Da samene kom til Stjørdalen ...

06 februar er samenes nasjonaldag.  Den dagen skrev Bjørn R. Krogstad en artikkel i Stjørdalens Blad som jeg gjengir det meste av.

Det har lenge herska uenighet om nær sørsamene kom til Stjørdalen.  Noen meiner at de først kom hit på 15/1600-tallet, fordi det ikke finnes skriftlige kilder for noe anna.  Andre antyder at samene har vært her heile tida.  Det vil si at de var enn del av den opprinnelige steinalderbefolkningen.  Samene skal så ha utvikla seg i østlig, finsk-ugrisk retning, mens resten lot seg prege av den germanske kulturen lenger sør.

Denne uenigheten har sjølsagt sammenheng med samenes kildefattige kultur.  Men ved hjelp av ny forskning knytta til fagfelt som arkeologi, stadnavn, og språkhistorie har en gravd seg attover i sørsamisk fortid.  Her skal en vise hvordan Meråkers historie kan kaste nytt lys over samenes tidlige historie i Stjørdalen og Trøndelag.  

Steinalderen.  I følge toneangivende arkeologer hadde samene og den øvrige skandinaviske befolkningen et felles opphav tilbake i steinalderen.  Men gradvis ble det etablert etniske og kulturelle grenser i  mellom de to folkegruppene.   For nesten 3.000 år siden utvikla folk i det indre og nordlige Skandinavia et ursamisk språk.  Det tilhørt den finsk-ugrisk språkfamilien og hadde sitt utgangspunkt i Russland.  Seinere lot dette seg dele i underspråk.  Sørsamisk ble ett av disse og kan være 1500 år gammelt.  Dette skjedde i samspill og kontrast til den fremvoksende jordbruksbefolkningen som ble påvirket av germansk kultur.  Seinere ble denne til norsk, svensk og dansk.  

Alderen på stadnavna kan fortelle hvor lenge folk i Stjørdalen har snakka det som seinere skulle  bli norsk.  Kallinger som By og Berg er truleg 2000 år gamle.  Vin og heimnavna Venna og Bjertemmen har nesten samme alder.  Den urnordiske befolkningen har såleis levd her lenge.  I 1996 ble det oppdaga ei grav ved Fjergen.  Den bestod av ei øks og et ildstål.  Liknende funn er gjort i Handøl, Skjækerfjella, og Sylan.  Men også Stordalen kan skilte med slike funn.  Ett på Kluksdalen, et anna ved Gilsåa.  Det er nærliggende å sette disse vel tusen år gamle gravene i sammenheng med fangst og fangstfolk.  Det har vært diskutert som jegerne har vært bumenn eller samer.  De flate markagravene er likevel klart forskjellige fra bøndenes hauggraver.  Og bumenn som døde i fjellet ble sannsynligvis frakta til bygds og gravlagt der.  Samenes liv var i større grad knytta til rein, fangst  og fjell.  Sånn sett er det rimelig å anta at det fans samer her for over tusen år sia.

Reinfangst.  Perioden fra 900 - 1200 e.Kr. var ei ekspansjonstid for reinfangst i Fjell-Norge.  Massefangsten nådde sitt maksimum på 11-1200-tallet.  Det er grunn til å tro at dette også gjaldt ei bygd som Meråker.  Ennå i 1530 eide erkebiskopen i Nidaros heile Meråker med alle dens fangstmuligheter.  Men det omfattende system med fangstinnretninger som nevnes på den tida, er truleg bare et bleikt atterskin av de fangstgroper som fantes i massefangstens dager.  På 1980-tallet fant en  svensk arkeolog tusen år gamle rester etter samer rett øst for Meråker.  Slik sett er det ikke særlig dristig å anta at samer dreiv fangst i Meråker i vikingetid og middelalder.  
Omkring 1350 b Meråker ramma av ei stor katastrofe, og heile bygda ble lagt øde.  Men som så mange andre sannheter, er dette en sannhet med modifikasjoner.  For det fantes tidvis folk i bygda.  Arkeologiske undersøkelser har nemlig dokumentert miler i myr, jernvinner ved vassfar og rester etter tjærebrenning.  Samtidig antyder de mange gårdsnavna som overlevde ødetida at det fantes folk her.  Tronset er et sånt navn.  Men det var utmarka og, fangsten og fisket som var viktigst.  Det viser alle de gamle elve- sjø- og fjellnavna.  Tevla, Feren og Kluken er gode eksempel i så måte.  
I ei jordebok fra 1530 prises fortsatt fangstmulighetene.  Her nevnes vassfar og vann full av aure, røyr og laks.  Her berettes om daler og marker fulle av elg og rein.  Ja, langt ut på 1600-tallet var fangsten fortsatt viktig.  Bøter og skatter ble da betalt i skinn.

Fangstfolk.  Hvem var så disse fangstfolka som tidvis befolka Meråker mellom  1350 og 1530 ?  Svaret er ikke opplagt.  Men sannsynligvis tilhørte de den etniske norske befolkningen.  Sjøl om Meråker ble lagt øde, fans det ennå mye folk nede i Stjørdalen som kunne utnytte fangstmulighetene.  Alt dette taler altså for at fangstfolka snakka norsk.  Men liekevel - noen kan også ha talt samisk.  Sørsamene var uten tvil det mest typiske fangst- og fjellfolket. Dessuten har en tidligere sannsynliggjort at sørsamene var her i vikingetid og tidlig middelalder.  Andre spor peker også i samme lei.   I lensreknskapene fra 1614-1615 beskrives flere dramatiske hendelser som vedrører saka vår.  En Henrik Meraker skal nemlig ha kommet med alvorlige trusler mot naboene sine.  Ja, han skal ha trua dem på livet.  Og sia naboene meinte at Henrik var same og kunne ganne, tok de truslene på største alvor.  Det gjorde også domsmennene og derfor dømte de ham til døden.  Henrik Meraker var bonde og bodde på den mest sentrale garden i bygda.  Forgjengerne hans var kanskje også samer.  Som bostad lå Meråker-garden strategisk til - midt i bygda - med dalene lik fangarmer ut til den ytterste fangstgrop.  Slik går det an å anta at samiske jegere bebodde Meråker-garden på 1500/1600-tallet.  Men det fantes flere slike konflikter.  I 1628 dro seks bønder til fjells på et juveriraid mot meråkersamer.  Raidet må tolkes som en maktdemonstrasjon.  Det ser en åtte år senere da samen, Nils Torkildsen ble frastjålet viktige verdier.  En av tjuvene, Knut Pedersen Skytte ble seinere dømt til døden.  Tidlig 1600-tall forteller altså om samer og samer i konflikt med bumenn.  

Bibel fra 1589 funnet på stabbur, inneholdt apokryfe skrifter ..

Foto: Eirik Thue. Sogn Avis

22.10.13. skriver Eirik Thue i Sogn Avis om et meget spesielt funn som ble gjort i Balestrand for femten år siden, men som ble kjent først i fjor.  Familien Nygård fant den gangen bibelen i en kiste på et stabbur på gården sin.  De gjorde noen forsøk på å finne ut mer om den, men kom ikke så langt og bibelen har siden ligget til pynt i hjemmet deres.  I forbindelse med 150-årsjubileet til en viss Tjugum Kirke i området i 2013 var det imidlertid en del kulturarrangementer, bispevisitas og dessuten utstilling av relevante gjenstander på ærværdige Kviknes Hotell.  Sissel Marie Nygård leste om dette i nettopp Sogn Avis og tok med seg den sjeldne bibelen til soknepresten. Sokneprest Audun Systad forstod at utstillingen nå hadde fått seg en skikkelig attraksjon og tok med seg den gamle bibelen til Universitetsmuseet i Bergen. Det viste seg da at den var fra 1589.  

Det første opptrykket av dansk-norske bibler er fra 1550 og det regnes som spesielt at man finner en slik bok på en gård i Sogn. Det er ikke vanlig at slike bibler er i privat eie, skriver Thue. - Eg vil tru at det stort sett var kyrkjene som eigde slike biblar, sier Systad. Han hadde, til da aldri bladd i en så gammel bibel før. Fra prost Netland har Systad kjennskap til at det ligger slike utgaver, de kalles Fredrik II sin bibel, i to andre kriker som de vet om i fylket.  Den er rikt illustrert og inneholder dessuten apokryfe skrifter i tillegg til det man finner i dagens bibler. Apokryfe skrifter er et uttrykk for religiøse tekster, spesielt innenfor den jødiske og kristne tradisjon som av religiøse autoriteter ikke ble regnet for å være guddommelig inspirerte eller som på annen måte kan trekkes i  tvil, skriver Thue. De står med andre ord i motsetning til bibelens kanon.  Eirik Thue kontakter også en av de fremste ekspertene på bibler i Norden, Johnny Kaspersen i Hillerød i Danmark.  Han forteller at det ble trykt et sted i mellom 1500 og 2000 av denne utgaven. Det var i hovedsak kirkene i Danmark, Norge og Island som skulle  ha de, men noen ble også solgt på det private markedet.  Prisen på en slik den gangen lå på seks - sju daler, som var prisen på en okse eller på 30 tønner med rug. En skulle være ganske rik den gangen, for å spandere såpass på en bok.  Boka veier forøvrig fem-seks kilo og har 1200 sider. I farten husker Kaspersen at det dukket opp en slik i  Lillehammer for 20 år siden og noe senere en på Sørlandet, så det går ganske lenge mellom hver gang slike kommer frem i lyset. I dag blir de solgt for mellom 20.000 og 30.000 kroner.  

NB.  Denne bloggeren trodde alle de apokryfe skriftene ble redigert bort en gang for alle ved et visst kjent kirkemøte i Nikea i LilleAsia (dagens Tyrkia) enn gang på 2-300-tallet, så det var da svært interessant.  Danmark-Norge hadde vel formelt sin reformasjon i 1536 og det var vel også en forutsetning for at bibelen skulle være skrevet på eget språk og ikke latin, men at apokryfe skrifter skulle dukke opp i en av  våre første lutherske bibler hadde jeg ikke trodd. De var neppe med i de latinske/katolske biblene, så hva slags liv de apokryfe skriftene har hatt i Europa i mellomtiden virker som et mysterium.  De såkalt gnostiske evangeliene hører jo også til disse skriftene og må jo ha vært ganske kjettersk skulle en tro.  

Samisk:
Samene spiste bjørnene og begravde dem siden som sine egne slektninger ..


     Foto: Ingvild Larsen. Kulturminneseksjonen, Sametinget.

03.10. skriver Ragnhild Enoksen i Nordlys om en svært spesiell type kulturminner i Troms.  Huns skriver; Fram til 1600-tallet gravla samer sine døde på tørre steder i berghuler eller under hellere.  Skjelett og bein etter bjørn ble begravet på samme måte og i Nord-Norge er det funnet omkring 30 slike bjørnegraver.  Flere av dem befinner seg i Kvænangen og i år har riksantikvaren gitt Sametinget penger til å kartlegge tilstanden til disse gravene.

Nylig var ekspert på dyrebein Elisabeth Iregren sammen med to av Sametingets arkeologer på stedet for å registrere og dokumentere de kjente bjørnegravene som en del av skjøtselsarbeidet.  - Bjørnegraver er bjørnebein som er gravlagt etter at bjørnen er spist i et rituelt måltid.  Gravene er en sjelden type samisk kulturminne.  I Nord-Norge kjenner vi omtrent 30 slike funn. Av disse finnes flere i Kvænangen.  Gravene ligger luftig og tørt plassert i små huler eller hellere i bergvegger, forklarer arkeolog ved Sametingets kulturminneseksjon Ingvild Larsen. 

Hun utdyper. - Bjørnesermonier har forekommet i hele det samiske området før kristendommens inntreden. Datert bjørnegraver viser at det har vært ritualer knyttet til bjørn gjennom lang tid, men de fleste ser ut til å være fra perioden år 10000 - 1300. Sermonier omkring bjørnekult er beskrevet i flere kilder fra  1600-1700-tallet skriver Enoksen.  Her beskrives hvordan det ble holdt fest i flere dager hvor bjørnen ble slaktet på  bestemte måter.  - Sermoniene omkring gravlegging kan sees på som en måte å forsone seg med bjørnene ved å gi tilbake bjørnens sjel, forteller Larsen. 

Bjørnegravene i dette området ble kjent etter at Svein Erik Grydeland skrev hovedfagsoppgave i arkeologi om det samiske samfunnet der omkring.  Etterpå har grendelaget i samarbeide med Tromsø Museum laget  kultursti til som fører frem til skjeletter etter mennesker som er gravlagt i berghuler, til offerplasser, gravhauger, gammetufter og hustufter.  - Undersøkelsene som vi gjorde sammen med Elisabeth Iregren viser at det ligger en bjørn i hver grav.  I den ene av bjørnegravene kunne vi også se et blåskjell som trolig ble lagt som en gravgave til bjørnen.  På en bjørneskalle er det tydelige merker etter dødelige slag. 

Bjørnegravene i Kvænangen blir en del av Riksantikvarens Bevaringsprogram for utvalgte arkeologiske kulturminner 2010-2020 (BARK).

Fædrelandsvennen 23.07.
Arkeologiske funn skaper trøbbel for ny E39-trasè i Søgne ..

Ferske funn kan hindre planene om en ny bro over Trysfjorden skriver Henrik Ihme denne dagen.  Arkeolog Morten Olsen hos Fylkeskonservatoren i Vest-Agder har nemlig kommet over en rekke funn på et sted de kaller Holmen der han har arbeidet i to uker med å registrere områdene rundt trasèalternativet som leder over fjorden. - Vi har funnet tre steinalderboplasser og en heller fra samme periode og et gårdstun som foreløpig er datert til mellom 1650-1700, sier han.  Blant gjenstandene som er funnet er en kølle fra steinalderen eller bronsealderen og på vestsiden av fjorden er det også gjort foreløpige funn av gravplasser fra jernalderen.  - Ennå er det nok mye som gjenstår å finne, sier Olsen som planlegger å arbeide i området i to måneder.  Han betegner gårdstunet som det mest interessante hittil. - Her er hele tunet intakt. Det er bare et fåtall slike funn på Sørlandet. Den ble forlatt for 300-400 år siden og hvis den f.eks. er hundre år eldre enn man tror nå så er den fra middelalderen og enda sjeldnere.  Alt er bevart, fra åkerlapper og rester etter hus og mur og de har også funnet en brennevinskrukke. 

Det Bohusiska smellet:
Norsk selvmordsbomber i 1566 !

En av Norges flotteste gamle festninger ligger i Sverige, nesten helt nede i Gøteborg.
Så langt sør strakte riket seg da kong Håkon Magnusson begynte å få den bygget i 1308.  Han anla sitt fort på en øy i Gøtaelv og det var vårt bolverk mot svenskene.
Bohuslen ble kalt Elvsyssel og hørte til det gamle småkongedømmet Ranrike som Halvdan Svarte skal ha erobret fra en viss kong Gandalv i følge Snorre. Festningen synes godt fra E6 til Gøteborg og endelig fikk jeg tid til stikke innom her en dag.  Det er nok ikke så mye man ser av kong Håkons gamle middelalderborg for den har selvsagt vært "modernisert" en rekke ganger i tidens løp og dessuten også oppgitt og tillatt brukt som byggemateriale for lokalbefolkningen.  Men noe av det står igjen, bla. den gotiske buen på bildet under om jeg ikke tar feil.  De nye skansene, de ytre murvegger har kommet til siden.  I kong Håkons tid bygde man tårnene firkantet.  Siden fikk man kanoner og derav bruk for de runde tårnene, det ga bedre skyteforhold. Festningen ansås lenge for å være et av Nordens største og sterkeste fort og det viste seg å stemme - tross sine 14 beleiringer blev Bohus aldri inntatt av noen fiendtlig styrke.  Da det falt på svenske hender skyldtes det andre forhold. Men det var nære på i 1566.  Dette var under den Nordiske sjuårskrigen mellom Sverige og Danmark-Norge.  Festningen var bemannet av Nordmenn. Min info her kommer fra stedets brosjyre og fra gode infotavler på stedet.  Der var det forøvrig teaterscene, guider og skuespillere i 1700-tallsdrakter, servering i borggården, deilige steder å slå seg ned for en rast, toaletter og mye gress. 

 

 Denne gangen i 1566, ble festningen angrepet av noen ganske få hundre svensker, men de må ha gjort sine ting riktig, for etter hvert hadde de inntatt Det røde tårn i festningen og situasjonen skal ha vært kritisk for dens norske forsvarere.  Imidlertid, som man enda kan se, byggverket vrimler av små ganger, trapper og nesten hemmelige rom.  En nordmann skal da ha meldt seg frivillig til å anbringe en mengde krutt i rommet helt nederst i Det røde tårn - som svenskene åpenbart ikke visste om.  Så skjedde og han må ha fått med seg mye krutt for alle tårnets etasjer og taket med skal ha blitt blåst til himmels.  Samtidige øyenvitner skal ha sagt at kroppene til svenske soldater flakset som kråker på himmelen i det øyeblikket.  Ingen av dem overlevde.  Ikke selvmordsbomberen heller, men hans enke skal ha fått en gård i nærheten som bot for sitt tap og denne skal enda være i slektens besittelse i følge infotavlen.  Festningen ble ellers svensk etter freden i Roskilde i 1658.

Tenkte å rive gamlestua ...

Viste seg å være Hedmarks eldste bygning !

Etter 126 år skal den gamle stua på Finstadbråten på Løten ut på flyttefot igjen.  Minst andre gangen at huset flyttes, etter at det ble laftet på slutten av 1580-tallet !

Hvor huset kom fra for 126 år siden har ingen funnet ut av enda skriver Rolf Småriseth i Hamar Arbeiderblad den 20.03.12.  Men det var allerede da et gammelt hus.  Bygningen hadde antakeligvis tjent ulike formål.  Men på Finstadhaugen ble det bolig for husmenn under Finstad.  Og som bolig tjente bygningen for husmenn og senere selveiere på Finstadhaugen helt frem til 1970-årene. 

Bortsett fra at det var ei gammel stue var det ingen som visste eller aktet spesielt på hvor enestående dette huset var.  Kjell Henning Paulsen som nå eier Finstadhaugen har selv bodd i huset.  Her vokste han opp på 50-tallet.  Da han kjøpte barndomshjemmet fikk han etter hvert erfare hvilket klenodium dette huset egentlig var.  Plassert midt på tunet stod det imidlertid i veien for den nye eieren og han bestemte seg for å rive stua.  Men panelet hadde gjennom tiår gjemt en historisk skatt skriver Småriseth.

Kort fortalt er stua nå fredet av rikantikvaren.  Panelet hadde dekket til det som antakelig er Hedmarks eldste bestående hus.  Da prøver var tatt viste det seg at en del av bygningen var laftet allerede i 1585.  De øverste  stokkene er noe nyere.  De er tidfestet til 1744.  Kjell Henning mener at huset først fra den siste påbygningen startet sin karriere som bolig.  Spor i den eldste delen tyder på at det hadde en annen funksjon.  Noen har antatt det fra først av var hygget som kornlager.  Men etter 126 år på Finstadhaugen skal den godt og vel 400 år gamle bygningen igjen flyttes til ny tomt.  Og det meste tyder vel på at husets tredje flytting blir den siste avslutter Småriseth.