Hedensk offersted på Sunnmøre
Borte som så mye annet i området, men beskrevet ..

31.12.13. skriver Aud Farstad i Fortidminneforeininga, Sunnmøre lokallag om hva som huskes om et spesielt offersted i Sula.  Hun skriver om mye annet interessant også, bla. stavkirkene i området som gikk tapt.  Sjekk linken til Sunnmørsposten.no:

http://www.smp.no/meninger/kronikk/article8885783.ece

HEDENSKE OFFERSTEDER forts.

Ca. 24 km. øst for Eigersund, i Sokndal kommune kan man lett besøke dette oppsiktsvekkende kulturminnet.  Det kan likne en megalittisk steinalderkonstruksjon, men de fleste heller til at den er bygget i tidlig jernalder, mest trolig rundt folkevandringstiden. Det finnes gravhauger, fallossteiner og bautaer fra eldre - og sikkert yngre, jernalder i området forteller lokalhistoriewiki.no .  Jeg tror uansett ikke vi har noe liknende noe sted i Norge.  Den flate steinen på det de fleste oppfatter som et alter er anslått til å veie ca. et tonn.  Den befinner seg på en vakker, eikebevokst haug i dette småkuperte landskapet som også kalles Dalane. Det mest oppsiktsvekkende ved stedet er allikevel steinhodet og de antatte blotekarene som en viss sersjant Lars Rossland fant i skråningen nedenfor dette alteret i første halvdel av 1700-tallet.  Stedet ligger på gården Rossland og steinhodet kalles derfor Rosslandsguden.  Originalene står i dag på Dalane Folkemuseum som var stengt lør. 11 mai da jeg kom for å se på det.  Jeg ble litt skuffet over dette, men bega meg så til byens (Eigersund) turistkontor for å få forklart veien til alteret og funnstedet.  Turistkontoret var også stengt og jeg hadde ingen anelse om hvilken retning stedet var, men spurte meg frem på taxistasjonen rett ved.  Beskrivelsen var enkel og skiltinga god skulle det vise seg.  Skiltene viste vei til "Rosslandsguden" fortalte de.
Å komme dit var en opplevelse på en regntung og tåkete dag. Stedet oste av skjønnhet og mystikk og best av alt, de har satt opp kopier av Rosslandsguden og blotekarene der, like ved siden av alteret.

Guden selv skal være 61 cm. høy og i den lokale steinsorten labradoritt.  Vi får anta at blotekarene er i samme steinsort.  De tre gjenstandene er nå, litt beskjedent plassert til siden for, og lavere i terrenget enn alteret.  Det virker riktig siden man ikke aner hvordan de opprinnelig har stått.  En illustratør på en av infotavlene har lekt seg med muligheten for at selve guden stod på en liten sokkel oppe på alteret.  Alteret på sin side rakk meg vel til like over magen og ser ellers ut til å være en utmerket slakterbenk.  Den heller i en retning som gjør at f.eks. blod lettere kan tenkes å renne i et av karene.  Ingen tør påstå at de vet.  På nevnte nettsted fortelles det at dette steinhodet ikke har sitt like i Norge, men at det er funnet et par i Danmark. Disse skal imidlertid ha tre ansikter hver.  Derimot kan Rosslandsguden minne om en del antatt keltiske steinhoder som er funnet i Frankrike og Storbritania.  Store øyne og lange neser skal være ganske typisk.  Jeg for min del synes jeg ser en viss likhet med fotballspiller Brede Hangeland, også fra Rogaland.  For øvrig er ikke Rosslandsguden det eneste kjente steinhodet i norsk arkeologi. Jeg viste bilde av et i Bergen historiske museum i mitt reisebrev derfra, men det visste man mye mindre om.

Vi får tenke at Rosslandsguden har vært veltet ut over skråningen bak alteret i kristent raseri lenge før det ble gjenoppdaget.  Men de lot alteret stå. Ikke noe info jeg har sett noe sted tyder på at det skal ha vært rasert og gjenoppbygd.  Da får vi anta at det er det ca. 1500 år gamle originale byggverket som står der. En artig konstruksjonsdetalj der, er at den tyngste delen av den et tonn tunge altersteinen står på de latterligste små og tilsynelatende skjøre steinene.  Se under. Ok, som forrige innlegg muligens indikerer, så har vi trolig flere hedenske offersteder blant oss enn vi aner.  Men vi har ingen som alteret på haugen i Sokndal tror jeg, motsi meg gjerne om jeg tar feil.

Jeg kan legge til at det var lett å se for seg mengder av folk nærme seg og befolke haugen f.eks. gradvis mot toppen, det aller helligste, der de viktigste forrettet dagens gudstjeneste.  Og den er en eikelund og har sikkert vært en lund. Det var fin spaser-rute opp dit, men man kunne også nærme seg toppen ganske bekvemt fra flere forskjellige kanter. Lokalhistoriewiki.no forteller også noe om den skikk som oppstod på Rossland Gård der guden ble stående frem til ca. 1905 da den ble kjøpt av Dalane Museum heldigvis. For det meste skal folk ha pleid å lette på hatten når de passerte den, men et kutt i nesen skal også være fra at de har kastet blink på den med småsteiner eller noe. Uansett kan det virke som om bestående fallossteiner og andre hedenske symboler, som dette alteret, samt vår kjennskap til at slike symboler også har vært ofret til i Telemark og Aust-Agder opp til 1700-tallet, tyder på at disse kulturminnene har hatt et visst vern i folkedypet i en kritisk fase som må ha strakt seg langt inn i middelalderen.

Bildet over viser offerlunden som den tar seg ut fra litt avstand.  Det er parkering 150 m. til venstre for bilen min her ca. så ingen grunn el. anledning til å parkere som meg, jeg bare kom på at jeg måtte ta dette bildet i det jeg skulle til å dra.  Det må være et av våre mest spennende kulturminner for de som er interessert i jernalderen. Men jeg går ut i fra at det ikke kan kalles et horg.  Hva vet vi ?  Det raserte, dvs. nå bebygde horget på Ranheim var en helt anderledes utformet steinformasjon, som en flat haug, mer et sirkelrundt steinalter på en en del meters diameter og med en fordypning i midten som, om jeg ikke tar feil, viste lag fra hundrevis av års bruk. Forrige blogginnlegg antyder jo at steinsrikler kan ha vært offersteder, og til og med ha blitt kalt horg. Mens det på Ranheim, som ikke var noen steinsirkel skal ha hatt noen litterære referanser som matchet med sagalitteraturens beskrivelse av horg. Men alteret og steinguden på Rossland, det har ikke sin like her i landet.  Jeg vet ikke hvor det evt. har det. I keltiske deler av Vest-Europa ?  I så fall, med tanke på at vi tror dette er bygget kanskje rundt 500 e.kr. , så er det etter at romerne trakk seg ut av Britania.  Kulturutveksling mellom keltere i Vest-Europa og folk i Skandinavia har trolig vært sterkt redusert etter at romerne slo kelterne i Frankrike og Britania.  Så hvis Rosslandsguden er ca. 1500 år gammel som antatt (folkevandringstid), så tyder det kanskje på at keltisk påvirkning har overlevet på våre kanter lenge etter at  kilden ble kvalt av romerne, og at keltiskinspirert kultur har levet side om side med mer germanske folkeslag.  Rygene går ellers for å være et germansk folkeslag har jeg registrert, de skal jo ha en lang og geografisk mangslungen historie.

Flere hedenske offersteder ..



Det vakte en viss bestyrtelse rundt om kring da det sjeldne horget på Ranheim ved Trondheim ikke ble bevart.  Stedet virket ganske unikt i norsk og skandinavisk sammenheng, se blogginnlegg her under Vikingtid lagt inn 26.02.12. Det ble funnet i 2010 på en tomt regulert til boligformål.  Siden har jeg lagt merke til - og omtalt minst to hauger på to forskjellige steder i landet som kan ha noe til felles med det som ble funnet på Ranheim den gangen.  Så alt håp er nok ikke ute for den som ønsker å ha et horg med blant våre kulturminner. 

    

I sommer har jeg ellers vært innom to steder som blir definert som varianter av offersteder fra jernalderen. Det første ved en tilfeldighet da jeg strakk på beina i en motorveislomme med turistinfo i Aust-Agder. Det var i Gjerstad kommune like ved Risør. Kulturminne nr. 7 på plakaten het Horga la jeg merke til - og oppsøkte det.  Ved å spørre meg frem fant jeg det ute på et jorde litt til venstre for en av stedets andre kulturseverdigheter, Holmen Gård. Det første interesante ved kulturminnet er navnet.  Horga ser ut til å være det gamle navnet på dette stedet og kulturminnet. Nå i våronna nærmer man seg det langs en liten bekk og underveis passerer man en infotavle som er verdt å merke seg.  Den forteller litt om steinene som nå er bragt tilbake til det som ser ut til å ha vært bla. en offerlund.  På 1800-tallet ble steinene brukt til et brofundament i nærheten. Da broa ble overflødig på ca. 1960-tallet mente kara å vite hvilke av steinene som hørte til det gamle Horga.  De ble ført  tilbake til plassen de visste at disse kom fra, med bondens velsignelse - og litt beskjedent, lagt der i en annen orden enn de hadde hatt opprinnelig.  De ante jo ikke.

Infotavla har mer god info.  Ikke minst om andre hedenske tradisjoner i området.  Også her i Aust-Agder har man, som tidligere nevnt fra avkroker i Telemark, helt opp til 1700-tallet, æret gamle, hedenske minner ved å ofre smør og øl til fallos-steiner og til solide trær på steder som har vært gamle offerlunder. Det beste fra infotavla er allikevel et gammelt, stedlig sagn som knytter seg til Horga sies det.  Det er om jernalderprinessen Borghild som virkelig ofret seg for fellesskapet.  Det lokale sagnet forteller at det hadde vært uår med tørke i flere år og at folket i området var pinlig klar over at gudene krevet større offer enn de sauene og hestene som var gått med til nå.  Det lå i kortene at en gjev og vakker møy måtte være det gudene krevet.  Kongen på stedet, han ble kalt veidekongen i Trydal og et område til (glemt), hadde en datter, den vakre Borghild som var den mest opplagte og verdifulle kandidat.  Hun hadde tilbudt seg flere ganger, men ingen i bygda ville ofre den høytelskede Borghild.  Da veidekongen vendte tllbake fra nok en kritisk og misslykket jakt og til brunsvidde åkrer får vi tro, tok Borghild saken, dvs. kniven i egne hender.  Hun gikk til Horga og tok sitt liv så blodet rant ut over de, eller den, hellige steinen. Fra da av snudde lykken for folket i bygda sier sagnet.  Det var noe mer også, husker ikke. Det regnet og jeg var forsinket til andre planer, men typisk sånt om ting som ikke ville gro da steinene var blitt fjernet, eller var det ellevill spiring der blodet til Borghild til slutt samlet seg ?  Usikker. Jeg så en tornskate for første gang mens jeg stod der. Har alltid villet se en. Artig at det skulle bli der og da. Men jeg liker disse gamle sagnene. Fra nå av vil jeg sortere innlegg etter det søkeordet også. Sagn. For alt vi vet er sagnet diktet opp i middelalderen, men det er artig å merke seg at det knytter seg et slikt sagn til et sted ved navn Horga - og at tittelen veidekonge er nevnt, og at Borghild var så høyt verdsatt - og så besluttsom og heroisk som minne.  På en av steinene har de en gang klinket fast en foreløpig info (under).

Litt overfladisk googling av fenomenet ga lite info, men en artikkel i en av lokalavisene viste at steinene påståes å ha stått i en ring.  Ok, en steinsirkel ?  Jeg har hørt forskjellige forslag til navn og kategorisering av disse steinringene.  "Domarringer" er et vanlig forslag i Bohuslen der det er mange av dem.  Tingsted ser ut til å være en nær og beslektet antakelse i Norge.  Men offersted ved steinring har jeg ikke sett foreslått. Det får meg allikevel til å tenke på den antatte teksten på Hogganviksteinen fra Mandal; "Skjelvende tjener, innefor ringen sin stein, jeg er Nødgjest, de kaller meg Jerven".  Kan Skjelvende tjener ha vært et offer ?  Kanskje til og med frivillig, som Borghild ?  Kan skjelvingen ha vært ærefrykt for gudene og ikke frykt for døden ? Kan Nødgjest bety en mann som måtte komme å forrette i nødens ritualer ? Og hvor runerissingen var en del av jobben ?

Her var sagnet om Borghild den beste biten synes jeg, men kommer tilbake med bilder av Rosslandsguden og alteret der den ble funnet.  Det mest spennende, utendørs kulturminnet jeg har sett i Norge tror jeg.  Gjerstad var en flott liten bygd. Småkupert og med en vakker elv svingende igjennom.  Jeg fikk studert den i det jeg kjørte feil, men folk på stedet var hjelpsomme med å forklare veien. 
 

Flere spennende hauger
Lundaneshaugen i Øystese er så flat at de har hatt danseplass på den ..

Blogginnlegget her den 26.02.12. om det enestående gudehovet på Ranheim nord for Trondheim har hatt forholdsvis mange leser på denne lille bloggen.  Hovet eller horget som det ser ut til å ha vært, det eneste vi kjente fra Norge, ble ikke bevart til manges forferdelse.  Blogginnlegget om en viss haug i Vestfold som syntes å ha mye til felles med hovet/horget i Ranheim vakte også interesse.  15.01. i år skriver katrine Helgheim i avisa Hordaland Folkeblad om en haug i Hardanger, Lundaneshaugen i Øystese som er så flat at de altså har hatt danseplass på den i nyere tid.  I dag er den visst dyrket mark.  Flaten på haugen skal være 30 ganger femti meter.  Bildet sendt fra avisa viser en fordypning som ellers ofte tyder på gravplyndring av mer vanlige gravhauger, men horget på Ranheim hadde også en fordypning i sentrum.

Foto: Åsmund Soldal, Hordaland Folkeblad

 Anledningen til at det nå skrives om haugen er at noen har søkt om dispensasjon fra reguleringsbestemmelsene på stedet for å bygge tre boliger som kan komme så nære som 20 meter fra den.  Det finnes et lokalmuseum rett ved denne haugen og A. K. Teigland som er involvert i diverse aktiviteter i forbindelse med dette har sendt meg litt stoff om haugen og stedet.  Det viser seg at det er gjort flere spennende oldtidsfunn i Øystese, bla. noe de karakteriserer som et offersted.  Bautasteiner og steinringer inngår blant kulturminnene på stedet og de har en del geografiske orienteringer til felles.  Teigland har også sendt bilder som viser med hvilke omhu grunnmuren til Lundaneshaugen har vært bygget. Desverre har jeg ikke klart å kopiere noen av disse inn her, men vi ser fra en dreneringsgravejobb for noen år siden deler av et slags fundament til haugen.  Det er ikke slengt i sammen, men pent stablet etter den beste metoden for tørrmuring som steinene tillot ser vi.  Så Øystese har, ikke overraskende, vært et kraftsenter allerede i tidlig jernalder ser det ut  til.  Med små og store steinsirkler. 

Horget på Ranheim var unikt virket det som, ikke minst etter måten det ser ut til å ha vært demontert og skjult.  Det var et tap for kulturen at det ikke ble bevart, men at det finnes mange slags hauger og flere overraskelser i arkeologien er det liten tvil om.  26.01.13 skriver Bergens Tidende at det blir utgravning i et område på 6,5 mål kring gravrøysa på et nes et sted i Hordaland.  Ekspertar ved universitetsmuseet i Bergen, med arkeolog Asle Bruen Olsen i spissen, trur her kan ha vore ein viktig kultstad i førkristen tid.  Årsaka er at røysa på stedet blir opplyst ved solsnudagane fire gonger i året, og nordsida av landtunga har mange sakrale geografiske namn.  Utgravinger av stikkrenner kring røysa tek til i april skriver avisa.  Dette kan se ut til å være blant de få utgravninger for tiden, som ikke er utløst av byggeplaner.  I det minste skriver BT ikke noe om det.  Måtte hordalendingene ta bedre var på det de evt. finner ! 

Våre fallosdyrkende forfedre ..
På Historisk Museum i Oslo kan man se en fallosstein utstilt i avdelingen for jernalder.

På Arkeologisk Museum i Stavanger har de også en (bildet under), kanskje finnes det slike på de fleste museer her i landet. Museet i Oslo viste i høst også, under temautstilling om hesten i nordisk historie, det som skulle være en tørket hestepenis brukt til kultiske ritualer, trolig type fuktbarhet og trolig på de enkelte gårdene rundt om kring.  Denne skulle altså, utrolig nok være en ekte - og konservert sånn en, fra vikingtid, kalt vølse. 

09.03. skriver VG om en Herbjørn Pedersen som endelig har oppklart et av Skjernøyas mysterier.  En stor penisformet stein har lenge prydet utsikten mot havet.
- En pikkstein. Den er et fallossymbol med ønske om fruktbarhet, trolig reist under bronsealderen, sier han til VG.  De såkalte pikksteinene har i følge historikere vært vanlig langs kysten - frem til enkelte kristne forstod symbolikken.  - På den mørkeste og mest pietistiske tiden antas det at mange av steinene ble kantet og gravd ned av kristne som ville motarbeide kjødets begjær.  Det er underlig at ingen har tatt tak i denne, men de har nok bare trodd at den var en varde, mener Pedersen.

Det skal være funnet mange slike steiner rundt i landet og ofte i graver og noen ganger på eller ved gravhauger. Analyser av gravhaugene tyder på at de er fra 200 til 600-tallet e.kr.  Bruk av hestepeniser/vølser i familiebaserte fruktbarhetsritualer er omtalt fra vikingtid, i Flateyearbok sin versjon av Olav den helliges saga forteller Arild Haugen som her gir en oversetting og forklaring til denne: http://www.arild-hauge.com/hvitestener.htm .  Anbefales ! Først i disse dager blir Flaeyarbok oversatt til norsk. I mellomtiden kan man her ta en kikk inn i en okultisme vi ikke hører så mye om fra sagatiden.


Så, i avisa Varden den 05.01. skriver Pål Egil Tornholm om en fallosstein fra Grenland som nettopp er kommet frem i lyset.  Gårdsstyreren på en folkehøyskole kom over en slik en rundt 1970, den var da helt svart, muligens fra et likbål.  Men etter omhyggelig rengjøring og puss fremstod den i fin hvit marmor. Finneren beholdt den i sitt eget hjem og det er enken hans som nå har kommet frem med den.  Det er kjent en håndfull andre fallossteiner fra Telemark, men de er alle fra innlandet.  denne ble funnet ved kysten og på et sted hvor man tror det har ligget en storgard.  Stedet har vært søkt over med metalldetektor.  Smykker, spinnehjul og en torshammer i sølv var blant funnene.  Den fra Grenland var 20 cm. høy og veide 8,4 kg. Det er mye mindre enn f.eks. den på bildet over som jeg gjetter veier ca. 20 kg.

Men så har journalist Tornholm gravd litt på nettet (Arkeologi.blogspot.no og Wikipeda).  Han kommer derfra med følgende oppsiktsvekkende tekst om fortsatt dyrking av slike steiner på 1700-tallet ! : "Telemarkingen Hans Jacob Wille (1756-1808) beskriver tradisjoner knyttet til hellige steiner i sitt verk "Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld i Øvre Tellemarken" fra 1786.  Her fortelles det; "I Mee-Aas findes tvende Stene af maadelig Størrelse, som indtil de senere Tider med en udmærket Højtidelighed ere blevne dyrkede som en Guddom. Hver Torsdag Aften, og andre Tider toede man dem, besmurte  dem med smør eller anden salve for Ilden, tørrede og hensatte dem i Højsaedet, alt i den Tanke, at de gave Velsignelser i Huset. Dette skal ellers være den eldste Gudsdyrkelse for Odins Ankomst.  Paa Gaarden Qvalseth i Brunkebergs Sogn vare ogsaa for ikke mange Aar siden to Stene, dannede som Surbrød, der bleve agtede saa meget høyt, at de ej allene maatte ligge i Højsedet med ren halm under, men de bleve endog bestandig toede i Kjernemelk, og i JuleHøjtiden overstænkede med frisk Øl. Hvad Helligdom har været ved disse Stene, har jeg ikke kunnet faae udfrittet. Jeg vil troe, at de sidste som have hædret dem, have gjort det af Agtelse for Fortidens Sædvaner, hvilke disse Fjeldfolk ere altfor hengivne at vedblive, endog i urimelige Ting. En i sin Drukkenskab for Guds Ære ivrig og nidkjær Bonde skal have slaaet Stenene i to, og kastet dem bort."

Høres ut som en Odinkult i Telemark til langt ut på 1700-tallet. 
Oppsiktsvekkende skulle jeg tro.

Tønsbergs Blad 14.01.12.

Mulig hedensk offersted - horg i Slagendalen ?

Denne dagen skriver Hans Christian Moen en artikkel om Slagendalen som har en rekke funn fra jernalderen, inklusive Oseberghaugen.  Arne Horn Lund som kjenner stedet og ivrer for dets historiske betydning påviser en merkelig steinformasjon som kanskje kan gi en slags trøst til alle som enda er skuffet og forbauset over at hovet - offerstedet på Ranheim i Trondheim, norges eneste påviste, ikke ble fredet.  Se artikkel her under vikingtid, lagt inn 26.02.12.

     

   Foto: Hans Christian Moen, Tønsbergs Blad

På gården Kroks Rom nord i Slagendalen viser Lund frem en meget spesiell steinsetting som ikke er datert av arkeologene.  Den er en rund, nesten 20 meter i diameter og ca. en meter høy. 
- Dette ligner på en horg, et gudehov, sier Lund.  Det kan også være en grav under horgen.
Grunnen til at disse stedene fikk stå, er at folk var redde for det som lå i haugen fortsetter  han.  Både mennesker og dyr kan ha blitt ofret her.  

Enorme eiketrær, mange meter i diameter gror i ytterkantene av av steinsirkelen.  Fra stedet kan man se helt til Kilen skriver Moen.  Vi som ikke  er kjent på stedet får anta at det er ut til kysten - og i så fall forbi stedet der Oseberghaugen ligger.  - Kanskje har dette stedet og Oseberghaugen en sammenheng, sier Lund som håper det blir tatt prøver av stedet.

- Den øverste delen av Slagendalen rommer en mengde kulturminner, forteller Terje Gansum, arkeolog og leder for kultuarv i Vestfold.  Det jeg kan si helt sikkert, er at vi ikke helt vet hva dette er.  Jeg har holdt på med den saken i syv år og har samlet en del data. Vi har sjekket alderen på trærne, skannet området fra fly og hatt folk fra hele Skandinavia der oppe.  Men ingen kan si at de har sett eksakt det samme før, sier Gansum. 

                                           Foto: Hans Christian Moen, Tønsbergs Blad

Gansum er ellers ikke helt enig med Lund. 
- Jeg synes ikke sirkelen på Kroks Rom ligner på det de fant på Ranheim, men hva det er, det er et utrolig godt spørsmål.  Han forteller også at området har vært eid av Olavsklosteret i sin tid og at noen tror det har stått en stavkirke der.  Norge har nominert fire vikingfunn-steder til Unescos verdensarvliste og Gansum mener at ny kunnskap, f.eks. om denne mystiske steinsirkelen, kan styrke søknaden.

Ranheim, 10 km. nord for Trondheim

Fant gudehov fra vikingtiden

Ble skjult før de flyktet fra tvangskristningen av Norge  ...


                       
                     Tegning: Kari Støren Binns, NTNU, Vitenskapsmuseet

Hovet ble oppdaget i 2010 i forbindelse med planer om boligbygging skriver Cato Guhnfeldt i Aftenposten 23.12.11. 
- Funnet er helt unikt i norsk sammenheng, det første som noen gang er gjort på våre breddegrader, sier Preben Rønne ved Vitenskapsmuseet/NTNU i Trondheim, som ledet utgravningene.  Helligdommen overlevde tidens løp fordi de siste som brukte det gjorde sitt ytterste for å skjule det med et uvanlig tykt jordlag.  Stolpene til stavbygningen som har stått der har de trukket opp og trolig tatt med seg til Island eller andre øyer i det de rømte for tvangskristningen i Norge på 900-tallet.

Kultstedet kan ha blitt anlagt en gang rundt 400 e.kr. og vært i bruk i mange hundre år.  Det besto av et steinsatt ofringsalter og dessuten sporene etter en stavbygning som trolig har huset gudebilder i form av utskårne ansikter til Tor, Odin, Frøy og Frøya. Også avdøde forfedre av høy rang ble dyrket på denne måten.  Rett ved avdekket arkeologene også en prosesjonsvei med kurs rett mot stavbygningen.  Den var markert med to parallelle rekker av store stein, den lengste rekken minst 25 meter lang. 

Selve alteret hvor man tilba gudene og ofret, besto av en rund steinsetting ca. 15 meter i diameter og nesten en meter høy.  Stavbygningen få meter unna var rektangulær, 5,3 x 4,5 meter i grunnplan og reist med 12 stolper som hver hadde et kraftig steinfundament. 

Da arkeologer innledet utgravningene trodde de først det var snakk om en flat gravrøys med noen sekundærgraver rundt.  - Omtrent midt i utgravningen måtte vi erkjenne at det ikke var snakk om en gravrøys, men et ofringsalter, i norrøne kilder kalt en horg.  Det var bygget opp av både runde kuppelsteiner og steinheller.  Under arbeidet fant vi to glassperler, dessuten en del brente bein og spor etter en trekasse som hadde vært fyllt med rødbrun sand/grus og sprukne kokestein. Blant beinene fant vi en del av et kranium og flere mennesketenner.  Den yngste dateringen av hovet er fra mellom år 895 og 990 e.kr.  Nettop i den tiden kristendommen med hardhendte metoder ble innført i Norge.  Den største utvandringen av folk som ikke ville la seg kristne var nettopp fra Trøndelag.  De rømte til NordAtlantiske øyer der åsatroen kunne dyrkes i fred og 40 navngitte trøndere er nevnt i norrønne kilder. 
- Fordi vårt funn og de norrønne kildene passer så godt sammen, må kildene være mer pålitelige enn mange forskere til nå har trodd, sier Preben Rønne.


                      
                 Foto: Preben Rønne, NTNU, Vitenskapsmuseet


Nå skal Ranheims unike helligdom fjernes for alltid for å gi plass til boliger.
Sivilingeniør Arvid Ystad har på privat initiativ henvendt seg til både Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen for å få anlegget fredet.  - Boligene kunne enkelt ha vært tilpasset dette unike kulturminnet uten at man hadde mistet boligmasse, sier Ystad.
- Dessverre er boligbyggingen nå i gang, sier Rønne.

- Vi kan ikke kalle oss en kulturnasjon hvis dette blir gjennnomført, sier Ystad videre i en artikkel av Per Christiansen i Adresseavisen 04.01.12.  Han er svært kritisk til at Riksantikvaren har frigjort hele området til utbygging av boliger. Her utdyper han  også det faktum at alteret ser ut til å være bygget over en eldre branngrav - også nevnt i artikkelen over.   I  en artikkel på samme side går det frem at leder i byutviklingskommiteen Jan Bojer Vindheim for Miljøpartiet De Grønne stiller en interpellasjon til ordføreren om saken til neste bystyremøte 26. januar.  Han spør om Trondheim kommune vurderte å stanse utbyggingen da funnet ble kjent og om hvilke rutiner kommunen for fremtiden bør følge i slike saker.  - Utgravningene avdekket et unikt helligsted. Tilsvarende er overhodet ikke oppdaget andre steder og funnet har derfor en spesiell verdi, sier han.  §8 i Kulturminnneloven inneholder krav om å stanse utbygging når funn av automatisk fredede kulturminner blir gjort.  - Det er internasjonal klasse over dette funnet, fortsetter Vindheim, som beklager at utbyggingsaken gikk gjennom alle forvaltningsorganer - også Riksantikvaren.

19.01.11. skriver professor i historisk arkeologi og direktør ved NTNU, Vitenskapsmuseet Axel Cristophersen et debattinnlegg i Adresseavisen.  Her imøtegår han enda et innlegg av Ystad i Adresseavisen 17.01.11. der denne skal ha beskyldt NTNU for ikke å ha gjort jobben sin.  Han forteller at en systematisk innhenting av informasjon gjøres ved å avdekke fysiske aktivitetsspor i undergrunnen.  Uten å fjerne det som er avdekket er det fysisk umulig å undersøke de undeliggende lagene skriver han.  Vi er ikke i nærheten av en troverdig tolkning av konstruksjons og aktivitetssporene på Ranheim.  Foreløpig har vi bare en feltrapport og den ovenfor nevnte populærvitenskapelige artikkelen som grunnlag for å mene noe om hva funnet på Ranheim i realiteten er. Reultatet av diskusjonene med våre kolleger i de andre nordiske landene vil dessuten være en del av det kommende analyse- og tolkningsarbeidet.  Om dette arbeidet går i retning av at vi virkelig har med en førkristen helligdom å gjøre vil NTNU vurdere å gå i dialog med eierne om en eller annen markering av lokaliteten.  For publikum ville selve funnet ikke ha gitt noen forståelig mening uten omfattende forklaring, skriver direktøren for NTNU. 

I denne perioden (dato tapt. Dag anm.) gjør så Per Christiansen i Adresseavisen et intervju med seksjonssjef Isa Trøim hos Riksantikvaren som  får overskriften; "SAKEN ER AVGJORT ".  - Nei vi er ferdige med denne saken.  Den ble behandlet og avsluttet i 2010, og kulturminnet er gravd ut og fjernet, sier Trøim der.  - I enkelte saker kan det hende at Riksantikvaren eller regional kulturminneforvaltning har innsigelse til en reguleringsplan på grunn av arkeologiske kulturminner.  Dette skjer ved en del kulturminner det finnes få av, som gravhauger og helleristninger, sier hun.  Men eventuell bevaring avhenger også av hvilke type tiltak det er snakk om og hvilke type samfunnsmessige hensyn saken berører.  På Ranheim går forøvrig anleggsarbeidet videre upåvirket av debatten, skriver Christiansen.  Området er av geologer betegnet som et sensitivt kvikkleireområde, i grenselandet for det   NVE tillater bebygd, skriver han.