Stein"labyrinter" i fjellet i Møre og Romsdal !  Ukjent opphav ..


Foto: Iver Gjelstenli. Romsdals Budstikke 

05.10. skriver Iver Gjelstenli i Romsdals Budstikke om en spesiell befaring i Vartdalsfjella på Sunnmøre.  Med på turen var lokal kjentmann Roar Sætre, Henry Skreide fra fra Hjørungavåg turlag, arkeologene Bjørn Ringstad, Øyunn Kleiva, Arve Nytun og arkeologistudent Eivind Magnus Færøy Krag.  Litt av en gjeng til å mene noe om de opptil flere av turens mysterier forstår man. Målet for turen er to steinsatte såkalte labyrinter som bla. er kjent fra bronsealderen i vår del av Europa og trolig resten av Europa vil jeg tro, der bare noe eldre. Steiner dandert i et mystisk sirkelbasert mønster på bakken - et mønster også kjent fra minoiske diskoser vel ?  
Det spesielle ved labyrintene i Vartdalsfjella er beliggenheten.  De to, som kalles julianske borger og trojanerborger ligger 900 moh. og 950 moh. ! Man vet ikke når de er fra. 

Underveis i artikkelen forteller Gjelstenli om et lokalt naturfenomen og tilhørende sagn like ved en av labyrintene.  Det har seg sånn at en fjellveggene på en topp i nærheten av en av labyrintene, Isflåmannen, er kjent for å kunne komme med kraftige smell, en søyle av vann eller bare damp.  "Isflåmannen skyt" sier de i bygda.  Den berømte fjellklatrer Arne Randers Heen skal en gang ha firt seg ned i denne fjellveggen for å undersøke fenomenet, men fant ikke noe som forklarte det.  Selvsagt knytter det seg sagn til den slags naturfenomener og her er det minst et par. I tillegg til en sint Isflåmann har man også sett for seg et skip av gull som flyter rundt på en innsjø inne i fjellet.  Smellet kommer av at dette skipet av og til kolliderer med fjellveggen sies det. 

Isflålabyrinten er den største av dem på 9 meter i diameter. Den ligger ved noe som heter Vardehornet. Den andre labyrinten kalles Den julianske borgen og er 6 meter i diameter og ligger ved noe som heter Grøthornet.  - Slike labyrintar er mellom våre mest gåtefulle fornminner. Dateringa er usikker, men dei kan være frå sein bronsealder eller tidleg jernalder, altså frå siste tusenår før vår tidsreikning, seier arkeolog og fylkeskonservator Bjørn Ringstad.  Imidlertid, og helt ukjent for denne bloggeren, i Sverige er det registrert omtrent 500 slike labyrinter, de fleste ved kysten eller nær innsjøer, men de fleste av disse er antatt å være fra middelalderen.  Jeg trodde disse for det meste var fra bronsealderen.  i Norge er det registrert labyrinter i Finnmark, rundt Oslofjorden og altså i Sunnmørsfjellene. 

Gjelstenli nevner at labyrinter er kjent fra Illiaden som omtaler den store labyrinten på Kreta, bronsealderens høyborg, der helten Thesevs overvant Minotaurus og fant veien ut igjen takket være en tråd fra Ariadnes nøste.  Roar Sætre er åpen for flere måter å tolke labyrintene Vartdalsfjella på. - Kanskje kan det vere ein samanheng mellom labyrintane og det merkverdige fenomenet med smell og vann som sprutar ut av Isflåmannen.  Skulle seremoniar ved labyrintane blidgjere Isflåmannen ?  Er labyrintane offerplassar eller ein stad for soldyrking i førkristen tid ?  Eller kanskje er labyrintane eit folkeleg alternativ til kostbare pilgrimsreiser til Jerusalem, og dermed eit fenomen frå mellomalderen, ikkje bronse- eller jernalder ? spør han seg. 

Midt i Isflålabyrinten ligger fire steiner på en måte som viser at sprekkene i mellom dem danner et kors viser Gjelstenli med et bilde, men det trekkes ingen raske konklusjoner av den grunn.  En foranledning til den her omtalte turen er antakeligvis en forholdsvis nyoppdaget slik labyrint på Fræna i Romsdalen og på nordsiden av Romsdalsfjorden et stykke nord for de her omtalte labyrintene.  Den ligger vakkert til på et sted med utsyn over fjordlandskapet og ble omtalt av Gjelstenli i Romsdals Budstikke i fjor høst og gjenfortalt her 19.09.12. Er her kategorisert under "Bronsealder", men senere dialog med Gjelstenli som jo får med seg fagkunnskapen ser vi, så tror man foreløpig at labyrinten i Fræna ikke engang er så gammel som middelalder, men snarere noe nyere tøys.  Beliggenheten er det imidlertid ikke noe å si på (bilde under).



Foto: Iver Gjelstenli. Romsdals Budstikke

   

Like ved Raknehaugen på Romerike ..
Metallsøker fant draktspenne fra folkevandringstiden



14.09. skriver Thor Fremmerlid i Romerikes Blad om et  oppsiktsvekkende funn.  Den erfarne metallsøkeren Carl Andrè Fronth hadde funnet en draktspenne i bronse et par steinkast unna Raknehaugen.  - Det er aldri funnet noe liknende i Norge, sier Lars Søgaard Sørensen, arkeolog i kulturavdelingen i Akershus fylkeskommune. Draktspennen er fra folkevandringstid og  i bronse og den har plass til sju edelstener hvorav fem fortsatt sitter i.  - Kanskje har den tilhørt en høvding, sier han. Spennen (Foto: Roar Grønstad. Romerikes Blad) hadde ingen  nytteverdi og var utelukkende til pynt.  - Funnet kan dateres til omtrent samme tid som Raknehaugen, forteller Kristian Reinfjord, arkeolog i Ullensaker kommune.  - Kanskje var det selveste kong Rakne som bar den, spekulerer han og legger til at denne typen spenner kun ble produsert i dagens Tyskland.  Carl Andrè Fronth fant spennen knapt fire centimeter ned i det nypløyde jordet. 

NB. 1.  Kong Rakne har nok ikke båret denne spennen.  To dager senere har Fremmerlid i Romerikes Blad snakket med Mads Ravn, leder ved Kulturhistoriske museums seksjon for arkeologi.  Han forteller at det var kvinner som bar denne typen spenner.  Opprinnelsen er også noe mer uklar enn det først kunne virke som.  Ravn og kollegene må analysere legeringen for å være sikre på hvilke del av Europa den stammer fra.  Alderen og  det at den har vært et dyrebart statussymbol er det imidlertid ingen tvil om.   

NB. 2. På siden etter denne artige nyheten 14.09. kommer Ola Einbu med ytterligere opplysninger om Raknehaugen.  Han kaller den Nord-Europas største gravhaug. Jeg antar at det gjelder innenfor sin periode.  Den skal være fra ca. år 500 e.kr. og er 15 meter høy og imponerende 90 meter i diameter.  Sagnet forteller at her ligger kong Rakne, gravlagt mellom to hvite hester og med rikt gravgods forteller Einbu.  Den har vært forsøkt utgravd to ganger uten at man har funnet annet enn en trespade og noen brente bein.  Utgravninger har vist at haugen er bygd opp av tre teltformede tømmerlag der bare det øverste laget inneholder hele 25.000 stokker !  Alle ble felt i løpet av et år midt på 500-tallet.  Det er regnet ut at det måtte mellom 30.000 og 35.000 dagsverk til for å bygge haugen og at hele 1000 mål skog ble snauhogd.  Man antar at mellom 500 og 600 mann sto for byggingen.  En formidabel innsats og maktdemonstrasjon mange hundre år før vikingtiden. Den østromersk-gotiske historikeren Jordanes nevner Raumariciae som et rike i dette området omtrent på den tiden haugen ble bygget. Raumarriket er vel også et av områdene for Halvdan Svarte sin ekspansjon i Kringla Heimsins om jeg ikke  husker feil. Og Rakne-navnet er vel også nevnt i den sagaen, i så fall som et navn som har gått i arv opp til hans tid.

Om troverdigheten til Ynglingatal ..

Fylkesarkeologen i Vest-Agder Frans-Arne Stylegar er en god formidler av arkeologi og historie og ikke minst, hvor forskerne står i dag, i spørsmål som hele tiden melder seg i den evige analysen av fortidens mysterier.  På sin blogg Arkeologi i Nord kan man lese mange av artiklene hans.  Ynglingesagaen som innleder Kringla Heimsins, Snorres kongesagaer, er et fantastisk eventyr som forteller om hvordan kong Odin tok seg frem til Skandinavia, fra sitt rike ved Svartehavet eller Kaukasus, og grunnla en ny kongerekke her, hvorav den norske kongsætten tydelig skulle være en avlegger av en svenskbasert hovedstamme som kunne telles 27 generasjoner bakover.  Om denne sagaen er fundert på skalden Tjodolv sine vers fra vikingtid eller er diktet på Island i middelalderen strides de lærde.  Stylegar redegjør:   

http://arkeologi.blogspot.no/2012/08/tro-tvil-og-ynglinger.html 

Flere hedenske offersteder ..



Det vakte en viss bestyrtelse rundt om kring da det sjeldne horget på Ranheim ved Trondheim ikke ble bevart.  Stedet virket ganske unikt i norsk og skandinavisk sammenheng, se blogginnlegg her under Vikingtid lagt inn 26.02.12. Det ble funnet i 2010 på en tomt regulert til boligformål.  Siden har jeg lagt merke til - og omtalt minst to hauger på to forskjellige steder i landet som kan ha noe til felles med det som ble funnet på Ranheim den gangen.  Så alt håp er nok ikke ute for den som ønsker å ha et horg med blant våre kulturminner. 

    

I sommer har jeg ellers vært innom to steder som blir definert som varianter av offersteder fra jernalderen. Det første ved en tilfeldighet da jeg strakk på beina i en motorveislomme med turistinfo i Aust-Agder. Det var i Gjerstad kommune like ved Risør. Kulturminne nr. 7 på plakaten het Horga la jeg merke til - og oppsøkte det.  Ved å spørre meg frem fant jeg det ute på et jorde litt til venstre for en av stedets andre kulturseverdigheter, Holmen Gård. Det første interesante ved kulturminnet er navnet.  Horga ser ut til å være det gamle navnet på dette stedet og kulturminnet. Nå i våronna nærmer man seg det langs en liten bekk og underveis passerer man en infotavle som er verdt å merke seg.  Den forteller litt om steinene som nå er bragt tilbake til det som ser ut til å ha vært bla. en offerlund.  På 1800-tallet ble steinene brukt til et brofundament i nærheten. Da broa ble overflødig på ca. 1960-tallet mente kara å vite hvilke av steinene som hørte til det gamle Horga.  De ble ført  tilbake til plassen de visste at disse kom fra, med bondens velsignelse - og litt beskjedent, lagt der i en annen orden enn de hadde hatt opprinnelig.  De ante jo ikke.

Infotavla har mer god info.  Ikke minst om andre hedenske tradisjoner i området.  Også her i Aust-Agder har man, som tidligere nevnt fra avkroker i Telemark, helt opp til 1700-tallet, æret gamle, hedenske minner ved å ofre smør og øl til fallos-steiner og til solide trær på steder som har vært gamle offerlunder. Det beste fra infotavla er allikevel et gammelt, stedlig sagn som knytter seg til Horga sies det.  Det er om jernalderprinessen Borghild som virkelig ofret seg for fellesskapet.  Det lokale sagnet forteller at det hadde vært uår med tørke i flere år og at folket i området var pinlig klar over at gudene krevet større offer enn de sauene og hestene som var gått med til nå.  Det lå i kortene at en gjev og vakker møy måtte være det gudene krevet.  Kongen på stedet, han ble kalt veidekongen i Trydal og et område til (glemt), hadde en datter, den vakre Borghild som var den mest opplagte og verdifulle kandidat.  Hun hadde tilbudt seg flere ganger, men ingen i bygda ville ofre den høytelskede Borghild.  Da veidekongen vendte tllbake fra nok en kritisk og misslykket jakt og til brunsvidde åkrer får vi tro, tok Borghild saken, dvs. kniven i egne hender.  Hun gikk til Horga og tok sitt liv så blodet rant ut over de, eller den, hellige steinen. Fra da av snudde lykken for folket i bygda sier sagnet.  Det var noe mer også, husker ikke. Det regnet og jeg var forsinket til andre planer, men typisk sånt om ting som ikke ville gro da steinene var blitt fjernet, eller var det ellevill spiring der blodet til Borghild til slutt samlet seg ?  Usikker. Jeg så en tornskate for første gang mens jeg stod der. Har alltid villet se en. Artig at det skulle bli der og da. Men jeg liker disse gamle sagnene. Fra nå av vil jeg sortere innlegg etter det søkeordet også. Sagn. For alt vi vet er sagnet diktet opp i middelalderen, men det er artig å merke seg at det knytter seg et slikt sagn til et sted ved navn Horga - og at tittelen veidekonge er nevnt, og at Borghild var så høyt verdsatt - og så besluttsom og heroisk som minne.  På en av steinene har de en gang klinket fast en foreløpig info (under).

Litt overfladisk googling av fenomenet ga lite info, men en artikkel i en av lokalavisene viste at steinene påståes å ha stått i en ring.  Ok, en steinsirkel ?  Jeg har hørt forskjellige forslag til navn og kategorisering av disse steinringene.  "Domarringer" er et vanlig forslag i Bohuslen der det er mange av dem.  Tingsted ser ut til å være en nær og beslektet antakelse i Norge.  Men offersted ved steinring har jeg ikke sett foreslått. Det får meg allikevel til å tenke på den antatte teksten på Hogganviksteinen fra Mandal; "Skjelvende tjener, innefor ringen sin stein, jeg er Nødgjest, de kaller meg Jerven".  Kan Skjelvende tjener ha vært et offer ?  Kanskje til og med frivillig, som Borghild ?  Kan skjelvingen ha vært ærefrykt for gudene og ikke frykt for døden ? Kan Nødgjest bety en mann som måtte komme å forrette i nødens ritualer ? Og hvor runerissingen var en del av jobben ?

Her var sagnet om Borghild den beste biten synes jeg, men kommer tilbake med bilder av Rosslandsguden og alteret der den ble funnet.  Det mest spennende, utendørs kulturminnet jeg har sett i Norge tror jeg.  Gjerstad var en flott liten bygd. Småkupert og med en vakker elv svingende igjennom.  Jeg fikk studert den i det jeg kjørte feil, men folk på stedet var hjelpsomme med å forklare veien. 
 

Professor Lotte Hedeager og folkevandringene ...

De mystiske hundreårene mellom år null og vikingtiden grundig belyst av oppdatert arkeolog.

Funnet av Hogganviksteinen vakte min spesielle interesse for eldre jernalder og denne mystiske epoken som vi vet litt om, men ikke helt får tak i.  Vi har skriftlige romerske kilder, middelalderske krøniker og sagaer, og vi har arkeologien.  Professor ved UIO, Lotte Hedeager har skrevet flere bøker om perioden.  Et oppslag i Dagbladet gjorde meg oppmerksom på henne i det de omtalte hennes siste bok som bare er kommet på engelsk og som later til å gi nye ideer om Odinmytens utvikling i Skandinavia.

Men flere av bøkene hennes er kommet ut på norsk og den første jeg leste heter "Skygger av en annen virkelighet".  Her er fokus lagt på germanske stammers - opp til vikingtidens, kulturelle og åndelige utvikling også som en forutsetning for den politiske historien som fant sted samtidig.  Den beste innføringen i germanernes historie jeg hadde lest til da.  Ikke minst det Hedeager kan fortelle om de mange gotiske stammenes opphavsmyter er forbløffende. Svært mange av dem hadde som historisk ballast en myte om hvor de stammet fra; Skandinavia.  Og Odin var med i flere av disse, f.eks.longobardene som også hadde sitt navn fra en historie hvor Odin spilte en vesentlig rolle.  Anbefales for de som ønsker å trenge inn i denne historiens tåke.  Noe vet vi, ikke så helt lite heller når Hedeager legger sammen skriftlige kilder med summen av arkeologiske erfaringer på området.  En av mine drivere er ønsket om å finne ut i hvilke grad vikingtiden kan sees som en naturlig fortsettelse av germanernes stammekultur eller om andre impulser har gitt dem deres fremskritt i form av virkelighetsoppfatning, krigskunst, politikk, landbruk, håndtverk osv. 

Nå holder jeg på med en annen av hennes bøker, "Tusen års Europahistorie".  Her tar hun for seg det samme området og de første tusen år e.kr., men i en mer politisk forstand.  Selvfølgelig begynner den med Romerriket og deres kontakt med - og problemer med germanerne.  Romerne var gode kilder til kunnskap om dem, særlig når en analytisk arkeologiprofessor som Hedeager tolker disse kildene for oss. Det samme med sagaene og krønikene.  Og i begge bøkene får vi satt Niebelungenring og/eller Sigurd Fåvnesbane inn i en forståelig sammenheng, f.eks . for meg som har lest Fåvnesbane og skjønt lite, men synes jeg forstår litt mer nå. Det også om gotiske sagn sine overlevelsesevner helt opp til middelalderens sagaskrivere.  Hedeager gjør til tema en periode de fleste historiebøkene jeg har sett nærmest hopper over ved å vise til et kaotisk Nord-Europa med folkevandrende barbarer som det vil ta la-ang tid å redegjøre for.  Det koker ofte ned til et lite avsnitt med et kart og noen piler om stammenes vandringsrute.  Men vil man f.eks. forstå vikingtiden så skader det ikke å forstå kultursfæren deres og fortiden dens heller.  Å forstå den er kanskje litt mye å håpe på, men Hedeager er til så god hjelp at man ser en hel del av det for seg. 

Jeg er omtrent midtveis i "Tusen års Europahistorie".  Navnene, årstallene, kildene og omtalen av disse blir til levende historie.  Sist leste kapittel fortalte at kong Chlodvig, sønn av kong Childerick av frankerne, et forholdsvis nytt (et par hundre år) germansk stammeforbund, endelig, i 507 e.kr. klarte å slå det vestgotiske kongeriket ved dagens Toulouse.  Den østromerske flåte bidro ved å avskjære den østgotiske kong Theoderik i Italia fra å kunne hjelpe vestgoterne.  I år 437 hadde den siste romerske general av betydning i området, Flavius Aetius, forsøkt å slå dem med hjelp av hunerne uten å lykkes.  På veien dit hadde hunerne knust burgunderne i den historien som ble til Niebelungenlied/Sigurd Fåvnesbane, også det på Aetius sitt initiativ. Og Franker, det betyr akkurat det man ville ha gjettet, Det frie folket.  Men de hadde en lang samrøre med romerne å se tilbake på i det Gallia hvor de hadde slått seg ned.  En utrolig historie som sagt ..

Mystisk bjørnelabb i Ulnes kirke i Valdres er fra en Isbjørn på 8-900 tallet !
 

Foto: Jahn Børe Jahnsen

I alt 27 norske kirker har hatt bjørneskinn og Jahn Børe Jahnsen i avisa Valdres har skrevet en bok om dem.  Et bjørneskinn av særlig interesse befinner seg i Hedalen stavkirke og har et  sagn knyttet til seg, som det tydeligvis ikke er nødvendig å redegjøre nærmere for, i en artikkel i Valdres 13.12.12.  Men skinnet er fra ca. 1290 - 1370 og alderen bekrefter dermed langt på vei sagnet som knyttes til Svartedauden 1349-50 fortelles det. 

Videre skriver han om en bjørnelabb som ble funnet under korgulvet i Ulnes kirke en gang på 50-tallet.  Slike bjørnelabber, eller bjørneklør var en slags amuletter eller folketroens hjelpemiddel mot sykdom og særlig vanskelige fødseler.  Man trodde at man ved å bære en klo som halskjede kunne bli vernet, eller ved å stryke en bjørnelabb over en fødende kvinnes mage ville fødselen gå lettere.  Man trodde også at slike hjelpemidler kunne lades opp i kirkens kraftfelt.  Men fordi kirken offisielt ikke godtok slik overtro, måtte oppladingen skje i hemmelighet, og labben ble stukket inn under kirkegulvet.  Det ble også funnet en bjørneklo ved utgravning av Mo kirkeruin i Vestre Slidre.   

Bjørnelabben fra Ulnes kirke er C14-datert og grundig analysert og man vet altså omtrent når bjørnen ble drept og man vet hva den hadde levet av.  Den har levet utelukkende av en "marin" diett, altså en isbjørn.  Labben skal være svært lys brun i fargen, en ikke helt sjelden fargevariant for isbjørner visst, særlig ikke på labbene.  Den ble altså felt i vikingtiden og ca. 400 år før Ulnes kirke ble bygget.  Ikke dårlig.  Jahnsen antyder at en isbjørnlabb kan ha blitt tillagt større krefter enn en labben fra en vanlig brunbjørn, og det høres jo ikke usannsynlig ut.  Denne har altså blitt tatt godt vare på i 400 år, kanskje mye lenger, før den ble lagt til "lading". 

For mer info må man nok lese boka "Bjørnen i kirken" av den samme Jahnsen, eller ta en god rundtur i Valdres som har mange stavkirker og annet fint og vise frem.  Se f.eks. omtale her under turforslag "Oslo-Bergen med bil" der jeg dessuten også nevner funn av bjørneklør i en jernalderhaug på Voss.  Bjørneklør er også nevnt i blogginnlegget her om Hogganviksteinen fra ca. folkevandringstid. 

NB.  Jahn Børe Jahnsen har skrevet artikkelen som er gjenfortalt over, men han er ikke journalist i avisa Valdres.  Han er konservator ved Valdresmusea, lokalhistoriker, forfatter og turguide.  Nevnte sagn om bjørneskinnet i Hedalen stavkirke er også en artig historie som man lett finner ved å google det.  Mens jeg forespurte meg om adgang til å bruke bildet hans over, fikk jeg også svaret på et spørsmål jeg har lurt på uten å fordype meg i det; hva betyr stedsnavnet Valdres ?  Jahnsen skriver;  "Navnet VALDRES er etter de fleste forskeres mening urgermansk, har opprinnelig lydd omtrent som valdulusja og betyr noe sånt som  skogbeitedalen. Man kjenner igjen ordet wald for skog på tysk. Men det er feil å si at Valdres kommer av tysk. Navnet stammer fra før germansk delte seg i dagens germanske språk, som norsk, svensk, dansk, islandsk, færøyisk, engelsk, tysk, nederlandsk og frisisk.  Navnet Valdres skiller seg ut på Østlandet, der omtrent alle andre områdenavn ender på dal, rike, mark eller land.  Slike navn er lettere å tyde. Kanskje er navnet Valdres eldst av alle områdenavn? "

Norges høyeste mann ble begravet sittende

Og andre merkverdigheter fra historisk vandring i Brønnøysundsområdet ..

Hege Sæthre Lind i Brønnøysunds Avis skriver 14.aug. om kulturminnemarsjen under Sommardagan i Sømna kommune.  Kjentmann Arvid Sund viser frem kulturminnene på et sted som heter Sund. Det er tuftene etter et 17-18 meter langt båtnaust fra 400-tallet.  Det hørte til et gårdsanlegg som skal ha ligget der.  Faren til Sund fant et enegget sverd i området like før krigen. Rett bortenfor ligger det en gravhaug. Det er funnet gjenstander fra både jernalder og middelalder i området og like oppe i bakken har det ligget en middelalderkirke, trolig en stavkirke. Like ved ligger Sundsjøen der det ble påvist ni tufter en gang på femtitallet, det kan høres ut som om de var naust.
Området skal ha blitt delvis arkeologisk undersøkt på åttitallet.

Turen går videre til et sted som heter Heståsen og et gravfelt der.  Her finnes to gravhauger fra jernalderen og den største er på 50 x 10 meter og i den er det oppdaget rester av båt.  De ble oppdaget rundt år 1900 under bygging av en jordkjeller.  Det heter seg ellers at kona i huset drømte om en mann kledd i skinn som ba henne stoppe karene i å bruke en bautastein til mønsås i jordkjelleren. Kona gjorde så og mannen viste seg i en ny drøm og lovte henne friske, store gutter.  Så skjedde også, skriver Lind.  Hun fikk en sønn på over to meter og bautasteinen er reist på stedet og står der enda.  Erling Kvaløy, en annen kjentmann på stedet forteller litt om gravhaugen. Det er usikkert hvor stor den egentlig er (var ?), men det er klart at den er en av de lengste som er funnet i Nord-Norge. Kvaløy ville ikke hatt noe i mot om arkeologer gravde den opp så folk kunne få vite hva den inneholder.  

Like bortenfor er det en annen gravhaug.  Der ble det funnet levninger av en sittende mann.  Dette går frem av en gammel rapport fra arkeologisk avdeling i Trondheim i følge Lind.  Og de skriver at de ble overrasket da beinene ble målt, for ut fra størrelsen på lårbeinet var han hele 1,85 meter høy.  Det skal være den høyeste mannen som er funnet i Norge fra jernalderen. Gode vekstforhold for mannfolk i Sømna tydeligvis.

Romsdals Budstikke
Mystisk labyrint befart i Fræna ..

11.08.12. var Ivar Gjelstenli i Romsdals Budstikke med kjentmann Kolbjørn Håseth og fylkeskonservator Bjørn Ringstad opp på Høgheia for å synfare en labyrint.  Stedet ligger vakkert til med flott utsikt over fjordlandskapet og noen hundre meter fra nærmeste tursti.  Der har Håseth kommet over en såkalt steinlabyrint av den typen som er mest kjent fra bronsealderen.  Denne er omlag åtte meter i diameter og har seks rotasjoner innover mot sentrum.  Åpningen vender mot øst.  Men om den er en original labyrint, også kalt Troja-borg, eller noe noen har funnet på i nyere tid ble ikke mulig å fastslå på stedet.  Fylkeskonservatoren fastslo at steinene måtte ha ligget der i noen år, men kunne ikke si hvor lenge.  Men Gjelstenli har også fått tak i en annen lokalkjent, Liv Moen som kjenner til steinformasjonen.  Hun opplyser at hun kom over den første gangen for et par år siden etter å ha oppdaget et sted for steinuttak like ved.  Hun tror den er av nyere dato.  Fylkeskonservatoren etterlyser andre som kan tenkes å vite noe om labyrinten.  I Norge er det funnet slike i Finnmark, i fjellet på Sunnmøre og rundt Oslofjorden går det frem av faktaboks i artikkelen.    

På Sunnmøre, nærmere bestemt i Ørsta kommune og høyt til fjells befinner det seg to av disse såkalte trojanske borgene som er definert som kulturminner fra bronsealder eller eldre jernalder.  Det heter Vartdal der og det knytter seg like godt et sagn til stedet.  Det seiler et skip av gull inne i fjellet der og av og til ...