SAGAEN OM SAMENE

 Man får ha meg unnskyldt overskriften her. Jeg kjenner ikke til noe middelaldermanuskript som forteller sagaen om samene spesielt, men noterer man seg alle gangene vårt broderfolk er nevnt i Snorres kongesagaer så er de svært tilstedeværende og antakeligvis også med en sørligere utbredning enn vi er vant til å tenke oss. De fremstår ofte som svært nyttige bekjentskaper, men også som trollkyndige langt utover det som var ansett som vanlig blant skandinaver ellers.

 

 

 Jeg har altså satt merker ved de tilfellene jeg har kommet over i min utgave fra 1980. I denne omtales samene konsekvent som finner, i likhet med finnene, og jeg har fulgt den logikken at jeg regner finner som samer når det gjelder hendelser som finner sted innenfor Norges grenser og som finner når det vises til Finland. Allerede tidlig i Ynglinge-saga omtales en reise til Finland. Vanlande, konge over Uppsala ød var en nær etterkommer etter selve Frøy og en svær hærmann. Han ga seg til en vinter hos Snø den gamle og fikk Driva, datter av Snø. Han fikk Visbur, en sønn med henne, men forlot henne og kom aldri tilbake. Hun hevnet seg ved hjelp av en seidekone og Vanlande tok sin død av trollkunstene. Visbur arvet riket og var altså finsk på morssiden. Dette er altså ynglingene, oppkalt etter Yngvefrøy. Noen generasjoner senere har de begynt å kalle sine ledere for konger og Agne sønn av Dag var enda en stor hæmann i denne kongerekken. Han dro også til Finland og der ga han seg til å herje. Finnene samlet en stor hær under Froste, sin høvding. Det ble et stort slag og der falt Froste og mange med ham. Agne tok dennes datter Skjolve med seg og tok henne til ekte, men hun får ham drept og hevner dermed sin far og ror bort med sine menn. Nok en finne i den svenske kongerekka der altså, om enn  det ikke varte så lenge. Dette var altså før det guddommelige dynastiet, ynglingeætten hadde etablert seg i Norge, men smått om senn siger de innover landet østfra og den første som har fått sin egen saga i Kringla Heimsins er Halvdan Svarte. 

"Kong Halvdan var i julegjestebud på Hadeland. Det hendte noe så underlig der julaften; da folk hadde gått til bords, og det var en mengde mennesker der, så ble all maten borte fra bordene og alt ølet også; kongen satt sørgmodig igjen og alle andre gikk hver til sitt. Men kongen ville ha greie på hva alt dette kom av, og så lot han fange en en finn som hadde kjennskap til litt av hvert, og ville tvinge ham til å si det, og pinte ham, men fikk ikke noe ut av ham likevel. Finnen vendte seg til Harald, kongens sønn, og ba ham så mye om å hjelpe seg, og Harald ba om nåde, men det nyttet ikke; og så hjalp Harald ham å løpe bort mot kongens vilje og fulgte selv med."  De dro av sted og kom til en høvding som holdt stort gjestebud og ble hos ham helt til våren. En dag forteller høvdingen Harald at det var han som stjal kongens mat på julaften, ved hjelp av trolldom får vi anta, samt at kongen nå er død og at Harald skal arve riket og dessuten vinne hele Norge. Harald som fikk tilnavnet Hårfagre. Snorre forteller oss altså at minst en same holdt til i nærheten av Hadeland og at denne antakelig hadde lært seg norrønt.

Svåse  Et stykke ut i sagaen om Harald Hårfagre har han fått samlet riket sitt og ektet den storlåtne Gyda som utfordret ham på dette og fått fem barn med henne. Da intreffer noe uventet, han forelsker seg. "En vinter var kong Harald og tok veitsler på  Opplandene , da lot han gjøre julegjestebord for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døren mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen og samme mann som hadde båret budet inn bar kongens vrede ut. Men Svåse ba ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av den bakken der. Kongen gikk ut og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken enda noen av hans menn rådde til og andre fra." 

Snefrid  "Da han kom dit, sto Snefrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinnen en kunne se ; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og hånden hennes med, og straks var det som ild i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med en gang, samme natten. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte. Kongen festet Snefrid og giftet seg med henne , og elsket henne så bort i ørske at han gikk fra all ting, riket og alt det han burde se etter.  De fikk fire sønner .."  Så dør Snefrid og liket hennes holder seg mystisk vakkert og Harald sørger over henne i tre år og folket sørger over at kongen er blitt gal. Han tror hun skal våkne opp en dag. Kongens menn får til slutt snakket ham til en slags fornuft og da de får lov til å flytte liket viser det seg at det er i mye dårligere hold enn ansiktet skulle tilsi. "Etterat kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer." Harald tror nå at hele eventyret med Snefrid var drevet av trolldom, enten fra henne eller Svåse. Han jager allikevel ikke sønnene hardere enn at de vokser opp hos andre stormenn i landet. Nå ble de, ikke overraskende, noen villstyringer og blandet seg, ikke overraskende, opp i noen blodfeider her og der, men en av dem levde lenge nok til å bli stamfar til Sigurd Syr, ringerikskongen far til Harald, senere kjent som Harald Hardråde, den siste vikingkongen og grunnlegger av Oslo. Harald Sigurdson var ættebåren fra Hårfagreætten på både mors-siden og fars-siden, på farsiden var det altså fra samejenta Snefrid. 

Eirik var den av sønnene Harald (Hårfagre) var mest glad i. Harald ga sønnen fem langskip da han var tolv år gammel og sendte ham ut på hærferd/herjing i kjente trakter i Austerveg og på de britiske øyer og Nord-Frankrike. Han drev med dette i syv år bare med et besøk hjemom. "Etterpå dro han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier.(Bjarmeland er området rundt Kvitsjøen og Kola-halvøya, særlig befolket ved utløpet av elva Nordre Dvina. Snorre kaller dem alle bjarmer, men de har antakelig vært flere folkegrupper, også samer i flg. SNL.) Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme en kvinne så vakker at at de aldri hadde sett noe lignende; hun sa hun het Gunnhild og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossut Tore. Jeg har vært her, sa hun, for å lære trolldom av to finner, de viseste som er her i Finnmark; nå er de ute på veiding , men de vil ha meg begge to, og begge er så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare og de er så gode på ski at ikke noe kan slippe unna dem, hverken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte ..  Nå må dere for all del ikke komme i veien for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen så får vi friste om vi kunne få drept dem."  Det klarer de ved å følge kvinnens list, det blir et helsikes tordenvær, men neste dag kan kara ta med Gunnhild ned til Eirik på skipet. Eirik tok et møte med Ossut Tore i Hålogaland på veien hemat og sa at han ville ha datter hans til kone. "Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sørpå." Gunnhild viser det seg, blir en demon og en plage for noen konger fremover og ofte blir det tilskrevet hennes trollkyndighet. Det høres jo merkelig ut at en stormann på Nordlandskysten skal sette bort datteren sin på den måten, til noen trollmenn i Finnmark, særlig når man senere får vite at hun var av mektig dansk avstamnig. En villstyring med spesielle egenskaper kanskje, hun ble ihvert fall en slu, dyktig og brutal maktpolitiker. og gift med Eirik Blodøks. 

Så er det ikke nevnt noen samer utenom at Harald Gråfell dro nord til Bjarmeland en sommer, det er i Håkon Jarls saga og Harald her er en av Gunnhild-sønnene som de var kjent og beryktet som. Bjarmeland er altså i flg. SNL Kolahalvøya og landet rundt Kvitsjøen særlig befolket ved utløpet av elven Dvina. Man tror det har bodd flere forskjellige folkegrupper der, men vikingene kaller dem alle for bjarmer, kanskje uten engang å vite at noen av dem er samer. Harald vinner en strid ved elva og herjer rundt der og plyndrer mye rikdommer. Altså mye rikdommer som skandinaver kunne misunne dem akkumulert ved Kvitsjøen. På slutten av Håkon Jarls saga fortelles det at Norge var rammet av uår i Gunnhildsønnenes regjeringstid. Særlig hardt rammet var Nord Norge. Øyvind Skaldespiller kvad så: - Midtsommers skjuler snøen jorden - Odins hustru - Lik finnlappen må vi fore - geita med kvist på fjøset -  

I Olav Trygvasons saga var det en bonde som het Raud og var steinrik og bodde på Godøy i fjorden som heter Salten. Han holdt mange huskarer og en svær flokk finner hjalp ham straks han trengte det. Raud var svær til å blote og kunne mye trolldom. Han hadde en mektig venn i Tore Hjort og disse forsøkte å stoppe Olav Trygvason på vei nordover, men tapte et sjøslag. "Raud rodde ut til havs med draken sin og så lot han heise seil. Raud hadde alltid bør hvor enn han ville seile, det kom av trolldommen hans."   Nordnorsk tverrkulturell trollkyndighet der antakeligvis, men Svåse og Snefrid, de kom fra Sør-Norge, Østlandet får en anta, Opplandene. 

Ellers hører vi ikke mye til samene i Olav Trygvasons saga, men en finne får betydelig rolle i slaget ved Svolder der Olav falt eller druknet etter et bakhold av daner, svear og Eirik Jarl som traktet etter å være den mektigste mann i Norge, samt å hevne sin far Håkon Jarl. På kong Olavs skip står den vidgjetne bueskytter Einar Tambarskjelve og skyter etter Eirik Jarl og treffer ham nesten med to piler. "Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt - det var en stor bueskytter -; "Skyt den store mannen i krapperommet, du."  Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav; "Hva var det som smalt så høyt?" og Einar svarer med de berømte ordene; "Norge av din hånd konge." Av finsk ætt her tror jeg betyr "kommer fra Finland", men det kan vi ikke vite.  Når Finn har blitt et navn, så tror jeg, uten å være noen forsker, at det oftest har betydd samisk, i hvertfall i Norge, på samme måte som Halvdan betyr halvt dansk. 

Olav Trygvason endte sine dager ved Svolder og etter hans saga begynner Olav Haraldsons saga. Enda en kong Olav som var flink til å skaffe seg uvenner. Fem år inn hans regjeringstid fortelles det litt om hedenskapen som fortsatt dyrkes nordpå og innover i Trøndelag. Uten at dennes hedenskap nevnes spesielt fortelles det om en grunnrik mann nord på Hålogaland; Hårek fra øya Tjøtta. "Hårek var den største mannen i Hålogaland; han hadde handelen med finnene i lange tider og kongesysselen i Finnmark; dette hadde han noen ganger hatt helt alene, og til andre tider hadde andre delt med ham."  Her er det altså  snakk om handel som en kilde til rikdom for storkara nordpå. En handel regulert ved kongelige privilegier. Det er den en siden som forteller ja, men fra den kan man få inntrykk av to nabofolk som utfylte hverandre. 

Tore Hund Utover i Olav Haraldsons regjeringstid har han fått seg en rekke uvenner, ikke minst på grunn av sin brutale misjonering for Kvitekrist. Dette gjør det mulig for den også kristne Kong Knut den mektige av Danmark og England og periodevis Norge, å alliere seg med norske stormenn i et opprør mot Kong Olav. Han har for en sjelden gangs skyld tatt seg bryet med å komme til Norge med en hærflåte. Agderbøndene tok ham til konge, den mektige rygehøvdingen Erling Skjalgsson fornyet sitt vennskap med Knut og Nordsjøkongen for nord til åttefylkers-ting i Trondheimen. "Tore Hund (Stormann fra Bjarkøy i Hålogaland, altså nordpå) hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut ga dem store veitsler og ga dem finneferden, og han ga dem store gaver attpå. Nordsjølandenes største hersker er altså godt orientert om nytten av "finneferden" og kan dele det ut som et privilegie. Det høres stadig ut som handel, men vi kan nok anta at denne handelen var sterkt monopolisert til begrensning for samene og fordel for de norrøne storfolkene. Samene ble også skattlagt og det skal ha vært Ottar fra Hålogalands viktigste inntektskilde som han fortalte om til kongen av England på slutten av åttehundretallet. Hvilke nytte samene skulle ha av denne skatteplikten kan man undres over. Det høres mest ut som beskyttelsespenger til mafiaen.

En samisk brynje til Tore Hund   Olav Haraldson ble presset ut av landet og flyktet til Gardarike og fikk politisk asyl hos kong Jarisleiv og Olavs svigerinne dronning Ingegjerd. Men prøver seg altså igjen, etter en tid, på å vinne kongemakten i Norge. Snorre skriver; "Nå skal vi fortelle hva folk tok seg til i Norge i denne tiden. Tore Hund hadde hatt finneferden disse to vintrene, og begge vintrene hadde han vært lenge på fjellet og fått store rikdommer. Han hadde mange slags handel med finnene. Han lot gjøre tolv reinskinnskofter for seg med så mye trollskap at ikke noe våpen beit på dem, mye mindre enn på en ringbrynje."  Og så ruster Tore Hund seg for det møtet med den tilbakvendene Olav Haraldson som finner sted på Stiklestad. Hårek fra Tjøtta og mange høvdinger fulgte ham til møte med trønderhæren de skulle kjempe i sammen med. Før det har han altså hatt en så nær dialog med sine samiske handelspartnere at han faktisk stoler på den trolldommen de tilbyr ham i vennetjeneste eller som handelsvare. Reinskinnskofter som ingen våpen biter på. 

Slaget på Stiklestad fant sted. Tore Hund og Olav Haraldson kom i nærkamp, skiftet hogg som det ofte heter i sagaene. "Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røk noe støv opp fra reinskinnskoften. Dette nevner Sigvat (skald):   - Gavmild konge merket - hvordan kraftige galdrer - fra trollkyndige finner - fullt ut Tore berget; - da gullets herre hamret - "Hunden" over akslen - med gullprydet klinge - den beit ikke på ham - " Snorre fortsetter; "Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnkoften. Men Tore ble likevel såret på hånden .." Kvad følger og Snorre fortsetter; "Kongen sa til Bjørn Stallare; Slå du hunden som ikke jern biter på! Bjørn snudde øksa og slo med hammeren. Hogget kom i akselen på Tore. Det var et kraftig hogg og Tore sjanglet under det. "  Nå forteller Snorre at Tore likevel klarer å stikke ihjel Bjørn og dessuten bli den som ga Olav den hellige dødstøtet, antakelig med det samme spydet. Den ganske nøkterne Snorre betoner sterkt hvordan den magiske reinskofta ga Tore hell i kampen. Jeg vil si at Snorre er ganske nøktern i det han er mer sparsom på troll og eventyr enn f.eks Saxo og Flatøybok er. Han vil likevel formidle hvordan folk så på disse historiene og da følger det litt trolldom med på kjøpet. Hans Yngre Edda er da også en lærebok i skaldekunst og norrøn mytologi, ikke verst for en kristen islending på tolvhundre-tallet. Island har reddet vårt norrønne minne med utallige sagaer, mye Europa-historie også. 

Så følger Magnus den godes saga, Harald Hardråde, Magnus Berføtt, magnussønnene og Olav Kyrre. Vi er kommet et stykke inn i Norges katolske middelalder og borgerkrigstid. I Inges saga er det en kar som blir kalt Sigurd Slembedjakn eller bare Sigurd Slembe (slemme). Han påberoper seg å være sønn av kong Magnus Berføtt og vil ha sin del av riket og makten. Norge hadde da to av kong Magnus andre sønner til konger og det var ikke noen særlig stemning for Sigurd Slembe. Det kommer til en del kamper og Sigurd har på et tidspunkt flyktet nord til Hålogaland med fem skip. Der deler flokken seg. Sigurd hogg stavnene av skipet sitt og senket det og fant seg en heller i berget innerst i Gluvrafjord på Hinnøy. "Der satt Sigurd om vinteren med sine menn, i alt tjue mann og de satt noe for heller-åpninge, så ingen kunne se inngangen fra fjæra. Mat fikk Sigurd den vinteren fra Torlei Skjappe og Einar, sønn til Ogmund fra Sand (på Tjeldøy) og Gudrun som var datter til Einar Areson fra Reykholar (på Island). Det blir fortalt at Sigurd den vinteren lot noen finner inne i fjordene bygge skuter for seg, og de skutene var bundet i sammen med sener og uten søm (klinking vel?) og de hadde vidjer istedenfor kne, og 12 mann rodde på hver side. Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl og gjorde gjestebud for ham. Siden kvad Sigur dette: - Godt var det i gammen - da glade vi drakk - og kongsønnen glad - fikk gå mellom benker - Det skortet ikke gammen - ved gammensdrikken - Menn gledet hverandre - som hvor som helst ellers - 

Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet, som det er kvedet: - Få kan følge - furubåt håløygsk - som bundet med sener - for seilet flyver -  

Men om våren (1139) tok Sigurd og Magnusden blinde sørover med de to skutene som finnene hadde gjort."  Skipene tar dem langt sørpå, kanskje helt til Danmark, men det blir også fortalt at de fikk tatt et langskip som hadde 25 rom et sted i Hordaland. De herjet og drepte underveis og i det de er utenfor Trondheimsfjorden blir noen sendt ut etter dem med skipet Reinen som hadde 22 rom og seilte snarere enn andre skip. Det stoppet dem ikke.  Den neste høst kom Sigurd og Magnus opp fra Danmark med tretti skip, nordmenn og daner. De tapte et sjøslag ved Hvaler og det ble slutten for dem. 

Etter denne generøse gesten fra samene på Hinnøy hører vi ikke noe mer om samer i Kringla Heimsins.  Men våre folk har levet side om side i noen tusen år, det er påvist jordbruk i Troms fra bronsealder og Snorre kunne ikke ha fått fortalt sine historier uten å ta dem med. I Fagrskinna er de ikke nevnt. I Flatøybok er de derimot nevnt en lang rekke ganger og der betones deres trolldomskunst i langt mer eventyrlige vendinger, det gjør også  skandinavenes tidligere så hedenske skikker og guder. Flatøybok likner i det en del på de omtrent samtidige franske ridder-romanene. Det er ikke meldt om noe som likner massakre eller krig mot samer i Kringla Heimsins eller i Flatøybok eller noen av de islandsagaene jeg har lest. Massakre og krig er jo ellers noe disse folka ikke skammer seg over, men snarere skryter av i kvadene. Jo, samer ble drept og pint som så mange andre når det av en eller annen grunn trengtes, men det ble også hvem som helst ellers. Jeg antar, men dette er ikke en hypotese, jeg har ikke nok kunnskap til å lage en hypotese en gang, men det aner meg at undertrykkelsen av samene ofte ble hardere i kristen tid, og til og med under sosialistene. Jeg tenker da på at fornorskningspolitikken i forrige århundre ikke minst fant sted i perioder på trettitallet da Arbeiderpartiet styrte.       

Bygdeborger, forskjellige hypoteser

 Bygdeborger, forskjellige hypoteser

Undertegnede har befart et tjutalls bygdeborger i Oslo-området, Østfold og et par i Sverige og altså nylig lest en masteravhandling i arkeologi om temaet.  Den er skrevet av Tryggve Bernt høsten 2012 og utforsker mulige bruksområder for et lite utvalg bygdeborger i Øvre Eiker. 

Den mest utbredte oppfatning om disse kulturminnene er jo deres funksjon som forsvarsanlegg, i hovedsak fra folkevandringstiden. Tryggve Bernt opplyser også at de er å finne på listen over forsvarsverker hos Riksantikvaren. De borgene han har tatt for seg kan imidlertid synes dårlig egnet til nettopp dette og han har utforsket andre mulige anvendelsesområder. Han kaller dem Jungerborgene etter stedet og fire av disse ligger svært tett på hverandre. To av dem som han kaller tvillingborger ligger kun tretti meter fra hverandre og begge disse har inngang i sørøstre hjørne, altså ikke mot hverandre. Samtlige fire har forborger, altså mindre borgformasjoner like ved, antakelig lavere i terrenget. Nå er det sånn at samtlige av disse fire borgene kan beskytes fra enda høyere fjellknauser mindre enn hundre meter unna og det er, i følge Bernt, et forsiktig anslag over hvor langt en bueskytter kunne nå. Området rundt borgene er dårlig jordbruksområde og Bernt har tatt prøver av myrer i nærheten av borgene. Borgene ligger 5 - 10 km. fra de kjente jernalder- gårdene i distriktet som ellers ser ut til å ha vært rikt og mektig i hele jernalderen. Bernt definerer dem som utmarksborger etter datidens bebyggelse og redegjør dermed også for at det finnes bygdeborger som ligger langt nærmere der folk bodde og derfor var egnet til en forholdsvis rask evakuering og helt sikkert ikke eksponert for beskytning ovenifra.  Men hva med Jungerborgene? De lå langt fra bygdene, de lå tett og de var vanskelige å forsvare mot angrep fra bueskyttere og dermed en angripende flokk. 

Tryggve Bernt redegjør for en del nordisk forskning om bygdeborger hvorav Sverige og Finland har gjort mer enn Norge. Det er f.eks. ikke foretatt utgravninger ved norske bygdeborger. Men han konstaterer at det er gjort få våpenfunn ved bygdeborger i regionen. Svenske forskere synes å definere bygdeborgene som tingsted, rituell plass såvel som forsvarsverker. En viss Ingrid Ystgaard har ved sin forskning anslått at bygdeborger med større flateinnhold enn fire mål (4000 m2) gjerne er fra førromersk/eldre romertid mens de mindre er nyere, nemlig fra yngre romertid og folkevandringstid.  For egen del kan jeg tilføye at danskene ser ut til å mene at de har minst en bygdeborg fra bondestenalder på Bornholm. Bronsealderborger er nevnt i masteroppgaven til Tryggve Bernt. Han lufter også den tanke at flukt som evakuering til et slikt forsvarsanlegg kan være i konflikt med jernalderfolkets æresbegreper. Han bruker ikke mye plass på den tanken og sagalitteraturen er jo også overstrødd med krigere som flykter fra et nederlag og krigere som søker grid (nåde) hos seierherren og får det. Hvis en bygdeborg kan verne kvinner, barn og bufe så tror jeg det hensynet ikke er i strid med æresbegreper. Det trenger ikke å bety at alle bygdeborger var forsvarsanlegg og Tryggve Bernts forskning på Jungerborgene tyder avgjort på at andre funksjoner har vært formålet med disse.  I tillegg til hypotesen om forsvarsverk viser han også at disse neppe, som ofte har vært foreslått, har vært del av et større system for regionalt forsvar og vardeanlegg. 

Tanken om at bygdeborger flest også kunne være vardeanlegg for et større varslingsystem stemmer heller ikke med Jungerborgene. Bernt har undersøkt saken med brannteknisk ekspertise og hensyntatt siktlinjer. De har også anslått at en vardebrenning nærmest ville ha grillet evt fangede på borgen i det man tror seg å vite noe om hvor store disse bålene kunne bli. Faktisk gir oppgaven inntrykk av at vi har et par varder fra middelalderen stående i Hedmark. Utgravninger i Finland har ikke vist rester av store bål skriver Bernt. Han har tatt pollen og kullstøvanalyser av myrer ved borgene, men anser resultatene for usikre i det f.eks skogbranner kan forvirre. Det er allikevel samsvar mellom myrprøver og husdyrhold i området. En bygdeborg ville trenge en del tømmer for å bli et fort og den ville helst ha klare siktlinjer rundt seg. Resultatet kan ha blitt gode beiteområder. En datering fra Forborgmyr kan tyde på en konstruksjonsfase for borgen som går fra 0 - 50 e.kr. til ca. år 250 e.kr.  Jeg legger til for egen del; som jeg trodde. Dette har vært et enormt arbeide. De fleste bygdeborger ligger så kronglete til at trekkokser ikke ville komme til, kløvhester til nøds, men neppe til stor hjelp her.  Flere av bygdeborgene har tatt generasjoner å bygge eller utbedre. Men hva kan ha vært hensikten med Jungerborgene? 

 

Tryggve Bernt tar opp en rekke tolkninger. De kan ha vært beskyttelse for utmarksarbeidere, gjetere, metallutvinnere, jegere og fiskere. De kan ha vært mellomlagringsplass for verdier fra slik utmarksnæring. Bernt påviser at det har vært utvinning av sølv og kobbert i Jungerbergets nærhet. Det er funet overflatebrudd også på en øy i et av vannene rett ved tvillingborgene. I dette vannet er det også funnet to stokkebåter som, til da Tryggve Bernts masteravhandling ble skrevet, ikke var datert. Forrådsgroper og hjørnestolper fra små hus skal være vanlig å finne i bygdeborger i flg. en Michael Olavsson.  Tryggve Berg antar at også utmarksborgene har vært knyttet til det nærmeste aristokrati, altså kjente jernaldergårder fra nærmere Drammenselva som dengang var en fjordarm. 

En slags seterbruk er dermed nevnt. Bufeet var en manns største formue antakelig og hvis de beitet i utmark med gjetere kunne de ha brukt en del bygdeborger som nattely mot kvegtyver og rovdyr. 

Kultisk språkforskning er også nevnt. Typiske navn for bygdeborger Tjuvås, Røverborgen og Troll-et eller annet kan muligens knyttes til mystiske mannsamfunn i eldre jernalder. Tryggve Bernt fremhever at borgmurene også kan ha gjort nytte ved å hindre innsyn i hemmelige ritualer. Han anser at dette særlig gjelder steder med navnet Borg eller Berg.  Jeg for min del har antatt at det gjenvennende Tjuvås-begrepet har hatt rot i senere uvitende middelaldermyter. Jeg tror Bernt har et poeng og har hørt om noe som kan likne mystiske mannsamfunn i Tyskland opp til i dag. Sammenslutninger av menn som går ut i skogen og synger for trærne. Allikevel, for min nærmeste bygdeborg, Tjuvåsen på Vinterbro kan infotavlene fortelle at bygdeborgen faktisk var tilholdsted for en røverbande og  denne ble utradert først da de kidnappet en tjenestejente et sted. Dette var på 1600-tallet i følge kirkebøker.  

 

 

Saxo skal ha nevnt et borganlegg på Rugen som både var kultsted og tilfluktsted for innbyggerne der.  Antakelig venderne, et slavisk folk danskene hadde et svare strev med. 

Begge tvillingborgene på Jungeråsen har steinrøyser på borgområdet som kan være mulige graver. Erfaringer fra Sverige  tyder på at graver kan forekomme innefor murene, utenfor dem og inni selve murene.  

Hvorfor gikk bygdeborgene ut av bruk?

Bygdeborgene ser ut til å ha gått ut av bruk rundt år 600, begynnelsen av merovingertiden. I sagalitteraturen er de knapt nevnt. Tryggve Bernt foreslår at sentralisering av makten kan være en grunn. Konsolidering av makten kan også ha gjort maktsymboler som bygdeborger og storhauger mindre aktuelle. En (Dagfinn Skre) mener at krigerflokkene kunne ha blitt så store at borgene ikke var gode nok lenger. De ble heller en felle.  Bernt nevner også at endringer i bosetningstrukturen kan ha spilt inn og at de store gildehallene kan ha avløst bygdeborgene som maktsymbol og senter for politikk.

Oppsumering:

Tryggve Bernt har funnet eksempel på bygdeborger som er dårlige forsvarsverker. De kan ha tjent som maktsymbol selv om de ikke var perfekte forsvarsanlegg. De kan ha markert territorielle eiendomskiller. To "eiendomsdele" finnes i dag i disse omtalte bygdeborger hvorav en er ansett som en urgård. 

Han antyder at jernalderens store gildehaller kan ha avløst bygdeborgene som maktsymbol og senter for det politiske liv. Fra arkeologien ellers tror jeg allikevel at disse to fenomener har overlappet hverandre med atskillige hundreår. 

Bernt sannsynliggjør at bygdeborgene kan hatt både kultisk betydning og tjent som base for utmarksnæringer og nærmest som seter. Han forteller også det er funnet mye kullrester ved div. bygdeborger som om de skulle ha vært brent ned. Dette var særlig fra svensk forskning, men også påvist i Norge. Tidlig i avhandlingen redegjør Bernt for forskjellige retninger inne  tolkningen av bygdeborger i Norden. Han nevner en rekke og deler dem først og fremst inn i to grupper; de som tolker det som forsvarsanlegg og de Bernt karakteriserer som Alternativtolkerne.  De sistnevnte støtter gjerne flere av de hypotesene som Bernt fremmer og hvor han selv, til da, nok var en av de som har nedlagt mest forskning på feltet. En alternativtolker han nevner, men hvis hypotese Bernt ikke har gått nærmere inn på heter Tom Haraldsen og skal i 1980 ha sett på bygdeborgene som kultplass og fangstanlegg. Akkurat det siste har slått meg også i det mange av borgene jeg har befart nok hører til det Tryggve Bernt vil kalle utmarksborger. 

Tom Haraldsens hypotese

Nå kjenner ikke jeg Tom Haraldsens hypotese om bygdeborgene som fangstanlegg annet enn at de er nevnt i Bernt sin masteravhandling, men min observasjoner kan kanskje støtte dem allikevel. Man får tid til å tenke en del når man befarer bygdeborger som ofte ligger uveisomt til.  Jeg tror på alle hypotesene som Tryggve Bernt legger frem. Når en bygdeborg f.eks antakelig har vært under bygging eller utbedring i to hundre år så er det rimelig å anta at de helst ville ha litt nytte av den. Den har antakelig vært i bruk i enda noen hundre år. Samtidig tror jeg nok at forsvarsanlegg har vært den viktigste hensikten med de fleste bygdeborger. Høydeforskjell har som regel vært en kjempefordel under krigføring.  Øst for Oslo ligger Østmarka hvis østside vender ut mot Øyeren og bygder som hører til Rælingen og Enebakk kommune.  To av tre bygdeborger på den sida var ganske krevende orientering i bratt, småkupert terreng og antakeligvis utmarksborger ja. Festningsåsen og Drageåsen. Det var antakelig borgen i Sørmarka også og mange av de andre jeg har vært på. 

Det man fort ser er at elgen liker seg på disse kollene og knausene. Det er gjerne mye elglort i dem og på leting etter Festningsåsen som ligger i et ulverevir i Østmarka kom jeg over beina etter en totakkers elg spredt utover, hadde antakelig forsøkt å rømme oppover i terrenget med en ulveflokk etter seg på vinterstid. Hvorfor elgen liker små koller og åpne rabber som bygdeborger ofte ligger på vet ikke jeg, men jeg ser to fordeler for dem med det. De føler seg tryggere der med lange lydlinjer og bedre plass til å strekke ut beina enn nede i skogen. De kan oppleve at en svalende bris befrir dem for mygg og fluer. Jeg ser en fordel for de som bygde borgen også hvis det nå skulle ha rotet seg en elg, hjort eller villsvin inn i kveet. Det ville nok ha vært ganske mye lettere å ramme byttet med pil og bue inne i en bygdeborg enn ute i skogen. Og hvis byttet var vrient å få ramm på så kunne de nok klare å skremme det utfor stupet. Det kunne kanskje spare dem for litt bæring og. Hvis elgen ikke selv frivillig gikk inn i kveet så kunne antakelig klappjakt styre dem inn i det. Noen hundre meter fra bygdeborgen i Sørmarka ligger det også en fordypning i terrenget som i følge infotavle på den andre siden av skogsbilveien er en dyregrav, antakelig for elg og fra ca folkevandringstid tror jeg det var.  Så jeg tror avgjort at disse utmarksborgene kan ha vært gode feller for storvilt.  Og kanskje tilfluktsted på et tidspunkt hvor fienden ikke visste hvor du hadde tatt veien. 

 

 

Enda et eksempel; Fålesloråsen øst har en bygdeborg som passeres av hulveier i vest og sør som en oppstigning til jordbrukslandet innerst i Oslofjorden. Dette er i Ås kommune i distriktet som kalles Follo. Disse hulveiene ble undersøkt av arkeologer i forkant av utbyggingen av Vinterbrotunnellen og avhandlingen om undersøkelsene omfattet også bygdeborgen. Bygdeborgen utmerker seg ved å være en av de største steinansamlingene jeg har sett blant mange, men også ved å ha flere buestillinger fint oppbygd i en vifte rundt seg. Den største som likner en skyttergrav mistenker jeg at er av nyere opprinnelse. Disse buestillingene er i seg selv et syn og kan muligens regnes som en slags forborger. Nå er det også sånn at rapporten om hulveiene nedenfor også nevnte bygdeborgen og buestillingene og kunne fortelle at anlegget hadde vært nyttig i elgjakt inntil ganske nylig. Lokalt, om enn ikke på de offentlige kartene så heter stedet Elgjartun.

Forsvarsverker

Så jeg tror ikke man kommer unna ideen om en forskansning når det gjelder bygdeborger generelt. Folk har jo bygget sånne i uminnelige tider. Jeg leste nettopp forfatter og general Xenofon sine beretninger om en hellensk hær som måtte trekke seg tilbake fra Babylon gjennom mange fiendtlige land og med perserne etter dem på veien dit. De måtte tråkle seg gjennom dagens Tyrkia for å komme seg til en kystlinje som ble Svartehavets sørkyst. Da hadde de krysset kardushernes land, chalybernes, Armenia og Paflagonia med krigerske folkegrupper som ikke lå under perserkongen Artxerxes. Etter mange krigsepisoder må de fortsette til fots i fjellene innefor den sørlige svartehavskyst og er nå i taochernes land. Disse er også fiendtlige og terrenget er bratt og uveisomt og veien hellenerne må følge går forbi en slags bygdeborg. Dette var ca 400 fvt. "Da Xenofon nådde frem med baktroppen, både peltaster og hoplitter, sa Cheirisofos til ham; Dere har kommet i rett øyeblikk. Vi må nemlig få erobret stedet. Hæren har jo ikke levnetsmidler om vi ikke greier det. Så rådslo de sammen. Og da Xenofon spurte om hva det var som hindret dem i å dra opp dit sa Cheirsisofos; Det er bare denne ene adgangsveien som du ser foran deg. Men dersom noen forsøker å komme frem på den , da ruller de svære steiner nedover fjellveggen som går ned over veien. Og den som blir rammet kommer i en slik forfatning. Med disse ord pekte han på noen menn som hadde fått sine lårben og ribben knust."  

Alle bilder er av undertegnede og i Østmarka og altså ikke Jungerborgene.

            

Skjelettfunn i Lofoten fra 700-tallet ...

 Tilsynelatende sprek ung mann ble begravet med gode om enn ikke rike gravgaver. Moderne arkeologi gir oss mye info om personen og vil nok gi oss et stadig tydeligere bilde av utviklingen i Nord-Norge. F.eks viser undersøkelser det er referert til her på bloggen at man har spor av bronsealderlandbruk nord til Troms.      https://www.nrk.no/nordland/skjelett-funn-pa-hov-pa-gimsoy-i-lofoten-_-nye-analysar-gir-flere-svar-1.16222436?fbclid=IwAR2f9966hMFKlh2VmTo2ePqB1YfLJKcbjZ4VCrRs0xZrU1xLGHfl-gMwq9Y

VÅR KELTISKINFLUERTE FORHISTORIE

 "Nytt" lys over yngre bronsealder og eldre jernalder i Sørskandinavia

En venn var så behagelig å gi meg denne boka som kom i annet opplag i 1988 så helt nytt er dette lyset ikke, men for meg var det en åpenbaring. Den ga meg troverdige svar på en del spørsmål som lenge har opptatt meg som f.eks i hvilken grad det var kulturell kontinuitet i mellom epoker som bronsealder og jernalder. En tanke kunne jo være at slike avgjørende skifter kunne skyldes nye innvandringsbølger og at kontinuiteten var liten. Eller spørsmålet om hva vi egentlig vet om bronsealderens religiøsitet. Og om betydningen av bronsealderens helleristninger. Mitt inntrykk har vært at vi vet svært lite og at de for alltid vil forbli mystiske. At de kan sammeliknes med gravhauger som ofte antaes å skulle uttrykke lokal makt og eierskap. Mange av dem betyr kanskje det, men nå føler jeg meg veldig overbevist om at svært mange av disse som vi særlig ser i Bohuslãn og Østfold viser kultiske ritualer og nå tror jeg vi vet en hel del om disse menneskenes religiøsitet. Og gjennom Marianne Gõrmans betraktninger forstår jeg at jeg fullstendig har undervurdert den keltiske innflytelse på vår forhistorie her i Sørskandinavia. Dette er eksotisk nytt for meg og jeg vil derfor avslutte innlegget med bilde av en helleristning fra Bohuslãn som jeg tok i 2019. De lokale infotavlene opplyser om at disse viser keltiske ryttere og dette er det nok ikke akkurat konsensus om i forskningsmiljøene, men på den annen side; jeg har ellers aldri sett helleristning av ryttere til hest her i våre strøk og disse ser faktisk ut til å ha rektangulære skjold som avgjort likner på keltiske. Nå må jeg få legge til at Marianne Gõrman ikke viser eller nevner denne helleristningen i sin bok. Den er uansett langt unna hennes resonnementer. Hun har derimot mange andre illustrasjoner som med stor tydelighet understreker hennes poenger. Det kommer forøvrig en del interessant info her om andre ting jeg interesserer meg for som f.eks bygdeborger, deres bruk og betydning har jo vært diskutert. Og noe forbausende for oss som har lyst til å tro på legendene i Ynglingatal om vanene og æsene. Vaneguden Njord ser avgjort ut til å ha et keltisk opphav for folk i Sørskandinavia og sitt navn etter det keltiske ordet for kraft. Njord var far til Frøya i norrøn mytologi, men kan dermed se ut til å ha orientalsk opphav og være uttrykk for en indoeuropeisk sammenfallende mytologi som også fikk sine avtrykk hos romerne. Dermed kan man jo fortsatt si at han kom østfra som Ynglingatal forteller, men det var kanskje ikke i en folkevandring i sammen med Odin og Æsene. Vel, Marianne Gõrmans bok er tilgjengelig på nett og jeg tillater meg her å oversette hennes sammanfattning til norsk.  

Sammenfattning

I den nordiske billeverden opptrer i bronsealderens sluttfase et anntall nye motiver. Til dem hører behornede dyrehoder, ormer, hjortejakt, kompliserte sirkel- og spiraltegn samt håndtegn. Figurene er ikke bare samtidige, men har samme opphav. De hører alle til den keltiske Hallstattkulturen i Sentraleuropa. De i Norden nye motivene er i påfallende grad knyttet til sakrale formål. De møtes bla på helleristninger i tydelige kultscener. Det finnes altså grunn til å anta at ikke bare bildene, men også de til disse knyttede trosforestillingene har vunnet innpass i nordisk forestillingsverden. 

Motivet med behornede dyrehoder, ormer og hjortejakt på helleristninger har jeg konstatert at er en atributt til en nordisk variant av den keltiske hjorteguden Cernunnos. Sirkel- og spiraltegn av komplisert type er i sitt keltiske miljø typiske atributter for himmelguden Taranis. Når motivene påtreffes i Norden har de vært tolket som en nordisk slags paralell til Taranis. Håndtegnet/symbolet har dessuten kunnet forbindes med den keltiske gude Lugh. På nordisk har tegnet vært tolket som et sinnebilde tilsvarende den keltiske Lugh.

Ikke bare helleristningsbildene, men også votiv(offer)funnene speiler de rituelle handlingene og forteller om de makter til hvilke kulten var rettet. To typer av votivgaver preger funnmaterialet i slutten av yngre bronsealder og eldre jernalder. Det er halsringer og krigsbytter. Jeg har vist at offergavene har direkte paraleller til på keltisk mark. Halsringer har innen både nordisk og keltisk område vært anvendt som votivgaver og gudeatributter. Ettersom halsringen har vært anvendt på identisk sett i begge kulturområdene mener jeg at den er uttrykk for en og samme religiøsitet. Jeg har kunnet fastholde at denne er av keltisk opphav og viser til et gudepar av Cernunnostypen. Ofringer av krigsbytte har man brukt forklare som en tilegnelse av keltisk offerskikk. At kulten av krigsguden som har fått en fremtredende plass i århundrene rundt Kristi fødsel viser tydelig keltiske drag oppfatter jeg som tegn på at en ny krigsgud av keltisk avstamning på denne tiden har inntrådt i den nordiske gudeverden. For dette taler også at at den krigerklassen som trer oss i møte i funnmaterialene fra eldre jernalder tyder på en av keltisk kultur sterkt preget livsstil. Ikke bare offergavene, men også selve offerritualene har jeg vist at var den samme i den nordiske og den keltiske verden. Dette er velbelagt gjennom såvel det arkeologiske som det skriftlige kildematerialet innen begge kulturområdene: å anvende myrer og og vassdrag som offerplasser, å plassere de dyrebare votivgavene godt synlig for enhver samt å sønderdele dem med rituell hensikt før utplasseringen.

Jeg har påvist at ikke bare helleristningene, men også votivfunnene fra yngre bronsealder og keltisk jernalder speiler kult av et gudepar med de for Cernunnosgudommelighetene typiske atributter, nemlig hjort-, okse- og bukkehorn, orm og halsring. Jeg har videre vist at guden er den dominerende parten av de to i helleristningenes billedverden mens gudinnen er den mest fremtredende gestalten i votivfunnene. Halsringen som offergave og gudeatributt er uttrykk for kult for gudeparet. Jeg har også gjort gjeldende at samme gudepar av keltisk herkomst gjenfinnes bak navnet Nerthus - Njord. 

Endelig har jeg vist at hodet var et viktig motiv i den nordiske religiøse billedverden i yngre bronsealder og i eldre jernalder. Dette hir ytterligere støtte for at det på denne tid foreligger en sterk påvirkning fra keltisk verden hva gjelder tro og riter. I keltisk religion har det menneskelige hodet vært et viktig motiv fra eldste tid. Det har dels vært gjenstand for selvstendig kult, dels vært anvendt i forbindelse med andre kulter.

Den Sørskandinaviske religionen i yngre bronsealder og eldre jernalder er altså ikke bare, som man tidligere har antatt, en ubestemt sol- og fruktbarhetskult, men en kult med tydelige keltiske drag. 

"Keltiske ryttere" helleristning antatt fra eldre jernalder. Bohuslãn.  Foto Dag H.

 

 

 

NORDEUROPAS STØRSTE STEINFALLOS ...

Nord-Europas største steinfallos står på toppen av en gravhaug på Gleinsneset på Helgelandskysten skrev Vi Menn nylig.  Det er snakk om et gravfelt med 21 jernaldergraver. Vardehaugen like ved er den nest største gravhaugen i Nord-Norge. Den er fem meter høy og trettifem meter i diameter. På toppen av den står denne fallosen i hvit marmor og er 89 cm. høy og 50 cm. i diameter. Man antar at den er 1600 år gammel.  På 1800-tallet ble den fraktet til Historisk Museum i Bergen, men etter 150 års forvisning ble steinen satt på plass igjen i 1993.  Gleinsneset ligger på øya Dønna.  På gården like nedenfor har de en  utstilling med kopier av fruktbarhetssymboler fra hele kloden skriver Vi Menn.  Steinfallosen på bildet under står på Arkeologisk Museum i Stavanger og er betydelig mindre.  Disse har ikke vært helt sjeldne i Norge og på Sørlandet kaller man dem pikksteiner.  

Fallosdyrking i huset er bla. beskrevet i Flateyarbok som endelig er oversatt til norsk. Beskrivelsen er også omtalt et annet sted på denne bloggen.  Ritualet inkluderte bruken av en såkalt vølse, en tørket hestepenis.  En bevart vølse var faktisk utstilt på Historisk Museum i Oslo for et par år siden i forbindelse med en temautstilling om hestens plass i nordisk forhistorie.

Eidsvoll Ullensaker Blad 05.01.16.

Torshammer funnet på Hovin

Kjell Haarberg fra Nannestad er med i en metallsøkerklubb som kaller seg Metallkjeppen.  I høst gjorde han sitt livs funn på et sted ved navn Hovin. I mellom ti og tolv centimeter under jorden fant han en Torshammer i sølv. Den er ikke stor, kanskje på lengde med hans ytterste tommelfingerledd, men den ansees å ha vært et religiøst symbol og en lykkeamulett. Den har ornamenter på den ene siden.  Fasongen er den typiske, kjente Torshammer med et femkantet omriss på hodet og anslås å være fra perioden år 700 til 100 e.kr. Og her kommer det kanskje mest oppsiktsvekkende ved artikkelen.  Til nå er det kun funnet fire slike i Norge og to av dem er funnet på Hovin !  Jeg for min del har aldri sett et våpen eller redskap som likner denne i noen av landets museer heller.  Dagen før Eidsvoll Ullensaker Blad treffer Haarberg ute i felten har hans kamerat Jo-Erik Hansen funnet en mynt fra vikingtiden i det samme området.

08. feb. 16. skriver Klassekampen at den økte interessen for arkeologi og metallsøking har ført til at museene får inn langt flere gjenstander av metall en tidligere.  For NTNU Vitenskapsmuseet sin del har en håndfull metallfunn pr. år nå blitt til flere hundre. Det var NRK de siterte på dette.

Ble Lindisfarne plyndret av sunnmøringer ?

Werenskiold til Snorres kongesagaer.

I 1932 ble det åpnet en kvinnegrav i Hjørundfjorden.  Denne skal skrive seg fra ca. år 800.  I graven fant man bla. noen spenner og et forseggjort beslag som kan ha hørt til et skrin eller en bok. Funnene hadde angelsaksisk stil og var datert til siste halvdel av 700-tallet.  Utenom angrepet på Lindisfarne var det kun to vikingeangrep på de britiske øyene før år 800. I det ene ble alle vikingene drept og det andre var mot et irsk kloster på Indre Hebridene der metallurgien burde ha vært i keltisk stil.  Det er Lars Ørstavik som forteller dette til Svein Nordal i regionavisa 08.07.15.  Gjenstandene han viser til hadde ingen metallverdi sier Ørstavik, men antakeligvis desto større symbolverdi.  Han tror derfor ikke de har kommet til Hjørundfjorden som følge av handel.  Det skal ellers ha kommet i gang handel mellom nordmenn og Orkenøyene før angrepet på Lindisfarne.  Så tidlig i vikingtiden var de store langskipene ikke oppfunnet enda hevder han og mener at disse tidlige ferdene over Nordsjøen foregikk med knarrer som kunne ta en åtte-ti mann. Han mener derfor at det berømte angrepet på Lindisfarne har vært vesentlig mindre og mindre dramatisk enn de skriftlige kildene tyder på.  En av grunnene til det er forskjellen mellom flo og fjære på stedet. Lindisfarne er landfast ved fjære og angriperne har ikke hatt allverdens tid på seg før de måtte få skipene ut igjen.  Klosteret kunne få unnsetning fra landsiden ved fjære sjø.  Trekirken på Lindisfarne skal også stått der i flere tiår etter plyndringen før den ble demontert og flyttet til fastlandet.  Ørstavik har skrevet boka  "Indre Hjørundfjords forhistorie. Bjørke - eit høvdingsete" i sammen med et knippe kompanjonger. 

NB (17.06.16).  Mail fra Ørstavik (21.01.16) nyanserer bildet av vikingenes skipstyper og størrelsen på dem. Han skriver: "Om Bjørke-vikingane skriv du: "Så tidlig i vikingtiden var de store langskipene ikke oppfunnet enda hevder han og mener at disse tidlige ferdene over Nordsjøen foregikk med knarrer som kunne ta en åtte-ti mann." Eg har ikkje gjeve uttrykk for " at de store langskipene ikke var oppfunnet ennå", men at ferda truleg har starta som ei handelsferd til Orknøyane med " Førsleskuta til Bjørkehovdingen, kan hende ei tidleg knarrtype, som godt let segle, men også ro av to eller fire mann på korte strekk"(s140) Debatten om alderen på langskipa har eg derfor ikkje gått inn i. Håper derfor du kan rette opp i det inntrykket, som er skapt."

Jeg, bloggeren her, er glad for nyanseringen.  Ikke minst for det jeg, uten å huske helt hvor, vet at jeg også har referert en avisartikkel om et båtnaust oppe i en elv, i Sogn (tror jeg det var), fra eldre jernalder, som skal ha kunnet rommet et skip (tror jeg) på størrelse med Oseberg,skipet.  Er ikke så aktiv med denne bloggen lenger, men dette kan finnes under "Eldre jernalder" og er ganske imponerende.