SAGAEN OM SAMENE

 Man får ha meg unnskyldt overskriften her. Jeg kjenner ikke til noe middelaldermanuskript som forteller sagaen om samene spesielt, men noterer man seg alle gangene vårt broderfolk er nevnt i Snorres kongesagaer så er de svært tilstedeværende og antakeligvis også med en sørligere utbredning enn vi er vant til å tenke oss. De fremstår ofte som svært nyttige bekjentskaper, men også som trollkyndige langt utover det som var ansett som vanlig blant skandinaver ellers.

 

 

 Jeg har altså satt merker ved de tilfellene jeg har kommet over i min utgave fra 1980. I denne omtales samene konsekvent som finner, i likhet med finnene, og jeg har fulgt den logikken at jeg regner finner som samer når det gjelder hendelser som finner sted innenfor Norges grenser og som finner når det vises til Finland. Allerede tidlig i Ynglinge-saga omtales en reise til Finland. Vanlande, konge over Uppsala ød var en nær etterkommer etter selve Frøy og en svær hærmann. Han ga seg til en vinter hos Snø den gamle og fikk Driva, datter av Snø. Han fikk Visbur, en sønn med henne, men forlot henne og kom aldri tilbake. Hun hevnet seg ved hjelp av en seidekone og Vanlande tok sin død av trollkunstene. Visbur arvet riket og var altså finsk på morssiden. Dette er altså ynglingene, oppkalt etter Yngvefrøy. Noen generasjoner senere har de begynt å kalle sine ledere for konger og Agne sønn av Dag var enda en stor hæmann i denne kongerekken. Han dro også til Finland og der ga han seg til å herje. Finnene samlet en stor hær under Froste, sin høvding. Det ble et stort slag og der falt Froste og mange med ham. Agne tok dennes datter Skjolve med seg og tok henne til ekte, men hun får ham drept og hevner dermed sin far og ror bort med sine menn. Nok en finne i den svenske kongerekka der altså, om enn  det ikke varte så lenge. Dette var altså før det guddommelige dynastiet, ynglingeætten hadde etablert seg i Norge, men smått om senn siger de innover landet østfra og den første som har fått sin egen saga i Kringla Heimsins er Halvdan Svarte. 

"Kong Halvdan var i julegjestebud på Hadeland. Det hendte noe så underlig der julaften; da folk hadde gått til bords, og det var en mengde mennesker der, så ble all maten borte fra bordene og alt ølet også; kongen satt sørgmodig igjen og alle andre gikk hver til sitt. Men kongen ville ha greie på hva alt dette kom av, og så lot han fange en en finn som hadde kjennskap til litt av hvert, og ville tvinge ham til å si det, og pinte ham, men fikk ikke noe ut av ham likevel. Finnen vendte seg til Harald, kongens sønn, og ba ham så mye om å hjelpe seg, og Harald ba om nåde, men det nyttet ikke; og så hjalp Harald ham å løpe bort mot kongens vilje og fulgte selv med."  De dro av sted og kom til en høvding som holdt stort gjestebud og ble hos ham helt til våren. En dag forteller høvdingen Harald at det var han som stjal kongens mat på julaften, ved hjelp av trolldom får vi anta, samt at kongen nå er død og at Harald skal arve riket og dessuten vinne hele Norge. Harald som fikk tilnavnet Hårfagre. Snorre forteller oss altså at minst en same holdt til i nærheten av Hadeland og at denne antakelig hadde lært seg norrønt.

Svåse  Et stykke ut i sagaen om Harald Hårfagre har han fått samlet riket sitt og ektet den storlåtne Gyda som utfordret ham på dette og fått fem barn med henne. Da intreffer noe uventet, han forelsker seg. "En vinter var kong Harald og tok veitsler på  Opplandene , da lot han gjøre julegjestebord for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døren mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen og samme mann som hadde båret budet inn bar kongens vrede ut. Men Svåse ba ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av den bakken der. Kongen gikk ut og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken enda noen av hans menn rådde til og andre fra." 

Snefrid  "Da han kom dit, sto Snefrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinnen en kunne se ; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og hånden hennes med, og straks var det som ild i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med en gang, samme natten. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte. Kongen festet Snefrid og giftet seg med henne , og elsket henne så bort i ørske at han gikk fra all ting, riket og alt det han burde se etter.  De fikk fire sønner .."  Så dør Snefrid og liket hennes holder seg mystisk vakkert og Harald sørger over henne i tre år og folket sørger over at kongen er blitt gal. Han tror hun skal våkne opp en dag. Kongens menn får til slutt snakket ham til en slags fornuft og da de får lov til å flytte liket viser det seg at det er i mye dårligere hold enn ansiktet skulle tilsi. "Etterat kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer." Harald tror nå at hele eventyret med Snefrid var drevet av trolldom, enten fra henne eller Svåse. Han jager allikevel ikke sønnene hardere enn at de vokser opp hos andre stormenn i landet. Nå ble de, ikke overraskende, noen villstyringer og blandet seg, ikke overraskende, opp i noen blodfeider her og der, men en av dem levde lenge nok til å bli stamfar til Sigurd Syr, ringerikskongen far til Harald, senere kjent som Harald Hardråde, den siste vikingkongen og grunnlegger av Oslo. Harald Sigurdson var ættebåren fra Hårfagreætten på både mors-siden og fars-siden, på farsiden var det altså fra samejenta Snefrid. 

Eirik var den av sønnene Harald (Hårfagre) var mest glad i. Harald ga sønnen fem langskip da han var tolv år gammel og sendte ham ut på hærferd/herjing i kjente trakter i Austerveg og på de britiske øyer og Nord-Frankrike. Han drev med dette i syv år bare med et besøk hjemom. "Etterpå dro han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier.(Bjarmeland er området rundt Kvitsjøen og Kola-halvøya, særlig befolket ved utløpet av elva Nordre Dvina. Snorre kaller dem alle bjarmer, men de har antakelig vært flere folkegrupper, også samer i flg. SNL.) Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme en kvinne så vakker at at de aldri hadde sett noe lignende; hun sa hun het Gunnhild og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossut Tore. Jeg har vært her, sa hun, for å lære trolldom av to finner, de viseste som er her i Finnmark; nå er de ute på veiding , men de vil ha meg begge to, og begge er så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare og de er så gode på ski at ikke noe kan slippe unna dem, hverken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte ..  Nå må dere for all del ikke komme i veien for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen så får vi friste om vi kunne få drept dem."  Det klarer de ved å følge kvinnens list, det blir et helsikes tordenvær, men neste dag kan kara ta med Gunnhild ned til Eirik på skipet. Eirik tok et møte med Ossut Tore i Hålogaland på veien hemat og sa at han ville ha datter hans til kone. "Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sørpå." Gunnhild viser det seg, blir en demon og en plage for noen konger fremover og ofte blir det tilskrevet hennes trollkyndighet. Det høres jo merkelig ut at en stormann på Nordlandskysten skal sette bort datteren sin på den måten, til noen trollmenn i Finnmark, særlig når man senere får vite at hun var av mektig dansk avstamnig. En villstyring med spesielle egenskaper kanskje, hun ble ihvert fall en slu, dyktig og brutal maktpolitiker. og gift med Eirik Blodøks. 

Så er det ikke nevnt noen samer utenom at Harald Gråfell dro nord til Bjarmeland en sommer, det er i Håkon Jarls saga og Harald her er en av Gunnhild-sønnene som de var kjent og beryktet som. Bjarmeland er altså i flg. SNL Kolahalvøya og landet rundt Kvitsjøen særlig befolket ved utløpet av elven Dvina. Man tror det har bodd flere forskjellige folkegrupper der, men vikingene kaller dem alle for bjarmer, kanskje uten engang å vite at noen av dem er samer. Harald vinner en strid ved elva og herjer rundt der og plyndrer mye rikdommer. Altså mye rikdommer som skandinaver kunne misunne dem akkumulert ved Kvitsjøen. På slutten av Håkon Jarls saga fortelles det at Norge var rammet av uår i Gunnhildsønnenes regjeringstid. Særlig hardt rammet var Nord Norge. Øyvind Skaldespiller kvad så: - Midtsommers skjuler snøen jorden - Odins hustru - Lik finnlappen må vi fore - geita med kvist på fjøset -  

I Olav Trygvasons saga var det en bonde som het Raud og var steinrik og bodde på Godøy i fjorden som heter Salten. Han holdt mange huskarer og en svær flokk finner hjalp ham straks han trengte det. Raud var svær til å blote og kunne mye trolldom. Han hadde en mektig venn i Tore Hjort og disse forsøkte å stoppe Olav Trygvason på vei nordover, men tapte et sjøslag. "Raud rodde ut til havs med draken sin og så lot han heise seil. Raud hadde alltid bør hvor enn han ville seile, det kom av trolldommen hans."   Nordnorsk tverrkulturell trollkyndighet der antakeligvis, men Svåse og Snefrid, de kom fra Sør-Norge, Østlandet får en anta, Opplandene. 

Ellers hører vi ikke mye til samene i Olav Trygvasons saga, men en finne får betydelig rolle i slaget ved Svolder der Olav falt eller druknet etter et bakhold av daner, svear og Eirik Jarl som traktet etter å være den mektigste mann i Norge, samt å hevne sin far Håkon Jarl. På kong Olavs skip står den vidgjetne bueskytter Einar Tambarskjelve og skyter etter Eirik Jarl og treffer ham nesten med to piler. "Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt - det var en stor bueskytter -; "Skyt den store mannen i krapperommet, du."  Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav; "Hva var det som smalt så høyt?" og Einar svarer med de berømte ordene; "Norge av din hånd konge." Av finsk ætt her tror jeg betyr "kommer fra Finland", men det kan vi ikke vite.  Når Finn har blitt et navn, så tror jeg, uten å være noen forsker, at det oftest har betydd samisk, i hvertfall i Norge, på samme måte som Halvdan betyr halvt dansk. 

Olav Trygvason endte sine dager ved Svolder og etter hans saga begynner Olav Haraldsons saga. Enda en kong Olav som var flink til å skaffe seg uvenner. Fem år inn hans regjeringstid fortelles det litt om hedenskapen som fortsatt dyrkes nordpå og innover i Trøndelag. Uten at dennes hedenskap nevnes spesielt fortelles det om en grunnrik mann nord på Hålogaland; Hårek fra øya Tjøtta. "Hårek var den største mannen i Hålogaland; han hadde handelen med finnene i lange tider og kongesysselen i Finnmark; dette hadde han noen ganger hatt helt alene, og til andre tider hadde andre delt med ham."  Her er det altså  snakk om handel som en kilde til rikdom for storkara nordpå. En handel regulert ved kongelige privilegier. Det er den en siden som forteller ja, men fra den kan man få inntrykk av to nabofolk som utfylte hverandre. 

Tore Hund Utover i Olav Haraldsons regjeringstid har han fått seg en rekke uvenner, ikke minst på grunn av sin brutale misjonering for Kvitekrist. Dette gjør det mulig for den også kristne Kong Knut den mektige av Danmark og England og periodevis Norge, å alliere seg med norske stormenn i et opprør mot Kong Olav. Han har for en sjelden gangs skyld tatt seg bryet med å komme til Norge med en hærflåte. Agderbøndene tok ham til konge, den mektige rygehøvdingen Erling Skjalgsson fornyet sitt vennskap med Knut og Nordsjøkongen for nord til åttefylkers-ting i Trondheimen. "Tore Hund (Stormann fra Bjarkøy i Hålogaland, altså nordpå) hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut ga dem store veitsler og ga dem finneferden, og han ga dem store gaver attpå. Nordsjølandenes største hersker er altså godt orientert om nytten av "finneferden" og kan dele det ut som et privilegie. Det høres stadig ut som handel, men vi kan nok anta at denne handelen var sterkt monopolisert til begrensning for samene og fordel for de norrøne storfolkene. Samene ble også skattlagt og det skal ha vært Ottar fra Hålogalands viktigste inntektskilde som han fortalte om til kongen av England på slutten av åttehundretallet. Hvilke nytte samene skulle ha av denne skatteplikten kan man undres over. Det høres mest ut som beskyttelsespenger til mafiaen.

En samisk brynje til Tore Hund   Olav Haraldson ble presset ut av landet og flyktet til Gardarike og fikk politisk asyl hos kong Jarisleiv og Olavs svigerinne dronning Ingegjerd. Men prøver seg altså igjen, etter en tid, på å vinne kongemakten i Norge. Snorre skriver; "Nå skal vi fortelle hva folk tok seg til i Norge i denne tiden. Tore Hund hadde hatt finneferden disse to vintrene, og begge vintrene hadde han vært lenge på fjellet og fått store rikdommer. Han hadde mange slags handel med finnene. Han lot gjøre tolv reinskinnskofter for seg med så mye trollskap at ikke noe våpen beit på dem, mye mindre enn på en ringbrynje."  Og så ruster Tore Hund seg for det møtet med den tilbakvendene Olav Haraldson som finner sted på Stiklestad. Hårek fra Tjøtta og mange høvdinger fulgte ham til møte med trønderhæren de skulle kjempe i sammen med. Før det har han altså hatt en så nær dialog med sine samiske handelspartnere at han faktisk stoler på den trolldommen de tilbyr ham i vennetjeneste eller som handelsvare. Reinskinnskofter som ingen våpen biter på. 

Slaget på Stiklestad fant sted. Tore Hund og Olav Haraldson kom i nærkamp, skiftet hogg som det ofte heter i sagaene. "Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røk noe støv opp fra reinskinnskoften. Dette nevner Sigvat (skald):   - Gavmild konge merket - hvordan kraftige galdrer - fra trollkyndige finner - fullt ut Tore berget; - da gullets herre hamret - "Hunden" over akslen - med gullprydet klinge - den beit ikke på ham - " Snorre fortsetter; "Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnkoften. Men Tore ble likevel såret på hånden .." Kvad følger og Snorre fortsetter; "Kongen sa til Bjørn Stallare; Slå du hunden som ikke jern biter på! Bjørn snudde øksa og slo med hammeren. Hogget kom i akselen på Tore. Det var et kraftig hogg og Tore sjanglet under det. "  Nå forteller Snorre at Tore likevel klarer å stikke ihjel Bjørn og dessuten bli den som ga Olav den hellige dødstøtet, antakelig med det samme spydet. Den ganske nøkterne Snorre betoner sterkt hvordan den magiske reinskofta ga Tore hell i kampen. Jeg vil si at Snorre er ganske nøktern i det han er mer sparsom på troll og eventyr enn f.eks Saxo og Flatøybok er. Han vil likevel formidle hvordan folk så på disse historiene og da følger det litt trolldom med på kjøpet. Hans Yngre Edda er da også en lærebok i skaldekunst og norrøn mytologi, ikke verst for en kristen islending på tolvhundre-tallet. Island har reddet vårt norrønne minne med utallige sagaer, mye Europa-historie også. 

Så følger Magnus den godes saga, Harald Hardråde, Magnus Berføtt, magnussønnene og Olav Kyrre. Vi er kommet et stykke inn i Norges katolske middelalder og borgerkrigstid. I Inges saga er det en kar som blir kalt Sigurd Slembedjakn eller bare Sigurd Slembe (slemme). Han påberoper seg å være sønn av kong Magnus Berføtt og vil ha sin del av riket og makten. Norge hadde da to av kong Magnus andre sønner til konger og det var ikke noen særlig stemning for Sigurd Slembe. Det kommer til en del kamper og Sigurd har på et tidspunkt flyktet nord til Hålogaland med fem skip. Der deler flokken seg. Sigurd hogg stavnene av skipet sitt og senket det og fant seg en heller i berget innerst i Gluvrafjord på Hinnøy. "Der satt Sigurd om vinteren med sine menn, i alt tjue mann og de satt noe for heller-åpninge, så ingen kunne se inngangen fra fjæra. Mat fikk Sigurd den vinteren fra Torlei Skjappe og Einar, sønn til Ogmund fra Sand (på Tjeldøy) og Gudrun som var datter til Einar Areson fra Reykholar (på Island). Det blir fortalt at Sigurd den vinteren lot noen finner inne i fjordene bygge skuter for seg, og de skutene var bundet i sammen med sener og uten søm (klinking vel?) og de hadde vidjer istedenfor kne, og 12 mann rodde på hver side. Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl og gjorde gjestebud for ham. Siden kvad Sigur dette: - Godt var det i gammen - da glade vi drakk - og kongsønnen glad - fikk gå mellom benker - Det skortet ikke gammen - ved gammensdrikken - Menn gledet hverandre - som hvor som helst ellers - 

Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet, som det er kvedet: - Få kan følge - furubåt håløygsk - som bundet med sener - for seilet flyver -  

Men om våren (1139) tok Sigurd og Magnusden blinde sørover med de to skutene som finnene hadde gjort."  Skipene tar dem langt sørpå, kanskje helt til Danmark, men det blir også fortalt at de fikk tatt et langskip som hadde 25 rom et sted i Hordaland. De herjet og drepte underveis og i det de er utenfor Trondheimsfjorden blir noen sendt ut etter dem med skipet Reinen som hadde 22 rom og seilte snarere enn andre skip. Det stoppet dem ikke.  Den neste høst kom Sigurd og Magnus opp fra Danmark med tretti skip, nordmenn og daner. De tapte et sjøslag ved Hvaler og det ble slutten for dem. 

Etter denne generøse gesten fra samene på Hinnøy hører vi ikke noe mer om samer i Kringla Heimsins.  Men våre folk har levet side om side i noen tusen år, det er påvist jordbruk i Troms fra bronsealder og Snorre kunne ikke ha fått fortalt sine historier uten å ta dem med. I Fagrskinna er de ikke nevnt. I Flatøybok er de derimot nevnt en lang rekke ganger og der betones deres trolldomskunst i langt mer eventyrlige vendinger, det gjør også  skandinavenes tidligere så hedenske skikker og guder. Flatøybok likner i det en del på de omtrent samtidige franske ridder-romanene. Det er ikke meldt om noe som likner massakre eller krig mot samer i Kringla Heimsins eller i Flatøybok eller noen av de islandsagaene jeg har lest. Massakre og krig er jo ellers noe disse folka ikke skammer seg over, men snarere skryter av i kvadene. Jo, samer ble drept og pint som så mange andre når det av en eller annen grunn trengtes, men det ble også hvem som helst ellers. Jeg antar, men dette er ikke en hypotese, jeg har ikke nok kunnskap til å lage en hypotese en gang, men det aner meg at undertrykkelsen av samene ofte ble hardere i kristen tid, og til og med under sosialistene. Jeg tenker da på at fornorskningspolitikken i forrige århundre ikke minst fant sted i perioder på trettitallet da Arbeiderpartiet styrte.

NB:      https://samiskeveivisere.no/article/samene-i-norron-tid-likeverd-og-samarbeid/  I denne posten bekrefter historiker Steinar Pedersen at forholdet mellom samer og norrønnafolket var mer likeverdig i førkristen tid enn senere og at undertrykkelsen av samisk kultur ser ut til å ha blitt intensivert i dansketida.

NB:   

I denne boka fra 2025 om nyere forskning på jernalder viser arkeologen Ingrid Ystgaard til alle relevante forskningsfelter på området. Fra språkforskningen forteller hun bla; Det tyske geschenk (gave) henger sammen med norsk "å skjenke" som både kan bety å gi en gave og å skjenke drikke. Nordsamisk skeanka  betyr gave, og er et låneord fra norrønt. Drikkelag og gjestebud ser dermed ut til å ha vært rammer for økonomisk og sosial samhandling mellom samer og nordmenn.

Da samene kom til Stjørdalen ...

06 februar er samenes nasjonaldag.  Den dagen skrev Bjørn R. Krogstad en artikkel i Stjørdalens Blad som jeg gjengir det meste av.

Det har lenge herska uenighet om nær sørsamene kom til Stjørdalen.  Noen meiner at de først kom hit på 15/1600-tallet, fordi det ikke finnes skriftlige kilder for noe anna.  Andre antyder at samene har vært her heile tida.  Det vil si at de var enn del av den opprinnelige steinalderbefolkningen.  Samene skal så ha utvikla seg i østlig, finsk-ugrisk retning, mens resten lot seg prege av den germanske kulturen lenger sør.

Denne uenigheten har sjølsagt sammenheng med samenes kildefattige kultur.  Men ved hjelp av ny forskning knytta til fagfelt som arkeologi, stadnavn, og språkhistorie har en gravd seg attover i sørsamisk fortid.  Her skal en vise hvordan Meråkers historie kan kaste nytt lys over samenes tidlige historie i Stjørdalen og Trøndelag.  

Steinalderen.  I følge toneangivende arkeologer hadde samene og den øvrige skandinaviske befolkningen et felles opphav tilbake i steinalderen.  Men gradvis ble det etablert etniske og kulturelle grenser i  mellom de to folkegruppene.   For nesten 3.000 år siden utvikla folk i det indre og nordlige Skandinavia et ursamisk språk.  Det tilhørt den finsk-ugrisk språkfamilien og hadde sitt utgangspunkt i Russland.  Seinere lot dette seg dele i underspråk.  Sørsamisk ble ett av disse og kan være 1500 år gammelt.  Dette skjedde i samspill og kontrast til den fremvoksende jordbruksbefolkningen som ble påvirket av germansk kultur.  Seinere ble denne til norsk, svensk og dansk.  

Alderen på stadnavna kan fortelle hvor lenge folk i Stjørdalen har snakka det som seinere skulle  bli norsk.  Kallinger som By og Berg er truleg 2000 år gamle.  Vin og heimnavna Venna og Bjertemmen har nesten samme alder.  Den urnordiske befolkningen har såleis levd her lenge.  I 1996 ble det oppdaga ei grav ved Fjergen.  Den bestod av ei øks og et ildstål.  Liknende funn er gjort i Handøl, Skjækerfjella, og Sylan.  Men også Stordalen kan skilte med slike funn.  Ett på Kluksdalen, et anna ved Gilsåa.  Det er nærliggende å sette disse vel tusen år gamle gravene i sammenheng med fangst og fangstfolk.  Det har vært diskutert som jegerne har vært bumenn eller samer.  De flate markagravene er likevel klart forskjellige fra bøndenes hauggraver.  Og bumenn som døde i fjellet ble sannsynligvis frakta til bygds og gravlagt der.  Samenes liv var i større grad knytta til rein, fangst  og fjell.  Sånn sett er det rimelig å anta at det fans samer her for over tusen år sia.

Reinfangst.  Perioden fra 900 - 1200 e.Kr. var ei ekspansjonstid for reinfangst i Fjell-Norge.  Massefangsten nådde sitt maksimum på 11-1200-tallet.  Det er grunn til å tro at dette også gjaldt ei bygd som Meråker.  Ennå i 1530 eide erkebiskopen i Nidaros heile Meråker med alle dens fangstmuligheter.  Men det omfattende system med fangstinnretninger som nevnes på den tida, er truleg bare et bleikt atterskin av de fangstgroper som fantes i massefangstens dager.  På 1980-tallet fant en  svensk arkeolog tusen år gamle rester etter samer rett øst for Meråker.  Slik sett er det ikke særlig dristig å anta at samer dreiv fangst i Meråker i vikingetid og middelalder.  
Omkring 1350 b Meråker ramma av ei stor katastrofe, og heile bygda ble lagt øde.  Men som så mange andre sannheter, er dette en sannhet med modifikasjoner.  For det fantes tidvis folk i bygda.  Arkeologiske undersøkelser har nemlig dokumentert miler i myr, jernvinner ved vassfar og rester etter tjærebrenning.  Samtidig antyder de mange gårdsnavna som overlevde ødetida at det fantes folk her.  Tronset er et sånt navn.  Men det var utmarka og, fangsten og fisket som var viktigst.  Det viser alle de gamle elve- sjø- og fjellnavna.  Tevla, Feren og Kluken er gode eksempel i så måte.  
I ei jordebok fra 1530 prises fortsatt fangstmulighetene.  Her nevnes vassfar og vann full av aure, røyr og laks.  Her berettes om daler og marker fulle av elg og rein.  Ja, langt ut på 1600-tallet var fangsten fortsatt viktig.  Bøter og skatter ble da betalt i skinn.

Fangstfolk.  Hvem var så disse fangstfolka som tidvis befolka Meråker mellom  1350 og 1530 ?  Svaret er ikke opplagt.  Men sannsynligvis tilhørte de den etniske norske befolkningen.  Sjøl om Meråker ble lagt øde, fans det ennå mye folk nede i Stjørdalen som kunne utnytte fangstmulighetene.  Alt dette taler altså for at fangstfolka snakka norsk.  Men liekevel - noen kan også ha talt samisk.  Sørsamene var uten tvil det mest typiske fangst- og fjellfolket. Dessuten har en tidligere sannsynliggjort at sørsamene var her i vikingetid og tidlig middelalder.  Andre spor peker også i samme lei.   I lensreknskapene fra 1614-1615 beskrives flere dramatiske hendelser som vedrører saka vår.  En Henrik Meraker skal nemlig ha kommet med alvorlige trusler mot naboene sine.  Ja, han skal ha trua dem på livet.  Og sia naboene meinte at Henrik var same og kunne ganne, tok de truslene på største alvor.  Det gjorde også domsmennene og derfor dømte de ham til døden.  Henrik Meraker var bonde og bodde på den mest sentrale garden i bygda.  Forgjengerne hans var kanskje også samer.  Som bostad lå Meråker-garden strategisk til - midt i bygda - med dalene lik fangarmer ut til den ytterste fangstgrop.  Slik går det an å anta at samiske jegere bebodde Meråker-garden på 1500/1600-tallet.  Men det fantes flere slike konflikter.  I 1628 dro seks bønder til fjells på et juveriraid mot meråkersamer.  Raidet må tolkes som en maktdemonstrasjon.  Det ser en åtte år senere da samen, Nils Torkildsen ble frastjålet viktige verdier.  En av tjuvene, Knut Pedersen Skytte ble seinere dømt til døden.  Tidlig 1600-tall forteller altså om samer og samer i konflikt med bumenn.  

Foto: Mads Skoland

Fremover 31.10.13.
Jeger fant 1000 år gammel jernpil 
med skaft og surring ..

Mads Skoland fra Narvik var på rypejakt i fjellene øst for Skjomen da han gjorde et oppsiktsvekkende funn. Tett på en liten isbre som har trukket seg noe tilbake de siste årene, ved et vann, fant han en 70 cm. lang og 30 gram tung pil.  Pilen var intakt da Skoland fant den, men han var sindig nok til å ta bilde av den der den lå før han plukket den opp, av frykt for at den fort ville falle fra hverandre. Det gjorde den også. Dette var på svensk side av grensa og i Sverige har man kun funnet tre slike piler fra før av.  Skoland tok pilen med seg og kontaktet museet i Narvik.  De igjen kontaktet museet Ajtte i Jokkmokk som var svært interessert i funnet og har krav på det ettersom det er gjort i Sverige.

Kjell-Åke Aronsson, sjefen ved museet i Jokkmokk kom så til Narvik for å hente pilen og forteller at det trolig er en 1000 år gammel samisk pil brukt til reinjakt. Det er første gang de får tak i en pil der surringene følger med og Aronsson forsikrer at de vil finne ut hvilke materiale som er blitt brukt til dette. Etter kommende analyser vil pilen bli stilt ut ved museet Ajtte.  Aronsson er meget fornøyd med Skoland sitt funn og ikke minst hans gode dokumentasjon av funnstedet og det hele. Jegerens dokumentasjon er god nok til å si en hel del om hvor skytteren stod i forhold til byttet den gangen. Lengden på pilen sier også noe om buen som ble brukt, en kraftig langbue. Det er Jan Erik Teigen i Narvikavisa Fremover som skriver dette. 

Samisk:
Samene spiste bjørnene og begravde dem siden som sine egne slektninger ..


     Foto: Ingvild Larsen. Kulturminneseksjonen, Sametinget.

03.10. skriver Ragnhild Enoksen i Nordlys om en svært spesiell type kulturminner i Troms.  Huns skriver; Fram til 1600-tallet gravla samer sine døde på tørre steder i berghuler eller under hellere.  Skjelett og bein etter bjørn ble begravet på samme måte og i Nord-Norge er det funnet omkring 30 slike bjørnegraver.  Flere av dem befinner seg i Kvænangen og i år har riksantikvaren gitt Sametinget penger til å kartlegge tilstanden til disse gravene.

Nylig var ekspert på dyrebein Elisabeth Iregren sammen med to av Sametingets arkeologer på stedet for å registrere og dokumentere de kjente bjørnegravene som en del av skjøtselsarbeidet.  - Bjørnegraver er bjørnebein som er gravlagt etter at bjørnen er spist i et rituelt måltid.  Gravene er en sjelden type samisk kulturminne.  I Nord-Norge kjenner vi omtrent 30 slike funn. Av disse finnes flere i Kvænangen.  Gravene ligger luftig og tørt plassert i små huler eller hellere i bergvegger, forklarer arkeolog ved Sametingets kulturminneseksjon Ingvild Larsen. 

Hun utdyper. - Bjørnesermonier har forekommet i hele det samiske området før kristendommens inntreden. Datert bjørnegraver viser at det har vært ritualer knyttet til bjørn gjennom lang tid, men de fleste ser ut til å være fra perioden år 10000 - 1300. Sermonier omkring bjørnekult er beskrevet i flere kilder fra  1600-1700-tallet skriver Enoksen.  Her beskrives hvordan det ble holdt fest i flere dager hvor bjørnen ble slaktet på  bestemte måter.  - Sermoniene omkring gravlegging kan sees på som en måte å forsone seg med bjørnene ved å gi tilbake bjørnens sjel, forteller Larsen. 

Bjørnegravene i dette området ble kjent etter at Svein Erik Grydeland skrev hovedfagsoppgave i arkeologi om det samiske samfunnet der omkring.  Etterpå har grendelaget i samarbeide med Tromsø Museum laget  kultursti til som fører frem til skjeletter etter mennesker som er gravlagt i berghuler, til offerplasser, gravhauger, gammetufter og hustufter.  - Undersøkelsene som vi gjorde sammen med Elisabeth Iregren viser at det ligger en bjørn i hver grav.  I den ene av bjørnegravene kunne vi også se et blåskjell som trolig ble lagt som en gravgave til bjørnen.  På en bjørneskalle er det tydelige merker etter dødelige slag. 

Bjørnegravene i Kvænangen blir en del av Riksantikvarens Bevaringsprogram for utvalgte arkeologiske kulturminner 2010-2020 (BARK).

Steinbrudd i Altafjorden 11.500 år gammelt, leverte til hele nordkalotten ..

Det hittil største kjente steinbruddet fra
eldre steinalder i Norge !

                Arkeolog Anja Roth Niemi. Foto: Ole Magnus Rapp. Nordlys.

29.08. skriver Ole Magnus Rapp i Nordlys om en industri som har foregått i en periode så lang som 5000 år i vår tidligste fortid og mest arktiske kyst.  Denne bloggen refererte Altaposten om saken 06.07.12, men det var heldigvis da tema å fortsette undersøkelsene i år.  Det har de gjort og Rapp oppsummerer i den uken arkeologene er i ferd med å avslutte før en ny E-6, skal rulles ut over det gamle steinbruddet.  "Her har de første som kom til Norge funnet en spesiell bergart som egner seg til å lage pilspisser, økser, skraper og annet verktøy.  Her har det vært  en levende industri over en periode på 5000 år". 

   Arkeolog Mikael Cerbing viser frem varene. Foto: Ole Magnus Rapp. Nordlys.

Denne sommeren har 16 arkeologer jobbet i åtte uker for å hente ut mest mulig kunnskap fra stedet.  - Dette er unikt.  Vi finner redskap av denne typen, "chert", over hele Nordkalotten, nå vet vi høyst sannsynlig hvor selve steinbruddet var, sier arkeolog og prosjektleder Anja Roth Niemi.  Nyere undersøkelser viser at men allerde for 11.500 år siden startet opp i dette steinbruddet.  Det er funnet store mengder rester fra produksjonen, samt en del ferdige pilspisser, økser og skraper. Chert er nesten som flint og egner seg til å produsere skarpe redskaper skriver Rapp.  Dette bruddet må ha vært viktig og de som mestret kunsten må ha vært vel ansette i sin samtid.  Arkeologene har forsøkt å bryte fjellet med et utvalg steinaldermetoder uten helt å få det til. 

- Dette er det hittil største kjente steinbruddet i Norge fra eldre steinalder skriver Rapp.  Havet har sunket 50 meter siden denne perioden forteller han, og ved stedet renner en elv og det skal ha ligget en innsjø der.  Ingen boplasser er funnet, noe som tyder på at de bodde i telt eller andre lette bygg.  Nevnte artikkel fra Altaposten fortalte at det fantes flere chertbrudd i området.  Dette blir borte under en vei forstår vi.

NB. Uten å vite det sikkert sorterer jeg også dette innlegget under søkekriteriet "Samisk".

Samer og berbere har felles formødre ..
Skilte lag for ca. 9000 år siden mener dna-forskere.

Det var på slutten av forrige istid da vi vet at mange av europeernes formødre holdt til på den iberiske halvøya skriver Klassekampen 07.02.  Det er forskere ved Universitetet i Pavia i Italia som har gjort en studie av mitokondrie-genet som følger morslinjen og ikke deler seg.  Det er mulig å følge dem over mange generasjoner og siden mutasjoner skjer ganske jevnt er det mulig å beregne hvor lenge det er siden to grupper gikk hver sin vei mener disse forskerne som har drevet med slike analyser i noen år.  De forsket på bredere basis og fant også at jakuter fra Sibir hadde slektskap med et folkeslag i Senegal !  Spennende greier, og berberne, det er jo sikkert et av Nord-Afrikas eldste befolkningsgrupper og med et språk som er så anderledes at de allierte kunne bruke det som kodespråk i begynnelsen av andre verdenskrig. Later til at berberne var ganske enige om hvilke side de skulle være på da. 

Mystisk skofunn i Lofoten ..
Ser samisk ut sier finneren. 

Dvs. det var faren til finneren som fikk skoen sendt til Lofoten Museum og som mente å ha sett noe typisk samisk ved den.  Sønnen drenerte en grøft med minigraver for et par år siden og fant to eller tre gamle skinnsko på en meters dyp den gangen og han tok vare på en av dem.  Gravingen fant sted på et dyrket jorde. Det var først under flytting noen år senere (2012) at faren, Jon Martin Bye fikk øye på skoen og været arkeologisk interesse.  Han leverte den til Lofoten Museum som igjen har sendt den til Tromsø Museum.  Bye selv tipper at skoen er fra 17-1800-tallet.  Han la merke til en del særtrekk som viser at den ikke er av nyere dato, mangel på såle ikke minst.  Skoen er helsydd i skinn.  Dybden den ble funnet på sier også sitt.  Daglig leder ved Lofotmuseet sier at skoen kan være alt fra 500 år gammel og oppover og at det ikke vil være overraskende å finne noe av samisk opprinnelse på dette stedet, Ørsnesmyra, for de som er lokalkjent.  Det er Kristian Rothli i Lofotposten som skriver dette 30.11.12.  Han fikk ikke tak i noen på Tromsø Museum som kunne uttale seg om saken.  Artikkelen er heller ikke finne på avisa nettside så jeg kan vise bilde av skoen.

Sagat 08.11.12.
Samiske kulturminner i Trollheimen

Endelig søkt etter, fant 111 nye kulturminner siden 2010, kan få juridiske følger.  Utrolig historie om sedvaneretten som hittil har virket mot reindriftsamene i området. 

Denne dagen skriver altså Eva Fjellheim om registrering av samiske kulturminner i Trollheimen.  Det viser seg at en dom fra 1981, i en sak om beiterettigheter, støtter seg til noe så eldgammelt som mangelen på samiske kulturminner, på en måte som falt uheldig ut for reindriftsamene i området.  De manglet utrolig nok den eldgamle sedvaneretten som det i så fall må arkeologi til for bekrefte.  Men seriøse undersøkelser har knapt nok vært gjennomført i følge Fjellheim.  Det har Therese Helleqvist og flere andre arkeologer gjort noe med, i flere prosjekter som har gått siden 2010.  De har vært initiert av stiftelsen Saemien Sitje i Snåsa og reinbeitedistriktet Trollheimen Sitje. 

 De  mener altså å ha funnet 111 kulturminner til nå.  Å finne samiske kulturminner er noe helt annet enn å finne spor av den bondekulturen majoritetsbefolkningen drev med den gangen fremholder Helleqvist.  Og ja, de er vel ikke noe som dukker opp så ofte, i forkant av en veiutbygging el. et shoppingsenter, som minnene etter bondesamfunnet.  Liten tvil om det.  Kjempebra artikkel som jeg desverre ikke fant igjen på netsiden deres.  Selv tenker jeg allikevel at jeg har lagt merke til at samiske kulturminner er gjort langt sørpå i Norge ved tømmming av høyfjells vannmagasiner de siste årene.  La også merke til et sted, at det er vanlig nå, å oppfatte noe det finnes en del av her sørpå, i landet, bla. Hedmark, kalt jegergraver - for samiske.  De skal være fra jernalder, sagatid sikkert.  Leser man Snorres kongesagaer så er vel Harald Hårfagres kontakt med de Snorre kaller finner, på Ringerike, det mest forbløffende sørlige vi har hørt om i historisk tid.  Han giftet seg med, og ble demonisk besatt av finnejenta Snøfrid fra Ringerike..   Det endte ikke så bra i følge Snorre.