Runestein i Oddernes Kirke, Kristiansand.
"Eivind gjorde denne kirken, gudsønn av Olav den hellige, på sin odel".

28.03. skriver Lars Hollerud i Fædrelandsvennen om en flott runestein på de kanter.  Den har tekst som angitt over og ser ut til å være nesten fire meter høy og veldig fin og flat.  Runene er risset på sidene ser man av bildet.  Den har tidligere stått utenfor kirken, men ble flyttet inn i kirken av frykt for erosjon og forurensning i 1991.  En av de som var med på jobben den gangen bemerker det overraskende i at den kun stakk 30 - 40 cm. ned i bakken og var omgitt av det han kaller sprengt stein. Og med en så svær stein kan man ikke annet enn å være enig.  Det høres ut som svak fundamentering, men det holdt tydeligvis i nærmere tusen år. Ikke værst.  Nå vil noen flytte den ut igjen, ikke minst med tanke på turisme og den slags. Den ser ellers ut til å gjøre seg godt inne i kirken, men blir ikke sett av så mange selvsagt.  

Dynnasteinen, etter "hendigste møy på Hadeland" ..
Et brudd med sin tids kristusfremstilling..
"Gunvor Trydriksdatter gjorde bro etter etter Astrid, sin datter.  Hun var hendigste møy på Hadeland".

02.03.12. skriver Gro Steinsland, forfatter av "Mytene som skapte Norge", et essay i Morgenbladet om Dynnasteinen.  Den er oppsiktsvekkende på flere måter.  En mor reiser en stein etter sin savnede datter.  Man tidfester steinen til ca. 1040 e.kr. Moren er trolig en mektig enke.  Innlandet, i hvert fall opp til Hadeland, er endelig, en slags kristnet.  Men hva slags kristning var det ? Steinsland redegjør for de to forskjellige forventningene som lå nedlagt i jødiske profetier; den krigerske Messias som skulle knuse folkets fiender, og Jesaja sine profetier som forteller om et barn født av en jomfru , eller ung kvinne - og redde verden fra nød og undertrykkelse.

Kristus til da, hadde, nødvendigvis vært fremstilt som den første varianten.  En seier-rik hersker.  Det var veien å gå gjennom det hedenske, germanske Nord-Europa.  
De religiøse forestillingene til da hadde støttet opp om krigeraristokratiet og kristendommen måtte nødvendigvis gjøre det samme for å ha en sjanse.  Dynnasteinen viser, i tillegg til teksten som er risset langs sidene av steinen, et barn med glorie, en stjerne, og de hellige tre konger som kommer til noe som kan likne en jernalderbygning.  En ganske annen Jesus enn samtiden pleide å vise frem. De hellige tre konger symboliserer også at frelsen ikke er forbeholdt det jødiske folket.  Men like interessant her er fremstillingen av Jesus som baby og ikke krigerkonge.
I de nordiske landene finner vi kun et eksempel på dette fra tusentallet, nemlig Dynnasteinen. 

Dynnasteinen har opprinnelig vært reist på en eldgammel haug på gården Dynna og de eldste haugene på stedet kan være fra romertid skriver Steinsland.  Den er i rødlig ringerikssandstein og må ha vært kjørt dit på slede om vinteren. I seg selv en ressurskrevende innsats. Steinen er nesten tre meter høy. At Gunvor gjorde bro etter sin datter var et vanlig tiltak for å lette sjelens vandring til dødriket forteller Steinsland.  Hun bygde altså en bro på et sted der det trengtes, noe kirken verdsatte, både symbolsk og praktisk.  I Sverige er brobygging omtalt på så mye som 120 runesteiner. I Norge, fra samme periode, er det ellers bare kjent fra en stein i Rogaland.  Men kvinnen Gunvor gjorde både bro og stein etter sin datter - og utsmykket den med de frommeste symboler som var sett til da, på de kanter. 
Steinen står i dag på Historisk Museum i Oslo, men kopier er reist på Hadeland Folkemuseum og på Norsk vegmuseum på Hunderfossen.

Oslo - Bergen med bil
En eventyrlig reise ..

Ok.  Denne skribent er mest opptatt av jernalderen og bronsealderen.  Særlig funnet av Hogganviksteinen satte i gang en stor nysjerrighet på jernalder i Skandinavia før vikingtid.  Hva var disse folka egentlig ?  Hvordan stod det til med dem - og i hvor stor grad var vikingtidens kultur en forlengelse av av de foregående syv hundre år ?  Ellers forsøker jeg å referere så samvittighetsfullt som mulig alt jeg ser som jeg finner av interesse om historisk stoff i avisene og media ellers og er generelt interessert i livsbetingelsene til folk i tidligere tider. 

 Hringariki.

Denne sommeren har jeg tatt to femdagersreiser til Bergen og tilbake igjen med bil.  En i slutten av juni for å finne studentbolig til en som er bundet opp på annet hold og en i slutten av juli for å innrede samme bolig.  Jeg har vært i Bergen mange ganger før og kommet med bil, tog, båt og fly, men alltid vært litt for opptatt til å helt oppdage byen.  Temmelig sløvt av meg, det burde ikke være så vanskelig. Jo. Jeg har vandret noen sveip innom Nordnes og og fisketorget og sett ting man forventer å se i Bergen.  Men denne gangen har jeg vært på 14 visninger på Nordnes, i Sandviken og litt rundtomkringsen, samt kjørt og gått en masse feil selvsagt, og det er søren ikke til å tro.  Tyskerbryggen står på Unescos verdensarvliste og det er vel og bra, men det skulle resten av byen ha gjort også ! Statsraaden dupper så fint inne på Vågen når den ikke er ute med turister - men også resten av byen er et forbløffende monument over seilskutetiden !  

Men for å begynne med begynnelsen; jeg er sterkt interessert i å få med meg jernalderfunnene på veien og tar turene som årets ferie og kulturelle input.  Dermed ble første stopp Hringariki rett nord for Hønefoss.  Jeg har visst om denne rekonstruerte jernalderhallen en god stund, men fikk først sett den nå. Kjempeflott. Er rekonstruert på tuftene av en nokså tilsvarende bygning fra folkevandringstid rett ved et betydelig felt med gravhauger.  Akkurat som tilsvarende storbygning fra perioden utgravet i Stavangerområdet i sommer er dette hus med ildsteder i alle rom og har dermed ikke vært fjøs i den ene enden.  Det antas å vært en gildehall og et slags seremonisted. Et imponerende utrykk for disse folkenes felles anstrengelser og evne til mobilisering.  En flott rekonstruert bygning med imponerende dimensjoner. Anbefales for de som liker historie eller bare røft håndtverk. 

Borgund stavkirke.

Jeg velger Valdresruta over Filefjell og ned i Lærdal derfra og ser at Valdres har en 3 - 4 stavkirker å by på. Men jeg har ikke tid til dem.  Jeg tar heller Borgund stavkirke i Lærdal som er den flotteste av dem og en av de mest originalt bevarte vi har - og stor, om enn noe mindre enn man skulle tro når man bare har sett den på bilder.  Den er råflott.  Ingen snekkerkunst var utenkelig for disse gutta.  Utrolige historier om nylig restaurering av denne kirken er å finne her på bloggen.  Av generell info er det at stavkirker var vanlige over hele Nordeuropa noe av det jeg kommer på.  Skikken har vel overlevd lengst her da. I Norge var det ca. 1000 av dem og vi har 28 tilbake. Tipper at håndtverkerne her ikke stod mye tilbake for det de hadde gjort nede i Europa.  Altså, verdens mest berømte stavkirke er en av de lettest tilgjengelige attraksjonene på turen.  Den ligger nede i den mektig dype og stupbratte Lærdalen og enda sikkert en mil eller så fra fjorden.  Både den og Hringariki har ok, moderne betongbygninger som museumsdel av anlegget. I Bjørkum like nedenfor Borgund har man gravet frem en slags markedsplass, eller en slags sesongleir fra vikingtid hvor nok laksefiske har vært en av aktivitetene.  I tillegg har man drevet produksjon av diverse varer, bla er det funnet en vakker, tredelt beinkam hvor håndtverkeren har risset inn navnet sitt med runer.  En animert film av hvordan stedet kan ha sett ut og fungert vises på museumet til Borgund stavkirke.

Før man er kommet så langt er det skiltet til et par bemerkelsesverdige runesteiner i Valdres.  På første tur bare noterte jeg meg skiltene, men trodde ikke jeg hadde tid.  På andre tur fikk jeg dem med meg.  I Vestre Slidre står det skiltet til Einangsteinen.  Turen til den bringer deg noen kilometer opp i åsen og til et eldgammelt jernalderfelt med vel både gravhauger, kokegroper og altså denne steinen fra 300-tallet !  De sier at Einangsteinen er Nordens eldste runestein "som står på sin opphavelege plass".
Den står på en gravhaug som har vært plyndret en gang og er nå pent glasset inn i et lite hus med saltak.  Einangsteinen sier; "Eg, Gudgjest gjorde runen".  Jeg har ingen kompetanse til å tolke dette, men 300-tallet er gammelt.  Er det Norges eldste kjente runer ?  De trodde runene hadde magisk kraft.  Kan det være han som lå i haugen som hadde risset dem ?  Faraoene planla sin grav, de var kanskje ikke alene om det. Kanskje Gudgjest sine runer var en bønn om akkurat det - å bli en gjest hos gudene ? Eller skulle runerisseren fremheve seg selv fremfor den steinen skulle være til minne om ? 

Vangsteinen.

Like før Valdres blir til Filefjell passerer man Vang og like før er det godt skiltet at man har Vangsteinen 1 km. lenger fremme.  Men ved avkjørselen står det ingenting.  Jeg missa denne også på første tur, men den står selvsagt foran kirken, rett ved riksveien og med gode muligheter for å stoppe.  Også vangsteinen er en svært spesiell runestein.  Den er en av svært få dekorerte i Noreg sier infoen og for et kunstverk !  Den er fra tidlig 1000-tall og i Ringerikestil får man vite på oppslagene.  Illustrasjonen på forsiden av steinen er svært forseggjort og spektakulær.  Infoen beskriver den som planteornamentikk nederst - som blir til et kors på midten og en løve øverst.  Det kan man se, særlig når man får det forklart.  Steinen er fra kristen tid og har en tekst på siden.  Den sier; "Gåses sønner reiste denne steinen for Gunnar, sin brorsønn".  Altså, brødrene reiste den for sin nevø.  Ikke dårlig.  De må ha hatt forventninger til denne karen som kanskje døde før han fikk innfridd dem.  Vangsteinen står innglasset på samme måte som Einangsteinen.  Veldig bra konservering vil jeg tro, men det gjør det værre å fotografere dem.  Sjekk Vangsteinen på nett.  Illustrasjonen er svært spesiell i norsk sammenheng.  Kombinasjonen av motiv, stil og runer er "berre kjend frå Vangsteinen" forteller infoen.  Like bortenfor ser man en av stavkirkene i Valdres, rett nedenfor veien og med god plass til å stoppe. 

Ellers byr turen på mange landskapsopplevelser,  særlig merker man seg de voldsomt bratte og dype dalene i Sogn og Fjordane hvor Lærdalen er den første. Gamleveien ned Lærdalen tar ikke mye lengre tid en hovedveien og gir et herlig utsyn over gammelt kulturlandskap og mektig natur.  Mer skumle kjøreturer får man f.eks. i Aurlandskleiva hvis man spanderer på seg den 9 kilometer lange turen opp til Stegasteinen som gir flott utsikt over fjordlandskapet og er kjent fra nasjonale turistruter.  Jeg kjørte også halvveis opp Flåmsdalen på kveldstid og syntes det var ganske skummelt.  Dagen etter fikk jeg tatt den antikvariske Flåmsbanen for første gang.  Kjempegøy.  Utrolig natur og byggekunst.  Man ser ofte over på veien opp dalen og den er i seg selv et kunststykke.  De tar kr. 360 for opp-og nedturen.  Toget har bragt fjordfolka opp til Bergensbanen.  Det er tydelig at de gjerne ville på det toget for denne banen har ikke vært lett å bygge.  Veier og baner på Vestlandet er nesten usannsynlige.  Jeg kom endelig innpå Stalheimskleiva fra riktig retning på vei tilbake siste gangen - og kjørte frem til begynnelsen, men feiga ut.  Jeg tilstår.  Regnet hølja ned, jeg syntes sommerdekkene mine virket litt dårlige og hårnålsvingene med de illusoriske autovernene er trolig av de bratteste i Norge.  Jeg får ha det til gode.  Fossen man får se på vei ned er helt utrolig tror jeg.  Men det mangler ikke på bra fosser underveis - og tar du Hardangerruten tilbake har du jo Vøringsfossen.  Jeg hadde håp om å få med meg folkemuseene på Fagernes og på Voss i løpet av disse turene, men rakk det ikke.  I Voss sentrum står ellers et av disse gamle steinkorsene fra den første kristne tiden og det kalles Olavskorset om jeg ikke husker feil.  Avisa Hordaland har også nylig beskrevet den store Byrkjahaugen i området , som har vært gravet ut og hvor det bla. ble funnet bjørneklør.  I bunnen av en stor, sammensatt haug var det en stor steinkiste med tre personer i, trolig fra litt forskjellige perioder. Det var brente og ubrente.  Leirkarene i den øverste tydet på slutten av sekshundretallet skrev arkeolog Shetelig få år etter utgravningene i 1912.
I den midtre, de tre likene lå oppå hverandre, fant de 12 jernspiker og 60 små klinknagler.  Shetelig trodde de måtte være fra en båt og sånn sett er det kanskje snakk om "den eldste kjende båtgrava i Noreg" skriver avisa.

Veiparti sett fra Flåmsbanen.

Bergen fikk jeg derimot sett litt av, men det er opplagt mye igjen. Jeg hadde tross alt også et annet formål med disse turene.  Allikevel fikk jeg tatt en tur innom Kulturhistorisk Museum før pliktene krevet sitt.  Dette besøket ga en hel del oppdagelser.  For det første slår det meg hvordan Oslo historiske Museum har landets beste vikingtidsutstilling, Stavanger Museum har landets beste bronsealderutstilling og en like bra utstilling som Oslo hva folkevandingstid angår.  Bergen Kulturhistoriske Museum er til sammenlikning nokså fattigslig utstyrt på disse spennende periodene, men de ser ut til å ha den beste utstillingen fra det katolske Norge.  Kort sagt, mengder av stavkirkerportaler, relikvier og skrin har blitt reddet fra kirker man har revet og havnet her.  Denne perioden middelalder pirrer ikke undertegnede like mye som hedensk tid må jeg innrømme, men allikevel er det vanskelig å overse lidelsen.  Den velter seg over en på dramatisk vis i form av korsfestede Jesusfigurer. De virker ofte ganske primitive i formspråket og som en litt ekstrem fokusering på nettopp Jesus lidelse.  Detaljene fra torturen er ikke alltid sensurert for å si det sånn.  Vitenskapsmuseet i Trondheim har jeg forøvrig ikke sett, så jeg vet ikke hva de har.  Kulturhistorisk Museum i Bergen har ellers noen herlige runesteiner og et mysterium som jeg skulle ønske noen ville finne ut mer om; steinhodet. 

Like til venstre for inngangen har man steinalderutstillingen.  Innerst i den, i et litt mørkt hjørne, møter man et ansikt hugget ut i en naturlig rund stein av rombeporfyr.  Jeg har aldri sett noe liknende fra Norge.  Man vet ikke noe særlig om den.  Den er katalogisert i 1925, og man har valgt å anse at den er fra steinalderen uten å være så sikre tror jeg.  Noen har malt "Søndmør" på den.  Men hvor den er fra, om den ble funnet i sammen med andre ting eller i nærheten av andre funn vet man ikke.  Ved søk på "steinhoder i Norden" finner jeg en fenomenal artikkel i KultOrg fra 2007 om et utrolig spennende kultsted i Rogaland hvor det skal være/ha vært flere bautasteiner, fallos-steiner, et inntakt horg (!), blotekar i granitt og ja, Rosslandsguden.  Rosslandsguden er en mye større og ganske anderledes steinbyste.  Man antar at den er fra hedensk jernalder, mest trolig folkevandringstid og har keltiske paraleller.  Den står nå på Dalane Museum.  Artikkelen nevner også et annet steinhode fra Telemark; "Oddebildet".  Jeg har ikke funnet ut mer om sistnevnte, men altså, hvis steinhodet i Bergen virkelig er fra steinalderen så er det det eneste vi vet om tror jeg.  Noen kan kanskje bedømme om det er laget med stein eller jernredskaper ?  

Steinhodet i Bergen kulturhistoriske museum.

Like ved, i jernalderavdelingen, står en annen av våre sjeldne, dekorerte runesteiner, Kleppsteinen fra Rogaland. Den viser en manns og en kvinnefigur i lange kapper og har innskriften; "Helge reiste denne stein etter Ketil, sin bror".  Enda mer interessant er Eggjasteinen synes jeg.  Den ligger like ved siden av og har den lengste innskriften med de eldre runene som man kjenner til fra Europa !  Under skriveriene om Hogganviksteinen fikk jeg med meg at den var Nordens nest lengste runesteinstekst fra folkevandringstiden med sine noen og seksti tegn, bare Tunesteinen var lengre.  Eggjasteinen fra slutten av 600-tallet har 180 runetegn.  Den er fra Sogndal og skal ha ligget som takheller over et lite gravkammer på flat mark.  Runene er er svært pent risset i den jevne overflaten på steinen og den skal også ha en figur av en hest som jeg ikke klarte å få øye på gjennom glassmonteret.  Og så teksten da. I 1919 tolket runeeksperten Magnus Olsen den som "å vere ei gravskrift over bonden på Eggja som vart svikefullt drepen og deretter dregen heim att til garden på ein slede" i følge NRK.no, Sogn og Fjordane.  De skriver ellers at de eldre runene vart nytta i Nord-Europa frem mot år 500.  Hmm, de holdt seg et par hundre år til i Sogn da ?
Her er hva Magnus Olsen trodde at teksten skulle bety; 

Ikkje treft av sol
og ikkje skoren med kniv
Denne (steinen) overauste mannen med liksjø (blod)
og skrapa med den keipar på ein bornmøde hun (slede)
Kven av flokken er komen hit til menneskeland.
Fisken, den faste i sitt forsett,
gjennom likstraumen symjande
Guglen, som ville skrike om den fikk slite lik.
For Ormar er fostra ein hemnar.

Senere har andre kommet med avvikende tolkninger.  I 1985 skriver Dr. Philos. Ottar Grønevik at teksten kan være til minne om flere omkomne i et skipsforlis og at de omkomne ble ført til dødsriket av en "menneskefisk". Han knytter også teksten til den gamle germanske seidetradisjonen.  I følge Wikipeda har graven steinen lå over trolig vært tom.  De gjengir Grønevik sin tolkning slik;

"Huslyden minker, over de øvrige kasta *Vil nåsjø (dødsbølge): keipene møddes (ble avslitt) for dem i den honbor-trøtte mastetoppen.  Hvem førte hæren over til hint land ? Menneske-fisken fra strømfurene ved Firnøy"

Dette kan ellers ikke bli en bergensguide.  Bare litt skryt fra en som endelig har innsett at Bergen er vår vakreste by, ja i sammen med Røros og noen mindre kystbyer da.  Selv knarkerne i Bergen er omgitt av den fineste parken jeg har sett i Norge.  Nygårdsparken minner meg om bilder jeg har sett av de berømte japanske hager.  Bergen er virkelig  noe for seg selv.  De har almenninger og minder overalt, det har ikke vi på Østlandet.  Språket deres er uten hunkjønnsord leste jeg på Wikipeda, bergenserne sier ikke "jenta", de sier "jenten".  Tyskerbryggene er fenomenale og noe de fleste besøkende, selv jeg, har fått med seg.  Denne gangen fikk jeg også sett Håkonshallen som vel var landets største ikkereligiøse bygning da den ble reist - og sikkert var det lenge.  Jeg fikk tatt Fløysbanen, Ulriken får vente.  Men det beste var boligjakten.  Det ble trapper opp, smug inn og krinkelkroker ned på Nordnes, i Sandviken og andre bydeler. 

                                 Smau nr. hvem vet ? Foto: Trond Hjortland             

Jeg ante ikke at det var så mye av den gamle trehusbebyggelsen.  Den som vil bli kjent i disse labyrintene skal ha god tid.  Og innimellom smug så smale at man nesten må gå sidelengs - og trapper med skifertrinn og jerngelender kan man snuble over koslige små plasser med benker, lekeapparater og blomster.  Og butikker og kafeer.  Jeg begynte å lure på om det kan være  verdens største trehusby jeg roter rundt i her !?  Det hadde vært artig å vite.

Borte i Sandviken ligger bymuseet Gamle Bergen.  Man kan lure på hva et bymuseum har å vise som denne byen ikke bugner av i seg selv.  Men så klart. Her er alt tilbakestilt til tidens egentlige koloritt med riktige skilt og ikke minst interiørene. og sikkert bedre ivaretatt. Og de har skuespillere i riktige kostymer til å illustrere det hele - og aktiviteter som demonstrerer hvordan det var. 

                Fra Gamle Bergen Bymuseum.  Foto: Gamle Bergen

Jeg satte av en time til stedet den siste dagen før jeg gikk løs på de siste hundre ikeaskruene.  Jeg rakk ikke over det, men så brukte jeg også halvparten av tiden på å prate med embedsmannsfruen (eller var hun en tjenestepike, glemte å spørre ?).  Hun satt der som et klassisk maleri og strikket og kunne svarene på alle mine spørsmål unntatt et.  Hun turte ikke å påstå at Bergen er verdens største treby.  Men på grunn av de mange bybranner er det få hus som er noe eldre enn fra begynnelsen av 1700-tallet.  Det vil si at mesteparten av trebyen Bergen er fra en tid mange kaller seilskutetiden.  Sjøfartsbyen Bergen selvsagt.  Jeg har alltid hatt sansen for hvordan nordmenn før oss har bygget sine trehus i de mest værharde strøk og klart seg ganske bra.  Som fiskeværene i Nord-Norge og fjellgårder på Vestlandet så bratte at man ikke skulle tro det var mulig.  I Bergen har det blitt en hel storby av det og den står der altså enda. 

         Tjenestejenten i embedsmannsgården anno 1826.  Gamle Bergen.

På nettsiden til Gamle Bergen kan man lese at 1800-tallets Bergen var Europas største treby.  Ok.    Er det noen av Europas byer som har vokst med trebebyggelse siden da tro ?  Jeg tviler på det, men aner ikke.  Hvis ikke er vel Bergen Europas største treby enda.
Det spørs kanskje med definisjonen.  Jeg mener samling av trehus i bymiljø.  Selsvagt er det murhus der også.  Det var det nok på attenhundretallet og, både i Bergen og resten av Europas byer.  Så den går gjennom nåløyet hos meg. 
Neste spørsmål blir da; Er det noen verdensdel som har større trebyer enn Europas største  treby, Bergen ?  Kanskje i Kina, kanskje i Indonesia, hva vet jeg ? Kanskje ingen ?  Kan noen finne ut ? 

                    Fra Skutevigen.  Foto: Trond Hjortland

Etter å ha kjørt bil dit ser jeg at det var et sjakktrekk av de gamle bergenserne å satse på sjøfart i stedet for landtransport.  Og de klarte det bra ser det ut til.  Jeg rakk vel ikke så mye mer enn dette utover andre forpliktelser.  Jeg hadde for det meste ganske bra vær der borte og har bare møtt blide folk.  Jeg tror ingen fra noe sted i Norge trenger å savne noe de er vant med hvis de skulle bosette seg i Bergen, kanskje med unntak av plass, med tanke på boligmarkedet for studenter.  Og med tanke på mine turer dit. På første tur var hotellene fulle av heavy metall-folk som skulle se Slayer og Mastodon spille på festningen bak Håkonshallen.  Jeg, min tosk tenkte at værre kunne ikke botilbudet bli, så på neste tur kan jeg sikkert lett finne noe ok, ikke alt for dyrt noe mens jeg er der.  Da var Bruce Springsteen i byen og holdt like godt to konserter. Min feil.  Det er lurt å forhåndsbooke noe å bo i der borte.  Bruce åpnet med å lire av seg noen bergenske gloser kunne jeg se på forsiden av en avis. Dere vet ikke hvor godt dere har det er det vanlig å si, men stopp en halv. 
Vi vet jo egentlig bedre.  Til bergenserne behøver du ikke å si akkurat det.

Fra Lyngheisenteret med velkomstbygget i bakgrunnen.

Boligtilbudet bragte meg et par ganger ut til Manger Sommarhotel på Radøy i Nordhordaland, en times kjøring fra byen. En folkehøyskole som driver litt hotell om sommeren.  Det er helt fint. Du er i lyngheiparadiset.  Og det var en artikkel i Bergens Tidende om verftsarbeideren som hadde slått seg på tørrmuring som området er kjent for som gjorde meg ekstra tent på å få sett det en gang.  Ellers er det kulturlandskapstypen lynghei at Lyngheisenteret på øya Lygra er kjent for.  Men disse to tingene går hånd i hånd ser det ut til.  Den godt bevarte lyngheia på den spisse øytuppen er fritt turområde for de som kommer så langt og kjempeflott. 
Godt bevart her betyr veldrevet og det er det også utgangarsauene som driver med.   
Du ser dem på senteret og du ser dem på flere av gårdene i området.  Tørrmuring ser du overalt i området, som veier, gjerder, løer, låvevegger, terasser på beitemark og jeg så også en bro på vei ut til Lygra.  På senteret har de bygget eller bevart flere typiske løer og buer ute i området, til ly for sauer, for og torvtørking.  Kjempefine.
Det skal ligge en slags middelaldergård på naboøya.  Velkomstbygningen med restaurant og museum er i moderne linjer men med tørrmursdetaljer på nye måter. 
Jeg tror de har dratt minst en arkitektpris på den.  Synes jeg så en metallplate fra World Heritage List oppe på en av veggene også. Lynghei er et kulturlandskap som preger Europas ansikt mot atlanterhavet i tre forskjellige klimatiske soner fra Norge til Portugal ser vi på museet. Tang er brukt som jordforbedringsmiddel heromkring, og fiske har selvsagt vært et bidrag til husholdet.  De har klart seg ganske bra takket være det at de hadde flere bein å stå på sånn sett.  Turen hjem går på enfeltsvei med møteplasser i småkupert terreng med mer lynghei og tørrmursdetaljer, en bøkeskog, verdens nordligste og utplantet vil jeg tro - og alt for mye utplantet granskog, mest canadisk.  Kjedelig blir det aldri for den som har øynene med seg.  Men derfra ble det middag på Voss og rett hjem. 

Bro over til Lygra med Lyngheisenteret.

Foto der ikke annet er nevnt; Dag H.                                                                                                       

Alstadsteinen
Toten ca. 1050, sønnen død i Gardarike ..

"Engle reiste denne steinen etter Torald, sin sønn, som fant døden i Vitaholm (Viticev ved Kiev), mellom Ustaholm (Ustje ved Kiev) og Gardar (Kiev?)". 

Det er Frans Arne Stylegar som gjengir denne tolkningen av en runestein som småstoff rundt en større artikkel i Klassekampen 07.05.12.  Jeg har lyst til å liste opp en god del, om ikke akkurat flest mulig, runesteinsinskripsjoner og omtaler. 

Se Frans Arne Stylegar, Fylkesarkeolog i Vest-Agder sin blogg her:  http://arkeologi.blogspot.no/ 

En oldtidsreise til Stavanger ....

.. og NordJæren  
Et veikryss og maktsenter i de fleste epoker. 
Og litt om Erik frå Rennesøy ... 

Mange gode gode grunner har trukket folk fra hele Norge og hele kloden til Stavangerområdet de siste årene.  Jeg er en av dem som har vært innom jevnlig, men som aldri har hatt anledning til å studere historien der så nøye.  Det er synd.  Folk har trukket til Stavangerområdet i uminnelige tider. 
Endelig, i slutten av april 2012 fikk jeg en sjanse til å dra dit bare for å være historisk turist.  Tiden var knapp, men det er ingen problemer å proppe seg med historiske funnsteder og monumenter på kort tid.  Denne østlendingen landet på Sola en onsdags kveld og fikk syn på byen i høyre flyvindu som så mange ganger før, men blir alltid litt overrasket over hvor stor den virker. 
Jeg  residerer hos gamle venner i byen og vi kommer oss litt seint ut neste dag etter en god stavangersk velkomstprosedyre der det er alkohol med i bildet.  Vi begynner rundreisen på Stavanger Arkeologiske Museum neste dag.  Jeg har ord, men de blir for små.  Der ligger en rekke  kjente bautasteiner fra jernalderen med sine  inskripsjoner. f.eks. "Kjetil reiste denne steinen etter Jorun, kona si, datter av Uthurmis".  Høres ut som respekt for damene her, eller var det svigers respekten gikk til ?  Hva mer om utstillingen; de har en utrolig utstilling av bronsealder - og jernalder keramikk og leirkar.  De fleste inntakte og kunne omgående ha vært brukt til lagring av korn ol.  Dvs. et av dem bør unngåes, det inneholder spor av arsenikk forteller damen som tar i mot besøkende med spørsmål,  -  sånne som oss.  De vet ikke om arsenikkfunnet stammer fra sjofelheter som ikke var  uvanlig i sagatiden eller om det bare skyldes f.eks. paven i krabber som kan ha vært glemt for lenge i et kar som det. 

                                       Jernalderkeramikk, neppe det arsenikkbefengte.


Vi blir gjort oppmerksomme på at keramikken utelukkende skriver seg fra før vikingtiden.  Da opphørte keramikerfaget på våre kanter.  Vikingene foretrakk klebersteinsgryter og jernprodukter.
På vei så langt har vi sett fine montere med miniatyrer av f.eks. en forbausende stor jernalderbygd med flere gårder tett på hverandre som vi får anta er funnet i området. Montrene oppover i salen er organisert etter temaer som overlevelse, ritualer, husgeråd osv. sånn at forskjellige epoker deler hver sin nisje i det samme monteret for å vise utviklingen innnen disse temaene.  Det fungerer fint.   


De har veldig mye fint  fra steinalder, mrk. stjernesteinen øverst i denne artikkel som man har hatt ulike oppfatninger av gjennom tidene.  Utvalget i økser, sigder, køller, kniver etc. er veldig bra, - og enda falt jeg mest  for de dekorerte hengesmykkene i stein som det også er utstilt to av. 

                                     Dekorert hengesmykke, steinalder.  Stavanger Museum.


Allikevel.  Jeg kjenner ikke alle norges museer, men jeg tipper dette er landets fineste samling av bronsealdergjenstander.  Her har vi to lurer så godt bevart at man skulle tro de var kopier.  Vi har flere flotte sverd/kjempedolker, støpeformer, steinredskaper og vi har en rekke av de mystiske, skjoldliknende evt. beltespennene som kjennetegner denne kulturen. 

                                     Bronsealder-remedier.  Stavanger Arkeologiske Museum. 
                                        
Metallgjenstandene fra eldre jernalder har ikke holdt seg like bra.  Men det har mye av keramikken, det importerte glasset og gravgodset ellers.  Og ikke  minst, de eldste runesteinene er jo fra denne tiden.  Det er også en rekke gårdsanlegg og bygdeborger fra noe før vikingtiden, f.eks. folkevandringstiden.  Museet og området rundt kan også her vise til en utrolig rikdom på funn.  Mest sensasjonell er allikevel smørbutten med Norges eldste smør !  Fra eldre jernalder - og funnet i en myr, tidligere omtalt her under Smørets historie.

                                                                                               




Den oppsiktsvekkende fallos-steinen som faktisk står utstilt der er sortert under yngre jernalder, som vanligvis betyr vikingtid.  Jeg visste at det skulle stå noen sånne rundt i Rogaland - Agderområdet, men trodde aldri jeg skulle komme til å få se en.  Nei, den ser ikke ut som noe geologisk fenomen. Et uttrykk for en lite kjent fruktbarhetskultus vil jeg tro.
Og glassimporten fortsatte i vikingtiden ser vi - og metallfaget selvsagt, men de slepte rundt på noen tunge klebersteinsgryter - eller ofte importerte jerngryter, i stedet for de foregående epokers fine keramikk som museet har så mye av.  Et lite tilbakeskritt der ser det ut til. 
Det ble et utrolig bra museumsbesøk med personale som hadde tid til å gi oss gode svar på alt vi måtte lure på og til og med en demo på et forbløffende steinaldersk pumpebor for hullboring i f.eks. stein.  Vi aner hvor verdifull en steinøks med hull i må ha vært.


På vei fra museet rusler vi innom domkirken fra 1200-tallet og videre til bussen nordover. 
Vertskapet gir sen lunch hjemme på Tasta og tar meg videre i bil.  Vi drar til Hestnes, på Madla , som har nordjærens største helleristningsfelt og er stedet der bronselurene en gang ble funnet.  Helleristningfeltet er det bratteste jeg har sett noen gang. De har tegnet på det loddrette fjellet og også der den jettegryte-aktige formasjonen luter utover igjen.  Noen så høyt oppe på veggen at de må ha laget stillasjer eller lignende for å komme til.  I bukta nedenfor observerer vi et rikt fugleliv, også et par arter jeg ikke har sett før, særlig Storspove. 


Derfra sneier vi innom Hafrsfjord og det kjente monumentet der på vei til jernaldergården på Ullandhaug. Den åpner ikke før i mai, men vi kan beundre den fra utsiden. 


                                                                                       

                                                                                  
Neste dag begynner vi på Randabergs - kall det stavangerodden eller NordJærens nordligste odde, Tungenes.  Like sørvest for tuppen av den ligger en flott strand og like over den sørligste delen av den, på noen jorder - og helt inne i en hage, står to flotte, minst tre meter høye bautasteiner fra førkristen tid.  Bare den ene av dem har innskrift, der står det noe sånt som; "Kolbein hette en som budde her".  Stedet er vakkert.  En lang buet sandstrand som ender i en spiss rullesteinsodde opp fra sør.  Vi har vel enda ikke kjørt stort lenger ut enn en mils radius fra Stavanger sentrum  og vi har allerede sett en hel del fint kulturlandskap i denne småkuperte delen av NordJæren.  De velkjente steingjerdene slynger seg rundt overalt, ut av skogholt, over jorder, opp i skråninger, langs veier.  Og sånn er det også på vei til Sola og der, ikke så langt fra flyplassen, finner vi Domsteinane.  Domsteinane er en svært interesant steinsirkel fra eldre jernalder fordi den har et slags alter i midten og dessuten et kakestykke-liknende mønster sett oven i fra.  Ringen er rekonstruert etter tegninger fra 1700-tallet.  Den har blåst igjen med svevesand, den har kommet opp i dagen igjen, lokale bønder har siden brukt noen av steinene til andre ting,  men de har vært oppmerksomme på disse og man tror at noen av steinene i ringen er av de opprinnnelige som i en stund har gjort en eller annen nytte for seg på en gård i nærheten.  I dag er den omgitt av et lavt, litt værbitt furukratt. 
                           

                                                                                           
                                                                          
Videre tar vi oss opp til gamle Sola ruinkirke, en av de eldste kirkene i området, igjen en rekonstruert sak, men med det meste av det opprinnelige inntakt.  Der hvor de manglet materialer fra det opprinnelige har man nå bare laget glassvinduer til glede for sånne som oss som kom utenom noen slags åpningstid, men allikevel kunne kikke inn i bygningen.  I hagen utenfor befinner seg to mystiske opprette, ca. 170 cm. høye steiner med noen mystiske snorrette hull i gjennom begge som gjør det mulig å kikke gjennom dem som om de var et kikkerthull.  Jeg aner ikke hva dette skulle være for noe.  Foran kirken står en svær minnestein over den sagaomspunnede Erling Skjalgson reist av lokalsamfunnet en gang på tredvetallet. 

                                                                                  
Ikke langt derfra ligger Tjora med en av områdets eldste kristne gravplasser og to av fire steinkors som skal ha stått her en gang i tiden.  Begge de gjenstående er skadet i tidens løp, den siste av dem under andre verdenskrig, men begge er også fint reparert med fine jernkramper.  Det kunne ikke ha vært gjort bedre tror jeg.  En av krampene synes på bildet over og jeg tror hele delen har vært løsnet.  Korsene kan ha vært den første markeringen av at dette var en kristen gravplass før de engang fikk bygget seg en kirke.  Og vi fikk sneket inn enda et litt mystisk steinkors og et lite hellersitningsfelt før middag.  Det hele uten at den lille bilkjøringen er noe annet enn moro i det fine kulturlandskapet.  Og selv rundkjøringer og moderne bygg og støttemurer er ofte bygget i en utrolig flott steinstabling, tørrmurvariant som de tydeligvis har tilgang på egnet stein til.  Men de har drevet håndtverket til nye høyder.  Hva folk ellers ofte glemmer om Stavanger er jo at de har en kjempefin gamleby med hvite trehus og smug og trapper.  Sulten eller tørst trenger man aldri å være.  Det vrimler av steder. 

                                                                             


Det er til svært god hjelp å ha kjente bak rattet på en sånn tur selvsagt.  Men ellers har f.eks. Stavanger Aftenblad gitt ut en bok om funnsteder i området som nok går mye dypere enn dette blogginnlegget og sikkert kune ha holdt oss gående i dagevis .  Det er mye litteratur om historien i Rogaland og vertskapet hadde skaffet til veie en hel haug av det.  Best var "Erik fra Rennesøy" som jeg rakk å lese.  Kanskje den eldste sagaen om en nordmann, i hvert fall mye mer historie enn de første ynglingekongene som Snorre skriver om.  Dette er også kanskje historien om den frekkeste fyren som har noen gang har fått foretrede for et dansk hoff - og samtidig en av de bratteste karrierevegene i det samme hoffet.  Erik reiser ut med tillit fra rogalandskongen Gaute (gøter i dansk versjon) som fra før av lurer på å angripe Danmark da riket der nede virker litt ustabilt. Erik blir naturlig nok fort strebet etter livet av kong Frode den tredje for sine frekkeheter og dessuten drap, men han redder allikevel kong Frodes liv.  Frode har på få dager, et drap, en holmgang, en døds-straff og en god del andre uforskammetheter fra gjesten sin, også ufrivillig blitt Eriks svigerfar.  Erik fra Rennesøy blir allikevel til slutt belønnet av Frode med kongemakt over Sverige.  Det var etter en durabelig karriere i hæren/flåten hans hvor han til slutt ser ut til å få æren for et vellykket motangrep mot en konspirerende allianse av hunere og et eller annet slavisk kongedømme inne i Østersjøen.  Allikevel er dette en saga som tydelig viser hvordan veltalenhet var et enda viktigere våpen enn sverdsvingerkunsten - og på dette feltet hadde Erik med seg litt trolldom hjemmefra.  Sagaen nevner også flere norske småkonger hvorav en viss Hedin fra Oslofjordområdet kommer til hjelp mot huneralliansen.  Kong Frode var gift med hunerprinsessen Hanunde fortelles det, ja, helt til Erik fra Rennesøy kom da...


Det er en K.J.Lamberg som skriver boka som et utdrag av Saxos Frode den tredjes saga.  Lamberg fremholder at mesteparten av denne sagaen er om Erik frå Rennesøy og at Saxo var dårligere på dateringer enn f.eks. Snorre.  Saxo skal selv ha skrevet at dette var på den tiden da Jesus, Frelseren kom til verden, mens Lamberg tror sagaen kan ha rot i historier fra folkevandringstiden skriver han i forordet.  Boka er utgitt på Sandgaard Forlag i Stavanger på søttitallet og bidro til å gjøre min opplevelse her nede om til en reise i en tidsmaskin.  Det er lett å se det for seg når man lar seg rive med.  Saxos middelalderske Danmarks Krønike kan ellers leses på dansk på nettet la jeg merke til.  Stavanger ligger jo også der ...
                                                                          


                                                                          


                                                                                
  

Kulisteinen fra Smøla

Norges dåpsattest - nå med i Norges dokumentarv 

"Tolv vintrar hadde kristendomen vori i Noreg .."

10.01.12. skriver Roald Sevaldsen i Tidens Krav at Kulisteinen er innlemmet i Norges dokumentarv.  Det er en norsk avlegger av Unescos "Memory of the World" - unike dokumenter fra hele verden. Det norske registeret ble offisielt lansert 08.02.12. skriver Wenche Farstad i Nordvestnytt 16.02.12.  Av 71 innsendte bidrag ble 60 innlemmet - herunder Kulisteinen fra Smøla. 



                                                Foto: Tidens Krav, Kristiansund

Denne runesteinen hadde  sist vært en støttestein til en låvebru på Kuli i øykommunen Smøla forteller Farstad.  Men i 1913 ble den hentet derfra og bragt til NTNU/Vitenskapsmuseet i Trondheim.  - Jeg synes det er flott at Kulisteinen får den plassen den fortjener i Norgeshistoria, sier Tore Kuløy (til høyre på bildet) til Tidens Krav.  Det var på det som i dag er hans gårdstun at steinen en gang ble oppdaget.  Han har lenge ivret for steinens betydning i norgeshistorien og også vært på utkikk etter en manglende del av den - de fleste er enige om at steinen opprinnelig var en del høyere. 

Men det unike med steinen er allikevel inntakt.  I følge Sevaldsen i Tidens Krav sier nemlig en runetekst på siden av steinen omtrent følgende; "Tore og Hallvard reiste denne steinen etter Ulvljot  Tolv vintrar hadde kristendomen vori i Noreg ".  Dette dateres til tidlig på 1000-tallet og er skrevet i to loddrette linjer på den ene siden av steinen.  Skriften er av det yngre runealfabetet.  Et kors pryder steinens fremside.  Dette er det første funnet vi har der ordet Norge er skrevet !  Enda steinen ble bragt til Trondheim i 1913 var det først i 1956 at man oppdaget runene på siden av steinen. 

Arkeologene tror det mangler ca. 40 cm. av toppen av steinen, men Tore Kuløy tror også at steinen har vært dobbelt så bred og at teksten har gått helt rundt sier han til Farstad i Nordvestnytt.  Han ser for seg at de en gang har delt den i to og hugget den til for å passe til sitt nye formål den gangen de fant nye bruksområder til den.  I sin barndom hørte han også folk snakke om en viss Kong Kul, men kjenner ikke lenger til noen som kan fortelle mer om det. 

En annen som også gleder seg over at Kulisteinen er tatt til heder og verdighet er ordfører Roger Osen (AP, til venstre på bildet) forteller Sevaldsen i TK.  I sammen med Tore Kuløy slår de et slag for å bringe Kulisteinen tilbake til der den en gang hørte hjemme - på Smøla.
Dette avstedkommer en meningsbrytning der museumsdirektør Axel Christophersen i Tidens Krav 15.02.12. argumenterer for hvorfor steinen må bli hvor den er.  De er satt til å ta vare på den på nasjonens vegne skriver han.  Den er omgitt av et betydelig sikkerhetsregime med tanke på dens fysiske sikkerhet - ikke minst klimatisk, noe som krever ressurser og kompetanse.  Og så vil det jo være atskillig flere som får se den der den står nå da, skriver Christophersen.

Så, i Tidens Krav 16.02.12. sier ordfører på Smøla, Roger Osen til Jan Øivind Jensen at han har stor forståelse for Christophersens argumenter og at det nok kan bli vel ressurskrevende for øykommunen å ta ansvaret for dette viktige monumentet.  Han legger skvært til at vi neppe ville hatt de store, flotte museene rundt i verden om enhver liten plass skulle beholdt sine egne historiske funn.

NB.  Uansett er det altså fra Smøla i NordMøre at vi har det første kjente, skrevne eksempel på navnet Norge.  De har laget seg en fin kopi av steinen ser det ut til på bildet.  Måtte Tore Kuløy nå endelig finne resten av norges dåpsattest !  Dag H.

Hogganviksteinen, runer fra folkevandringstid

Nest lengste tekst i hele Norden !

Signert Nødgjest, også kalt Jerven ...

Steinen ble oppdaget i  2009 i hagen til familien Henriksen som tjue år tidligere hadde hatt utgravning av en gravhaug på tomta.  Denne gangen skulle de bare gjøre hagen litt lettere å stelle og ville flytte på en stein med en gravemaskin.  Det var den 500 - 800 kilo tunge sensasjonen som nå kalles Hogganviksteinen.  De oppdaget runer på den siden av steinen som hadde vendt ned og  fylkeskonservator Frans-Arne Stylegar ble kontaktet.  Han har siden ledet og organisert det videre arbeidet.  Dette er i Mandal Kommune.

    
                                            Foto: Dag H

Runologene professor James E. Knirk, Jonas Nordby og Terje Spurkeland innfant seg på stedet og begynte arbeidet med å tyde teksten, også med hjelp av professor i germansk filologi, Harald Bjorvand.  Den er gammelnordisk og skrevet med tegn fra den eldre futharken (runealfabetet) og skal leses fra høyre mot venstre.  Det er 62 tegn og man anslår at de er gjort rundt 400 e.kr. dvs. folkevandringstid.  Vanlig for runesteiner fra denne tiden er at teksten er ristet vertikalt, men her er den horisontal, altså ganske uvanlig.  Runene er usedvanlig godt bevart noe som trolig skyldes at steinen har vært veltet forholdsvis kort tid etter at den ble reist.  De er også ristet med uvanlig presisjon i følge James Knirk.  Imidlertid inneholder de muligheter for tvetydighet samt minst et uforståelig ord.

29.10.09. kommer så Frans-Arne Stylegar, på sin blogg, Arkeologi i Nord, med professor Knirks tolkning av teksten:

Skelba-þewaR’s [“Skjelvende-tjeners”] stein [=(grav-) minne].
[Bokstavmagi:] aaasrpkf aarpaa
Innenfor/innenifra ?navet/?novet [eller: ?nålen].
Jeg [=runeristeren] [heter] NaudigastiR [=”Nød-gjest”];
Jeg [kalles] Jerven.

Utgravning. Sommeren 2010 ble området steinen ble funnet på åsted for nærmere utgravninger.  Stylegar skriver i Arkeologi i Nord den 25.06.10. at stedet steinen ble funnet er på en berghylle der man i yngre romertid eller tidlig folkevandringstid har nedlagt et betydelig arbeide med å bygge ytterligere et platå. 

Han skriver videre, "Det i utgangspunktet svakt skrånende terrenget er blitt påført betydelige mengder sand og stein, som på oversiden er avsluttet med en pent lagt mur som avgrenser hele det nevnte "hjørnet", til sammen et
areal på 70-100 kvadratmeter. Midt inne på den kunstige flaten har runesteinen vært reist.

Ovenfor platået og muren er det dessuten anlagt
et eller to, muligens flere, terrasser. Øverst har selve gravhaugen ligget, men den ble trolig ødelagt omkr. 1930, og området er i dag planert og bebygd."

Det ble besluttet å la Hogganviksteinen få stå der Jerven hadde ment at den skulle være.

Kilder: Wikipedia, Middeladernett.com ved Therese Foldvik, Levende historie.no , Arkeologi i Nord.blogspot.com ved Frans-Arne Stylegar.


Mer om jerven på Agder.  19.12.11. kommer så Frans-Arne Stylegar tilbake med utdypninger om hva og hvem denne Jerven kan være i en artikkel i Klassekampen.  Steinen og skriften dateres til yngre romertid eller folkevandringstid dvs. tida mellom ca. 200 og 500 e.Kr. skriver han.  Det hadde hele tiden vært usikkerhet om det faktisk hadde vært en S foran det første ordet i teksten.  Det kunne utgjøre forskjellen mellom to ord; skjelvende eller kalv.  Nå tror Stylegar at bokstaven S ikke  hadde vært der og at det er snakk om en tekst på 61 tegn.  Da blir betydningen antakeligvis, skriver han; "kalv tjeners stein innenfor navet (el. hus) Jeg Nødgjest jeg jerv".  Stylegar redegjør videre for jervens posisjon i nordisk folketro.  Peder Claussøn Friis, prest i Lindesnes, gjengir i slutten av det 16. århundre en del om jervens grådighet og forteller bla. at både bjørn og ulv rømmer for jerven.  Hvilket Friis mistenker at skyldes noe "chiult oc himmelig" i jervens natur.

Stylegar tror Friis har mye av sin kunnskap fra Olaus Magnus  noe eldre "De nordiske folkenes historie".  Der står det en del om jerven og om eksport av jerveskinn som et kostelig produkt til fyrster og stormenn.  Også norske middelalderkilder forteller om eksport av jerveskinn forteller Stylegar.  I følge Olaus Magnus får også den som sover under et dekke av jerveskinn drømmer som står i forbindelse med jervens natur.  Dette setter Stylegar i forbindelse med sjamanistiske trekk ved førkristen tro.  Magnus redegjør også for helbredende virkninger av jervens klør, tenner, fett og blod.  Ikke dårlig for en svensk, katolsk geistlig. Stylegar forteller videre om en del funn av jerveklør og en amulett av en tann fra vikingtidens Birka og Sigtuna.  Det er også funnet jerveskinn i en gravhaug fra 800-årene på en øy i Mælaren, men det er unntaket.  Bjørneskinn var langt vanligere i slike graver.  Jerveskinn - og f.eks. en kappe av det, vil ha vært eksklusivt og oppsiktsvekkende i jernalderen og fort kunne ha blitt opphavet til kallenavn som Jerven.  Det kunne ha  gitt bevis på langveis kontakter gitt at jerven heller ikke  den gang var vanlig på Agder - og dermed status i seg selv.  Stylegar drar linjene til berserkene kjent for sine dyreskinnsbekledninger og til Odinkulten.  Disse ekstatiske krigerne skal være et gjennomgangstema både i skriftlige kilder og i jernalderens bildeverden.  Stylegar antyder med det at navnet Nødgjest (Naudgastir) kan være nanet på en "odinskriger", da med villdyrets kraft og raseri - og at navnet kan bety en "gjest som bringer nød".