Det første daneveldet ..
"Omkring første hundreåret e.Kr. kom ei folkegruppe frå Svartehavskysten til Sør-Skandinavia" siterer Ivar Fylling !

Hringariki

24. feb. skriver Ivar Fylling et tilsvar i Klassekampen, til et innlegg om den såkalte tusenårsnatten.  Det Fylling kommer med er mildt sagt oppsiktsvekkende.  Den norske språkforsker Håkon Melberg skrev, og utga i 1953 en 900-siders avhandling ved navn "Origin of the Scandinavian Nations and Languages".  Utgivelsen fikk gehør i København, men ble tiet i hjel i Norge.  Enten fordi man fortsatt slet med vikingtidsfobi etter krigen, eller kanskje av andre grunner.  Den er nesten glemt, hvis ikke det var for Ivar Fylling.  Fylkesarkeologen i Vest-Agder og forfatteren Frans Arne Stylegar som jevnlig fremstiller nyere forskningsresultater fra historien har derimot sitert Melberg via Fylling ganske nylig. Og det later til at de som svermer for mystiske folkevandringer til Skandinavia f.eks som nevnt i Ynglingesagaen her får argumenter det er vanskelig å komme utenom, annet enn ved fortielse.  En del av vår historie har antagelig blitt oversett i den alminnelige historieskrivningen.  Melberg drev nok ikke med noe dårligere empiri enn andre som har forsket på eldre jernalder, tvert i mot. Han gransket noen antakelser som vanligvis fortsatt blir hoppet lett over.  Jeg kopierer like gjerne inn hele den utvidete versjonen av Fyllings artikkel som han selv har gitt meg tilgang til:   


  I dagens diskusjon om fordeler og ulemper ved innvandring og framand kultur kan det vere nyttig å minne om  at

Språket vårt er resultat av innvandrarkultur.

Vårt gløymde opphav

Harald Hårfagre ikkje vart ferdig med rikssamlinga i 872. Danene heldt grepet om Vika fleire hundre år etter dette. Opphavet til daneveldet i Skandinavia har gått i gløymeboka, og det ville kanskje ha blitt verande der om ikkje språkforskaren Håkon Melberg (1911-1990) hadde avdekka det og dokumentert det grundig i ”Origin of the Scandinavian Nations and Languages”, to band med 950 sider, trykt i 1953.  Essensen er at Nordvegen, Norge, norsk, svensk, dansk, islandsk både landsnamnet, språka og nasjonalitetane, er resultat av ein daneekspansjon i Skandinavia i tidsrommet 200 – 500 e.Kr

Den første dansketida

Omkring første hundreåret e.Kr. kom det ei folkegruppe frå området nord for Svartehavet  til Sør-Skandinavia.  Den svenske arkeologen Bernhard Salin resonnerte seg til dette basert på analyse av arkeologiske funn, presentert i ”Die altgermanische Thierornamentik” (1901),  Etter nærkontakt med Romarriket rundt Svartehavet hadde dei med seg våpen- og krigsteknikk som var overlegen det som fanst på den tida i Skandinavia. Med Melbergs ord (frå engelsk, s 898): ”Danestammen svinga tentaklane mot nord før år 200, dvs frå starten på det som blir kalla romersk jernalder i skandinavisk arkeologi. Ekspansjonen nordover tiltok i styrke og omfang under styret til Halvdan Høge-og-gamle i andre halvdel av 400-talet. Det var på den tida naboane åt danene sette kursen mot Britannia, austgotane under Teodorik tok Italia og frankane strrøymde inn i Gallia. Dei etterfølgjande Skjoldungkongane følgde opp danifiseringspolitikken i Norden, til høgdepunktet vart nått mot slutten av 500-talet med etablering av eit pan-skandinavisk og baltisk rike, med herredømme over fjerne koloniar og satellittstatar. I det riket er opphavet til nasjonane Norge og Sverige: Eit dansk Stor-Sverige, med kjerneområde i Gõta-Sverige, og eit dansk Nordveg, som rakk nord til Troms. Dette var Frodefreden, verket til Skjoldungen Frode den Fredsæle og generalen og vasallkongen Erik den Ordsløge. Frodefreden tok til meir enn 50 år etter at frankane hadde fortrengt burgunderane og dei ariske visigotane frå Gallia, og nokre år etter at austgotane måtte gi tapt for den greske keisaren i Italia. Mellom dei teutonske migrasjonane mot sør og vest var den angelsaksiske mot Britannia den fekk som størst følgjer. Det er ingen tvil om realiteten, men når det gjeld rute, kronologi og karakter er  det det lite å finne, samanlikna med grunnlaget som finst for rekonstruksjon av den gløymde daneekspansjonen over den skandinaviske halvøya.” Danedominansen var sterk nok til å erstatte tidlegare språk med det som misvisande blir kalla ’urnordisk’, og som var forløparen til det som Snorre kallar ’dansk tunge’. Og den var sterk nok til at det vart utvikla eit lovsystem som vart ’mal’ for seinare svenske, norske og islandske lover, der formelen ’dansk tunge’ fungerer som eit privilegiemerke. ’Folk’ (etnos), ’stamme’ og ’nasjon’ er i Melbergs arbeid brukt om språk- , kultur- og maktstrukturar, ikkje om genetikk (rase).  Ein genetisk minoritet med makt kan forårsake omveltande endring av språket i eit område.

Den første frigjeringa

På grunn av store avstandar og dårleg kommunikasjon, kanskje særleg på grunn av manglande skrift,  smuldra daneveldet opp i smårike med lokale småkongar utover 600- og 700-talet. Denne knoppskytinga var nok enklast langt frå Sjælland, langs Nordvegen, dvs kysten  frå Spangereid, vestover og nordover, så langt som til Troms. Vika, området rundt Olslofjorden,vart lengst verande under dansk dominans, fram til Harald Hardrådes tid. Det kan synast paradoksalt at betydninga av landsnamnet er intakt i dei andre europeiske språka: Norway, Norwegen, Norvège, mens den er utviska i ’Norge’.  Det  å gløyme opphavet var kanskje bra for  nasjonsbygginga. Det som hang att i segn og soger vart ’avnasjonalisert’, og heltane fekk gudestatus, andre vart kanskje troll? Korleis kunne Skandinavia ha sett ut om danene hadde lykkast med å utvikle runeskrifta til eit kommunikasjonsverkty?

Språket er  nøkkelen

Melbergs arbeid er i hovudsak resultat av språkforskning. Arne Torp skreiv i Aftenposten 28.8.1998: ”Det som eg først og fremst synest er spennande med teorien til Melberg, er det at han gir eit enkelt og overtydande svar på noko som i mange år har stått som litt av ei gåte for meg innanfor nordisk språkvitskap. Så vidt eg kjenner til, er den vanlege læra i dag den at dei språklege forfedrane til dei folka som snakkar det vi i dag kallar nordiske språk, kom hit til Skandinavia kring 500 år f.Kr.  Dersom det er sant, og dersom dei då har budd nokolunde i fred og ro i dette området heile denne tida, så er det litt av ei gåte at det, så vidt vi veit, ikkje viser seg ein einaste dialektskilnad dei første tusen åra, medan det i dei neste fem hundre åra kjem opp ei mengd til dels svært tydelege skilnader. Dette er rett og slett så gåtefullt at det knapt kan vere sant; eitt eller anna må ha hendt. Dersom Melberg har rett, er gåta løyst: Alt som måtte ha eksistert av språk- og dialektgrenser før frodefreden på 500-talet, er rett og slett utradert, og dei nordiske skilnadene vi finn i dag, er altså yngre enn dette.”

Ein svensk språkforskar, Östen Dahl, skreiv i 2001artikkelen ”Origin of the Scandinavian Languages”, der han utan kjennskap til Melbergs arbeid kjem til ein oppsiktsvekkande lik konklusjon både med omsyn til tidsaspektet og danedominansen i utviklinga, under overskrifta ”Why do Swedes speak Danish?”

”Origin of the Scandinavian Nations and Languages”  har stått nedstøva  og ulest i biblioteksmagasin i to mannsaldrar – ufatteleg bortkasta tid for skandinavisk språk- og historieforsking. No er verket skanna av Nasjonalbiblioteket, tilgjengeleg og søkbart i bokhylla.no. Du treng ikkje vere filolog for å ha glede av det.

Ivar Fylling

Råde i Østfold.

Ivar Fylling har gjort mer enn det.  Han har også oversatt en del av Melbergs avhandling til norsk på sin Wordpress-blogg.  Se hvordan Melberg resonnerer seg frem gjennom analyser av språkets utvikling her; 

http://nordveg.wordpress.com/  

Og sett i lys av alt dette var faktisk vikingtiden en nedgangstid for den nordgermanske epoken altså.

Eidehøvdingens hemmelighet. 
Mystiske kulturminner i Gloppen ..

14 februar skriver Jan Nik. Hansen i avisa Firda Tidende om tre karer på de kanter som sysler med planer om å arrangere et seminar om de mange kulturminnene i bygda.  Gloppen (Nordfjord) er ein av stadene her til lands med flest fortidminne, skriver Hansen.  Og de høres unektelig svært interessante ut.  Blant dem teller noe som beskrives som "sirkel - eller solforma" steiner.  Muligheten for soldyrking fremholdes som aktuell her.  Tinghaugen i Gloppen er den største menneskebygde haugen på Vestlandet og er beregnet å ha tatt 90 mann et år å bygge.  Den er blant de ti største haugene i Norden sies det.  Mer spesielt som Hansens intervjuobjekter sier; den er kanskje den eneste haugen i Norden der det er påvist sammenheng mellom solfenomen og haugen.  "Ved vintersolsnu går sola gjennom Fitjeskaret i sør. Då ligg haugen i sollyset medan bakken rett nedanfor er skuggeland.  Ved sommarsolsnu skjer det tilsvarande; då er tinghaugen siste staden sola slepper. Dei som står på haugen då står i sola medan resten ligg i skugge".  Tinghaugen har aldri vært utgravet av arkeologer.  

Det finnes en rekke andre hauger i området, hustufter, skålgroper i haugevis, steinkors og ikke minst gravstedet og garden til Eidehøvdingen.  Det finnes flere gravsteder man vet litt om virker det som, men Eidehøvdingen er verdt å legge merke til.  Det var i hans grav man fant den enestående gjenstanden som siden har blitt kalt en "tankering".  Noe liknende er ellers bare kjent fra et sted i Afghanistan og et sted i Iran !  Og den er ikke lite karakteristisk.  Man har plassert en skulptur av den på Heradsplassen i Gloppen (bildet) og jeg håper jeg blir tilgitt for å ha lånt bildet fra kommunens hjemmeside.  

Eidehøvdingen var gravlagt i en haug med diameter på 25 m. og to meter høy.  Haugen lå på kanten av en helling ned mot dagens kommunesenter og er beregnet å være fra slutten av firehundretallet.  Høvdingen lå i en steinkiste/kammer og hadde rike gravgaver som våpen og tekstiler og altså, jeg tror jeg har lest et sted at den lå på brystet hans; den mystiske tankeringen.  Tekstilene gjør at Eidehøvdingen er en av våre beste kilder til datidens klesskikk sies det, det var altså gode bevaringsforhold i denne haugen.  Alle kilder jeg har sett gir uttrykk for at tankeringen er skåret ut av et eneste trestykke og da snakker vi om et fenomenalt håndtverk.  Den er i bjørk.  Man vet ikke hvilke betydning den har hatt, men den har helt sikkert gjort inntrykk på så mange måter.  Både håndtverket i seg selv, men også tanken bak den vil jeg tro.  Like ved Eidehøvdingens gravhaug ligger en gård fra samme periode med hovedhus på imponerende 43 meters lengde og åtte meters bredde.  Det var båsplass til 30 storfe i det.  

2200 år gammelt
Et lårbein ved navn Gyda ...

13 februar skriver Sverre Frilseth i Hamar Arbeiderblad om hva som kom opp i dagen da det ble gravet dreneringsgrøfter i en åker i Romedal.  Et lårbein fra en kvinne som har vært mellom 20 og 30 år gammel da hun døde.  Man mener at hun var mellom 152 og 160 cm. høy.  Åkeren har vært myr da hun havnet der og det tyder på at hun var et typisk myroffer.  Tatt av dage for en eller annen hensikt.  Dette var ikke helt uvanlig på den tiden uten at man vet så mye om grunnene til det, men flere lik i skandinaviske myrer vitner om denne skikken.  Tollundmannen fra Danmark er nok den mest kjente, og best bevarte.  Jernalderfolket ofret også andre verdier ved å senke dem i myrer.  Arkeolog Kjetil Skare i Hedmark fylkeskommune håper det blir gitt adgang til videre utgravning av området i håp om å finne mer av damen som HA for anledningen har døpt Gyda. Hun trådte sine barnesko og endte sine dager i Romedal skriver Frilseth.  Og, i det minste lårbeinet hennes, ble mer bereist enn hun noen gang kunne drømme om.  Det har vært til analyser både i Oslo og i Miami.    

Mystisk veistump avdekket i Sveio ..

13 februar skriver avisa Vestavind i Sunnhordland om en mystisk datering av "Kongevegen".  Kongeveier fra middelalderen har det jo vært mange av og de eksisterte som påbud fra kongene med krav til landeiere og andre, om å holde dem i avtalt stand.  Avisa skriver følgende, "Under utgravingar på Haugsgjerd i sommar vart det funne spor av eit hellelagt vegananlegg i 80 cm. breidde.  Det går fram av ein kulturhistorisk rapport utarbeid av Hordaland fylkeskommune i januar 2014.  Bakgrunnen for utgravingane var utviding av steinbrotet til Vassbakk & Stol AS.  

Vegen daterast heilt attende til omlag 500 år f.Kr. i overgangen mellom yngre bronsealder og eldre jernalder.  Etter alt å døme har vegen hatt ei særs lang bruksfase, også utover mellomalderen og fram til nyare tid.  Funnet må knyttast til den gamle "Kongevegen" gjennom Valestrand og understøttar tidlegare, lokale teoriar om alderen på vegen.  

- Dei materielle spora som her er funne, er akkurat det me har etterlyst i høve til tidfesting av vegen.  det er difor særs spennande at ein no har fått datert delar av trasseen så langt attende i tid.  Sjølv om berre den utgravde delen av trasseen no er automatisk freda etter kulturminnelova, aukar dette vår vurdering og verneverdien på den resterande delen Kongevegen, skriv rådgjevar Kristian Råsberg ved Plan-næringsavdelinga i Sveio kommune i ei pressemelding.

Artikkelen er ledsaget med noen kart over funnene og og et par fantastiske bilder av, altså en hellelagt veistump.  Hvis dette betyr at man har anlagt en hellelagt vei 500 f.Kr. så høres da dette veldig sjeldent - og interessant ut ! Hmm, hvor langt var det til landsbyen i Etne ?  Noen dager senere besvarer Kristian Råsberg en henvendelse hvor han legger ved bildene over og noen utfyllende kommentarer.  Jeg kopierer dem inn i sin helhet;

Vegen si tidlegaste datering er etter omlag 500 f. Kr til i overgongen mellom yngre bronsealder og eldre jarnalder, og med det har vegen hatt ei bruksfase som relaterast til jarnalderen og framover i tid. Det er gjort fleire funn av veganlegg frå same periode i ulike delar av landet, særleg omkring dei rike landbruksområda på Austlandet.

Vegar er dei kulturminnene som har lengst samanhengande brukstid, og ofte framleis er i bruk i dag anten som køyrevegar eller turvegar. Fleire av våre eldre ferdslevegar utgjer i dag også del av det moderne vegnettet. Vegen gjennom Valestrand kjenner me nytta som både kyrkjeveg og postveg heilt fram til nyare tid, og i dag som turveg.

Vegen gjennom Valestrand er datert til ei periode med utprega jordbrukskultur der folk hadde vorte bufaste. Med ei fastare busetting oppstod det også eit fastare ferdslemønster med større sjanse og behov for eit meir etablert vegnett. Denne tidsperioda kjenneteiknast av intensivert korndyrking og husdyrhald, aukande handel og varetransport, og med det auka forflytting av både folk og fe. Frå perioda vegen er datert var hesten alt eit kjend husdyr i Noreg.

Denne samfunnsutviklinga skapte nok tidleg behov for eit slitesterkt dekke på dei gamle ferdslevegane. Det er med denne bakgrunnen ein må forstå steinlegginga avdekt på Haugsgjerd. Når me frå funnkonteksten kjenner til at vegen var steinlagt, er det berre ein liten brøkdel som no er utgraven, og kanskje har han også somme stadar til somme tider også vore lagt med stokkar. Dette har fungert som slitelag for fotferdsle, drifting og køyreveg for vogn og slede. Vegen kan skimtast i ulik breidde på ulike stadar, og har openbart vore oppgradert og teke ulik form opp gjennom tidene.

Ok. Så var veibiten kanskje ikke så mystisk allikevel.  Men at man hellela ferdselsveier lenge før vikingtiden er uansett ikke lite imponerende i vårt vidstrakte land. 

Jæren og Lista
Ødegårder fra yngre romertid gjenbrukt i vikingtiden ...

I områder som Jæren og Lista utgjør fremdeles de fraflyttede gårdene med sine synlige hustufter, steingjerder og rydningsrøyser et karakteristisk innslag i kulturlandskapet.  Bare på Jæren er det kjent nesten 200 stykker av dem.  Ullandshaug i Stavanger (rekonstruert, bildet) og Sosteli i Åseral har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser.  Noe skjedde på 500-tallet som ga jernalderkulturen en knekk (se innlegget "Hva skjedde .." 03.03) og det har vært vanlig å anta at de har vært i bruk opp til folkevandringstiden - og så blitt fraflyttet av mystiske grunner.  Nærmere undersøkelser av gamle pollenprøver viser at dette ikke stemmer helt.  Det har vært drift på tomtene også etter det, noe gravhauger fra vikingtiden også antyder.  Vikingenes hus satte mindre spor etter seg enn hva de eldre husene gjorde. Men de finnes ofte i  nærheten.  Det er fylkesarkeologen i Vest-Agder, Frans-Arne Stylegar som skriver dette på sin blogg Arkeologi i Nord.  Se hele artikkelen her; 

 http://arkeologi.blogspot.no/search?updated-max=2014-03-02T10:33:00%2B01:00&max-results=1   

Han forteller bla. at en datidig omstrukturering av landbruket også kan bidra til en forklaring.  Småbrukene fra eldre jernalder måtte muligens vike for andre behov.  Innføringen av seil i Skandinavia i tidlig vikingtid må ha ført til en enorm etterspørsel etter ull til å veve dem, skriver han.  Til et typisk langskip kreves det ca. 1,5 tonn ull til seilet !  Det er anslått at den samlede dansk-norske flåten på begynnelsen av 1000-tallet behøvde en million kvadratmeter seil, noe som tilsvarer ull fra to millioner sauer.  Den første norske statistikken over sauehold er fra midt på 1600-tallet og det samlede antallet sauer ble da anslått til ca. 300.000.  Flere harde facts på Arkeologi i Nord som sagt.  At haugevis med småbruk ble gjort om til sauebeiter i denne prosessen virker jo sannsynlig.  Men det skjedde noe annet også på 500-tallet.  Bla. var det da man brått sluttet å lage keramikk som man, på bosteder opp til da, nær sagt alltid finner spor av.  Og det var da en avansert jernutvinning lenger nord i landet brått opphørte.  Søk på "Jernaldermysterier" her på bloggen.

Hva skjedde egentlig i år 536 ?

Et tiår med nød, opprør og pest på 500-tallet mangler fortsatt en forklaring skriver Bjørn Vassnes i Klassekampen 30.12.

Det skjedde noe dramatisk i år 536, noe som skulle få følger rundt hele kloden.  Solen bleknet, sommeren ble til vinter. Og det varte ikke bare i ett år.  Det ble starten på et tiår med hungersnød og opprør.  En dødelig pest bredte seg rundt Middelhavet og tok livet av hver fjerde innbygger i det bysantinske riket.  Regimer falt, fra Kina i øst til Sør-Amerika i vest. 

Mange forskere har gjettet på at det det kunne vært et stort vulkanutbrudd. Men ingen historiske kilder kan fortelle om en slik hendelse på denne tiden.  Kunne det ha skjedd så langt borte at ingen på våre trakter fikk vite om det ?  F.eks. fikk utbruddet av vulkanen Tambora i Indonesia i 1815 solen til å blekne langt unna, og skapte et år uten sommer i Europa.

Så man har forsøkt å finne spor av noe sånt i grønlandsisen og i årringer i trær.  Michael Baillie ved Queens University i Belfast fant at årringer fra Skandinavia til Sør-Amerika fortalte om flere år på rad med uår, akkurat på denne tiden. Men i borekjerner fra grønlandsisen fant man ingen spor av vulkansk aktivitet.  Et vulkanutbrudd med så store virkninger burde ha etterlatt aske og svovel i isen.  Noen begynte derfor å lete etter andre forklaringer.  Geologen Dallas Abbott fra Columbiauniversitetet i New York fant uvanlige høye nivåer av tinn i borekjernene fra Grønland og mente at det kunne ha vært Haleys komet .  Og den hadde vært i nærheten i 530, vet man bla. fra kinesiske kilder.  Vi vet også at den var så nær solen at dette ville ha revet løs mye is og partikler.  Dette støvet ville jorden ha passert gjennom to ganger pr. år gjennom flere år.  Andre forskere er skeptiske til at Haleys komet kunne ha hatt en så sterk effekt.  Et alternativ er at det kan ha vært en kombinert effekt av kometen og et vulkanutbrudd. En mulig kandidat for det sistnevnte er Ilpongo-vulkanen i El Salvador som kan ha hatt et utbrudd på 84  kubikk-kilometer ca. år 535 i følge New Scientist 18. januar.   uansett om "angrepet" kom utenfra eller innenfra, så skjedde det noe i år 536 som endret historiens gang, og fikk regimer til å falle. 

NB.  Det var omtrent på denne tiden at en omfattende pottemakerkunst i Norge opphørte.  Potteskår fra jernalderfunn er jo et vanlig fenomen, men det stopper omtrent da.  Vikingene hadde glemt kunsten og hugget ut tunge kjeler i kleberstein eller importerte jerngryter.  Omtrent på denne tiden stoppet også trøndernes forbløffende jernproduksjon som hadde holdt så høy kvalitet og stort omfang i hundrevis av år.  Norge og Skandinavia ble opplagt også hardt rammet av denne krisen.  

Jernalderfolkets østlige forbindelser ..

Mer om jakten på Odinmytens opphav etc.

Sverd fra folkevandringstid. Kulturhistorisk museum. Oslo

Thor Heyerdahl ble grundig kritisert for sine teorier om Odins folkevandringer der han tok Snorres Ynglingesaga mer bokstavelig enn de fleste fagmiljøer.  Les gjerne mer om saken på blogginnlegg her den 05.01.13 der en folkemusiker fra Setesdal har kjent igjen Nordafjellslåtten i et stykke aserbajdsjansk folkemusikk og forfølger sporet på den måten.  I det siste har jeg kommet over et par avisartikler om folk som også retter oppmerksomheten den veien.  13.12.13. skriver Svend Einar Hagen i Larvikavisen Østlandsposten om Niels Peter Gjefle Slaatta som lufter tanken om at Kaupang ikke først og fremst var vikingenes handelsplass, men snarere silkeveiens nordlige endepunkt styrt av det mektige handelsimperiet Khazaria.  Jeg gjengir det meste av artikkelen.  Slaatta undrer seg over at kunnskapen om Khazaria "forties" av norske faghistorikere. - Jeg har kontaktet historikere for å få vite mer om dette, men flere av dem har ikke engang hørt om Khazaria, et mektig handelsrike på 700-900-tallet, og de er heller ikke interessert i å sette seg inn i det.  

Han viser til at det i Sverige er reist spørsmål om det faktisk var khazarene som opprettet handelsplassen Birka for å sikre en fredelig arena for handel med varer fraktet gjennom den viktige Silkeveien til "kunder" fra hele Nord-Europa.  - Det er mye mulig at Kaupang var i samme situasjon, og at handelsstedet i Viksfjord faktisk var et av Silkeveiens nordlige endepunkt, sier Slaatta.  Han kan kanskje finne støtte i ny forskning om silkefunnene i Oseberg-graven.  Til nå har man trodd at dette er tekstilfragmenter fra silketøyer stjålet fra kirker i vest.  Nå tyder mye på at silken er importert direkte fra produsentene i Østen.  (Se blogginnlegg her "Vikingenes silke" 29.10.13 !).  

Khazaria omfattet områdene mellom Svartehavet og det kaspiske hav og et stort område nord for dette.  Det var et mektig imperium, en velorganisert stat, et khaganat med to konger og en stående hær som kontrollerte den nordøstlige delen av Silkeveien.  De krevde inn skatt fra store områder og avgift av dem som fraktet varer langs Silkeveien, sier Slaatta.  Khazaria konverterte til jødedommen, trolig omkring 740.

Slaatta forteller at sporene etter khazarene på Birka - Kaupangs svenske "parallel" er tydelige.  Til og med navnet Birka kan være av khazarisk opprinnelse - "bir(li)ki" som betyr boplass ved stranden for handel.  - Gravfunn fra Birka peker også mot Khazaria.  Klesdrakter, mynter og våpen, blant annet ett med khazarkongens merke - en ørn - indikerer at khazarene styrte her.  Mye tyder på at Birka ble opprettet av khazarene da handelen gjennom Middelhavet ble utrygg, og erstattet av tryggere veier på og langs de store elvene i øst.
Birkas fremvekst, storhetstid og fall sammenfaller i tid nøyaktig med Khazarias vekst og fall slik også Kaupang gjør det. - Det var russerne ved Svjatoslav 1 som i 965 først slo khazarene.  Via den russiske ambassaden får Slaatta mer innsyn i denne spennende perioden.

Osebergstil. kulturhistorisk museum. Oslo

 01.02.14. skriver Eivind Haugestad Kleven i avisen Firdaposten om historiker Sturla Ellingvåg i Florø som har fått et spesielt oppdrag fra Kon-Tiki Museet i Oslo.  Han reiser rundt i Kaukasus og samler inn DNA-prøver.  Han samarbeider bla. med Center for Geogenetics ved universitetet i København.  I januar var han en uke i Georgia nettopp for å etterprøve Heyerdahls teorier.  De har bla. fire professorer fra forskjellige land med på prosjektet.  Heyerdahls teori var jo at Snorre faktisk kunne ha rett i at Odin og de andre "gudene" var folkegruppene æser og vaner som utvandret fra Svartehavsområdet og slo seg ned i Skandinavia hvor de gjorde så stort inntrykk på befolkningen at de siden ble dyrket som guder.  Med på reisen hadde han et følge på åtte forskerspirer skriver Kleiven.  De hadde base i Tblisi og et nært samarbeide med Nasjonalmuseet der. Derfra gikk reisen nordover til tre avsidesliggende daler. - Det var i hovudsak folk frå dette området vi var ute etter, sier Ellingvåg.  - Dei er etterkommarar av Colchis-kulturen som vi er interesserte i.  Dei er eit enormt interessant folkeslag både antropologisk og kulturelt. Så vi leiter etter slektskap mellom dei og folk i Skandinavia.  Ein må velge plassar der det har vore minimalt med tilflytting opp gjennom hundreåra, slik at vi får eit så godt DNA-materiale som mogleg.   Prosjektet startet i fjor da Ellingvåg reiste til Aserbajdsjan med datteren til Thor Heyerdahl, Bettina.  Regimet i Aserbajdsjan var svært behjelpelige og de fikk samlet inn DNA-prøver fra Udi-folket som Heyerdahl selv var så opptatt av, samt andre isolerte folkegrupper i området.  Heyerdahlnavnet har vært en god døråpner for Ellingvåg på disse kanter.  

Osebergkvinnenes gravkammer.

Denne bloggeren er spesielt interessert i sånt stoff som dette.  Den mystiske jernalderen før vikingtid.  Jeg skal se om jeg kan få gjort både "Snorre" og "Østlige forbindelser" til søkekriterier på bloggen en dag.  Enn så lenge, les gjerne "Sverdet i Eiavatnet" fra 01.02.12. og måten dette peker mot Øst-Europa på, samt etterfølgende innlegg om sarmatenes mulige påvirkning.  Og les, f.eks. om de mystiske, mulig avestiske (gammelt persisk språk) tegnene på en stein som siden har blitt grunnstein til en kirke i Grimstadområdet.  Mitt inntrykk er ellers at nyere forskning ofte gir Snorre rett der historikerne har trukket ham i tvil som kilde, som f.eks. hva angår Tønsbergs alder, slagene på Re og sikkert en del annet. 

Foto: Dag H.

Pottemakerindustri på Sørlandet i Romertid og folkevandringstid ...

Det er bare i i løpet av de to, tre århundrene fra omkring 300 til midt på 500-tallet e.kr. at det kan spores et betydelig pottemakeri her hjemme skriver Frans-Arne Stylegar i Klassekampen 07.10.13.  

Stylegar er fylkesarkeologen i Vest-Agder og skriver bloggen Arkeologi i nord; http://arkeologi.blogspot.no/ . Denne artikkelen har han dessverre ikke publisert der, men han skriver at innflytelsen for denne pottemakerkunsten helt tydelig kommer utenfra, trolig fra det nordlige Jylland og at det særlig er i Vest-Agder og Rogaland at pottemakeriet utvikles til en kunst på denne tiden.  

Keramikk fra eldre jernalder, ikke nødvendigvis Augland gård. Stavanger Museum. Foto. Dag H.

Han trekker frem en viss Augland gård nord for Kristiansand som ble utgravet gjennom to feltsesonger etter å ha blitt oppdaget i 1974. Dette skal da ha vært den mest omfattende utgravning i Oldsakssamlingens regi siden Osebergskipet 70 år tidligere.  Man fant, på et ganske lite område, åtte langhus, et rundt  hus, et grophus, fire basseng med råleire, fjorten keramikkovner og 141 groper.  Gropehuset var ovalt, åtte ganger tolv meter og skåret nesten halvannen meter ned i bakken. Bunnen var dekket av et tynt lag leire og kulturlagene over dette gulvet inneholdt flere ildsteder og store mengder oldsaker.  

Minst 55.000 skår av anslagsvis 800-900 leirkar er funnet på stedet.  Utvalget av typer var stort.  Selv om funnene viser spor av jordbruk og annet håndtverk er det grunn til  å tro at dette har vært åsted for høyst spesialisert håndtverk, en pottemakergård skriver Stylegar.  Heller ikke andre steder i Skandinavia er det funnet pottemakerier av Auglands karakter og størrelse.  Parallellene må kanskje søkes innen for Romerrikets grenser.  Tidligere pottemakerier skal ha vært påvist i Colchester i England, men på Augland har virksomheten fortsatt lenge etter den romerske pottemakerkunstens blomstring - langt inn i folkevandringstiden.  Innflytelsen fra romersk og kontinental pottemakerkunst er nokså tydelig skriver Stylegar, men selve produksjonsteknikken ser ut til å være tuftet på mer lokal grunn.  I Norden ser det bla. ikke ut til at man brukte dreieskive som i Romerriket. 

NB. Denne spesielle produktiviteten i tidlig jernalder minner meg igjen om innlegget "Trøndersk jern" her på bloggen, under flere epoker av eldre jernalder, lagt inn 05.10.13.  Den forbløffende trønderske jernutvinningen som ga så god kvalitet varte betydelig lengre, men ser ut til å tatt slutt omtrent samtidig med pottemakeriet på Sørlandet.  

Langhus fra år 200-300 funnet på Forsand i Rogaland ..
En kommune der det tidligere er funnet en hel landsby fra jernalderen.


                                           Foto: Roar Larsen. Strandbuen

18.10.13. skriver Roar Larsen i avisa Strandbuen om en del spennende funn i Forsand i Rogaland.  Det skal bygges et boligfelt på et sted som heter Landa og der har arkeologer funnet et hus fra romertid som har vært minimum 60 meter langt.  Det kan ha vært lengre da stolpehullene går helt ut til kanten på et gammelt masseuttak.  Denne bloggeren har skrevet om noen jernalderhus nå og jeg tror ikke vi har noen fra jernalder som er noe særlig større enn dette.  De har ellers funnet spor etter flere hus, flint, keramikk, øks, brente bein, spinnehjul, vevlodd og slagg fra smiing. - Korleis veit de kva periode husa er frå ? spør Larsen. - Foreløpig er det bare kva me trur.  Me ser korleis husa er bygt og kan sjå det ut får det. Her på Forsand har me funne mange hus (i tidens løp. Dag anm.). Husa har endra seg både i storleik og byggjemåte frå tidsperiode til tidsperiode, sier arkeolog Barbro Dahl.  - Det har me funne ut tidlegare og veit ganske godt korleis husa ble bygt i dei forskjellige periodane. Når me har fått datert funna kan me seia heilt sikkert kva tidsrom dei er i frå.  

I sammen med arkeologer fra inn - og utland har hun undersøkt et område på Berge og Bergevik.  De har funnet flere boplasser fra forskjellige tider.  Det nevnte langhuset hadde rom både for folk og husdyr.  Det har en beliggenhet som passer godt til den urolige tiden det nok skriver seg fra, med god utsikt over fjorden der eventuelle angrep gjerne kom i fra.  Samtidig bodde det folk ute ved Lysefjorden forteller Dahl.  Ellers har de funnet en hel gård med bustadshus og verksted fra eldre jernalder på Berge - og et hus fra bronsealderen.  Men Forsand  er godt kjent blant arkeologer fra før av skriver Larsen.  På Landa har man funnet den eneste forhistoriske landsbyen i landet.  254 forhistoriske hus er det funnet spor etter under utgravninger fra 1980 til 1990 og i 2007. Dette siste her er jo uhyre interessant og stemte vel frem til i sommer.  Da ble det funnet noe liknende, ikke så stort tror jeg, i Etne i Sunnhordaland.  Se innlegg her på bloggen fra en gang i høst.  Også har vi jo Kaupang da, men det er nok ikke en landsby i den forstand nei.     

Langhus i Verdal eldre enn antatt ..
Bygget i løpet av de siste to hundreårene før Kristus skriver Per Christiansen i Adresseavisen 25.09 og obs !

Her vil jeg gjerne henlede oppmerksomheten til det, trolig mest interessante innlegget på denne bloggen i høst, nemlig "Trøndersk jern" lagt inn 05.10. under "eldre jernalder" der jeg siterer den samme journalisten. Altså. Han skriver denne gang og jeg siterer nesten uavkortet; Det store langhuset på Hallem i Verdal gir nye perspektiver på førromersk jernalder i Trøndelag.  Utgravningene av det store langhuset ble avsluttet i forrige uke etter to graveperioder i løpet av sesongen, i juni og i august. - Vi antok at dette huset var fra folkevandringstiden, det vil si i fra samme tid som langhuset ved Stiklestad kirke som ble undersøkt i 2008.  Det er derfor en stor overraskelse at langhuset på Hallem viser seg å være 500-600 år eldre, sier arkeolog Raymond Sauvage fra Vitenskapsmuseet. Det eneste funnet fra Trøndelag som kan sammenliknes med langhuset på Hallem, er dermed et Langhus på Hovde i Ørland som det ble funnet spor av på 1990-tallet.  Sammen gir disse husene et innblikk i en tid man fra før av har visst lite om skriver Christiansen.

- Førromersk jernalder er en periode med få funn, og det er tolket som tegn på nedgangstider.  Men langhuset på Hallem viser at det ble bygget store høvdinghus også på denne tiden, sier Sauvage. Han legger til at det er fristende å sette funnet i sammenheng med den store jernutvinningen som kom i gang i fjellet i Trøndelag i de siste par århundrene før vår tidsregning, med tilhørende handel og utskipning.  Langhuset har vært en usedvanlig lang bygning, mellom 35 og 40 meter lang og 7,3 meter bred på midten. Det ser ut til å ha vært inndelt i fire-fem rom. De midterste av disse har hatt ildsteder, mens rommene på hver ende av huset har vært åpnere med større avstand mellom de takbærende stolpene.  Det er funnet doble og til dels tredobbelte stolpehull som kan tyde på at takbærende stolper har vært skiftet ut både en og to ganger. 

- Dette sammen med de mange velbrukte ildstedene tyder på at huset har hatt en relativt lang bruksfase.  Under normale forhold regner vi med at slike stolper kunne vare i ca. 70 år, men brann kunne jo forekomme. Det ser vi spor av også her og det er nettopp trekull i et av stolpehullene som har gitt oss den første dateringen, sier Sauvage. 

På nordsiden av langhuset på Hallem har arkeologene funnet lange parallelle rekker med stolpehull. Dette kan være spor av en innhengning eller ei fegate.  I tillegg er det funnet spor etter to mindre hus på feltet.  Funn av slagg og slaggperler tyder på at rom i langhuset har vært brukt som smie.  Utover slagget og en god del brent leire er det ikke gjort gjenstandsfunn på utgravningsfeltet som ligger like ved det store området med gravhauger og bautastein fra yngre jernalder i Hallemsmarka, skriver Christiansen.

NB. Denne bloggeren lar seg helt rive med. Sett opp mot nevnte artikkel om trøndersk jern er dette opplagt det mest interessante jeg har hørt om fra sommerens utgravninger, i sammen med en hel jernalderlandsby i Etne i Sunnhordaland og tidenes nordligste spor av bronsealderkultur i Troms. Men denne forbløffende sterke og tidlige jernalderaktiviteten i Trøndelag er virkelig spennende greier.

Skjell fra Maldivene i jernaldergraver nordpå ! 

De eneste tre funnene av disse skjellene her til lands, kauriskjell, av en type som har vært brukt både som perler og betalingsmiddel, har vi fra graver i Nord-Norge.  Mye tyder på en østlig forbindelse skriver fylkesarkeologen i Vest-Agder Frans-Arne Stylegar.  Gravene er fra 600-tallet.  Se hele artikkelen på bloggen hans, "Arkeologi i nord";

http://arkeologi.blogspot.no/2013/09/kauriskjell.html 

Like ved Raknehaugen på Romerike ..
Metallsøker fant draktspenne fra folkevandringstiden



14.09. skriver Thor Fremmerlid i Romerikes Blad om et  oppsiktsvekkende funn.  Den erfarne metallsøkeren Carl Andrè Fronth hadde funnet en draktspenne i bronse et par steinkast unna Raknehaugen.  - Det er aldri funnet noe liknende i Norge, sier Lars Søgaard Sørensen, arkeolog i kulturavdelingen i Akershus fylkeskommune. Draktspennen er fra folkevandringstid og  i bronse og den har plass til sju edelstener hvorav fem fortsatt sitter i.  - Kanskje har den tilhørt en høvding, sier han. Spennen (Foto: Roar Grønstad. Romerikes Blad) hadde ingen  nytteverdi og var utelukkende til pynt.  - Funnet kan dateres til omtrent samme tid som Raknehaugen, forteller Kristian Reinfjord, arkeolog i Ullensaker kommune.  - Kanskje var det selveste kong Rakne som bar den, spekulerer han og legger til at denne typen spenner kun ble produsert i dagens Tyskland.  Carl Andrè Fronth fant spennen knapt fire centimeter ned i det nypløyde jordet. 

NB. 1.  Kong Rakne har nok ikke båret denne spennen.  To dager senere har Fremmerlid i Romerikes Blad snakket med Mads Ravn, leder ved Kulturhistoriske museums seksjon for arkeologi.  Han forteller at det var kvinner som bar denne typen spenner.  Opprinnelsen er også noe mer uklar enn det først kunne virke som.  Ravn og kollegene må analysere legeringen for å være sikre på hvilke del av Europa den stammer fra.  Alderen og  det at den har vært et dyrebart statussymbol er det imidlertid ingen tvil om.   

NB. 2. På siden etter denne artige nyheten 14.09. kommer Ola Einbu med ytterligere opplysninger om Raknehaugen.  Han kaller den Nord-Europas største gravhaug. Jeg antar at det gjelder innenfor sin periode.  Den skal være fra ca. år 500 e.kr. og er 15 meter høy og imponerende 90 meter i diameter.  Sagnet forteller at her ligger kong Rakne, gravlagt mellom to hvite hester og med rikt gravgods forteller Einbu.  Den har vært forsøkt utgravd to ganger uten at man har funnet annet enn en trespade og noen brente bein.  Utgravninger har vist at haugen er bygd opp av tre teltformede tømmerlag der bare det øverste laget inneholder hele 25.000 stokker !  Alle ble felt i løpet av et år midt på 500-tallet.  Det er regnet ut at det måtte mellom 30.000 og 35.000 dagsverk til for å bygge haugen og at hele 1000 mål skog ble snauhogd.  Man antar at mellom 500 og 600 mann sto for byggingen.  En formidabel innsats og maktdemonstrasjon mange hundre år før vikingtiden. Den østromersk-gotiske historikeren Jordanes nevner Raumariciae som et rike i dette området omtrent på den tiden haugen ble bygget. Raumarriket er vel også et av områdene for Halvdan Svarte sin ekspansjon i Kringla Heimsins om jeg ikke  husker feil. Og Rakne-navnet er vel også nevnt i den sagaen, i så fall som et navn som har gått i arv opp til hans tid.

Mulig landsby fra jernalderen avdekket i Etne Sunnhordland ...

Arkeologer fra Universitetet i Bergen har gravet ut og dokumentert 21.000 m2 på noe som lokalt kalles Coop-tomta.  De har funnet rester av 50 hus, både langhus og mindre bygninger.  Om alle er fra samme periode er uklart.  Journalist Marit Matre Birkenes nevner både perioden 500 f.Kr til år null og yngre jernalder.  "Om det dreier seg om ein landsby eller om det berre er hus som er bygde på same plassen over tid, veit dei når tidfestinga er i boks.  Men mykje tyder på at dette er det ein kan kalla ein landsby" skriver hun. Funnene er avdekket 30-60 cm. under jordoverflaten.  Jan Terje Rafdal, en lokal kunstner som også har metallsøk som hobby har vært til god hjelp og har bla. funnet en romersk mynt på stedet.  - Det er ikkje storfolk som har levd og drive jorda på dette stedet ved Etne senter selv om bygda kalles Kongebygda på folkemunne, sier feltleiar Yngve Flognfeldt.  - Det har heller ikkje vore "svelt i hel" slik det historisk sett har vore mange stader på Vestlandet.  Alt tyder på at det i den vesle grenda nedenfor Likskar har vore fredeleg og etter måten bra å leve. Storgardane og bydeborgene ein kjenner frå andre stader i bygda er teikn på meir standsforskjell og uro. Dette som no vert dokumentert er ein periode der der det ikkje vart så store skilnader på folk og der trugslene utanfrå ikkje stod i kø.  Det er avisa Grannar som melder dette den 12.september.

NB. Bildet over viser utsnitt av en modell over en veldig tettbygd jordbruksgrend fra jernalder, en gang før vikingtid, utstilt på Stavanger Arkeologisk Museum.  Jeg tror ikke de karakteriserte dette som en landsby.  Landsby fra tidlig jernalder er sjeldent i Norge, jeg tror kanskje jeg har hørt om et annet eksempel.  Disse må da i så fall være eksempler på tidligere bydannelser enn f.eks. Kaupang som ellers ofte omtales som vår eldste sådan.  Jeg tror ellers jounalisten jeg referer her også egentlig mente eldre jernalder og ikke yngre.  Altså at arkeologene tror de har funnet en landsby fra førromersk jernalder.  Det er mildt sagt oppsiktsvekkende.  Bygdeborgene hun nevner pleier vi vel å tidfeste til folkevandringstid, gjerne opptil 500 år senere.

+ Haugesunds Avis i 2014 (de har ikke dato på disse sidene).
En dag skriver Jøran Grønstad: "I midten av september, etter et halvt år med graving, pakket arkeologene sammen i Etne.  - I 14 dager gravde vi ut en liten lokalitet sør for den store. På disse to områdene fant vi til sammen 57 bygninger, forteller prosjektleder Søren Diinhoff fra Universitetsmuseet i Bergen, seksjon for ytre kulturminnevern.  En rekke funn er sendt til karbon-14-datering for å finne nøyaktig alder.  Svarene kommer først om halvannen måned.  Han er allerede i hundre fordi 57 bygninger samlet, en landsby, er spesielt i Norge i overgangen mellom den yngre bronsealderen og jernalderen.  - Tradisjonelt ligger gårdene noen hundre meter fra hvverandre i Norge.  En landsby som denne er en enslig svale. Vi har bare ett tidligere kjent tilfelle, i Forsand.  Diinhoff mener 12 av de 57 bygningene er bolighus.  Hustypen minner om lignende funn på Jylland.  - Mye vitner om at det har vært tette relasjoner mellom Etne og Jylland.  Handel, men også kulturell kontakt og kanskje giftermål, sier han.  Arkeologene antar at landsbyenn oppsto for 2.500 år siden.  Etter 200 år gikk samfunnet i oppløsning.  - Ettersom tiden går oppstår egne tradisjoner. I Norge er ikke jorden så rik som i danmark. Da var det kanskje ikke så funksjonelt å ha seks gårder samlet på samme sted.  Da måtte man langt ut for å dyrke jord eller med dyrene. Mulig de kom til at det var en bedre idè å splitte opp, tror Diinhoff.  Han håper han kan grave opp mer penger, skriver Grønstad.  Det er nemlig flere funn fra utgravningene som bør behandles, men som det ikke er budsjetter til.  Og stedet ?  Der skal Coop og Felleskjøpet få breie seg.

Om troverdigheten til Ynglingatal ..

Fylkesarkeologen i Vest-Agder Frans-Arne Stylegar er en god formidler av arkeologi og historie og ikke minst, hvor forskerne står i dag, i spørsmål som hele tiden melder seg i den evige analysen av fortidens mysterier.  På sin blogg Arkeologi i Nord kan man lese mange av artiklene hans.  Ynglingesagaen som innleder Kringla Heimsins, Snorres kongesagaer, er et fantastisk eventyr som forteller om hvordan kong Odin tok seg frem til Skandinavia, fra sitt rike ved Svartehavet eller Kaukasus, og grunnla en ny kongerekke her, hvorav den norske kongsætten tydelig skulle være en avlegger av en svenskbasert hovedstamme som kunne telles 27 generasjoner bakover.  Om denne sagaen er fundert på skalden Tjodolv sine vers fra vikingtid eller er diktet på Island i middelalderen strides de lærde.  Stylegar redegjør:   

http://arkeologi.blogspot.no/2012/08/tro-tvil-og-ynglinger.html 

Vikingenes silke, en ærlig sak ?

I dag skriver Yngve Vogt en artikkel på Apollon, forskningsmagasinet til Universitetet i Oslo.  Det er en omtale av den siste boka til førsteamanuensis Marianne Vedeler som har gjort et fireårig dypdykk i vikingenes silkehandel.  Det er gjort mange funn av silke fra vikingtidens Skandinavia.  Det rikeste området for slike funn er handelsstedet Birka i Uppland i Sverige.  Det største enkeltfunnet er imidlertid i Oseberggraven. Og det siste gjort i Norge er fra Hamarøy i Nordland (ca. 2 år siden) skriver Vogt. Alle de nevnte funnene er fra graver.

Tidligere har det vært vanlig å anta at vikingenes silke gjerne var ervervet ved røveri i britiske lokaliteter, men Vedeler åpner for at også norske vikinger har vært mer østvendte enn mange har tenkt.  Altså at silke fra norske funn kan være resultatet av fredelig handel langs østeuropeiske handelsveier, dvs. elver som har gitt dem adgang til Bysants og persiske forbindelser.  Mye av silken i Osebergfunnet bærer umiskjennelige persiske mønstre og ut i fra det som ellers er funnet tyder mye på at vikingene fikk mer silke fra Persia enn fra Konstantinopel.  Bysants hadde også restriksjoner på hvor mye silke en enkelt handelsmann hadde lov til å kjøpe.  Det er et artig tankekors, skriver Vogt, at silke med religiøse og mytologiske symboler fra Persia ble brukt i hedenske gravritualer i Norden.  
Se hele artikkelen her;    http://www.apollon.uio.no/artikler/2013/4_vikinger.html

NB. Jeg fant ellers artikkelen på Aftenposten.no, men gir linken til Apollon.
Den minner meg ellers om de mystiske tegnene på en viss grunnstein til Landvik kirke på Sørlandet, omtalt her 29.02.2012. Forfatteren der mente å kjenne dem igjen som et eldgammelt persisk skriftspråk, avestisk fra rundt år null og ga en tolkning av dem.  Vikingene seilte kanskje langs kjente ruter da de dro av sted ..

TRØNDERSK JERN !
Topp kvalitet siden 300 før Kristus !  Mystisk opphav.

26.juni skriver Per Christiansen i Adresseavisen om et godt studert fenomen med kontinuitet opptil 500-tallet e.Kr. av spesiell interesse, særlig om eldre jernalder. Men trønderjernets glanstid som varte i kanskje 800 år sluttet like mystisk som den begynte.  Jeg siterer nesten direkte  . .  

..  I en ny bok, "The evidence and the Secrets of ancient bloomery ironmaking in Norway", oppsummerer metallurgen, professor Arne Espelund (83) sin mangeårige forskning på tidlig jernutvinning i Norge, der Trøndelag stod i en særstilling i flere hundre år.  I løpet av de siste tiårene er mer enn 300 store produksjonssteder for jern registrert i Trøndelag og midtre deler av Sverige fra tiden ca. 300 før Kr. til ca. 500 e.Kr. - Det som er oppdaget har veldig samfunnsmessige aspekter.  Den tidlige jernfremstillingen var en godt organisert industri, som risser opp konturene av et samfunn vi har lite kunnskap om, fra en velordnet produksjon oppe i fjellet, transportruter til sjøen og en handel over store avstander.

Redskaper sortert under eldre jernalder. Stavanger Museum.  Kan ha ligget i jorda i over 2000 år.  Foto: Dag H

Avansert teknologi
- Teknologien var høyt utviklet allerede da den ble tatt i bruk, slik at dette var kunnskap som kom utenfra.  Trolig må vi til områdene omkring Svartehavet for å finne opprinnelsen. På forbausende kort tid fikk den innpass i midtre deler av Skandinavia, der naturforholdene lå til rette for en stor og effektiv produksjon, basert på myrmalm og furuvirke.  Fra sted til sted finner vi samme type anlegg 2-300 meter under tregrensen, med ovner av leire bygd på terrasser i nærheten av vann. Ovnene var konstruert uten blåsebelg; de ble fyrt med ved, ikke trekull, og utelukkende furuved ble brukt, selv om det var mye bjørkeved tilgjengelig, forteller Espelund. 

I flere år har han samarbeidet med både arkeologer og entusiastiske amatører, som har bidratt til at mange jernvinneanlegg er oppdaget og gravd ut.  Etter utallige studier av ovner, slagg og bevart blesterjern, har metallurgen god innsikt i teknikk og produksjonsmåte.  Med internasjonale fagmiljøer har han også hatt tett kontakt.  Men likevel byr det på problemer å forstå fullt ut hvordan jernet kunne bli så godt i disse anleggene.

Høy kvalitet
- Det ble produsert jern med så lavt karboninnhold at det var smibart uten noen videre prosess.  Dette er stadig noe av et mysterium. Det samme er det faktum at en så avansert teknologi kunne eksistere og videreføres i en skriftløs kultur, sier Espelund.  Han forteller at store klumper av det myke blesterjernet som ble tatt ut av ovnen ble halvt kløyvd,  slik at den gode kvaliteten skulle være synlig tvers gjennom. - Så effektiv var denne gamle metoden at forholdet mellom slagg og jern etter min mening var 1:1 legger han til.  Produksjonen av jern i Trøndelag var særlig stor i romersk jernalder, det vil si fra det første århundret av vår tidsregning og til ca. år 400 e.Kr.  Etter det avtok tilvirkningen, og den gamle teknologien gikk i glemmeboka.  I følge Espelund kan årsaken være at handelsforbindelser ble brutt ved Romerrikets fall, men en demografisk krise i Norge omkring år 500 kan også ha virket inn.  Da myrmalmutvinningen etter hvert kom i gang igjen, var en ny metode tatt i bruk, og det ble produsert mindre på hvert sted.  Noen større virksomhet var det ikke snakk om før på 800-tallet, men en videre vekst på 1000- og 1100-tallet, særlig på Østlandet, der Espelund har drevet sin jernforskning parallelt, blant annet i Telemark og Nord-Østerdal.

I sommer reiser han til Veggli i Numedal for å drive eksperimenter med middelalderovner sammen med fagfolk.  I september blir det jernhelg på Sollia i Atna, arrangert av utmarkslinja på Høgskolen i Hedmark.  Ved foten av Rondane foregikk det også en tidlig produksjon, men her etter en annen teknikk forteller Espelund til Per Christiansen i Adresseavisen. 

NB.  For denne bloggeren er dette en av de mest interessante artiklene jeg har lest. Jeg innrømmer at spørsmålene om i hvilke grad folkevandringer til og fra Skandinavia - og andre, sterke kulturimpulser utenifra, har påvirket vår historie er noe av det som opptar meg mest. Kom bronsealderen til Norden ved en folkevandring ?  Eller jernalderen ? Og ble minnene fra foregående perioder ivaretatt f.eks. fra bronsealder til jernalder ?  Disse tingene har vi enda mye å lære om.  Den ovenfor nevnte, forbløffende oppblomstring av en hel teknologi ser ut som et godt bidrag til dette bildet. Skrullinger som meg tror jo at Ynglingesagaens historie om Odins reise til Skandinavia er uttrykk for et kollektivt minne om en immigrasjon en gang i tiden, enten det var den ene  eller noen helt andre, men som har smeltet i sammen med deres øvrige verdensbilde.  Folkevandringer hit - og herfra har helt sikkert funnet  sted. Avbruddet og nevnte demografiske krise rundt år 500 e.Kr. er nesten like spennende.  Jeg tipper det var da skandinavene sluttet å lage keramikk også.  En god keramisk tradisjon opphørte plutselig en gang i jernalderen.  Vikingene virket satt tilbake på dette området i det de hugget ut kjeler i kleberstein eller brukte jerngryter, ofte importerte. Dette bruddet var vel i skandinavias forsinkede folkevandringstid. Et opphav til Odinmyten kan umulig ha kommet hit så sent, men 300 f. Kr., ja det ville passe. 

Kvinnegraver med sjamanistiske trekk i Norden over lange perioder ..

Fylkesarkologen i Vest-Agder, Frans-Arne Stylegar blogger om faget sitt på "Arkeologi i Nord".  Noen av innleggene står også i Klassekampen på mandager.  22 juli skriver han om spennende fellestrekk ved en del kvinnegraver over en periode som strekker seg fra bronsealder og inn i vikingtiden.  De mystiske trollposene og andre gjenstander som noen kvinner fikk med seg i graven har slående likheter gjennom flere epoker og kulturperioder.  Eksemplene hans er fra Danmark og Norge med noen sammenlikninger fra andre strøk og tider, også Finnskogene på 1900-tallet.
Uten at Stylegar påstår noe som helst så kan det virke som om en rød tråd av naturreligion - og mystikk har overlevet fra kanskje veidetiden og helt inn i vikingtiden.  En tråd på tvers av bronsealderen og jernalderen og tusen år inn i den.. Og steinalderøkser er funnet i det som godt kan tenkes å burde kalles volvegraver fra vikingtiden. De hadde også en sterk fasinasjon for fortiden. 

Se hele artikkelen her; http://arkeologi.blogspot.no/2013/07/trollposer-i-tid-og-rom.html

ROMERSK GULL I POLEN
Ofret i myra på Sør-Skandinavisk vis
mellom år 250 og 450 e.kr. ..

Polske arkeologer har funnet en skatt av romerske våpen, beslag og smykker nær en landsby i det nordøstlige Polen.  Det skal ha ligget i en tidligere innsjø eller myr.  Det er snakk om fint bearbeidet sølv og gull og over 500 gjenstander i jern; knekkede spyd, sverd og en  bit av en ringbrynje.  Funnet ligner de myrofferfunnene man kjenner fra Danmark, Sør-Sverige og Nord-Tyskland der seierherrene en gang ofret våpnene til sine slagne fiender.  "Det er utrolig at de er funnet der, mange hundre kilometer unna" sier arkeologen Ulla Lund-Hansen ved universitetet i København.  Romerne var neppe selv i Polen, våpnene og smykkene deres var trolig gaver til vennligsinnede stammer i regionen eller varer i bytte for rav og slaver.  Det er National Geographic nr. 6. 2013 som melder dette. 

HEDENSKE OFFERSTEDER forts.

Ca. 24 km. øst for Eigersund, i Sokndal kommune kan man lett besøke dette oppsiktsvekkende kulturminnet.  Det kan likne en megalittisk steinalderkonstruksjon, men de fleste heller til at den er bygget i tidlig jernalder, mest trolig rundt folkevandringstiden. Det finnes gravhauger, fallossteiner og bautaer fra eldre - og sikkert yngre, jernalder i området forteller lokalhistoriewiki.no .  Jeg tror uansett ikke vi har noe liknende noe sted i Norge.  Den flate steinen på det de fleste oppfatter som et alter er anslått til å veie ca. et tonn.  Den befinner seg på en vakker, eikebevokst haug i dette småkuperte landskapet som også kalles Dalane. Det mest oppsiktsvekkende ved stedet er allikevel steinhodet og de antatte blotekarene som en viss sersjant Lars Rossland fant i skråningen nedenfor dette alteret i første halvdel av 1700-tallet.  Stedet ligger på gården Rossland og steinhodet kalles derfor Rosslandsguden.  Originalene står i dag på Dalane Folkemuseum som var stengt lør. 11 mai da jeg kom for å se på det.  Jeg ble litt skuffet over dette, men bega meg så til byens (Eigersund) turistkontor for å få forklart veien til alteret og funnstedet.  Turistkontoret var også stengt og jeg hadde ingen anelse om hvilken retning stedet var, men spurte meg frem på taxistasjonen rett ved.  Beskrivelsen var enkel og skiltinga god skulle det vise seg.  Skiltene viste vei til "Rosslandsguden" fortalte de.
Å komme dit var en opplevelse på en regntung og tåkete dag. Stedet oste av skjønnhet og mystikk og best av alt, de har satt opp kopier av Rosslandsguden og blotekarene der, like ved siden av alteret.

Guden selv skal være 61 cm. høy og i den lokale steinsorten labradoritt.  Vi får anta at blotekarene er i samme steinsort.  De tre gjenstandene er nå, litt beskjedent plassert til siden for, og lavere i terrenget enn alteret.  Det virker riktig siden man ikke aner hvordan de opprinnelig har stått.  En illustratør på en av infotavlene har lekt seg med muligheten for at selve guden stod på en liten sokkel oppe på alteret.  Alteret på sin side rakk meg vel til like over magen og ser ellers ut til å være en utmerket slakterbenk.  Den heller i en retning som gjør at f.eks. blod lettere kan tenkes å renne i et av karene.  Ingen tør påstå at de vet.  På nevnte nettsted fortelles det at dette steinhodet ikke har sitt like i Norge, men at det er funnet et par i Danmark. Disse skal imidlertid ha tre ansikter hver.  Derimot kan Rosslandsguden minne om en del antatt keltiske steinhoder som er funnet i Frankrike og Storbritania.  Store øyne og lange neser skal være ganske typisk.  Jeg for min del synes jeg ser en viss likhet med fotballspiller Brede Hangeland, også fra Rogaland.  For øvrig er ikke Rosslandsguden det eneste kjente steinhodet i norsk arkeologi. Jeg viste bilde av et i Bergen historiske museum i mitt reisebrev derfra, men det visste man mye mindre om.

Vi får tenke at Rosslandsguden har vært veltet ut over skråningen bak alteret i kristent raseri lenge før det ble gjenoppdaget.  Men de lot alteret stå. Ikke noe info jeg har sett noe sted tyder på at det skal ha vært rasert og gjenoppbygd.  Da får vi anta at det er det ca. 1500 år gamle originale byggverket som står der. En artig konstruksjonsdetalj der, er at den tyngste delen av den et tonn tunge altersteinen står på de latterligste små og tilsynelatende skjøre steinene.  Se under. Ok, som forrige innlegg muligens indikerer, så har vi trolig flere hedenske offersteder blant oss enn vi aner.  Men vi har ingen som alteret på haugen i Sokndal tror jeg, motsi meg gjerne om jeg tar feil.

Jeg kan legge til at det var lett å se for seg mengder av folk nærme seg og befolke haugen f.eks. gradvis mot toppen, det aller helligste, der de viktigste forrettet dagens gudstjeneste.  Og den er en eikelund og har sikkert vært en lund. Det var fin spaser-rute opp dit, men man kunne også nærme seg toppen ganske bekvemt fra flere forskjellige kanter. Lokalhistoriewiki.no forteller også noe om den skikk som oppstod på Rossland Gård der guden ble stående frem til ca. 1905 da den ble kjøpt av Dalane Museum heldigvis. For det meste skal folk ha pleid å lette på hatten når de passerte den, men et kutt i nesen skal også være fra at de har kastet blink på den med småsteiner eller noe. Uansett kan det virke som om bestående fallossteiner og andre hedenske symboler, som dette alteret, samt vår kjennskap til at slike symboler også har vært ofret til i Telemark og Aust-Agder opp til 1700-tallet, tyder på at disse kulturminnene har hatt et visst vern i folkedypet i en kritisk fase som må ha strakt seg langt inn i middelalderen.

Bildet over viser offerlunden som den tar seg ut fra litt avstand.  Det er parkering 150 m. til venstre for bilen min her ca. så ingen grunn el. anledning til å parkere som meg, jeg bare kom på at jeg måtte ta dette bildet i det jeg skulle til å dra.  Det må være et av våre mest spennende kulturminner for de som er interessert i jernalderen. Men jeg går ut i fra at det ikke kan kalles et horg.  Hva vet vi ?  Det raserte, dvs. nå bebygde horget på Ranheim var en helt anderledes utformet steinformasjon, som en flat haug, mer et sirkelrundt steinalter på en en del meters diameter og med en fordypning i midten som, om jeg ikke tar feil, viste lag fra hundrevis av års bruk. Forrige blogginnlegg antyder jo at steinsrikler kan ha vært offersteder, og til og med ha blitt kalt horg. Mens det på Ranheim, som ikke var noen steinsirkel skal ha hatt noen litterære referanser som matchet med sagalitteraturens beskrivelse av horg. Men alteret og steinguden på Rossland, det har ikke sin like her i landet.  Jeg vet ikke hvor det evt. har det. I keltiske deler av Vest-Europa ?  I så fall, med tanke på at vi tror dette er bygget kanskje rundt 500 e.kr. , så er det etter at romerne trakk seg ut av Britania.  Kulturutveksling mellom keltere i Vest-Europa og folk i Skandinavia har trolig vært sterkt redusert etter at romerne slo kelterne i Frankrike og Britania.  Så hvis Rosslandsguden er ca. 1500 år gammel som antatt (folkevandringstid), så tyder det kanskje på at keltisk påvirkning har overlevet på våre kanter lenge etter at  kilden ble kvalt av romerne, og at keltiskinspirert kultur har levet side om side med mer germanske folkeslag.  Rygene går ellers for å være et germansk folkeslag har jeg registrert, de skal jo ha en lang og geografisk mangslungen historie.

Våre fallosdyrkende forfedre ..
På Historisk Museum i Oslo kan man se en fallosstein utstilt i avdelingen for jernalder.

På Arkeologisk Museum i Stavanger har de også en (bildet under), kanskje finnes det slike på de fleste museer her i landet. Museet i Oslo viste i høst også, under temautstilling om hesten i nordisk historie, det som skulle være en tørket hestepenis brukt til kultiske ritualer, trolig type fuktbarhet og trolig på de enkelte gårdene rundt om kring.  Denne skulle altså, utrolig nok være en ekte - og konservert sånn en, fra vikingtid, kalt vølse. 

09.03. skriver VG om en Herbjørn Pedersen som endelig har oppklart et av Skjernøyas mysterier.  En stor penisformet stein har lenge prydet utsikten mot havet.
- En pikkstein. Den er et fallossymbol med ønske om fruktbarhet, trolig reist under bronsealderen, sier han til VG.  De såkalte pikksteinene har i følge historikere vært vanlig langs kysten - frem til enkelte kristne forstod symbolikken.  - På den mørkeste og mest pietistiske tiden antas det at mange av steinene ble kantet og gravd ned av kristne som ville motarbeide kjødets begjær.  Det er underlig at ingen har tatt tak i denne, men de har nok bare trodd at den var en varde, mener Pedersen.

Det skal være funnet mange slike steiner rundt i landet og ofte i graver og noen ganger på eller ved gravhauger. Analyser av gravhaugene tyder på at de er fra 200 til 600-tallet e.kr.  Bruk av hestepeniser/vølser i familiebaserte fruktbarhetsritualer er omtalt fra vikingtid, i Flateyearbok sin versjon av Olav den helliges saga forteller Arild Haugen som her gir en oversetting og forklaring til denne: http://www.arild-hauge.com/hvitestener.htm .  Anbefales ! Først i disse dager blir Flaeyarbok oversatt til norsk. I mellomtiden kan man her ta en kikk inn i en okultisme vi ikke hører så mye om fra sagatiden.


Så, i avisa Varden den 05.01. skriver Pål Egil Tornholm om en fallosstein fra Grenland som nettopp er kommet frem i lyset.  Gårdsstyreren på en folkehøyskole kom over en slik en rundt 1970, den var da helt svart, muligens fra et likbål.  Men etter omhyggelig rengjøring og puss fremstod den i fin hvit marmor. Finneren beholdt den i sitt eget hjem og det er enken hans som nå har kommet frem med den.  Det er kjent en håndfull andre fallossteiner fra Telemark, men de er alle fra innlandet.  denne ble funnet ved kysten og på et sted hvor man tror det har ligget en storgard.  Stedet har vært søkt over med metalldetektor.  Smykker, spinnehjul og en torshammer i sølv var blant funnene.  Den fra Grenland var 20 cm. høy og veide 8,4 kg. Det er mye mindre enn f.eks. den på bildet over som jeg gjetter veier ca. 20 kg.

Men så har journalist Tornholm gravd litt på nettet (Arkeologi.blogspot.no og Wikipeda).  Han kommer derfra med følgende oppsiktsvekkende tekst om fortsatt dyrking av slike steiner på 1700-tallet ! : "Telemarkingen Hans Jacob Wille (1756-1808) beskriver tradisjoner knyttet til hellige steiner i sitt verk "Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld i Øvre Tellemarken" fra 1786.  Her fortelles det; "I Mee-Aas findes tvende Stene af maadelig Størrelse, som indtil de senere Tider med en udmærket Højtidelighed ere blevne dyrkede som en Guddom. Hver Torsdag Aften, og andre Tider toede man dem, besmurte  dem med smør eller anden salve for Ilden, tørrede og hensatte dem i Højsaedet, alt i den Tanke, at de gave Velsignelser i Huset. Dette skal ellers være den eldste Gudsdyrkelse for Odins Ankomst.  Paa Gaarden Qvalseth i Brunkebergs Sogn vare ogsaa for ikke mange Aar siden to Stene, dannede som Surbrød, der bleve agtede saa meget høyt, at de ej allene maatte ligge i Højsedet med ren halm under, men de bleve endog bestandig toede i Kjernemelk, og i JuleHøjtiden overstænkede med frisk Øl. Hvad Helligdom har været ved disse Stene, har jeg ikke kunnet faae udfrittet. Jeg vil troe, at de sidste som have hædret dem, have gjort det af Agtelse for Fortidens Sædvaner, hvilke disse Fjeldfolk ere altfor hengivne at vedblive, endog i urimelige Ting. En i sin Drukkenskab for Guds Ære ivrig og nidkjær Bonde skal have slaaet Stenene i to, og kastet dem bort."

Høres ut som en Odinkult i Telemark til langt ut på 1700-tallet. 
Oppsiktsvekkende skulle jeg tro.