruppene æser og vaner som utvandret fra Svartehavsområdet og slo seg ned i Skandinavia hvor de gjorde så stort inntrykk på befolkningen at de siden ble dyrket som guder.  Med på reisen hadde han et følge på åtte forskerspirer skriver Kleiven.  De hadde base i Tblisi og et nært samarbeide med Nasjonalmuseet der. Derfra gikk reisen nordover til tre avsidesliggende daler. - Det var i hovudsak folk frå dette området vi var ute etter, sier Ellingvåg.  - Dei er etterkommarar av Colchis-kulturen som vi er interesserte i.  Dei er eit enormt interessant folkeslag både antropologisk og kulturelt. Så vi leiter etter slektskap mellom dei og folk i Skandinavia.  Ein må velge plassar der det har vore minimalt med tilflytting opp gjennom hundreåra, slik at vi får eit så godt DNA-materiale som mogleg.   Prosjektet startet i fjor da Ellingvåg reiste til Aserbajdsjan med datteren til Thor Heyerdahl, Bettina.  Regimet i Aserbajdsjan var svært behjelpelige og de fikk samlet inn DNA-prøver fra Udi-folket som Heyerdahl selv var så opptatt av, samt andre isolerte folkegrupper i området.  Heyerdahlnavnet har vært en god døråpner for Ellingvåg på disse kanter.  

Osebergkvinnenes gravkammer.

Denne bloggeren er spesielt interessert i sånt stoff som dette.  Den mystiske jernalderen før vikingtid.  Jeg skal se om jeg kan få gjort både "Snorre" og "Østlige forbindelser" til søkekriterier på bloggen en dag.  Enn så lenge, les gjerne "Sverdet i Eiavatnet" fra 01.02.12. og måten dette peker mot Øst-Europa på, samt etterfølgende innlegg om sarmatenes mulige påvirkning.  Og les, f.eks. om de mystiske, mulig avestiske (gammelt persisk språk) tegnene på en stein som siden har blitt grunnstein til en kirke i Grimstadområdet.  Mitt inntrykk er ellers at nyere forskning ofte gir Snorre rett der historikerne har trukket ham i tvil som kilde, som f.eks. hva angår Tønsbergs alder, slagene på Re og sikkert en del annet. 

Foto: Dag H.