SAGAEN OM SAMENE

 Man får ha meg unnskyldt overskriften her. Jeg kjenner ikke til noe middelaldermanuskript som forteller sagaen om samene spesielt, men noterer man seg alle gangene vårt broderfolk er nevnt i Snorres kongesagaer så er de svært tilstedeværende og antakeligvis også med en sørligere utbredning enn vi er vant til å tenke oss. De fremstår ofte som svært nyttige bekjentskaper, men også som trollkyndige langt utover det som var ansett som vanlig blant skandinaver ellers.

 

 

 Jeg har altså satt merker ved de tilfellene jeg har kommet over i min utgave fra 1980. I denne omtales samene konsekvent som finner, i likhet med finnene, og jeg har fulgt den logikken at jeg regner finner som samer når det gjelder hendelser som finner sted innenfor Norges grenser og som finner når det vises til Finland. Allerede tidlig i Ynglinge-saga omtales en reise til Finland. Vanlande, konge over Uppsala ød var en nær etterkommer etter selve Frøy og en svær hærmann. Han ga seg til en vinter hos Snø den gamle og fikk Driva, datter av Snø. Han fikk Visbur, en sønn med henne, men forlot henne og kom aldri tilbake. Hun hevnet seg ved hjelp av en seidekone og Vanlande tok sin død av trollkunstene. Visbur arvet riket og var altså finsk på morssiden. Dette er altså ynglingene, oppkalt etter Yngvefrøy. Noen generasjoner senere har de begynt å kalle sine ledere for konger og Agne sønn av Dag var enda en stor hæmann i denne kongerekken. Han dro også til Finland og der ga han seg til å herje. Finnene samlet en stor hær under Froste, sin høvding. Det ble et stort slag og der falt Froste og mange med ham. Agne tok dennes datter Skjolve med seg og tok henne til ekte, men hun får ham drept og hevner dermed sin far og ror bort med sine menn. Nok en finne i den svenske kongerekka der altså, om enn  det ikke varte så lenge. Dette var altså før det guddommelige dynastiet, ynglingeætten hadde etablert seg i Norge, men smått om senn siger de innover landet østfra og den første som har fått sin egen saga i Kringla Heimsins er Halvdan Svarte. 

"Kong Halvdan var i julegjestebud på Hadeland. Det hendte noe så underlig der julaften; da folk hadde gått til bords, og det var en mengde mennesker der, så ble all maten borte fra bordene og alt ølet også; kongen satt sørgmodig igjen og alle andre gikk hver til sitt. Men kongen ville ha greie på hva alt dette kom av, og så lot han fange en en finn som hadde kjennskap til litt av hvert, og ville tvinge ham til å si det, og pinte ham, men fikk ikke noe ut av ham likevel. Finnen vendte seg til Harald, kongens sønn, og ba ham så mye om å hjelpe seg, og Harald ba om nåde, men det nyttet ikke; og så hjalp Harald ham å løpe bort mot kongens vilje og fulgte selv med."  De dro av sted og kom til en høvding som holdt stort gjestebud og ble hos ham helt til våren. En dag forteller høvdingen Harald at det var han som stjal kongens mat på julaften, ved hjelp av trolldom får vi anta, samt at kongen nå er død og at Harald skal arve riket og dessuten vinne hele Norge. Harald som fikk tilnavnet Hårfagre. Snorre forteller oss altså at minst en same holdt til i nærheten av Hadeland og at denne antakelig hadde lært seg norrønt.

Svåse  Et stykke ut i sagaen om Harald Hårfagre har han fått samlet riket sitt og ektet den storlåtne Gyda som utfordret ham på dette og fått fem barn med henne. Da intreffer noe uventet, han forelsker seg. "En vinter var kong Harald og tok veitsler på  Opplandene , da lot han gjøre julegjestebord for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døren mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen og samme mann som hadde båret budet inn bar kongens vrede ut. Men Svåse ba ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av den bakken der. Kongen gikk ut og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken enda noen av hans menn rådde til og andre fra." 

Snefrid  "Da han kom dit, sto Snefrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinnen en kunne se ; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og hånden hennes med, og straks var det som ild i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med en gang, samme natten. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte. Kongen festet Snefrid og giftet seg med henne , og elsket henne så bort i ørske at han gikk fra all ting, riket og alt det han burde se etter.  De fikk fire sønner .."  Så dør Snefrid og liket hennes holder seg mystisk vakkert og Harald sørger over henne i tre år og folket sørger over at kongen er blitt gal. Han tror hun skal våkne opp en dag. Kongens menn får til slutt snakket ham til en slags fornuft og da de får lov til å flytte liket viser det seg at det er i mye dårligere hold enn ansiktet skulle tilsi. "Etterat kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer." Harald tror nå at hele eventyret med Snefrid var drevet av trolldom, enten fra henne eller Svåse. Han jager allikevel ikke sønnene hardere enn at de vokser opp hos andre stormenn i landet. Nå ble de, ikke overraskende, noen villstyringer og blandet seg, ikke overraskende, opp i noen blodfeider her og der, men en av dem levde lenge nok til å bli stamfar til Sigurd Syr, ringerikskongen far til Harald, senere kjent som Harald Hardråde, den siste vikingkongen og grunnlegger av Oslo. Harald Sigurdson var ættebåren fra Hårfagreætten på både mors-siden og fars-siden, på farsiden var det altså fra samejenta Snefrid. 

Eirik var den av sønnene Harald (Hårfagre) var mest glad i. Harald ga sønnen fem langskip da han var tolv år gammel og sendte ham ut på hærferd/herjing i kjente trakter i Austerveg og på de britiske øyer og Nord-Frankrike. Han drev med dette i syv år bare med et besøk hjemom. "Etterpå dro han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier.(Bjarmeland er området rundt Kvitsjøen og Kola-halvøya, særlig befolket ved utløpet av elva Nordre Dvina. Snorre kaller dem alle bjarmer, men de har antakelig vært flere folkegrupper, også samer i flg. SNL.) Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme en kvinne så vakker at at de aldri hadde sett noe lignende; hun sa hun het Gunnhild og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossut Tore. Jeg har vært her, sa hun, for å lære trolldom av to finner, de viseste som er her i Finnmark; nå er de ute på veiding , men de vil ha meg begge to, og begge er så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare og de er så gode på ski at ikke noe kan slippe unna dem, hverken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte ..  Nå må dere for all del ikke komme i veien for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen så får vi friste om vi kunne få drept dem."  Det klarer de ved å følge kvinnens list, det blir et helsikes tordenvær, men neste dag kan kara ta med Gunnhild ned til Eirik på skipet. Eirik tok et møte med Ossut Tore i Hålogaland på veien hemat og sa at han ville ha datter hans til kone. "Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sørpå." Gunnhild viser det seg, blir en demon og en plage for noen konger fremover og ofte blir det tilskrevet hennes trollkyndighet. Det høres jo merkelig ut at en stormann på Nordlandskysten skal sette bort datteren sin på den måten, til noen trollmenn i Finnmark, særlig når man senere får vite at hun var av mektig dansk avstamnig. En villstyring med spesielle egenskaper kanskje, hun ble ihvert fall en slu, dyktig og brutal maktpolitiker. og gift med Eirik Blodøks. 

Så er det ikke nevnt noen samer utenom at Harald Gråfell dro nord til Bjarmeland en sommer, det er i Håkon Jarls saga og Harald her er en av Gunnhild-sønnene som de var kjent og beryktet som. Bjarmeland er altså i flg. SNL Kolahalvøya og landet rundt Kvitsjøen særlig befolket ved utløpet av elven Dvina. Man tror det har bodd flere forskjellige folkegrupper der, men vikingene kaller dem alle for bjarmer, kanskje uten engang å vite at noen av dem er samer. Harald vinner en strid ved elva og herjer rundt der og plyndrer mye rikdommer. Altså mye rikdommer som skandinaver kunne misunne dem akkumulert ved Kvitsjøen. På slutten av Håkon Jarls saga fortelles det at Norge var rammet av uår i Gunnhildsønnenes regjeringstid. Særlig hardt rammet var Nord Norge. Øyvind Skaldespiller kvad så: - Midtsommers skjuler snøen jorden - Odins hustru - Lik finnlappen må vi fore - geita med kvist på fjøset -  

I Olav Trygvasons saga var det en bonde som het Raud og var steinrik og bodde på Godøy i fjorden som heter Salten. Han holdt mange huskarer og en svær flokk finner hjalp ham straks han trengte det. Raud var svær til å blote og kunne mye trolldom. Han hadde en mektig venn i Tore Hjort og disse forsøkte å stoppe Olav Trygvason på vei nordover, men tapte et sjøslag. "Raud rodde ut til havs med draken sin og så lot han heise seil. Raud hadde alltid bør hvor enn han ville seile, det kom av trolldommen hans."   Nordnorsk tverrkulturell trollkyndighet der antakeligvis, men Svåse og Snefrid, de kom fra Sør-Norge, Østlandet får en anta, Opplandene. 

Ellers hører vi ikke mye til samene i Olav Trygvasons saga, men en finne får betydelig rolle i slaget ved Svolder der Olav falt eller druknet etter et bakhold av daner, svear og Eirik Jarl som traktet etter å være den mektigste mann i Norge, samt å hevne sin far Håkon Jarl. På kong Olavs skip står den vidgjetne bueskytter Einar Tambarskjelve og skyter etter Eirik Jarl og treffer ham nesten med to piler. "Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt - det var en stor bueskytter -; "Skyt den store mannen i krapperommet, du."  Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav; "Hva var det som smalt så høyt?" og Einar svarer med de berømte ordene; "Norge av din hånd konge." Av finsk ætt her tror jeg betyr "kommer fra Finland", men det kan vi ikke vite.  Når Finn har blitt et navn, så tror jeg, uten å være noen forsker, at det oftest har betydd samisk, i hvertfall i Norge, på samme måte som Halvdan betyr halvt dansk. 

Olav Trygvason endte sine dager ved Svolder og etter hans saga begynner Olav Haraldsons saga. Enda en kong Olav som var flink til å skaffe seg uvenner. Fem år inn hans regjeringstid fortelles det litt om hedenskapen som fortsatt dyrkes nordpå og innover i Trøndelag. Uten at dennes hedenskap nevnes spesielt fortelles det om en grunnrik mann nord på Hålogaland; Hårek fra øya Tjøtta. "Hårek var den største mannen i Hålogaland; han hadde handelen med finnene i lange tider og kongesysselen i Finnmark; dette hadde han noen ganger hatt helt alene, og til andre tider hadde andre delt med ham."  Her er det altså  snakk om handel som en kilde til rikdom for storkara nordpå. En handel regulert ved kongelige privilegier. Det er den en siden som forteller ja, men fra den kan man få inntrykk av to nabofolk som utfylte hverandre. 

Tore Hund Utover i Olav Haraldsons regjeringstid har han fått seg en rekke uvenner, ikke minst på grunn av sin brutale misjonering for Kvitekrist. Dette gjør det mulig for den også kristne Kong Knut den mektige av Danmark og England og periodevis Norge, å alliere seg med norske stormenn i et opprør mot Kong Olav. Han har for en sjelden gangs skyld tatt seg bryet med å komme til Norge med en hærflåte. Agderbøndene tok ham til konge, den mektige rygehøvdingen Erling Skjalgsson fornyet sitt vennskap med Knut og Nordsjøkongen for nord til åttefylkers-ting i Trondheimen. "Tore Hund (Stormann fra Bjarkøy i Hålogaland, altså nordpå) hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut ga dem store veitsler og ga dem finneferden, og han ga dem store gaver attpå. Nordsjølandenes største hersker er altså godt orientert om nytten av "finneferden" og kan dele det ut som et privilegie. Det høres stadig ut som handel, men vi kan nok anta at denne handelen var sterkt monopolisert til begrensning for samene og fordel for de norrøne storfolkene. Samene ble også skattlagt og det skal ha vært Ottar fra Hålogalands viktigste inntektskilde som han fortalte om til kongen av England på slutten av åttehundretallet. Hvilke nytte samene skulle ha av denne skatteplikten kan man undres over. Det høres mest ut som beskyttelsespenger til mafiaen.

En samisk brynje til Tore Hund   Olav Haraldson ble presset ut av landet og flyktet til Gardarike og fikk politisk asyl hos kong Jarisleiv og Olavs svigerinne dronning Ingegjerd. Men prøver seg altså igjen, etter en tid, på å vinne kongemakten i Norge. Snorre skriver; "Nå skal vi fortelle hva folk tok seg til i Norge i denne tiden. Tore Hund hadde hatt finneferden disse to vintrene, og begge vintrene hadde han vært lenge på fjellet og fått store rikdommer. Han hadde mange slags handel med finnene. Han lot gjøre tolv reinskinnskofter for seg med så mye trollskap at ikke noe våpen beit på dem, mye mindre enn på en ringbrynje."  Og så ruster Tore Hund seg for det møtet med den tilbakvendene Olav Haraldson som finner sted på Stiklestad. Hårek fra Tjøtta og mange høvdinger fulgte ham til møte med trønderhæren de skulle kjempe i sammen med. Før det har han altså hatt en så nær dialog med sine samiske handelspartnere at han faktisk stoler på den trolldommen de tilbyr ham i vennetjeneste eller som handelsvare. Reinskinnskofter som ingen våpen biter på. 

Slaget på Stiklestad fant sted. Tore Hund og Olav Haraldson kom i nærkamp, skiftet hogg som det ofte heter i sagaene. "Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røk noe støv opp fra reinskinnskoften. Dette nevner Sigvat (skald):   - Gavmild konge merket - hvordan kraftige galdrer - fra trollkyndige finner - fullt ut Tore berget; - da gullets herre hamret - "Hunden" over akslen - med gullprydet klinge - den beit ikke på ham - " Snorre fortsetter; "Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnkoften. Men Tore ble likevel såret på hånden .." Kvad følger og Snorre fortsetter; "Kongen sa til Bjørn Stallare; Slå du hunden som ikke jern biter på! Bjørn snudde øksa og slo med hammeren. Hogget kom i akselen på Tore. Det var et kraftig hogg og Tore sjanglet under det. "  Nå forteller Snorre at Tore likevel klarer å stikke ihjel Bjørn og dessuten bli den som ga Olav den hellige dødstøtet, antakelig med det samme spydet. Den ganske nøkterne Snorre betoner sterkt hvordan den magiske reinskofta ga Tore hell i kampen. Jeg vil si at Snorre er ganske nøktern i det han er mer sparsom på troll og eventyr enn f.eks Saxo og Flatøybok er. Han vil likevel formidle hvordan folk så på disse historiene og da følger det litt trolldom med på kjøpet. Hans Yngre Edda er da også en lærebok i skaldekunst og norrøn mytologi, ikke verst for en kristen islending på tolvhundre-tallet. Island har reddet vårt norrønne minne med utallige sagaer, mye Europa-historie også. 

Så følger Magnus den godes saga, Harald Hardråde, Magnus Berføtt, magnussønnene og Olav Kyrre. Vi er kommet et stykke inn i Norges katolske middelalder og borgerkrigstid. I Inges saga er det en kar som blir kalt Sigurd Slembedjakn eller bare Sigurd Slembe (slemme). Han påberoper seg å være sønn av kong Magnus Berføtt og vil ha sin del av riket og makten. Norge hadde da to av kong Magnus andre sønner til konger og det var ikke noen særlig stemning for Sigurd Slembe. Det kommer til en del kamper og Sigurd har på et tidspunkt flyktet nord til Hålogaland med fem skip. Der deler flokken seg. Sigurd hogg stavnene av skipet sitt og senket det og fant seg en heller i berget innerst i Gluvrafjord på Hinnøy. "Der satt Sigurd om vinteren med sine menn, i alt tjue mann og de satt noe for heller-åpninge, så ingen kunne se inngangen fra fjæra. Mat fikk Sigurd den vinteren fra Torlei Skjappe og Einar, sønn til Ogmund fra Sand (på Tjeldøy) og Gudrun som var datter til Einar Areson fra Reykholar (på Island). Det blir fortalt at Sigurd den vinteren lot noen finner inne i fjordene bygge skuter for seg, og de skutene var bundet i sammen med sener og uten søm (klinking vel?) og de hadde vidjer istedenfor kne, og 12 mann rodde på hver side. Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl og gjorde gjestebud for ham. Siden kvad Sigur dette: - Godt var det i gammen - da glade vi drakk - og kongsønnen glad - fikk gå mellom benker - Det skortet ikke gammen - ved gammensdrikken - Menn gledet hverandre - som hvor som helst ellers - 

Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet, som det er kvedet: - Få kan følge - furubåt håløygsk - som bundet med sener - for seilet flyver -  

Men om våren (1139) tok Sigurd og Magnusden blinde sørover med de to skutene som finnene hadde gjort."  Skipene tar dem langt sørpå, kanskje helt til Danmark, men det blir også fortalt at de fikk tatt et langskip som hadde 25 rom et sted i Hordaland. De herjet og drepte underveis og i det de er utenfor Trondheimsfjorden blir noen sendt ut etter dem med skipet Reinen som hadde 22 rom og seilte snarere enn andre skip. Det stoppet dem ikke.  Den neste høst kom Sigurd og Magnus opp fra Danmark med tretti skip, nordmenn og daner. De tapte et sjøslag ved Hvaler og det ble slutten for dem. 

Etter denne generøse gesten fra samene på Hinnøy hører vi ikke noe mer om samer i Kringla Heimsins.  Men våre folk har levet side om side i noen tusen år, det er påvist jordbruk i Troms fra bronsealder og Snorre kunne ikke ha fått fortalt sine historier uten å ta dem med. I Fagrskinna er de ikke nevnt. I Flatøybok er de derimot nevnt en lang rekke ganger og der betones deres trolldomskunst i langt mer eventyrlige vendinger, det gjør også  skandinavenes tidligere så hedenske skikker og guder. Flatøybok likner i det en del på de omtrent samtidige franske ridder-romanene. Det er ikke meldt om noe som likner massakre eller krig mot samer i Kringla Heimsins eller i Flatøybok eller noen av de islandsagaene jeg har lest. Massakre og krig er jo ellers noe disse folka ikke skammer seg over, men snarere skryter av i kvadene. Jo, samer ble drept og pint som så mange andre når det av en eller annen grunn trengtes, men det ble også hvem som helst ellers. Jeg antar, men dette er ikke en hypotese, jeg har ikke nok kunnskap til å lage en hypotese en gang, men det aner meg at undertrykkelsen av samene ofte ble hardere i kristen tid, og til og med under sosialistene. Jeg tenker da på at fornorskningspolitikken i forrige århundre ikke minst fant sted i perioder på trettitallet da Arbeiderpartiet styrte.

NB:      https://samiskeveivisere.no/article/samene-i-norron-tid-likeverd-og-samarbeid/  I denne posten bekrefter historiker Steinar Pedersen at forholdet mellom samer og norrønnafolket var mer likeverdig i førkristen tid enn senere og at undertrykkelsen av samisk kultur ser ut til å ha blitt intensivert i dansketida.

NB:   

I denne boka fra 2025 om nyere forskning på jernalder viser arkeologen Ingrid Ystgaard til alle relevante forskningsfelter på området. Fra språkforskningen forteller hun bla; Det tyske geschenk (gave) henger sammen med norsk "å skjenke" som både kan bety å gi en gave og å skjenke drikke. Nordsamisk skeanka  betyr gave, og er et låneord fra norrønt. Drikkelag og gjestebud ser dermed ut til å ha vært rammer for økonomisk og sosial samhandling mellom samer og nordmenn.

Enda en brynestein fra Eidsborg ..

Denne bloggeren løp rundt i fjellskrenter for sportens skyld i ca. 1971 da jeg var ca. 10 år gammel. I fjellskrenten over en viss strand i Asker, Indre Oslofjord fant jeg en dag denne steinen (bilde til venstre).  Jeg forstod at det var noe ved den, men ante jo ikke hva. Det var i en bratt skråning like under en ørliten heller som kunne ha gitt litt ly til en eller to personer noe avhengig av vindretningen.  Stedet var ganske utilgjengelig og steinen på bildet lå i den bratte ura like nedenfor helleren.  Jeg ga opp steinen da jeg ikke kunne forstå hva den kunne ha vært og glemte den inntil nylig.  Den ble liggende blant diverse verktøy i mitt barndomshjem.  

Så, mens jeg blogget her om de fantastiske funnene av hele vikingskip på bunnen av Bandaksjøen, lastet, kanskje overlesset, med brynesteiner som noen kaller Norges eldste eksportartikkel, var det at jeg kom på en viss stein fra barndommen. Kunne det være at den enda var å finne igjen ?  Kanskje det var en brynestein jeg hadde funnet.  Brynesteinene på bunnen av Bandaksjøen som Vest-Telemark Avis skrev om den gangen, kalles av mange Norges eldste eksportartikkel.  De er gjenfunnet som gravgods i store deler av Nord-Europa, fra Island til Polen, i vikingtidsgraver fra 800 e.Kr. og oppover.  

Foto: Stein Olav Lie. Vest-Telemark Blad

De er så vanlige at de brukes som en slags referansegjenstander ved analyser av  gravfunn.  Inneholder graven en av disse steinene så vet man allerede noe om funnet. Jeg fant igjen steinen blant verktøy i mitt barndomshjem og tok den med til fylkesarkeologen onsdag denne uken.  Arkeolog Lars Søgaard Sørensen så fort på den og sa på sitt dansk; "Slibesten, Eidsborg, vikingtid eller middelalder".  Eidsborg i Tokke kommune er stedet der disse steinene ble tatt ut av et dagbrudd (bildet), nesten som ferdige bryner ser det ut til.  De ble skipet ut fra Dalen vest i Bandaksjøen, og den ti år gamle guttungen jeg var snublet altså over en av dem i bratt terreng i Indre Oslofjord, kanskje tusen år senere.

Runestein i Oddernes Kirke, Kristiansand.
"Eivind gjorde denne kirken, gudsønn av Olav den hellige, på sin odel".

28.03. skriver Lars Hollerud i Fædrelandsvennen om en flott runestein på de kanter.  Den har tekst som angitt over og ser ut til å være nesten fire meter høy og veldig fin og flat.  Runene er risset på sidene ser man av bildet.  Den har tidligere stått utenfor kirken, men ble flyttet inn i kirken av frykt for erosjon og forurensning i 1991.  En av de som var med på jobben den gangen bemerker det overraskende i at den kun stakk 30 - 40 cm. ned i bakken og var omgitt av det han kaller sprengt stein. Og med en så svær stein kan man ikke annet enn å være enig.  Det høres ut som svak fundamentering, men det holdt tydeligvis i nærmere tusen år. Ikke værst.  Nå vil noen flytte den ut igjen, ikke minst med tanke på turisme og den slags. Den ser ellers ut til å gjøre seg godt inne i kirken, men blir ikke sett av så mange selvsagt.  

VÅR KRISTNE GUDINNE ..

18.04.13. skriver reiligonshistoriker Helene Næss en kronikk i Klassekampen om Guds feminine side.  Jeg siterer henne for det meste direkte;  " Opp gjennom historien har Den hellige ånd jevnlig vært avbildet som kvinne i kirrkekunsten.  På bakgrunn av dette kan man kanskje sannsynliggjøre at det har eksistert enklaver i kristenheten der "alle" visste at Den hellige ånd egentlig er feminin, men at dette var noe man gikk stille i dørene med.  At ånden er feminin, er utgangspunktet en meget gammel forestilling.  I den jødiske tradisjonen er Guds ånd feminin.  I Det gamle testamentet leser vi om Visdommen.  Hun er Guds feminine side, hans første skapning og/eller selve skaperkraften.  Men i kristen tenkning blir denne feminine visdommen ansett som en forløper for Jesus-skikkelsen, og slik forsvinner dette klare feminine trekket hos Gud.  I treenigheten beholdes likevel ideen om Guds ånd, i evangeliene ofte fremstilt som en due, men nå presentert som en ukjønnet kraft. 

Det er mye som tyder på at duen slett ikke var ukjønnet, men en kjent gudinnetributt i Israel/Palestina-området på Jesu tid.  Det er derfor sannsynlig at datidens mennesker ville få feminine assosiasjoner, presentert for dette bildet.  Det har også etter alt å dømme eksistert en kristen arameisk-syrisk tradisjon der Den hellige ånd og duen er tydelig feminin.  I Salomos oder står det; "Duen svevet over hodet på Herren Messias, for han var hennes hode og hun sang over ham, og hennes stemme ble hørt", mens Fillipsevangeliet og Evangeliet etter hebreerne fra samme tradisjon også portretterer Den hellige ånd som feminin.  I den første teksten går man til rette med at Maria skulle ha unnfanget ved Den hellige ånd fordi "Når har noen gang en kvinne unnfanget ved en kvinne ?"  I den andre teksten omtales Den hellige ånd direkte som Jesu mor !

Når treenighetslæren hamres ut på 300- og 400-tallet, er kirkefedrene imidlertid enige om at feminine bilder ikke egner seg så godt til å representere Gud.  På samme tid forsvinner også språket som karakteriserer Den hellige ånd som feminin fra den syriske tradisjonen.  Greske og latinske kirkefedre anser kroppslige og materielle ting for å være feminine, mens tenkning og det åndelig er maskulint.  Augustin identifiserer sapientia; visdom, som sinnets maskuline og høyerestående del, mens scientia; empirisk kunnskap, representerer sinnets feminine og laverestående evner.  For Augustin er kvinnenes sjel skapt i Guds bilde, men ikke kroppen hennes.  Gud som åndelig realitet er på ingen måte "merket" av det feminine.  Bare åndelige og ergo maskuline bilder er passende for ham.  Næss skriver mer enn det.  Som; "I tradisjonell middelalderteologi karakteriseres derfor gjerne den kvinnelige kroppen ved et fravær av Vår Herre" og " .. det er klart at hvis Gud, som alle tings totalitet, bare beskrives som maskulin, får eksistensen av det feminine et forklaringsproblem".  Artikkelen er illustrert med en fenomenal 1200-tallsfreske fra en kirke i Tyskland. Den hellige treenighet der Den hellige ånd, i midten, utvilsomt er en vakker kvinneskikkelse.

Litt på siden av det; i Illustrert Vitenskap, Historieutgaven nr. 6/2014 vises en freske fra Priscilla-katakomben i Roma, nylig åpnet av Vatikanet etter å ha vært avstengt og restaurert.  De skriver; "Forkjempere for kvinnelige prester i den katolske kirken mener at veggmalerier i denne katakomben beviser at oldtidskirken hadde kvinnelige prester".  Fresken skal være 1800 år gammel og viser en person som i høy grad likner en kvinne og, i følge kjennere, tegn på presteverdighet fra den tiden. Posituren og settingen viser henne i sentrum av en liten gruppe mennesker der hun ser ut til å utøve et rituale med armene ut.  Vatikanet hevder at fresken viser en avdød person som nå er i Paradis.  Det kan muligens stemme. Tre av personene ser ut til å slepe på en død person, trolig på vei inn i katakomben.  Det ser mest ut som om kvinnen leder et slags begravelsesrituale.  En annen person har en baby på fanget. 

Om jeg ikke husker feil; Dan Brown brukte en del krutt på temaer som disse i sin roman Da Vinci-koden.  Det var noe av det som gjorde den interessant.  

Varden 05.03.:
Fant 17 middelaldermynter under kirkegulvet i Nome ..

Gulvet i Romnes kirke var morkent og skulle byttes ut.  Arkeolog Regin Meyer fant 17 mynter fra 1200-tallet i grunnen under gulvet.  Det var i fjor vår. Myntene er nå til konservering ved Kulturhistorisk Museum.  De fleste av dem er kvartpenninger antar man. Rundt år 1270 kunne du kanskje kjøpe deg et brød for en penning.  En dagslønn for en håndtverker i en by kunne være fra tre til fire penninger.  Småpenger altså, men folk  var ikke rike på den tiden heller.  Avisa bringer spekulasjoner om hvordan myntene kom dit og konkluderer beskjedent med at det må ha hendt i forbindelse med aktiviteter rundt f.eks. en helgenfigur eller et relikvieskrin.  Det er Andreas Soltvedt i Varden som skriver dette. Han redegjør også for flere og større myntfunn under norske kirkegulv tidligere.  Hmm. Har jeg ikke lest noe tidligere om at folk stakk mynter mellom gulvplankene som et slags offer.  F.eks. for det dødfødte, udøpte barnet ol. ?

Fant kloster i kjelleren

KFUM-speiderne på besøk.  Foto: Roy Vega

Arne Lauritz Jensen på Øvre Eggen gård i Levanger fant et kloster fra middelalderen i kjelleren på gården si.  Huset er fra 1756 og det var kjent at barn på gården i tidens løp hadde klatret inn i noen rom som skulle finnes under det. Jensen slo nylig inn kjellermuren for å undersøke nærmere og fant flotte tørrmurte rom, et med et intakt ildsted med murt bue. I følge Levanger-Avisa er både vegger og peisen laget i marmorstein som trolig er hentet fra et brudd like sør for gården, et brudd som også har forsynt Nidarosdomen med marmorstein og kalkstein.  Øvre Eggen skal være fra middelalderen og har trolig ligget under Helgeseter kloster i Trondheim tidlig på 1300- tallet. Kjelleren på gården er trolig et kloster. Det dekker hele kjelleren på det over 300 m2 store huset og utgjør altså flere rom.  De antas å være ca. 400 år gamle og bygget som en fornyelse av noe enda eldre som har ligget der. Arkeologer fra Trondheim og Oslo er på vei skriver Werner Wilh. Dallawara i Nationen 04.03.  

Bannlyst av kirken
Keiser Fredrik 2. nektet å kaste ut muslimene !

Keiser Fredrik 2. av det tysk-romerske riket ble den første som for alvor forsøkte å begrense pavedømmets makt står det i Illustrert Vitenskap Historie nr. 6/2013.  Han vokste opp på Sicilia som barnebarn av normannerkongen Roger 2 og av keiser Fredrik Barbarossa av Tyskland. Hans far keiser Henrik av Tyskland døde i 1197 og enken lot da Fredrik krone til konge av Sicilia og Sør-Italia. De tyske keiserene hadde tradisjonelt vært pavedømmets beskyttere og enken, Konstance som døde noen måneder senere utpekte pave Innocens 3. til Fredriks formynder. Paven påtok seg oppgaven i håp om å få bedre kontroll over Sicilia der de normanniske herskerne igjen og igjen hadde utfordret pavemakten. Roger 2. hadde alltid avvist pavens krav om å deportere rikets mange muslimer.  Normannerne hadde på tusentallet erobret det muslimske kalifatet Sicilia.  Riket var preget av sin bysantinske og muslimske arv som normannerne inkorporerte i sin administrasjon. Og det var befolket av Italienere, grekere, jøder, muslimer og altså, normannere. Normannertiden kalles i dag Sicilias gullalder i følge artikkelforfatterne Natasja Brostøm og Niels-Peter Granzow Busch.

Den unge Fredrik skal ha lært å skrive og snakke fem språk flytende, deriblant arabisk.  Han var opptatt av vitenskap og stilte sine lærde vanskelig spørsmål som hvor vinden kom fra og hvor høyt oppe himmelen lå.  I 1210 ble riket angrepet av tysklands nye keiser Otto og den femten år gamle kong Fredrik motstod angrepet med pavens hjelp og endte i stedet med makten også over Tyskland og en nyttig , allianse med den franske kongen.  I 1215 lot Fredrik seg krone til konge over Europas mektigste rike som også omfattet, Sveits, Østerrike, Nederland og Tsjekkia.
Som takk lovet han å dra på korstog i Det hellige land.  Jerusalem hadde vært på muslimske hender siden Saladin erobret det i 1187. I 1216 døde pave Innocens 3. og Fredrik håpet å slippe unna sitt korstogsløfte.  Han var mer opptatt av å få sønnen Henrik godkjent som sin etterfølger samt å bli kronet i Roma.  Først da ville han kunne kalle seg keiser av Det tysk-romerske riket.  I 1220 fikk han denne drømmen oppfyllt, men den nye paven, Honorius 3. minnet Fredrik om hans gamle korstogsløfte.  Fredrik trakk denne saken ut og var mer opptatt av å skjøtte sitt Sicilia, bla ved lovreformer som provoserte paven.  Han bestemte at jøder skulle beskyttes av statsmakten og han omgjorde en kirke i Sør-Italia til Moské. Han holdt seg med en livgarde bestående av utelukkende muslimer.  

For paven nærmet lovene seg kjetteri. Honorius 3 døde i 1227 og den nye paven, Gregor 9 lyste Fredrik i bann for ikke å ha overholdt sitt korstogsløfte.  I juni 1228 tok Fredrik så avsted for å oppfylle sitt løfte.  Han hadde med 1500 ryttere og 10 000 soldater for å gjennomføre Europas 6. korstog.  På denne tiden var Midtøsten styrt av Kairos sultan Al-Kamil, nevø av Saladin.  Fredrik 2 og sultanen møttes i Egypt til forhandlinger.  Ingen av dem var videre interesserte i en blodig krig. Fredrik sjarmerte med sitt arabisk, men gjorde visstnok ikke særlig inntrykk med sin fysikk.  "Som slave ville han ikke engang ha innbragt 200 dirham" skal historikeren al-Jawsi ha skrevet.  Fredrik skal ha forklart sultanen at Jerusalem var langt viktigere for de kristne enn for muslimene og at den dessuten var svært forfallen. Han tilbød å ikke befeste byen millitært og holde den åpen for alle. Sultanen gikk med på dette og tilbød ti års fred på kjøpet.  Muslimene fikk beholde klippemoskeen og Al-Agsa-moskeen.  Med diplomati hadde Fredrik oppnådd det millitærmakt ikke hadde greid på 50 år.  

17. mars red han inn i Jerusalem fulgt av mange hundre kristne pilegrimer som nå kunne besøke byen. Sultanen hadde sendt en embetsmann til å vise Fredrik rundt i byen.  Men mange kristne var rasende over at byen ble vunnet uten sverdslag og at de vantro muslimene fortsatt var tillatt opphold i byen. Paven lyste Fredrik i bann.  Fredrik ble trakassert av kristne både i Jerusalem og i korsfarerhovedstaden Acre som han forlot til skjellsord og søppelkasting. I mellomtiden hadde paven sendt leiesoldater inn Sør-Italia.  Disse flyktet så fort Fredrik 2. var hjemme og han fikk tvunget paven til å inngå fred og til å oppheve bannlysningen. Fredrik paraderte stolt gjennom sine byer med sitt muslimske harem på slep.  Det var en idé han hadde fått i Midt-Østen.  Folk måpte. Men Fredrik 2. var fortsatt interessert i kunst og vitenskap og inviterte tidens største lærde til sitt hoff i Palermo, også muslimer. Han oversatte selv jødiske og muslimske tekster om teologi og vitenskap og han grunnla Europas første statlige universitet i Napoli.  Pavene likte ikke dette, men forskere har kalt ham Europas første renessansemenneske. 

Fredrik 2. sønn Henrik, kongen av Tyskland hadde like etter inngått en allianse med Fredriks erkefiender i Nord-Italia, Den lombardiske liga, mot sine oppsternasige tyske fyrster.  Fredrik rykket ut, krysset Alpene og avsatte Henrik og erstattet ham med en annen av sine sønner, Konrad.  Pave Gregor utnyttet tumultene til å lyse Fredrik i bann for andre gang og forsøkte å få til et korstog mot "kjetterkeiseren". Fredrik fikk avlyst det møtet paven hadde innkalt med en rekke av Europas geistlige ved å overvinne Genovas flåte som skulle seile inn møtedelegatene.  I stedet ble Genovas skip senket og to kardinaler og en rekke biskoper Fredriks fanger.  Gregor døde av sykdom før Fredrik fikk brukt gislene til fredsforhandlinger.  

Den nye paven, Innocens 4. inndro Fredriks titler og erklærte ham som kristendommens fiende. Den lombardiske liga grep igjen til våpen og Fredrik måtte igjen, i 1248  marsjere til Nord-Italia der han beleiret Parma.  Han tapte den kampen og Parmas soldater utslettet hans hær og bortførte hans harem.  13. desember 1250 døde han 55 år gammel.  "La himmelen juble og jorden henrykkes" proklamerte paven.  To av Fredriks sønner fortsatte å styre i Tyskland og Sicilia, men var begge døde etter fire år, ikke minst ved pave Urban 4. sin hjelp skriver bladet.  

Mystisk veistump avdekket i Sveio ..

13 februar skriver avisa Vestavind i Sunnhordland om en mystisk datering av "Kongevegen".  Kongeveier fra middelalderen har det jo vært mange av og de eksisterte som påbud fra kongene med krav til landeiere og andre, om å holde dem i avtalt stand.  Avisa skriver følgende, "Under utgravingar på Haugsgjerd i sommar vart det funne spor av eit hellelagt vegananlegg i 80 cm. breidde.  Det går fram av ein kulturhistorisk rapport utarbeid av Hordaland fylkeskommune i januar 2014.  Bakgrunnen for utgravingane var utviding av steinbrotet til Vassbakk & Stol AS.  

Vegen daterast heilt attende til omlag 500 år f.Kr. i overgangen mellom yngre bronsealder og eldre jernalder.  Etter alt å døme har vegen hatt ei særs lang bruksfase, også utover mellomalderen og fram til nyare tid.  Funnet må knyttast til den gamle "Kongevegen" gjennom Valestrand og understøttar tidlegare, lokale teoriar om alderen på vegen.  

- Dei materielle spora som her er funne, er akkurat det me har etterlyst i høve til tidfesting av vegen.  det er difor særs spennande at ein no har fått datert delar av trasseen så langt attende i tid.  Sjølv om berre den utgravde delen av trasseen no er automatisk freda etter kulturminnelova, aukar dette vår vurdering og verneverdien på den resterande delen Kongevegen, skriv rådgjevar Kristian Råsberg ved Plan-næringsavdelinga i Sveio kommune i ei pressemelding.

Artikkelen er ledsaget med noen kart over funnene og og et par fantastiske bilder av, altså en hellelagt veistump.  Hvis dette betyr at man har anlagt en hellelagt vei 500 f.Kr. så høres da dette veldig sjeldent - og interessant ut ! Hmm, hvor langt var det til landsbyen i Etne ?  Noen dager senere besvarer Kristian Råsberg en henvendelse hvor han legger ved bildene over og noen utfyllende kommentarer.  Jeg kopierer dem inn i sin helhet;

Vegen si tidlegaste datering er etter omlag 500 f. Kr til i overgongen mellom yngre bronsealder og eldre jarnalder, og med det har vegen hatt ei bruksfase som relaterast til jarnalderen og framover i tid. Det er gjort fleire funn av veganlegg frå same periode i ulike delar av landet, særleg omkring dei rike landbruksområda på Austlandet.

Vegar er dei kulturminnene som har lengst samanhengande brukstid, og ofte framleis er i bruk i dag anten som køyrevegar eller turvegar. Fleire av våre eldre ferdslevegar utgjer i dag også del av det moderne vegnettet. Vegen gjennom Valestrand kjenner me nytta som både kyrkjeveg og postveg heilt fram til nyare tid, og i dag som turveg.

Vegen gjennom Valestrand er datert til ei periode med utprega jordbrukskultur der folk hadde vorte bufaste. Med ei fastare busetting oppstod det også eit fastare ferdslemønster med større sjanse og behov for eit meir etablert vegnett. Denne tidsperioda kjenneteiknast av intensivert korndyrking og husdyrhald, aukande handel og varetransport, og med det auka forflytting av både folk og fe. Frå perioda vegen er datert var hesten alt eit kjend husdyr i Noreg.

Denne samfunnsutviklinga skapte nok tidleg behov for eit slitesterkt dekke på dei gamle ferdslevegane. Det er med denne bakgrunnen ein må forstå steinlegginga avdekt på Haugsgjerd. Når me frå funnkonteksten kjenner til at vegen var steinlagt, er det berre ein liten brøkdel som no er utgraven, og kanskje har han også somme stadar til somme tider også vore lagt med stokkar. Dette har fungert som slitelag for fotferdsle, drifting og køyreveg for vogn og slede. Vegen kan skimtast i ulik breidde på ulike stadar, og har openbart vore oppgradert og teke ulik form opp gjennom tidene.

Ok. Så var veibiten kanskje ikke så mystisk allikevel.  Men at man hellela ferdselsveier lenge før vikingtiden er uansett ikke lite imponerende i vårt vidstrakte land. 

Kristinaskipet under bygging i Tønsberg !
Stiftelsen Nytt Osebergskip i gang med nytt prosjekt ..

I 1257 sendte kong Håkon Håkonsson sin datter Kristina, en eldre søster av den senere kong Magnus Lagabøte, i gifte til en prins i Spania.  Hun seilte fra Tønsberg i en spesiell båt som hadde mye til felles med et vikingskip, men de skal bla. ha bygget en toetasjes kahytt til henne.  Kristinaforeningen i Tønsberg og stiftelsen Nytt Osebergskip er allerede godt i gang med å bygge en liten kopi av skipet slik de antar at det kan ha sett ut.  Det er Hans Christian Moen i Tønsbergs Blad som skriver om dette i flere artikler nå i vinter.  

Foto: Hans Christian Moen. Tønsbergs Blad

14. februar kommer Arne Emil Christensen jr. professor emeritus i nordisk arkeologi for å bistå disse i et annet prosjekt de har på gang (Klåstadskipet), men med seg hadde han også noen tegninger som kan vise seg å bli nyttige.  Han tegnet dem i 1971 for NRK til byjubileet og de forestilte en tenkt skisse av nettopp Kristinaskipet.  Han hadde da brukt en tidsriktig middelalderbåt funnet i Bergen, som modell, samt spesielle skisser fra en runepinne. Christensen jr. var sjef på Vikingskipmuseet i Oslo frem til 2006.  Skissen han tok med seg forestilte et skip på ca. 30 meters lengde som han  antar var en relevant størrelse. De knuslet nok ikke med båtene når de bygget allianser. Aktivistene på Lindahlplan i Tønsberg nøyer seg denne gangen med en mindre modell. Den blir ca. 10 meter lang, men de vil ha den så godt fundert i historiske kilder som mulig.  Professoren bistår med flere foreslåtte kilder som stavkirkeportaler og gamle engelske segl med båtmotiver. 

Foto: Hans Christian Moen. Tønsbergs Blad

Over flere artikler kan vi se at stiftelsen har problemer med finansieringen samtidig som de er godt i gang med byggingen og 08 mars var skipet halvveis bordet opp skriver Moen da.  Denne dagen kan han også melde at finansieringen ser ut til å være helt eller delvis løst.  Lykken stod likevel prinsesseforeningen bi, skriver han.  Fylket og kommunen har nemlig allerede avslått deres søknader, men kommunen har nå oppfordret dem til å søke på ny og en bank ser ut til å være villig til å gi dem et lån.  Men prinsessen selv, hun døde barnløs omtrent fem år etter avreisen  fra Tønsberg, i en alder av 28 år.  Man har funnet en sarkofag til en høy kvinne som meget vel kan være henne i et kloster på et sted som heter Covarrubias.     

Da samene kom til Stjørdalen ...

06 februar er samenes nasjonaldag.  Den dagen skrev Bjørn R. Krogstad en artikkel i Stjørdalens Blad som jeg gjengir det meste av.

Det har lenge herska uenighet om nær sørsamene kom til Stjørdalen.  Noen meiner at de først kom hit på 15/1600-tallet, fordi det ikke finnes skriftlige kilder for noe anna.  Andre antyder at samene har vært her heile tida.  Det vil si at de var enn del av den opprinnelige steinalderbefolkningen.  Samene skal så ha utvikla seg i østlig, finsk-ugrisk retning, mens resten lot seg prege av den germanske kulturen lenger sør.

Denne uenigheten har sjølsagt sammenheng med samenes kildefattige kultur.  Men ved hjelp av ny forskning knytta til fagfelt som arkeologi, stadnavn, og språkhistorie har en gravd seg attover i sørsamisk fortid.  Her skal en vise hvordan Meråkers historie kan kaste nytt lys over samenes tidlige historie i Stjørdalen og Trøndelag.  

Steinalderen.  I følge toneangivende arkeologer hadde samene og den øvrige skandinaviske befolkningen et felles opphav tilbake i steinalderen.  Men gradvis ble det etablert etniske og kulturelle grenser i  mellom de to folkegruppene.   For nesten 3.000 år siden utvikla folk i det indre og nordlige Skandinavia et ursamisk språk.  Det tilhørt den finsk-ugrisk språkfamilien og hadde sitt utgangspunkt i Russland.  Seinere lot dette seg dele i underspråk.  Sørsamisk ble ett av disse og kan være 1500 år gammelt.  Dette skjedde i samspill og kontrast til den fremvoksende jordbruksbefolkningen som ble påvirket av germansk kultur.  Seinere ble denne til norsk, svensk og dansk.  

Alderen på stadnavna kan fortelle hvor lenge folk i Stjørdalen har snakka det som seinere skulle  bli norsk.  Kallinger som By og Berg er truleg 2000 år gamle.  Vin og heimnavna Venna og Bjertemmen har nesten samme alder.  Den urnordiske befolkningen har såleis levd her lenge.  I 1996 ble det oppdaga ei grav ved Fjergen.  Den bestod av ei øks og et ildstål.  Liknende funn er gjort i Handøl, Skjækerfjella, og Sylan.  Men også Stordalen kan skilte med slike funn.  Ett på Kluksdalen, et anna ved Gilsåa.  Det er nærliggende å sette disse vel tusen år gamle gravene i sammenheng med fangst og fangstfolk.  Det har vært diskutert som jegerne har vært bumenn eller samer.  De flate markagravene er likevel klart forskjellige fra bøndenes hauggraver.  Og bumenn som døde i fjellet ble sannsynligvis frakta til bygds og gravlagt der.  Samenes liv var i større grad knytta til rein, fangst  og fjell.  Sånn sett er det rimelig å anta at det fans samer her for over tusen år sia.

Reinfangst.  Perioden fra 900 - 1200 e.Kr. var ei ekspansjonstid for reinfangst i Fjell-Norge.  Massefangsten nådde sitt maksimum på 11-1200-tallet.  Det er grunn til å tro at dette også gjaldt ei bygd som Meråker.  Ennå i 1530 eide erkebiskopen i Nidaros heile Meråker med alle dens fangstmuligheter.  Men det omfattende system med fangstinnretninger som nevnes på den tida, er truleg bare et bleikt atterskin av de fangstgroper som fantes i massefangstens dager.  På 1980-tallet fant en  svensk arkeolog tusen år gamle rester etter samer rett øst for Meråker.  Slik sett er det ikke særlig dristig å anta at samer dreiv fangst i Meråker i vikingetid og middelalder.  
Omkring 1350 b Meråker ramma av ei stor katastrofe, og heile bygda ble lagt øde.  Men som så mange andre sannheter, er dette en sannhet med modifikasjoner.  For det fantes tidvis folk i bygda.  Arkeologiske undersøkelser har nemlig dokumentert miler i myr, jernvinner ved vassfar og rester etter tjærebrenning.  Samtidig antyder de mange gårdsnavna som overlevde ødetida at det fantes folk her.  Tronset er et sånt navn.  Men det var utmarka og, fangsten og fisket som var viktigst.  Det viser alle de gamle elve- sjø- og fjellnavna.  Tevla, Feren og Kluken er gode eksempel i så måte.  
I ei jordebok fra 1530 prises fortsatt fangstmulighetene.  Her nevnes vassfar og vann full av aure, røyr og laks.  Her berettes om daler og marker fulle av elg og rein.  Ja, langt ut på 1600-tallet var fangsten fortsatt viktig.  Bøter og skatter ble da betalt i skinn.

Fangstfolk.  Hvem var så disse fangstfolka som tidvis befolka Meråker mellom  1350 og 1530 ?  Svaret er ikke opplagt.  Men sannsynligvis tilhørte de den etniske norske befolkningen.  Sjøl om Meråker ble lagt øde, fans det ennå mye folk nede i Stjørdalen som kunne utnytte fangstmulighetene.  Alt dette taler altså for at fangstfolka snakka norsk.  Men liekevel - noen kan også ha talt samisk.  Sørsamene var uten tvil det mest typiske fangst- og fjellfolket. Dessuten har en tidligere sannsynliggjort at sørsamene var her i vikingetid og tidlig middelalder.  Andre spor peker også i samme lei.   I lensreknskapene fra 1614-1615 beskrives flere dramatiske hendelser som vedrører saka vår.  En Henrik Meraker skal nemlig ha kommet med alvorlige trusler mot naboene sine.  Ja, han skal ha trua dem på livet.  Og sia naboene meinte at Henrik var same og kunne ganne, tok de truslene på største alvor.  Det gjorde også domsmennene og derfor dømte de ham til døden.  Henrik Meraker var bonde og bodde på den mest sentrale garden i bygda.  Forgjengerne hans var kanskje også samer.  Som bostad lå Meråker-garden strategisk til - midt i bygda - med dalene lik fangarmer ut til den ytterste fangstgrop.  Slik går det an å anta at samiske jegere bebodde Meråker-garden på 1500/1600-tallet.  Men det fantes flere slike konflikter.  I 1628 dro seks bønder til fjells på et juveriraid mot meråkersamer.  Raidet må tolkes som en maktdemonstrasjon.  Det ser en åtte år senere da samen, Nils Torkildsen ble frastjålet viktige verdier.  En av tjuvene, Knut Pedersen Skytte ble seinere dømt til døden.  Tidlig 1600-tall forteller altså om samer og samer i konflikt med bumenn.  

Griseprat i middelalderen
I Bergen ligger verdens største runesamling fra middelalderen. Til høsten skal mye av det stilles ut på Bryggens Museum ..

06.02. skriver Marianne Nilsen i Bergens Tidende om denne spesielle, arkeologiske skatten.  Hun begynner med det som har vært vanskeligst ved noe av formidlingen; å oversette enkelte av tekstene.  Den groveste er en liten trebit der det står;" Jon Silkefitte eier meg, Guttorm Fittesleiker ristet meg og og Jon fittekule tyder meg".  Artig bekreftelse på tidlig norsk oralsex forresten. Kvinnens nytelse har altså avgjort vært tema også på 13-1400-tallet.  Det kommer flere groviser; "Fæl er den som fører drikke til fitten" står det på den ene siden.  På baksiden er det skrevet; "Mannfolkgal elle nymfoman kvinne".  På andre runer står det; "Smed lå med Vigdis av sneldebeina (sneldebeinsfolket, red.anm.)" og "Ingebjørg elsket med da eg var i Stavanger".  - Det var den tidens tekstmeldinger og ment som en personlig melding, sier Janicke Larsen, førstekonservator ved Bymuseet i Bergen.  

Men, de fleste runene i samlingen er langt uskyldigere. Det vanligste er gjenstander hvor det står hvem som eier den.  Det finnes også mange runer med "Ave Maria".  En av gjenstandene har teksten; "Maria fødte Jesus. Elisabeth fødte Johannes Døperen. Vær forløst til ære for dem !  Herre kaller deg til lyset".  - Den er skrevet for 800 år siden og her kommer vi veldig nær en helt vanlig kvinne i middelalderen.  Det var mange som døde under fødselen og denne kvinnen har trolig vært livredd.  Og så har noen skrevet en rune for å berolige henne, sier museumspedagog Knut Høiaas.

Det er registrert 1500 runer i Norge og 650 av dem befinner seg i Bergen.  Runeforskere fra hele verden kommer for å studere. For noen år siden kom en forsker fra Japan på besøk. Vedkommende var ekspert i dialektene på runepinnene ! På bordet foran dem denne dagen ligger det andre ting.  En liten stav med Adam, Eva og tre slanger er uten like noe sted og fra 1300-tallet og ble funnet i Rosenkrantzgaten. En gravert hvalross-skalle ble brukt som vernesymbol for fiskere på 13-1400-tallet. En gullring ble funnet i en latrine i Skostredet.  På innsiden står navnet til de tre vise menn. Det var en såkalt hanskering og vi får anta at noen bannet høyt etter å ha tørket seg i ..., hva er det nå bergenserne kaller det ?  

Slagene på Re
Snorre var nok  ikke på bærtur der heller ..

Siden 2007 har arkeologer og andre gravd i middelalderhistorien på Re.  Nå er prosjektet blitt bok.  Det er Merethe Holtan i Tønsbergs Blad som skriver dette 18.12.13.  Snorre beskriver to slag på Re. I 1163 vant Erling Skakke og landets tradisjonelt mektige over Sigurd Jarl og opprørerne hans der. I 1177 slo Kong Magnus Erlingsson og Orm Kongsbror med sin hær birkebeinerne under ledelse av Øystein Øysteinsson Møyla.  Blant historikere har det vært sådd tvil om disse slagene stod akkurat på Re og om de stod i det hele tatt. Nyere undersøkelser tyder avgjort på det.  Det første var funn av pilspisser på en lokalitet som passer med Snorres beskrivelse av valplassen. De ble vel gjort med metallsøkere av entusiaster om jeg ikke husker feil.  Siden har det tydeligvis vært gjort flere undersøkelser - og nå er det altså blitt bok om disse.  "Slagene på Re" heter den og den ble lansert i kommunehuset på Re 16.12.13. med deltakelse av bla. ordfører Thorvald Hillestad, prosjektleder og arkeolog Kjersti Jacobsen og leder for Kulturarv i Vestfold Terje Gansum.

Bergens Tidende 25.10.13.
Fant seks graver fra middelalderen ..

Arkeologer har funnet seks graver fra middelalderen ved Tårnfoten bak hovedbiblioteket i Bergen sentrum. Det er anleggsarbeid i forbindelse med en ny uteplass ved biblioteket som har avdekket gravene.  De stammer fra tiden da Nonneseter kloster var i drift, i perioden ca. 1130 - 1527.  Gravene er ganske skadet fra tidligere graveperioder bla. i gassverktiden fra ca. 1850 forteller Katharina Lorvik i Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Men de har altså funnet en steinkistegrav av kantstilt stein med helle over og hvor kroppen var blitt begravet på et tett lag med trekull samt en trekistegrav hvor bare restene av bunnen kan gjenkjennes skriver Håkon Glatved-Prahl.  I tillegg er det altså rester av kranier, kjever, tenner og lårbein som nå blir bevart i kjelleren på Bergen Museum.  Prøvemateriale sendes nå til datering og funnene har allerede avdekket noe nytt, at det også var kirkegård på vestsiden av klosterkirken. Fra før av visste man bare om gravsteder nord og øst for den.  

Bergen på 1300-tallet, se enestående 3D-animasjon fra Arkikon !

Bergens Tidendes nettutgave, BT.no bringer i dag linken til en helt utrolig fet 3D-animasjon avhttps://www.bergen.kommune.no/omkommunen/avdelinger/byantikvaren/9459/article-112255 hvordan byen trolig så ut på 1300-tallet laget av Arkikon og i samarbeide med Byantikvaren. Verdt hvert eneste øre spør du meg. Jeg aner ikke hva det kostet, men dette var flott. Vår største by i flere hundre år - og vel vår vakreste storby den dag i dag.  Måtte dagens trehusbebyggelse bli tatt godt vare på ...

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Hektet-pa-ruiner-og-middelalderen-3035877.html 

Se også filmen her, samt en om Bergens middelalderske steinbygninger;  
 https://www.bergen.kommune.no/omkommunen/avdelinger/byantikvaren/9459/article-112255

... eller går inn på Arkikon.no der det ligger flere kjempefine historiske rekonstruksjoner i form av 3D-animasjoner.  Veldig bra !

Rester av en gammel smie funnet utenfor middelalderbyen i gamle Oslo ..

22.10.13. skriver Astrid Løken i Aftenposten om utgravninger i forkant av en sykkelvei som skal utbedres i/ved Klosterenga Park. I tillegg til å utbedre sykkelveien skal de ha en viss Hovinbekken frem i dagen igjen. Byantikvarens arkeologer har i den anledning funnet rester av en smie, en pilspiss av jern, slakterester og kjøkkenutstyr. Smier var ikke vanlig i denne delen av byen, men virker logisk så nær en bekk og litt vekk fra den øvrige trebebyggelsen, skriver Løken.  Kull og avfall fra produksjonen tyder på at det har vært omfattende smievirksomhet i området.  Smia kan helt sikkert dateres tilbake til 1600-tallet, men enkelte funn tyder på at den kan være enda eldre, muligens fra 1500-tallet, sier arkeolog Susanne Pettersson. Det er også funnet rester av en gatestump fra denne perioden. - Vi har hatt en teori om at det kan ha vært håndtverksvirksomhet i dette området, sier Pettersson.  Dette funnet bekrefter at bosetting og håndtverksvirksomhet strakte seg utover det som regnes som middelalderbyen.  

Stein"labyrinter" i fjellet i Møre og Romsdal !  Ukjent opphav ..


Foto: Iver Gjelstenli. Romsdals Budstikke 

05.10. skriver Iver Gjelstenli i Romsdals Budstikke om en spesiell befaring i Vartdalsfjella på Sunnmøre.  Med på turen var lokal kjentmann Roar Sætre, Henry Skreide fra fra Hjørungavåg turlag, arkeologene Bjørn Ringstad, Øyunn Kleiva, Arve Nytun og arkeologistudent Eivind Magnus Færøy Krag.  Litt av en gjeng til å mene noe om de opptil flere av turens mysterier forstår man. Målet for turen er to steinsatte såkalte labyrinter som bla. er kjent fra bronsealderen i vår del av Europa og trolig resten av Europa vil jeg tro, der bare noe eldre. Steiner dandert i et mystisk sirkelbasert mønster på bakken - et mønster også kjent fra minoiske diskoser vel ?  
Det spesielle ved labyrintene i Vartdalsfjella er beliggenheten.  De to, som kalles julianske borger og trojanerborger ligger 900 moh. og 950 moh. ! Man vet ikke når de er fra. 

Underveis i artikkelen forteller Gjelstenli om et lokalt naturfenomen og tilhørende sagn like ved en av labyrintene.  Det har seg sånn at en fjellveggene på en topp i nærheten av en av labyrintene, Isflåmannen, er kjent for å kunne komme med kraftige smell, en søyle av vann eller bare damp.  "Isflåmannen skyt" sier de i bygda.  Den berømte fjellklatrer Arne Randers Heen skal en gang ha firt seg ned i denne fjellveggen for å undersøke fenomenet, men fant ikke noe som forklarte det.  Selvsagt knytter det seg sagn til den slags naturfenomener og her er det minst et par. I tillegg til en sint Isflåmann har man også sett for seg et skip av gull som flyter rundt på en innsjø inne i fjellet.  Smellet kommer av at dette skipet av og til kolliderer med fjellveggen sies det. 

Isflålabyrinten er den største av dem på 9 meter i diameter. Den ligger ved noe som heter Vardehornet. Den andre labyrinten kalles Den julianske borgen og er 6 meter i diameter og ligger ved noe som heter Grøthornet.  - Slike labyrintar er mellom våre mest gåtefulle fornminner. Dateringa er usikker, men dei kan være frå sein bronsealder eller tidleg jernalder, altså frå siste tusenår før vår tidsreikning, seier arkeolog og fylkeskonservator Bjørn Ringstad.  Imidlertid, og helt ukjent for denne bloggeren, i Sverige er det registrert omtrent 500 slike labyrinter, de fleste ved kysten eller nær innsjøer, men de fleste av disse er antatt å være fra middelalderen.  Jeg trodde disse for det meste var fra bronsealderen.  i Norge er det registrert labyrinter i Finnmark, rundt Oslofjorden og altså i Sunnmørsfjellene. 

Gjelstenli nevner at labyrinter er kjent fra Illiaden som omtaler den store labyrinten på Kreta, bronsealderens høyborg, der helten Thesevs overvant Minotaurus og fant veien ut igjen takket være en tråd fra Ariadnes nøste.  Roar Sætre er åpen for flere måter å tolke labyrintene Vartdalsfjella på. - Kanskje kan det vere ein samanheng mellom labyrintane og det merkverdige fenomenet med smell og vann som sprutar ut av Isflåmannen.  Skulle seremoniar ved labyrintane blidgjere Isflåmannen ?  Er labyrintane offerplassar eller ein stad for soldyrking i førkristen tid ?  Eller kanskje er labyrintane eit folkeleg alternativ til kostbare pilgrimsreiser til Jerusalem, og dermed eit fenomen frå mellomalderen, ikkje bronse- eller jernalder ? spør han seg. 

Midt i Isflålabyrinten ligger fire steiner på en måte som viser at sprekkene i mellom dem danner et kors viser Gjelstenli med et bilde, men det trekkes ingen raske konklusjoner av den grunn.  En foranledning til den her omtalte turen er antakeligvis en forholdsvis nyoppdaget slik labyrint på Fræna i Romsdalen og på nordsiden av Romsdalsfjorden et stykke nord for de her omtalte labyrintene.  Den ligger vakkert til på et sted med utsyn over fjordlandskapet og ble omtalt av Gjelstenli i Romsdals Budstikke i fjor høst og gjenfortalt her 19.09.12. Er her kategorisert under "Bronsealder", men senere dialog med Gjelstenli som jo får med seg fagkunnskapen ser vi, så tror man foreløpig at labyrinten i Fræna ikke engang er så gammel som middelalder, men snarere noe nyere tøys.  Beliggenheten er det imidlertid ikke noe å si på (bilde under).



Foto: Iver Gjelstenli. Romsdals Budstikke

   

Funn i Follo før ny E18 ..

  Steinring fra eldre jernalder. Kråkstad i Follo. Kjent fra før.  foto: Dag H

01.10. skriver Mette Kvitle i Østlandets Blad  om funn gjort i forkant av utbygging av ny trasse til E18 gjennom ski og Ås.  Det blir gjort funn fra en rekke epoker, særlig steinalder ser det ut til, men en rekke jernalderfunn er kjent i området fra før av. Noen nye fra perioden blir avslørt underveis og historielaget lokalt har kjennskap til flere enn offentligheten har fra før av ser det ut til.  Arkeologene har på dette tidspunkt gjort 700-800 prøvestikk i 400-metersbeltet der motorveien skal ligge.  Funnene er skjørbrent stein fra steinalder, flintavslag, dyrkingslag, trolig fra middelalder, hulveier, graver trolig fra jernalder, beinrester og div. annet.  Follo hørte til Gandalvs rike i følge Snorre virker det som, og det er ellers åsted for noen av de eldste bostedene vi har.  Nøstved ligger jo der. Der jeg selv bor faktisk. Og her blir det gjort funn i alle tilgjengelige høyder over havet i alle epoker og her finnes tett med kulturminner. Funnene i ny E18-trasse er ikke overraskende i det hele tatt, men viktig å få notert så klart.  I disse dager graver man ut en av landets trolig eldste boplasser i Oslo kommune, nær grensa til Follo.
 

Samisk:
Samene spiste bjørnene og begravde dem siden som sine egne slektninger ..


     Foto: Ingvild Larsen. Kulturminneseksjonen, Sametinget.

03.10. skriver Ragnhild Enoksen i Nordlys om en svært spesiell type kulturminner i Troms.  Huns skriver; Fram til 1600-tallet gravla samer sine døde på tørre steder i berghuler eller under hellere.  Skjelett og bein etter bjørn ble begravet på samme måte og i Nord-Norge er det funnet omkring 30 slike bjørnegraver.  Flere av dem befinner seg i Kvænangen og i år har riksantikvaren gitt Sametinget penger til å kartlegge tilstanden til disse gravene.

Nylig var ekspert på dyrebein Elisabeth Iregren sammen med to av Sametingets arkeologer på stedet for å registrere og dokumentere de kjente bjørnegravene som en del av skjøtselsarbeidet.  - Bjørnegraver er bjørnebein som er gravlagt etter at bjørnen er spist i et rituelt måltid.  Gravene er en sjelden type samisk kulturminne.  I Nord-Norge kjenner vi omtrent 30 slike funn. Av disse finnes flere i Kvænangen.  Gravene ligger luftig og tørt plassert i små huler eller hellere i bergvegger, forklarer arkeolog ved Sametingets kulturminneseksjon Ingvild Larsen. 

Hun utdyper. - Bjørnesermonier har forekommet i hele det samiske området før kristendommens inntreden. Datert bjørnegraver viser at det har vært ritualer knyttet til bjørn gjennom lang tid, men de fleste ser ut til å være fra perioden år 10000 - 1300. Sermonier omkring bjørnekult er beskrevet i flere kilder fra  1600-1700-tallet skriver Enoksen.  Her beskrives hvordan det ble holdt fest i flere dager hvor bjørnen ble slaktet på  bestemte måter.  - Sermoniene omkring gravlegging kan sees på som en måte å forsone seg med bjørnene ved å gi tilbake bjørnens sjel, forteller Larsen. 

Bjørnegravene i dette området ble kjent etter at Svein Erik Grydeland skrev hovedfagsoppgave i arkeologi om det samiske samfunnet der omkring.  Etterpå har grendelaget i samarbeide med Tromsø Museum laget  kultursti til som fører frem til skjeletter etter mennesker som er gravlagt i berghuler, til offerplasser, gravhauger, gammetufter og hustufter.  - Undersøkelsene som vi gjorde sammen med Elisabeth Iregren viser at det ligger en bjørn i hver grav.  I den ene av bjørnegravene kunne vi også se et blåskjell som trolig ble lagt som en gravgave til bjørnen.  På en bjørneskalle er det tydelige merker etter dødelige slag. 

Bjørnegravene i Kvænangen blir en del av Riksantikvarens Bevaringsprogram for utvalgte arkeologiske kulturminner 2010-2020 (BARK).

Firda 10.09.
Landbruksjord i Jølster i 4000 år ..

Det har vært drevet aktivt landbruk i Jølster i 4000 år skriver Svein Heggheim.  En 11 km. lang strekning på E39 skal rustes opp.  En gravsjakt på stedet Bjørset er en av 24 påviste lokaliteter med automatisk fredede kulturminner langs den aktuelle veistrekningen. Alle skal gjennom arkeologiske utgravninger før ny E39 kan rustes opp.  Jølster var med i den tidlige fasen av intensivt landbruk da de gikk fra å bare høste av naturen til å dyrke jorda.  Så gamle spor har vi gjort bare få steder i fylket og da alltid i forbindelse med fjorden som var viktigste ferdselsåre.  Dette er det første funnet gjort i innlandet sier seniorrådgiver på fylkeskulturkontoret, Berit Gjerland. Funnene på Bjørset er gjort 80 cm. under jorda skriver Heggheim.  Forundersøkelsene foretatt av fylkeskommunen i i 2010 og 2012 avdekte 25 automatisk fredede kulturminner. De bestod av bla. kokegroper, gårdstun, gravrøyser og altså dyrkingslag fra steinalder til middelalder.  - Et tidsspenn på 3000 år, sier Gjerland.  Universitetsmuseet i Bergen vil foreta de videre utgravningene som vil vise hvordan skogen så ut før jordbruket kom, hvilke kornsorter som ble dyrket og hvor gårdstunene lå.    

NB. Den såkalte kraftkommunen Jølster i Sogn og Fjordane, som jeg dessverre aldri har vært i, ligger ved foten av Jotunheimen har jeg inntrykk av. Uansett, steinalderjordbruk i innlandet ved foten av Jotunheimen altså, ikke dårlig.  Tipper reinsdyrjakt hørte til næringsgrunnlaget.  Jeg har sortert dette innslaget under de fleste epoker i mellom yngre steinalder og middelalder, men er usikker på om det egentlig stemmer.  Stedet må ikke nødvendigvis ha vært like relevant, f.eks i bronsealderen. 

Adresseavisen 31.08.
Tidenes eldste "trondhjemmer"
funnet i røys ..

Gravstedet til en over 2000 år gammel "trondhjemmer" er funnet på Kalvskinnet skriver Per Christiansen.

Graven er en rund, pyramideformet gravrøys som ligger to meter under dagens bakkenivå og er funnet ved en arkeologisk prøvegravning i forbindelse med bygging av ny katolsk kirke i Trondheim.  Oppdagelsen ble gjort i en sjakt på østsiden av dagens kirke.  Det gamle gravminnet er lagt opp med stor kuppelstein og med enda større steiner i ytre kant av røysen.  Dateringen er foreløpig uviss, men graven ligger under leirmassene fra det kjente leirraset som kom sørfra til dette området i det første århundret av vår tiidsregning skriver Christiansen.

- Av den grunn er gravrøysen helt innkapslet i leire og har vært hermetisk lukket i 2000 år. Gravtypen antyder at røysen er bygd i førromersk tid eller i overgangen til romersk jernalder, det vil si noe før eller litt etter Kristi fødsel.  Trolig gikk det ikke lang tid mellom graven ble anlagt og raset kom, sier arkeolog Knut Stomsvik i kulturavdelingen i Sør-Trøndelag fylkeskommune.  Han tror raset har tatt med seg toppen av gravrøysen, men det meste ser ellers ut til å være intakt. 

- I følge gravskikken den gangen ble den avdøde brent og beinene lagt i et kammer midt i røysen, uten noen redskaper, våpen eller gjenstander som ble vanlig senere i jernalderen, sier Stomsvik som tror graven ble lagt like i nærheten av den eldste gården på Nidarneset.  De har tidligere funnet flere indisier på en eldgammel gård her, blant annet spor etter åkerbruk.  - Men denne graven er det hittil eldste sporet etter folk og bosetting som er funnet her sier arkeolog Chris McLees i Norsk Institutt for Kulturminneforskning. Det var arkeolog Hanne Haugen som gjorde den oppsiktsvekkende oppdagelsen.  De har også funnet en gammel vannrenne av tre like ved gravrøysen.  Den harmonerer med at erkebiskopen skal ha hatt fiskedammer i området i middelalderen.